1 INNLEDNING

1.1 Bakgrunn og hensikt

Vi lever på mange måter i en brytningstid, politisk, religiøst og psykologisk. Vitenskap og religion arbeider fortsatt hver for seg. Det er liten vilje fra religionenes side til å oppdatere seg i tråd med nye vitenskapelige erkjennelser. Og det er liten vilje fra vitenskapens side til å se fordomsfritt på nye impulser, å danne seg et helhetssyn og å ta ansvar for konsekvensene av sin forskning. For mange filosofer er verden dessuten blitt for spesialisert og forskningsfronten for teknisk preget til at de klarer å danne seg et overordnet syn.

Som en reaksjon på denne situasjonen er det oppstått en strøm av "alterna-tiver"; livssynspregede strømninger basert på tro, illusjoner, eventuelt også på realiteter som er neglisjert av vitenskapen. Behovet for en slags avklaring er derfor stort; en avklaring av hvor vi befinner oss og hva vi er. Denne boken er ment å være et lite bidrag i denne prosessen.

Det bredt anlagte prosjektet som ligger bak boken hadde to hensikter: Å "gå opp" forsknings- og erkjennelsesfronten for i store trekk å se hva vi mennesker vet - eller tror vi vet - om den fantastiske naturen og oss selv. Dessuten ville jeg prøve å forstå virkeligheten noe bedre ved å se alt i sammenheng.

Forfatterens forutsetninger
For å gi seg i kast med en så stor og vanskelig oppgave må visse forutsetninger være til stede. Jeg har skilt mellom faglige, sosiale og økonomiske krav. De faglige gjelder evnen til å sette seg inn i mye stoff av forskjellig karakter og å se ting i sammenheng.

Min brede, naturvitenskapelige ingeniør- (og forsker-)bakgrunn har vært av stor verdi ved studiet av de fleste aktuelle disipliner. Dessuten har jeg hatt nær kontakt med to av hovedfeltene, nemlig menneskets psyke og parapsykologi. Ved et vanlig psykologistudium lærer man om psyken gjennom bøker. Har man evnen til introspeksjon, kan man i tillegg lære om sin egen psyke - og derigjennom om menneskets psyke - ved direkte, årvåken iakttagelse av - eller innsyn i - det som foregår i ens eget indre. Introspeksjon er altså ikke analyse, men ren iakttagelse av det som skjer mens det skjer. Introspeksjon er ingen paranormal evne, men noe enhver, under visse forutsetninger, kan oppdage i seg selv. Selv har jeg praktisert introspeksjon, men jeg har ingen paranormale evner. Derimot har jeg i nærmere førti år på nært hold fulgt et familiemedlem med noen slike evner.

For en person som ikke tilhører noen organisasjon eller organisert gruppe, er det ikke så vanskelig å være sosialt uavhengig, dvs. uavhengig av de nære omgi-velsers innflytelse og dom. Derfor møter den genuine interessen for realiteter ingen sosiale hindringer i form av press, angst for utstøtelse av det gode selskap, prestisje eller lignende.

Men det finnes også klare begrensninger. På hvert område vil spesialistene kunne langt mer en det som kommer frem her. La meg derfor presisere at dette ikke er en lærebok i alle disse fagene. Det er også praktisk umulig å være helt a'jour med forskningsfronten på alle disse områdene samtidig. Men å få frem den aller nyeste kunnskap langs erkjennelsens grenseland er heller ikke denne bokens hovedoppgave. Oppgaven er å se de forskjellige typer fenomen fra dette grenselandet i sam-menheng og å drøfte hva som kan ligge bak, for derved eventuelt å oppnå ny og mer helhetlig forståelse.

1.2 Analysemetoder

Enhver vitenskapelig undersøkelse begynner med
et overraskende fenomen som utfordrer våre tidligere
tanker om hva verden skulle være.      C.S. Pierce

1.2.1 Generelt
Denne boken er resultatet av et prosjekt som ble avslutt høsten 1997. Boken gjenspeiler stort sett systematikken i undersøkelsene. For det første skal faktaopplysninger i størst mulig grad danne utgangspunkt for resonnementene. Dessuten blir konklusjonene fra ett hovedområde samkjørt med konklusjonene fra de tidligere hovedområdene. Hensikten er at leseren i stor grad selv skal skulle kunne følge resonnementene fra faktagrunnlaget og over til konklusjonene for å få et stadig mer helhetlig syn. På denne måten kan leseren lettere selv finne ut hva han eller hun skal mene. Faktastoffet fra forskningsfronten kan ofte være svært detaljert. For at informasjonen likevel skal kunne gi et bredt bilde av vår forunderlige verden og være en referanseramme for behandlingen av stoffet, har det enkelte steder dessuten vært nødvendig å gi en mer generell beskrivelse av deler av virkeligheten.

Hensikten har vært å behandle dette svært omfattende, vanskelige og i noen grad ømtålige stoffet så objektivt som mulig. Det er ikke tale om å argumentere for et gitt syn. Forfatteren ønsker ikke å overbevise noen om noe. Det er derfor ikke tale om å avvise fenomen og mulige forklaringer fordi de går på tvers av aksepterte oppfatninger. Forfatteren ønsker ganske enkelt å se hva som eksisterer, ut fra vår nåværende kunnskap, og hva det innebærer hvis man ser det i sammenheng.
Informasjonstilfanget for temaene i denne boken er nesten uten begrensning. Utvalget er foretatt ut fra et ønske om å bruke oppdatert informasjon av betydning for problemstillingen. I noen grad vil utvalget være preget av forfatterens oppfat-ninger, men bestrebelsen har vært å være så "objektiv" som mulig. Tittelens første ord, "Underveis ..." gjør det klart at bokens innhold ikke kan være det "endelige svar" på noe som helst. Boken er ikke en kilde til informasjon for dem som søker "sikre konklusjoner". Virkeligheten er utrolig sammensatt og forunderlig og våre oppfatninger vil derfor være høyst foreløpige.

Men visse, ideelle krav til et verdensbilde kan man likevel stille opp, og forfatteren har forsøkt å leve opp til dem: Det skal være "reelt" ("" er benyttet fordi det ikke alltid er så lett å vite hva som er reelt). Det skal være sammenhengende, og det skal være konsistent, dvs. uten indre motsetninger. Dessuten må det få alle kjente brikker til å falle på plass, dvs. kunne "forklare" alle kjente fenomen. Vi kan ikke regne med at vi noengang vil kunne tilfredsstille disse kravene fullt ut. Men dette mål må likevel tilstrebes.

Det er ikke bare å studere litteratur om forskningsfronten på de forskjellige områdene og så skrive en slik bok. Forfatterens hovedbidrag, å se sammenhenger mellom delene, krever studium og analyse. Hvordan går man frem for å bli minst mulig påvirket av aksepterte sannheter og den eksisterende faginndeling? Nesten all relevant litteratur er inndelt etter konvensjonelle kriterier. Fremgangsmåten har ut fra dette vært som følger: Jeg har satt meg inn i fem hovedområder, som skulle dekke det aller meste som eksisterer fra naturens side, nemlig: (1) Menneskets psyke og hjernen, (2) menneskekroppen, som den mest avanserte biologiske "maskin", (3) parapsykologiske fenomen, (4) livets tilblivelse og utvikling på Jorden og (5) vår materielle verden, fra makro- over "mellomkosmos" til mikrokosmos.

Innenfor disse områdene ble faktastoff søkt; fenomen av interesse i vår sammenheng. Enkelte fenomen blir så diskutert med henblikk på å finne ut hva som kan ligge bak, hva som kan forårsake fenomenet.

Kapittel syv inneholder et slags oppdatert menneskesyn, og kapittel 9 er en sammenfatning av alle de tidligere kapitlene. De modeller som resonnementene leder frem til, blir flere steder sammenholdt med de modeller som "vitenskapen" for tiden opererer med.

Med dette er også en annen struktur i stoffet antydet, da stoffet grovt sett består av (1) faktaopplysninger, observasjoner og forskningsresultater. (2) Eksisterende teorier med kommentarer. (3) Egne resonnementer vedrørende årsaker og sammenhenger på grunnlag av faktaopplysningene og (4) egne modellbeskrivelser eller hypoteser. De inneholder også noen dristige tanker, men representerer ikke noen form for "tro". De er uttrykk for en fri tenkning ubundet av ideologi og prestisje. Modellene vil derfor bli oppdatert straks nye faktaopplysninger gir grunnlag for det. Hvis leseren skulle ergre seg over denne form for fri tenkning, åpner det en mulighet for å se inn i leserens egen ergerlige reaksjon. Derved kan man lære noe vesentlig om seg selv, og om man bærer på fordommer.

Av og til har det vært spørsmål om et fenomen er ekte eller ei. Det gjelder særlig de parapsykologiske. Det har forfatteren måttet "avgjøre" ut fra foreliggende forskningsresultater og undersøkelser, egne observasjoner og vurdering av beretninger i litteraturen. Om et fenomen er forstått eller akseptert, har ikke vært aktuelle kriterier for å godta det som ekte. Stort sett har jeg regnet med at sikre opplysninger foreligger:

- Når overveldende, likelydende og uavhengig dokumentasjon foreligger fra
  flere forskjellige kilder som man har grunn til å feste lit til.
- Når jeg har opplevd noe selv, gjentatte ganger.
- Når jeg gjentatte ganger har vært vitne til fenomen i familien.

I tillegg har jeg lagt vekt på faglige uttalelser fra eksperter. Ofte vil flere av disse
kriteriene være oppfylt. Forhold som kan bidra til å gjøre informasjonen mindre
pålitelig har også vært vurdert. Et spesielt tilfelle foreligger når ekspertene er uenige.

Forfatterens bedømmelse av fenomenenes ekthet kan opplagt diskuteres. Mange vil være mer restriktive. Den som sier nei, behøver på en måte ikke like god begrunnelse som den som sier ja. Det er derfor lett i vår tid å være avvisende, være såkalt "realistisk" og ikke "naiv". Det som glemmes er at begrunnelsen for å avvise bør være like god som begrunnelsen for å akseptere. Ved avgjørelsen om et fenomens ekthet har forfatteren gått ut fra at fenomenet er ekte, hvis den foreliggende (brede) informasjonen gjør det mest nærliggende å anta det. Jeg er klar over at det i praksis ofte ikke foregår slik. Samme feil har man også gjort tidligere. Derfor var det i middelalderen så lett å opprettholde den tidens aksepterte, men feilaktige verdensbilde. De som sier nei bare fordi det nye er "utenkelig", kan lett komme til å spille samme rolle som geisteligheten i middelalderen.

Som et resultat av den nevnte fremgangsmåten inneholder boken mange uvanlige tanker og forklaringsforslag. Det kan også tenkes at teksten virker mer konkluderende enn det som er ment. Men det har vært lite praktisk å anbringe altfor mange forbehold og tvil. Likevel er de til stede hele tiden. Det er da nærliggende å spørre, hvor "vitenskapelig" dette arbeidet er. Vitenskap er et ofte misbrukt ord. Vi skal derfor se litt nærmere på det nå.

1.2.2 Den vitenskapelige metode

Vitenskap er prosessen med å utlede universelle mønstre av nøyaktige observasjoner.     Brian Goodwin

Vi beveger oss i denne boken langs erkjennelsens grenseland. Da vi i betydelig grad oppnår erkjennelse vha. vitenskapen, er det nærliggende kort å komme inn på den vitenskapelige metode. Vitenskap er utforskningen av det som eksisterer, inklusive det som bare eksisterer som en mulighet. Forskning er den del av det vitenskapelige arbeidet som genererer ny informasjon, som øker vår kunnskap, innsikt og forståelse om den reelle, synlige og usynlige verden, inklusive oss selv. Mer konkret er vitenskapens oppgave å vise hvordan virkeligheten er og å forstå eksisterende sammenhenger.

Skal forskningen kalles vitenskapelig, må den tilfredsstille visse krav. Disse kravene er laget av mennesker som til enhver tid har laget dem ut fra sine forutsetninger. Etter hvert er det blitt akseptert også å bruke betegnelsen vitenskap om forskning og undersøkelser som ikke helt oppfyller, eller ikke kan oppfylle, de strengeste krav til vitenskapelig metode. Man kan trinnvis stille opp mindre strenge kriterier og diskutere hvor grensen for vitenskapelighet bør trekkes: Trinn

1: Forskningen oppfyller de strengeste krav til vitenskapelighet, nemlig: (1) krav til observerbarhet, direkte eller indirekte, (2) reproduserbarhet og (3) innbyrdes sammenheng. Kjeden av aktiviteter er da gjerne: Hypotese, eksperiment, systematisk observasjon, eventuell lovmessighet, forklaring og forutsigelse. Kravet til reprodu-serbarhet innebærer at eksperimentenes resultater skal være de samme uavhengig av tid og sted, forutsatt at de er gjennomført på samme måte.

2: Ikke alt kan observeres direkte. Å fremsette konseptuelle eller matematiske hypoteser, er akseptert som vitenskapelig arbeid. En hypotese bør da kunne "forklare" alle kjente fenomen innen det området hypotesen dekker. En hypotese kan ikke verifiseres (=bekreftes), bare sannsynliggjøres eller falsifiseres (=avsannes). Er den sannsynliggjort, blir den teori. Den kan brukes til å forstå og beskrive realiteter og til å forutsi hendelser, når gitte forutsetninger er til stede. Som vi vil se, finnes mange spekulative hypoteser i de vitenskapelige miljøer.

3: Forskning på områder hvor reproduserbare eksperimenter ikke er mulig, slik som meteorologi, sosiologi, konsekvenser av engangsforeteelser, slik som mulige sammenhenger mellom spontanaborter og Tsjernobyl-ulykken med videre. Kravene til den vitenskapelige metode må her være systematikk og logikk i observasjonene, og i arbeidet med å finne eventuelle, kausale (=årsaksbestemte) sammenhenger.

På tvers av inndelingen ovenfor finnes et generelt metodeaspekt ved en del forskning. På et visst nivå søker forskerne hele tiden enhet og helhet, samlende teorier og tankemodeller. Må flere delteorier brukes for å forklare en gruppe samhørige fenomen, så vil en overordnet teori bli ansett som bedre, hvis den kan forklare det hele. De tidligere teoriene dekker da spesialtilfeller av en større helhet. Et annet grunnleggende vitenskapelig metodeaspekt er logisk tenkning ut fra observerte fenomen, med etterfølgende verifikasjon. Men:

Det finnes ikke grunnlag for å si at alt som ikke kan utforskes
med de aksepterte vitenskapelige metoder, ikke kan eksistere.

Vitenskapen uttaler seg ikke om det som ikke kan utforskes; den sier ikke at det ikke kan eksistere, bare at det ligger utenfor området til dagens vitenskap. Det henger sammen med at det finnes områder som ut fra sin natur ikke kan utforskes på foreskrevet måte, og som man derfor lett overser. Som eksempler kan nevnes bevissthet, visse parapsykologiske fenomen og tidens natur. Overser man dette forhold, innfører man "vitenskapelige tabu-områder". At det ikke fremmer erkjennelsen er åpenbart. Mange forskere og forskningsinstitusjoner har tatt konsekvensen av dette. De har sluttet seg sammen til nettverk på tvers av landegrensene for å unngå den isolasjon som de ellers kunne blitt utsatt for i sine respektive miljøer. Det åpner seg en ny og spennende verden for dem som vil undersøke "tabuområdene" på en så kritisk og saklig måte som mulig.

Denne boken omhandler derfor ikke bare vitenskapens, men erkjennelsens grenseland på "alle" de områder som eksisterer fra naturens side. Mange ganger vil erkjennelsen ile forut for vitenskapen. Det er tilfelle når en forsker i et klart øyeblikk har skjønt hvordan det han/hun undersøker, henger sammen. Etterpå kommer de forsøk eller eksperimenter som påviser at det som ble innsett, er riktig. Da er det blitt vitenskap. Men det omvendte kan også være tilfelle, at vitenskapen iler forut for erkjennelsen. Det er eksempelvis tilfelle når en matematisk formulert teori foreligger, en teori som er testet og funnet i orden på flere punkter. Formelverket er blitt vitenskap. Men implisitt i dette formelverket ligger muligheter for ytterligere erkjennelse, erkjennelse som venter på en forsker.

Begrensninger
Selv om det som er vitenskapelig fundert, med rette har en høy status, må man samtidig være klar over at vitenskapelig forskning også har sine begrensninger. De tekniske, økonomiske og etiske begrensninger skal vi ikke komme inn på her. Derimot kan det være kulturelle begrensninger som primært bestemmer hva som skal betraktes som vitenskapelig eller ei. Denne grensedragningen er i våre dager ennå påvirket av det mekanistiske verdensbildet som hittil i betydelig grad har vært bestemmende i de vitenskapelige miljøene og i samfunnet for øvrig. Ut fra dette syn blir eksempelvis forskning av paranormale fenomen et ikke-tema, og man overser den forskningen som faktisk foregår på dette området idag. Nytt i dette århundre er at det ikke bare er mangel på informasjon som kan begrense erkjennelsen, men også våre hjerners kapasitet. Som eksempel nevner vi vanskelighetene med å forestille oss det bilde av tid og rom som relativitetsteorien bærer bud om.

Historisk utvikling
De normene som bevisst og ubevisst regulerer det vitenskapelige arbeidet, er underlagt forandring. Enhver tidsepoke har altså sin vitenskapelige referanseramme. Våre foreldre og besteforeldre hadde Newtons mekanistiske verdensbilde som sin referanseramme på fysikkens område. I mellomtiden er relativitetsteorien og kvante-teorien kommet. Som kjent har de begge, hver på sin måte, rokket ved det mekanis-tiske verdensbildet.

Alle observerte fenomen søkes i første omgang forklart ut fra den (eller de) gjeldende referanseramme(r), den naturens orden, som man på ethvert tidspunkt mener å ha erkjent. Avdekkes fenomen som ikke kan forklares ut fra denne referanserammen, søker man i første omgang å "presse" fenomenet inn likevel, eller man kan enkelte ganger sågar velge å overse det.
Historien har vist at det finnes en stor treghet når det gjelder å ta slike "avvikende" fenomen som en impuls til å sette spørsmålstegn ved de aksepterte referanserammenes universelle gyldighet. Denne tregheten er også til stede idag. Gang på gang har det vist seg at slike "avvikende" fenomen har vært et hint om at referanserammen bør forbedres. Forbedringen innebærer ofte at det man hittil har ment, fremstår som ett eller flere spesialtilfeller av en mer universell orden, spesialtilfeller hvis gyldighet er begrenset til den erfaringsverden man hittil har hatt.

Gjennom bruken av den vitenskapelige metode, og forskjellige varianter av den, har menneskehetens erkjennelse økt enormt de siste 100 årene. Og utviklingen er i full gang. Men store oppgaver venter. Ikke bare gjelder det å finne de overordnede prinsipper som forener relativitetsteorien og kvanteteorien. Alle immaterielle feno-men - slik som intelligens og bevissthet - og de naturlover som ventelig regulerer dem, venter også på å bli "anerkjent", å bli formulert og å finne sin rettmessige plass i helheten. Men vitenskapen søker primært etter enhet og helhet med utgangspunkt i det fysiske, det materielle. Spørsmålet er om helhet kan finnes på den måten.
Det vitenskapelige bevis står sentralt innen dagens vitenskapelige metode. Hva er et vitenskapelig bevis og hvilken rolle spiller det? Etter å ha studert mange områder og bøker, må jeg si: Jeg vet ikke. Et matematisk bevis er relativt uproblematisk. Det viser at noe kan utledes fra gitte forutsetninger vha. logiske regler. Men hvor mange realiteter kan bevises matematisk? I siste instans støtter et bevis seg på at noe er observert. Et "bevis" i noe snevrere forstand foreligger når noe er påvist gjennom en streng vitenskapelig metode.

La det være klart: Fenomeners eksistens avhenger ikke av bevis. Alt er slik det er. Det er vår informasjon om realiteter som eventuelt kan avhenge av bevis. Dessuten beror ethvert bevis på forutsetninger som kan svikte. Det er likevel lettere å bevise enn å motbevise. Ett positivt tilfelle er nok til å vise at noe er mulig. Den som vil motbevise, må påvise at alle enkelttilfellene ikke stemmer, eller at noe prinsipielt sett ikke er mulig. Utgangspunktet både for den som sier ja, og for den som sier nei, må være at vi ikke vet. Det må være den samme bevisplikt for alle "konkurrerende" syn.

1.2.3 Stilltiende forutsetninger
Det man vet, eller tror man vet, er påvirket av det som her er kallt de stilltiende forutsetningene. Et eksempel: Sålenge man observerte under den stilltiende forutsetning at Jorden var flat, bekreftet resultatene innen et visst geografisk område denne antagelsen. Først når observasjonene og målingene ble mer nøyaktige eller strakte seg ut over det tilvante gyldighetsområdet, fant man avvik. Også vår samtid har sine stilltiende forutsetninger. De kan vise seg å være interessante punkter i vår problemstilling. Kanskje er de ikke så godt begrunnet som man har trodd? Kanskje åpnes nye forklaringsmuligheter når man rokker ved noen av dem?

At universet styres av fortiden, er en stilltiende forutsetning som preger tenkningen om universet. Man mener at universet ble til ved et kjempesmell, "The Big Bang" for ca. 15 milliarder år siden. Alt som har skjedd siden, antas å være en konsekvens av de betingelsene som var til stede den gangen. Det er vanskelig å se det annerledes enn at dette synet springer ut av et mekanistisk verdensbilde. Ikke alle forskere deler dette syn.

Det finnes fire naturkrefter som man mener vedrører all materie. Dessuten har man en tro på at det finnes en altomfattende lov som forener disse fire lovene. Med denne stilltiende forutsetning har man eliminert, eller rettere, blokkert sin egen tilgang til eventuelle immaterielle "ting". Men man kan vel ikke se bort fra eksis-tensen av forskernes egen intelligente bevissthet, som til syvende og sist er det instrumentet de selv forsker med?

Mange hjerneforskere synes stilltiende å forutsette at alt som foregår i hjernen, foregår på det materielle plan, dvs. kjemisk-elektrisk-mekanisk. Som følge av dette skal hjerneprosessene forårsake bevissthet. Er dette holdbart?

Man får inntrykk av at mange biologer betrakter organismen som en mekanisk maskin, en maskin som består av atskilte deler som griper inn i hverandre. Men er det en holdbar tankemodell? Også her tar man det tilsynelatende for gitt at bevisstheten er en del av den organiske maskinen, og at parapsykologiske fenomen ikke eksisterer hverken hos dyr eller mennesker. Biologene synes også stilltiende å forutsette at organismen ikke kan påvirkes av noe usynlig utenfor kroppen. Enkelte forskere er nå tvilende til dette.

I medisinen antar man stilltiende, dvs. man tar det vanligvis for gitt uten at det er bevist, at større doser av medisiner alltid fremkaller kraftigere virkning enn mindre doser. Homøopater derimot setter et spørsmålstegn ved dette.

Tanken om at den som eksperimenterer står utenfor eksperimentet, uten å være en del av det, synes fremdeles å prege den vitenskapelige tenkningen i betydelig grad. Dette til tross for at det grunnleggende trekk ved kvanteteorien er at den som eksperimenterer, er nødvendig både for å observere egenskaper ved de atomære fenomener og for å frembringe disse egenskapene.
Ved utforskningen av mikrokosmos forutsettes det stilltiende at når materien analyseres i stadig mindre deler, vil disse bli stadig enklere. Ikke alle fysikere er så sikre lenger på at det som er fysisk lite, nødvendigvis må være enklere.

Videre forutsetter vi stilltiende at våre tilvante begreper og tenkemåter kan beskrive det reelle realistisk. Dessuten forutsetter vi at tilværelsen er kausal, at den kan "forstås" vha. observasjon og logisk tenkning. Ved at forskerne forsker ved hjelp av matematiske teorier, forutsetter de også former for lovmessigheter som favner hele universet. Har man tilstrekkelig "vitenskapelig" belegg for å opprettholde disse forutsetningene? Mye tyder på at tanken om en i videste forstand objektiv beskrivelse av naturen, må oppgis.

1.2.4 Vitenskapeligheten i den vitenskapelige metode

Husker du hvordan man lo av elektriske og "usette bølger"? Kunnskapene om mennesket er fremdeles i sin spedbarnsalder.    Albert Einstein

Når noe er "vitenskapelig", gir det inntrykk av å være objektivt, saklig, sant. Men så bra er det nok ikke alltid. De vitenskapelige miljøer er preget av mennesker med ambisjoner, konkurranse og opportunisme slik de fleste andre organisasjoner og miljøer er. Forskerne er først og fremst mennesker, og de bare er eksperter på den del av virkeligheten som ligger innenfor deres område. Dette kan få konsekvenser for forskningsresultatene på flere måter.

Å oppdatere vitenskapens referanserammer er en vanskelig prosess, ikke bare faglig, men også av to psykologiske årsaker. For det første har også vitenskapsmenn og -kvinner en faglig og kulturell bakgrunn som preger deres tenkning på en slik måte at det kan være vanskelig å ha den nødvendige avstanden til den tilvante tenkemåten, som da virker som en binding til tidligere tankemodeller. Dessuten viser historien at også slike personer ikke er så saklige som man kunne forvente av vitenskapens pionerer. Det å se seg forbigått, la andre "få rett" osv. er ikke alltid like lett, heller ikke i disse miljøer.

Logisk sett skulle den prosessen som justerer vitenskapens referansesystem være virksom hele tiden. Men slik har det i det minste ikke vært. Støttet av den menneskelige treghet i forskningsmiljøene, av det statlige etablissementet og eventuelt av kirken har de konserverende kreftene kunnet demme opp for utbredelsen av ny erkjennelse gjennom generasjoner. Når demningen endelig gav etter, fikk vi det som er kalt paradigmeskifter - hvor mange forestillinger faller på plass i en ny orden - og som i det minste delvis er en kunstig foreteelse, basert på menneskelig treghet og prestisje.

Men også innenfor gitte referanserammer må sakligheten ofte vike. Det kan komme til syne når konkurrerende teorier står mot hverandre. Forskningsmiljøer som har identifisert seg med en teori, kan også nekte å godta nye fakta som fakta, fordi det ville kullkaste den teorien de har identifisert seg med.

Når sterke grupper har samlet seg om en felles illusjon,
har den som har gjennomskuet illusjonen, dårlige kår.

Ønsket om å komme først kan dessuten føre til forhastede slutninger og mangel på saklighet. Fremdeles er det slik at nye fakta, observasjoner, kan snu opp-ned på tilvante forestillinger. Det kan føre til at bevis eller bevislignende dokumentasjon ikke blir godtatt. Har forskerne, og vi alle, nå den indre beredskap som setter oss i stand til å oppdatere oss?

Ser vi tilbake, er vitenskapens historie også historien om en lang rekke feiltagelser: Feil i referanserammene, de stilltiende forutsetningene, konklusjoner på for spinkelt grunnlag, menneskelige svakheter osv. Hvordan reagerte man på disse feilene? Ofte med prestisje og protest med den følge at man tok (og tar) de gamle forstillingene med i graven. Først nye generasjoner klarer å befri seg fra vrangforestillingene. Kunsten er å forholde seg saklig og droppe det gale til fordel for det riktige - umiddelbart. Da må man unngå å identifisere seg med sine meninger.

1.3 Om erkjennelsens grenseland

Våre kunnskaper er alltid begrenset, men vår uvitenhet er alltid ubegrenset.
 Sir Karl Popper

Jo lenger man oppholder seg i erkjennelsens grenseland, desto mer overveldet blir man av all kunnskapen som etter hvert finnes. Samtidig får man en tiltagende anelse om at alt dette bare er en forsvinnende del av det hele. Jo mer man studerer, desto klarere blir det altså hvor lite man vet. Grenselandet er også "ullent". Grensen mellom det man vet og det man ikke vet, er uklar, og det ut fra forskjellige kriterier: Det kan (1) være mangelfull kunnskap og forståelse, (2) menneskelige svakheter og (3) manglende fatteevne.

I dette grenselandet finnes hypotesene og teoriene, som skal beskrive hva som finnes og hvordan sammenhenger kan forklares. Hva vet vi, hva skjønner vi, hva vet og skjønner vi kanskje? Man kan ha en godt underbygget teori eller modell, en teori som tilfredsstiller noen, men ikke alle fenomen som hører hjemme i problemstillingen. Man kan ha en uverifisert hypotese eller bare en anelse. Forskjellige fagmiljøer som steller med en og samme sak, kan også komme til forskjellige, konkurrerende hypoteser.

I grenselandet finnes også teorienes tilhengere og motstandere som forkludrer grenselandet på sin måte. På flere områder er grenselandet også preget av et offisielt syn og andre, ikke aksepterte meninger. Historien har vist at det riktigste synet også kan finnes blant de andre. I så fall har altså et uoffisielt syn ligget i erkjennelsesfronten, mens et annet, men feilaktig syn er blitt anerkjent som riktig. Det er ingen grunn til å tro at slike situasjoner bare hører fortiden til.

Grenselandet er også ullent fordi noen kan forstå, mens andre ikke gjør det. Innenfor flere sektorer av dette grenselandet beveger jo de fleste seg også langs grensen av sin intellektuelle yteevne. Det kan i mange tilfeller være nyttig å spørre seg om det er manglende kunnskap, manglende forståelse eller manglende fatteevne (f.eks. av det "krumme" rom) som gjør at vi på dette stedet befinner oss i erkjennel-sens grenseland.

Spørsmålet denne boken stiller er da: Er viktig erkjennelse gått tapt pga. den tradisjonelle faginndelingen av forskningen? Er det mulig å erkjenne, og/eller ane mer hvis man ser bort fra faginndelingen og ser ting i sammenheng, ting som vanligvis ikke blir sett i sammenheng? Vi skal nå sammen gå opp forsknings- og erkjennelsensfronten på alle de nevnte områdene. Med utgangspunkt i det vi her finner av realiteter - om de er akseptert eller ei - vil vi undersøke om det i tillegg er mulig å erkjenne mer, erkjenne større sammenhenger når vi prøver å se "alt" i sam-menheng. Det får leseren avgjøre for sitt eget vedkommende.

Til LEG - Innhold

Til LEG - kapittel 2

Til hovedsiden