9 DE FUNDAMENTALE SPØRSMÅL

Det er karakteristisk for fysikken, slik den praktiseres nå, at den ikke spør hva materie er, slik som biologien ikke spør hva liv er eller psykologien spør hva sjel er. C.F. von Weizäcker

I de foregående kapitlene har vi sett nærmere på hva man vet innenfor de fem nevnte hovedfeltene. Av og til har vi stoppet opp for å se det nye i lys av det som var diskutert tidligere. I dette kapitlet skal vi prøve å se alt i sammenheng. Først supplerer vi bildet med noen "nye" tverrfaglige fenomen. Deretter vil vi prøve å danne oss et mer helhetlig bilde av tilværelsen og hvordan den kan ha utviklet seg.

9.1 "Nye" tverrfaglige fenomen

Homøopatiske forsøk
Hovedteorien blandt dem som driver med fysiologisk forskning, synes å være at kroppen er en enormt komplisert biologisk maskin som utelukkende følger fysikkens og kjemiens lover. Da de omfattende forskningsresultatene inngår som del av den medisinske vitenskap, søker man også her å forstå kroppen og dens sykdommer ut fra det kausale prinsipp om årsak og virkning på det fysisk-kjemiske plan. Den homøopatiske medisin som etter hvert ser ut til å ha atskillig vitenskapelig materiale å støtte seg til, setter et spørsmålstegn ved denne teorien. Ifølge (22) bestrider homøopatien ikke prinsippet om årsak og virkning, men den sier at kroppen er så komplisert at det er praktisk umulig å finne ut av årsakssammenhengene. Det vi vanligvis kaller sykdom er - ifølge homøopatiens filosofi - organismens kamp for å bli, eller holde seg frisk. Sykdom er alltid generell; organismen er syk, ikke et organ.

Hensikten med behandlingen er å fremme kroppens egen kamp mot sykdom-men, slik den kommer til uttrykk gjennom symptomene. Kjemikalier som gir et sett av symptomer hos et friskt menneske, vil være en egnet medisin hos en pasient som har nettopp dette settet av symptomer. Dette kaller man likhetsprinsippet. Den homøopatiske skole har nå katalogisert det settet av symptomer som ca. 1500 medisiner frembringer på friske personer. Da alle testene frembringer både psykiske og fysiske symptomer, blir mentale sykdommer behandlet på samme måten som fysiske sykdommer. Mentale og fysiske sykdommer er to sider av samme sak.

Man legger vekt på at det hver gang er ett stoff, én medisin, som skal fjerne årsaken til symptomene. Det siste hovedpunktet i filosofien går ut på at man bruker såkalt "minimum dose". Fortynningen av de virksomme stoffene kan gå så langt at det statistisk sett ikke vil være ett eneste molekyl av virkstoffet tilbake i den medisinen som blir gitt.

Hvordan forklarer man dette? En teori går ut på at det kjemiske stoffet preger sin form inn i vannet, og at denne pregningen har en selvreproduserende evne i vannet når det kjemiske stoffet er borte. Informasjonsinnholdet i løsningen reproduserer seg selv atskilt fra dets kjemiske handling (action). Dette kan eventuelt også foregå inne i cellers cytoplasma. Fenomenet bør ses i sammenheng med det forskningsfeltet som arbeider med innvirkningen av fysiske feltfenomen på løsninger. Ifløge Coulter fant Bridgman at vann krystalliserer på en bestemt måte for hvert barometertrykk, og dette mønsteret reproduserer seg selv når isen er smeltet og blir frosset igjen ved et lavere trykk. Hvis dette stemmer, må det bety at vannet er bærer av informasjon som er "skrevet" inn i det av tidligere hendelser.

Virker behandlingen ut fra denne filosofien? Ifølge Coulter og andre kilder er det utført forskjellige typer velkontrollerte forsøk med sterke fortynninger av forskjellige salter og løsninger, sågar med ultramolekylære fortynninger. De viser bl.a. følgende resultater:

- Biokjemiske forsøk: Fortynninger ned til ultramolekylært nivå påvirker biokjemiske   hydrolyseprosesser med statistisk signifikans (P = 0,001).

- Botaniske forsøk: Planters vekst, både skuddenes lengde og vekt, påvirkes positivt av   løsningene, også av slike i det ultramolekylære området. Med tiltagende fortynning varierer   påvirkningen ofte tilnærmet sinusformet.

- Bakteriologiske forsøk: På lignende sinusformete måte påvirkes paramecia-kulturer.

- Zologiske forsøk: Forskjellige dyrs vekst og trivsel påvirkes, til dels oscilerende, av forskjellige   løsninger ned til- og inn i det ultramolekylære området.

- Kliniske dobbeltblinde forsøk med homøopatiske medisiner på dyr viser at slike medisiner kan   ha en entydig positiv virkning på dyrene i en rekke sammenhenger. Bl.a. levde 52% av de 77   musene som var påført kreft mer enn ett år, mens alle de 77 kontrollmusene uten homøopatisk   behandling døde innen 15 dager.

- Tekniske forsøk: Det er påvist at forskjellige tekniske egenskaper endres: Destillert vann og   destillert vann som er gjenoppstått gjennom en slik fortynningsprosess, er ikke det samme.

Ca. 50 eksperimenter ligger bak følgende resultater: En bestemt biologisk aktivitet kan bli påvirket av substanser som er så fortynnet at sannsynligheten for tilstedeværelsen av ett enkelt molekyl er mindre enn 10-10. Det ser ut til at den aktive substansen må være til stede ved begynnelsen av fortynningsprosessen, hvis den observerte virkningen skal inntreffe. Det var statistisk signifikante forskjeller mellom de høyfortynnede substanser og kontrollen. Virkningene ble oppnådd i flere biologiske systemer, hvilket indikerer en altomfattende natur til fenomenet. Virkningen må være av ikke-molekylær natur. Et magnetisk felt kan undertrykke fenomenet. Fra "Transfer of Biological Activity by Electromagnetic Fields" by J. Benveniste, (FP 3.2).

Et dobbelblindt klinisk forsøk i Nicaragua ble gjennomført sommeren 1991. Det gjaldt behandling av grupper av barn mellom 5 og 6 år for akutt diaré, med 40 og 41 barn i hver gruppe. Resultat ble en signifikant reduksjon i sykdommens varighet ved bruk av homøopatisk medisin. Denne behandlingen forutsetter individ-tilpasset medisinering. Forsøket skulle evaluere homøopatisk behandling som system, ikke spesifikke medisiner, (FP.5.1).

Det foreligger etter hvert en omfattende dokumentasjon fra forsøk i mange land som har vist at behandlingen også påvirker dyr, planter og ren materie. Dette har ført til at kjente medisinske tidsskrifter, som Lancet og Pediatrics publiserer slike forsøksresultater. Fenomenene må således være ekte. Noe må ha skjedd med det destillerte vannet, men man vet ikke hva. Det eksisterer flere hypoteser, konferer avsnitt 2.3. I den forbindelse kan det kanskje være av interesse å nevne nye resultater fra forskning på atomer i en supertilstand. Det er nå teoretisk plausibelt at bølgefunksjonen til et elektron i en tilstand av tilstrekkelig høy energi er kompleks nok til å bære informasjon, (SA.6.97.107). Kan det si noe om informasjonsinnholdet i homøopatiens løsninger?

"Kvantebiologi"
Det foregår for tiden en utstrakt forskning i grenselandet mellom kvanteteori, klassisk fysikk på mikroplanet og biologi. Vi har kalt det "kvantebiologi". Eksemplene nedenfor skal gi et lite inntrykk av hva man arbeider med.1 Det gjelder bl.a. utforskningen av sluttede elektriske strømmer i kroppen utenfor nervesystemet. Den svenske professoren Bjørn Nordenstrøm har funnet at veggene i blodårene virker som et nett av ledende "kabler" for sluttede elektriske kretser. De elektriske strømmene finnes derfor i alt vev i kroppen. Det betyr igjen at kroppens biologiske materiale er strukturelt og funksjonelt avhengig av disse elektriske strømmene. Bl.a. skal de spille en rolle når sår gror og vev regenereres. Da elektriske strømmer induserer elektromagnetiske felt, betyr det at kroppen blir gjennomstrømmet av slike felt som i sin tur innvirker på de elektriske strømmene. Som følge av dette vil eksterne elektromagnetiske felt innvirke på kroppen, (FP.2.2).

Disse elektriske strømmene i kroppen er likestrømmer i form av halvleder-strømmer som gir en jevn, elektrisk strøm. I levende vev kan halvledersystemer eventuelt tjene til overføring både av energi og informasjon, og de kan kanskje tjene til koordinering av fysiologiske reaksjoner, (74). Likestrømmene i kroppen synes å være gjensidig avhengig av bevissthetstilstanden. Reduseres strømmen til null, faller man i dyp søvn (med langsomme deltarytmer). Sover man en naturlig søvn, reduseres strømmen til null. Nervecellenes aktivitetsnivå blir altså påvirket av den naturlige likestrømmen. Det skal også være påvist at søvn kan påføres gjennom magnetiske felt, (74).

Noen forskere hevder (1) at levende systemer sender ut elektromagnetiske bølger og (2) at disse systemene (ut over den termiske effekten) blir påvirket av slike bølger over hele det elektromagnetiske spektrum, fra ekstremt lave frekvenser og til det ultraviolette området. Det antas at disse feltene kan være bio-informative, og at de kan spille en rolle ved styringen av livets prosesser. Elektromagnetisk bioinformasjon skal kunne åpne for et mer helhetlig syn på en rekke fenomen, slik som biokjemisk kontroll, immunsystemets evne til gjenkjennelse, at sår gror, organismers vekst og differensieringen av cellene etc.

Denne forskningen ligger nær opptil og kan ses i sammenheng med to andre typer forskning. Den ene gjelder en eventuell virkning av teknisk elektromagnetisme på levende organismer. Det synes nå å være entydig påvist at slike felt kan ha en sykdomsfremkallende virkning, særlig på barn, (FP.2.1). Men det er ikke avklart om det er feltets energi- eller dets eventuelle informasjonsinnhold som påvirker vevet.

Det hevdes å være påvist og akseptert at biologiske systemer sender ut fotoner, det vil si et ultrasvakt lys eller elektromagnetisk stråling i området 200-800 nanometer (milliarddels meter). Ifølge den mangeårige forskningen til F-A. Popp ser det også ut til at koherente fotoner (de har samme fase og bølgelengde) blir lagret og utsendt av DNA, og at disse står i forbindelse med informasjonsprosessene i levende systemer. Høyere utviklede systemer har en større grad av koherens i sin lysemmisjon. Popp/Li har også laget en matematisk teori som forklarer DNA som et selvregulerende lasersystem.

Observasjoner de seneste to ti-år indikerer en organisering i levende materie på et fysisk, men langt finere plan enn molekyler og kjemi. Det dreier seg om iakttatt følsomhet overfor svake lav-frekvente felt. Dette åpner for en verden av ny forskning. Det dreier seg om nye konsepter for kommunikasjon mellom celler i kroppen over de hinder som cellemembranene representerer. Disse fenomen synes å avhenge av kvante-tilstander og resonante svar i biomolekylære systemer. Man synes å ha avdekket at små magnetiske felt kan ha stor virkning på visse kjemiske reaksjoner i kroppen. En ny fysisk biologi i form av bioelektromagnetisme synes å vokse frem ved siden av kjemisk biologi, (FP.3.2).

Man er også på sporet etter det som kan kalles omprogrammering av celler, hvor svake elektriske strømmer i kroppen skal spille en rolle. Det skal være påvist på frosk (som, i motsetning til mennesker, har cellekjerne i sine røde blodlegemer) at nydannelse av benvev skjer ved at røde blodlegemer forandrer seg til å bli benceller. Det synes også å være påvist at det er en utrolig svak strøm som bevirker denne forvandlingen, i det minste forvandlingen tilbake til en generell, uspesifisert celle. Strømmen innefor et "vindu" på mellom 200 og 700 picoampere bevirker en aktivisering av andre deler av DNA med en omforming av cellen til følge. Samtidig blir det signal som fikk cellen til å utvikle seg til et rødt blodlegeme, de-aktivert. Når denne omprogrammeringen har funnet sted, fortsetter prosessen, selv om strømmen blir slått av.

Tilsvarende vinduer skal finnes for biologiske virkninger av elektromagnetiske felt, (74).
Noen forskere søker også å utvikle en mer generell teori på grunnlag av kvanteteorien og termodynamikken med sikte på å finne en ny og "bredere" teori som også omfatter livets fenomener. Til dette formål er innført en ny "byggesten", et "generalisert" foton ved navn conformon. Som fotonet, bærer det fri energi. Men i motsetning til fotonet bærer conformonet også informasjon. På lignende måte som alle elektriske maskiner drives av fotoner, drives alle livets "maskiner", slik som enzymer, DNA, RNA og formidlerne av elektromagnetisk påvirkning i organisk vev av conformoner. På dette grunnlag har det bl.a. vært mulig å forklare en rekke fundamentale biologiske prosesser og å lage en teoretisk modell av den levende cellen. Teorien forutsier en rekke fenomen som kan testes. (FP.2.1).

Grenselandet mellom hjernen, psyken og bevisstheten er et tverrfaglig forknings-felt som for tiden har stor oppmerksomhet, ikke minst fordi kvantemekanikken er trukket inn som et middel til eventuelt å forstå sammenhengene bedre. Relativt nylig oppdagete mikro-strukturer i cellene kan eventuelt spille en rolle her. Men meningene er delte, og man synes å være fjernt fra en avklaring. Noen mener at hjernen og bevisstheten befinner seg fullstendig på det kjemisk-fysiske plan, og at kvante-fenomen ikke spiller noen rolle, hvis de i det hele tatt er til stede i hjernen. Ytterst på den andre fløyen finnes forskere som mener at både bevisstheten og kvantefenomenene er mysterier som må tas i betraktning for å forstå det som skjer, og at liv er noe mer enn kjemi og fysikk.

Det finnes også noen modige forskere som prøver å undersøke sammenhen-ger mellom paranormale fenomen og kvanteteori. Henry Stapp har gjennomført eksperimenter som gjorde det mulig for en gruppe studenter (tilsynelatende) å påvirke fortiden! Med Stapps versjon av kvanteteorien forblir prosessen likevel kausal, (NS.27.8.94). Fysikerne har helt siden midten av 1920-årene sett at mikroskopiske "objekter", slik som elektroner eksisterer i en merkelig tilstand inntil de blir observert, og at det er observasjonen som på en uforklarlig måte tvinger dem til å anta sine spesielle egenskaper, slik som hastighet, spin osv. Det er denne effekten som ligger bak Stapps eksperiment. Niels Bohr mente at det var et uspesifisert samspill mellom den makroskopiske og den mikroskopiske verden som forårsaket fenomenet. Fred Hoyle tror avgjørelsen treffes av menneskets bevissthet.


Felt
Vi har gjentatte ganger støtt på begrepet elektromagnetiske bølger. Hva er det? Magnetisme og elektrisitet er ikke to atskilte fenomen. Det grunnleggende er elektrisk ladning, elektrisk strøm og elektrisk felt. En elektrisk ladning som er i ro, er omgitt av et elektrisk felt. Beveger elektroner seg, f.eks. gjennom en ledning, dannes et magnetisk felt rundt ledningen. Magnetisme skyldes altså elektriske ladninger som beveger seg, (IV.6.93). Der elektriske ladninger beveger seg, følges altså elektriske og magnetiske felt ad. Disse feltene har bølgenatur og blir til elektromag-netiske bølger.
E. Del Giudice´s artikkel i FP.3.2 (1993) "Coherence in Condensed and Living Matter" opplyser at forskere fra Universitetet i Milano har (praktisk og teoretisk) utviklet et nytt syn på det som foregår på kvantenivå i kondensert materie (faste stoffer og væsker). Gjennom denne teorien, kvante felt teorien, er det mulig å forklare fenomen som tidligere ikke kunne forklares.

I klassisk fysikk har særlig partiklene stått i fokus, mens forskjellige sider ved materiens bølgeaspekt, materiefeltet, har kommet i bakgrunnen. Det gjelder særlig (det dynamiske) samspillet mellom materiefeltet og de elektromagnetiske felt som virker mellom atomene i kondensert materie. Ut fra kvanteteorien kommer de frem til at det finnes et elektromagnetisk felt innenfor stoffets begrensning, et felt som også er tilstede i stoffets grunntilstand. Det er dette som gjør at molekylene finner sin plass med et minimum av energi. I det koherente regimet som oppstår, har partiklene mistet sin individuelle identitet. De kan ikke bli atskilt, og beveger seg samkjørt, holdt i fase av et elektromagnetisk felt som oppstår fra en samkjørt bevegelse. Enheten er stabil og kan overleve temperaturer på flere tusen grader. Dessuten oppstår sterke krefter.

Felt-tenkningen har hos noen forskere også funnet innpass innenfor biologien. Den tenderer i retning av at såkalte biologiske felt spiller en rolle for formdannelsen til levende vesener sammen med DNA. DNA kan reprodusere seg selv sier de, og det kan styre produksjonen av et stort utvalg primære proteiner. Men det inneholder ikke nok informasjon til å styre utformingen av individets kropp, (F.9).

Ifølge Laszlo (F.10) finnes det ved lave bølgelengder og lave energier indikasjoner på en ekstrem elektromagnetisk sensitivitet i hjernen. Svært svake felt kan skape målbare forandringer. ".... forskere som tør forske innen parapsykologi, har en tendens til å finne at mennsker som står hverandre nær, lett får resonans mellom sine hjernebølger, selv over avstand uten sansekontakt. ... Når flere mennesker over avstand beskjeftiger seg med lignende problemer, blir prosessen mer intens, selv om lokalitet og innfallsvinkel er forskjellig. Det skjer en alokal utveksling... " (Laszlo). Det bugner av eksempler på slik kollektivt forsterket intensitet både i vitenskapshistorien, kunsthistorien og filosofihistorien, (F.10).


Vakuum
Dette kunne ha stått i kapittel 2 om vår materielle verden. Vi tar det likevel med her fordi det som skjer nær vakuum kan ha betydning både for den organiske og den anorganiske materien. Som vi har vært inne på, kan rent vakuum ikke eksistere. Nærmer man seg denne tilstanden, begynner noe merkelig å skje. Kortlivede partikler med tilhørende antipartikler dukker opp for så å forsvinne igjen. Denne såkalte vakuum- eller nullpunktfluktuasjonen skjer i samsvar med kvanteteoriens elektromagnetiske nullpunkt energi. Dagens forskere betrakter ikke vakuum som et tomrom, men som et rom fullt av energi. Likevel: I forbindelse med vakuumenergi finnes fysikkens største uoverensstemmelse mellom beregning og empiri. "Beregninger gir nemlig et resultat som er 10127 ganger så stort som det man observerer! Vi har praktisk talt ingen viten om hva vakuum er." Dette sier Øyvind Grøn, relativi-tetsfysiker i (F.10).

Hvor finnes vakuumlignende tilstander? Enkle beregninger forutsetter at atomene eksisterer i et tomrom. Men i virkeligheten gjør de ikke det. Ifølge H.E. Puthoff gjør nullpunktenergien seg gjeldende, og den spiller sågar en rolle for atomenes stabili-tet. Atomene i all organisk og anorganisk materie befinner seg midt i kvante-fluktuasjonene med mulighet til å absorbere energi fra denne bakgrunnen. Ja, atomenes struktur blir opprettholdt av denne bakgrunnsfluktuasjonen. Uten denne ville atomene kollapse!

Andrei Sakharov antydet allerede i 1968 at gravitasjonen kanskje ikke er en fundamental kraft, men heller skyldes ubalanserte nullpunktfluktuasjoner som oppstår i vakuum i nærvær av materie. Og Puthoff har de seneste år forfulgt denne tanken videre. Kvarkenes bevegelser blir opprettholdt av nullpunktfluktuasjonene, og da de er ladet, sender de ut elektromagnetiske felt. En individuell kvark blir således påvirket både av de elektromagnetiske bakgrunnfluktuasjonene og av elektromagnetiske felt fra nærliggende kvarker. Beregnes kreftene som virker innenfor denne problemstillingen, får man faktisk den velkjente gravitasjonskonstanten som resultat(!)

Stemmer dette, vil man ha en teori som har bragt harmoni mellom gravitasjonen og kvanteteorien. Man vil ha forklart hvorfor gravitasjonen er så svak, og hvorfor den bare er tiltrekkende. Dessuten ville man kunne forstå hvorfor gravitasjonen gjennomtrenger enhver avskjerming. En rekke eksperimenter og praktiske anvendelser underbygger teorien. Det pågår forskning for å undersøke om det er mulig å gjøre praktisk bruk at vakuumets energihav! Bare for ti år siden var dette en utenkelig forskning, (FP.2.2).

Ervin Laszlo har vært inne på lignende tanker. Han regner med et femte kraftfelt i tillegg til de fire som er omhandlet i avsnitt 2.4.1, nemlig vakuumfeltet som underlag for det fysiske univers. Vakuum er ikke tomt, men har nesten ubegrenset mengde nullpunktenergi, selv om ingen har kunnet måle eller tappe denne energien. Vakuumfeltet - sier han - er et felt av informasjon og sammenheng som er i utvikling, og som kan være en referanseramme for alt som foregår i universet. Nullpunktfeltet ligger under og bak kvantene som blir en slags budbringere av informasjon mellom vakuumfeltet og det manifesterte universet. (F.10).

Kvantefysikken har forandret synet på fysisk vakuum fullstendig. Ifølge Heisenbergs usikkerhetsrelasjon fluktuerer ikke bare ethvert fysisk objekt, men også vakuum. Det "tomme" rom er fullt av fluktuasjoner av alle tenkelige og eksisterende felt som innvirker på hverandre. Kvanter av alle disse feltene kommer og forsvinner og skaper et flimrende vakuum. Dette er alment akseptert av fysikerne, men likevel neglisjert av de fleste. Forskeren Preparata har vist at fluktuasjoner eller kvanter kan innvirke positivt seg imellom og således forandre det flimrende vakuum til stabilt medium som er istand til å koble de forskjellige partiklene og fange dem i en kollektiv "balett" som de ikke kan unnslippe fra. Dette hender alltid for kvarker og noen ganger for høyere materielle aggregeringer, (FP.4.2).

Innen den uorganiske verden øyner man her en mulig forklaring på: (1) At kvarkene ikke kan opptre separat, men bare innen de grupperinger man finner i atomkjernene. (2) At kjemiske løsninger plutselig kan forlate en kaotisk tilstand og gå over i en pulserende orden. Kanskje kan teorien (3) også kaste nytt lys over det fenomenet som feilaktig er kalt "kold fusjon". Et fenomen kalt sonoluminisens tas (4) til inntekt for Preparatas teori. Fenomenet går ut på at en lydbølge kan få en veske til å sende ut meget korte lysblink med en frekvens som er spesifik for vesken, og teorien synes her å kunne gi en tilfredsstillende forklaring. Dette åpner også for en bedre forståelse av emisjonen av koherent lys som kan foregå fra levende celler. Og innen biologien åpner det seg kanskje en mulighet for bedre å forstå fenomen slik som biologiske effekter av svake elektromagnetiske felt, hvordan homøopati innvirker på levende funksjoner, og biologisk selvorganisering.

Skal vi reflektere litt over hva dette kan innebære? Alle atomene i Jorden, Solen, luften, din og min kropp, din og min hjerne - sier man - står i kontakt med et enormt energihav som gjennom en nullpunkt fluktuasjon sågar opprettholder atomenes, og derved hjernecellenes og alle levende cellers eksistens. Innvirker dette på min tenkning? På mitt DNA? Er denne energien informasjonsbærende? Har den noe å gjøre med LF? Med telepati? Med psykometri? Med telekinese? Med materialisasjon? Finnes en relasjon mellom denne energien og bevissthet? Står alle atomene i kontakt med dette "medium", må de også på en måte stå i kontakt med hverandre; din hjerne med min hjerne osv.

Isotoper
Alle objekter, inklusive oss selv, er laget av ca. 80 forskjellige kjemiske elementer. Undersøkelser viser at nesten alle spiller en eller annen rolle i levende organismer. Det ser altså ut til at den levende naturen har vært "flink" til å gjøre en eller annen bruk av (nesten) alle elementene i naturen.

Nå vet man at ca. 75% av alle kjemiske elementer har minst to, ofte tre eller flere stabile isotoper, hvor altså antallet nøytroner i kjernen avviker fra normalen. Når naturen gjør slik dyktig bruk av det kjemiske mangfoldet, har den vært like flink til å gjøre bruk av det mangfold isotopene representerer?

Først vil vi se på hva isotoper kan tilføre levende vev. En levende celle har ca. 1011 oksygénatomer, særlig som vannmolekyler. Selv med en isotopkonsentrasjon på 0.04% gir det flere millioner oksygénatomer av isotop 17. På hvilke måter kan stabile isotoper atskille seg fra samme type normale atomer? Deres magnetiske egenskaper kan være litt annerledes pga. forskjellig spin og tilsvarende små forskjeller i atomenes energinivåer. Deres masser er dessuten litt forskjellige, noe som kan føre til registrerbare forskjeller i hastigheten til noen kjemiske reaksjoner. Selv om disse forskjellene er små, kan de være viktige i forskjellige resonansfenomen.
Forskning har vist at naturen virkelig gjør bruk av det mangfold isotopene skaper, kanskje sågar utstrakt bruk. Men denne forskningen har vært forsømt, fordi isotopeffektene er subtile, og fordi virkningen primært synes å være informativ og ikke energetisk. Isotopene kan fritt beveges og omplasseres innen kjemisk fastlagte strukturer. Dette fører til mikroskopisk registrerbare mønstere som kan representere informasjon. Her åpner seg nye spørsmål bl.a. i forbindelse med DNA-molekyler, kvasi-krystalline strukturer i væsker samt homøopati. Tilsvarende gjelder for bio-evolusjon og for hjernens funksjon eventuelt i kombinasjon med kvanteteori. "Isotopisitet" med sitt spektrum av informasjonsmuligheter (frihet innen faste strukturer) kan dessuten bli et utfyllende ledd mellom bevisste prosesser og prosesser på kvantenivå i hjernen, (FP.4.1).

Astrologi
Det som går under betegnelsen astrologi, har to delområder. Det ene sier at man kan hente informasjon om fremtiden til mennesker, nasjoner, organisasjoner osv. ut fra planetenes stilling på det tidspunktet vedkommende ble til. Dessuten skal det være en sammenheng mellom en persons karakteregenskaper og planetenes stilling i fødselsøyeblikket. Finnes seriøse undersøkelser blandt all humbugen på dette området? Det ser faktisk slik ut. Den franske forskeren Gauquelain (i samarbeid med Eysenck) har i angivelig seriøse undersøkelser funnet ut at det finnes en sammenheng mellom menneskers personlighet og planetposisjonen (dvs. Jordens posisjon) i fødselsøyeblikket. De statistiske sammenhenger skal være signifikante. (Noen sier derimot at undersøkelsene har vært tendensiøse.)

Hvordan kan det eventuelt forklares? Hvordan skal planetene, gjennom sin posisjon i fødselsøyeblikket kunne påvirke menneskets personlighet eller ubevisste psyke som vil være det tilsvarende begrepet i vår terminologi? Hvilke muligheter kan tenkes? Her er det rimelig å tenke seg noe som påvirker og noe som påvirkes. Hva kan det være som påvirkes? Det må være tillatt å anta at det må være noe av det som foreligger i fødselsøyeblikket, nemlig kroppen til fosteret/barnet og det lille f-mennesket som skal inkarneres. Og hva kan det være som påvirker? Er det gravitasjonen? Er det summen av bølgeaspektene til summen av partiklene i himmellegemene? Er det de reflekterte solstrålene fra planetoverflatene eller noe annet?

Da den ubevisste psyken finnes i f-mennesket, er det rimelig å anta at det er f-mennesket som påvirkes. Vi har dessuten sett tidligere at LF ubevisst påvirker den ubevisste psyken til dyr og mennesker. Finnes en forbindelse mellom LF og planetene? Kan det være slik at også planetene speiler seg i livets speil og registreres i livets film i likhet med alt her på Jorden, inklusive "rent materielle" ting? Ikke noe tyder på at Jorden skulle stå i en særstilling her. Vi har jo sett at Jordens overflate er delaktig i denne registreringen. I så fall har vi i det minste funnet en tenkelig forklaring på hvorfor planetenes posisjon i fødselsøyeblikket skulle kunne innvirke på vedkommendes ubevisste psyke, nemlig via den kosmiske psyken og dens to aspekter, livets speil og livets film. Man kan også spørre om det er knyttet kvalitets-aspekter til gravitasjonsfeltene eller andre typer felt som angivelig utgår fra himmellegemene? At fødselsøyeblikket skulle være avgjørende, er kanskje ikke så underlig da tidspunktet hvor f-mennesket blir inkarnert i kroppen må være et helt spesielt øyeblikk. I alle tilfeller synes det påvist av nevnte forskere at det er slik. Samtidig utelukkes ikke muligheten for at slik påvirkning kan være til stede faktisk hele tiden, selv om den ikke har den samme virkningen.

Når det gjelder den påståtte muligheten for at det skal være en forbindelse mellom planetposisjonene i fødselsøyeblikket og personens fremtid, så foreligger meg bekjent ingen brukbare undersøkelser.

Tid
Hva er tid? Når alt kommer til alt, er det ingen som vet det, så merkelig er tidens natur. Vanlig forskning er bare mulig hvis forskeren har en avstand til forsknings-objektet. Det finnes tre "ting" som vi er så nær at vi ikke kan få avstand til dem: rommet, bevisstheten og tiden. Det er kanskje grunnen til at disse "tingene" er så gåtefulle.

Det primære tidlig i vår utvikling som art må ha vært persepsjonen av bevegelse. Tankens tidsbegrep må være sekundært, en avledning av persepsjonens erfaring. Det er ikke problemfritt. Mens persepsjonen er reel, er tankens tidsbegreper ikke like reelle. Det finnes ingen fortid og fremtid. Bare nåtid, hele tiden. Også tankens begrep om forandring og hastighet er illusjonær, fordi man sammenligner en eksisternde tilstand med en som ikke lenger eksisterer. Sammenligningen gir "forandringen" som igjen gir grunnlag for å beregne hastigheten hvis man også måler tiden. Ingen stusser ved denne fremgangsmåten. Men stilltiende har vi tatt det for gitt at det er tillatt å sammenligne noe eksisterende med noe ikke-eksisterende. Men strengt tatt har vi ingen garanti for at det er tillatt, og det finnes da også fysikere som setter et spørsmålstegn ved fremgangsmåten.

Vi kjenner tiden som klokketid og tankens forestilling om fortid og fremtid. Men dagliglivet gir oss også en tidserfaring løsrevet fra tanken, nemlig i form av sanset bevegelse. Det henger sammen med at det må finnes en liten treghet i persepsjonen. Slik blir eksempelvis notefølgen til melodi. Det betyr at tanken kan tenke seg bevegelse på to forskjellige måter: Den intellektuelle som forskerne gjør bruk av i sine teorier. Dessuten kan tanken simulere, dvs. forestille seg selve bevegelsen som da vil være i samsvar med det som virkelig fant, finner eller vil finne sted.
Er det slik man må tenke for å bli i tankemessig kontakt med bevegelsens realitet? Og kan det bety at intellektuell tenkning og matematisk behandling av det tilsvarende tidsberepet kan føre til feil forestillinger? Betyr det at vi må bygge teoriene på den persiperende bevissthetens oppfatning av bevegelse, og dermed tid, slik Bohm synes å gjøre når han vil innføre øyeblikket som et sentralt referansepunkt i tenkningen?

I foregående avsnitt har vi møtt fysikernes tidsbegrep, hvor tid har retning, hvor tidspilen sågar kan snu, slik at fremtid kommer etter fortid. Og hvor tiden kan være imaginær. Dessuten - sier forskere - at tid har en hastighet som reduseres eller økes avhengig av masse og akselerasjon. Ved lysets hastighet står tiden stille. Mens fysikerne tidligere har brukt disse begrepene ganske fritt, har noen nå begynt å spørre seg om det finnes et ukjent prinsipp i naturen som gjør det umulig å påvirke fortiden. For en legmann lyder det ganske betimelig.

Det må også være tillatt å spørre om det ikke beror på en kollektiv illusjon når forskerne sier at tiden går med en viss hastighet. Det man har påvist er at de instrumenter man måler tid med, går langsommere i visse tilfeller, slik relativitetsteorien sier. Men betyr det at tiden går langsommere? Kan tiden overhode gå? Med en hastighet? Kan tid være avhengig av tid? Her synes noe ikke å stemme. Det konvensjonelle synet fører også til en selvmotsigelse i visse tankeeksperimenter. Vi er fristet til å si: Tiden er - den går ikke. Alt er til i tiden, bare tiden er ikke til i tiden.

9.2 Hvilket bilde sitter vi, stort sett, igjen med?

"Lovende" tverrfaglige fenomen
Vi har vært på jakt etter et mer helhetlig syn. Etter gjennomgangen av de fem store feltene er det da nærliggende å spørre. Hvilke (vitenskpelig) påviste fenomen synes å være særlig egnet til å utvide vår tverrfaglige forståelse?

- Bevissthet som fenomen finnes i store deler av den levende verden, kanskje også i den såkalt materielle verden. I det minste må det finnes en forbindelse mellom den materielle verden og bevissthet bl.a. fordi det synes å være eksperimentelt påvist at bevissthet kan innvirke på "død" materie på kvantenivå.

- Finnes en tenker i meg som fritt tenker tanker eller finnes bare en tenkepro-sess, hvis produkt er tanker? I så fall tenker det i meg. Mange fenomen underbygger det synet, bl.a.: Drømmer, blindsyn, målinger som har vist at hjernens beredskap begynte 350 millisek. før den bevisste vilje til å handle, (SM.53.43). Mye av den omfattende bevissthetsforskningen som pågår nå, synes å skje på feil premisser, fordi man ikke har erkjent ovenstående og tatt konsekvensen av det.

- Det er ikke avdekket noe som skulle tilsi at kvantefenomen ikke kan spille en rolle i mikrobiologien. Forskning på dette nye feltet vil kunne avdekke at partikkel-bølge dualiteten, usikkerhetsrelasjonen og så videre kan ha betydning i molekylærbiologien, inklusive DNA og hjernen.

- I vår kultur og forskning synes materiens partikkel-aspekt å ha prioritet. Hvordan hadde verden   sett ut, hvis vi også hadde sanset bølge-aspektet til all materie og til gravitasjonen?

- Hvis ikke-lokalitet er et reelt fenomen, da synes det å være et fundamentalt fenomen som går på   tvers av menneskets faginndelinger.

- Det foregår nå en forskning som eventuelt kan føre til praktisk bruk av vakuumenergi. Kanskje er vakuumenergien i "praktisk bruk" allerede ved at den ligger i bunnen og opprettholder materien. Det finnes også forskere som ikke er sikre på at det overordnete postulat om energiens konstans gjelder overalt i verdensrommet.

- De gravitasjonsbølger som er en del av fysikernes standardteori, er ikke påvist i naturen. Hvis de   ikke finnes, må mange oppfatninger revideres.

- Flere av berøringspunktene mellom materien og dens fysikk (inklusiv kvantemekanikk) på den ene siden, og det levende og de lovene som regulerer liv på den annen side, er dels blitt konkret avdekket, dels avdekket som en mulighet. Berøringspunkter finnes bl.a. i forbindelse med bevissthet, DNA, ved at levende systemer sender ut elektromagnetiske bølger (og blir påvirket av slik stråling utenfra) og ved den rolle som elektrisitet, kjemi, hydraulikk og mekanikk spiller i organismene.

- DNA - hva er det og hva gjør det? Av DNA'ets merkverdigheter kan nevnes: DNA'ets prinsipielle oppbygning er omtrent lik for alle arter på Jorden. Mengden av DNA varierer enormt og samsvarer ikke med artenes utviklingstrinn. DNA'et synes å bestå av to grupper bas-par, "nyttige" som er spredd ut blant ubrukelige. Den nyttige, eller kodende delen av DNA varierer enormt, fra 100% hos E. coli bakterien til bare 0.02% hos en navngitt plante. Men heller ikke omfanget av den kodende delen av DNA synes å samsvare bra med artenes utviklingstrinn, selv om det samsvarer noe bedre. Mauren har omtrent samme antall kodende bas-par som mennesket. Og lungefisken har nesten dobbelt så mange. Hvordan kan DNA - et kjemisk stoff - spille en så sentral rolle i alt som lever?

Hvordan er det mulig at DNA'et, som synes så tilfeldig og ulogisk, kan virke så presist i naturens praksis? Det har også vist seg at DNA er langt mer ustabilt enn tidligere antatt. Likevel kobles gener inn og ut hele tiden slik at det som bør skje i det store og hele også skjer. DNA'ets evne til å reparere seg selv kan være en del av forklaringen, men er i seg selv en gåte. Og hva med de uløste spørsmålene vedrørende utkoblingen av uvirksomt DNA osv.?

Det er påvist at en liten andel av de virksomme genene er styrende, og at kroppens struktur ligger i de styrende genenes struktur. Hvordan få "skjøtene" til å passe sammen? DNA løser det ved å la skjøtene overlappe hverandre litt. Bestemmer DNA ikke bare strukturen, men også formene? Mange forskere mener det, men det er ikke vist at DNA har tilstrekkelig informasjon. Dessuten er det (på bananfluen) vist at stedet i kroppen bestemmer formen, selv uten at DNA er til stede!

- Homøopatiske forsøk kan tyde på at vann kan lagre informasjon. Da vann finnes i alle   organismer og overalt i naturen ellers, er det spørsmål om dette fenomenet kan si oss noe mer?

- Ett av de mest markante trinn i utviklingen (som vi antar har funnet sted) skjedde i og med overgangen fra - videreføring av liv uten død (gjennom celledeling) - til videreføring av liv gjennom fødsel og individuell død. De to - fødsel og individuell død - må høre sammen, men hvordan? Ble begge deler introdusert i DNA samtidig, ved en tilfeldighet?

- Som vi har sett, finnes mange uløste gåter i vitenskapens modeller. Det finnes også fenomen som kan tyde på at noe er alvorlig feil ved nåværende teorier. Naturlover gjenstår kanskje å bli oppdaget. Noe er også ikke-tema (f.eks. kvantefenomen i hjernen). Vi finner dessuten en vitenskap som i betydelig grad er delt i en "main-stream" og en vitenskap som betrakter seg selv mer åpen for påviste "anomaliteter" som kan rokke ved aksepterte teoriers riktighet. Dessverre synes manglende saklighet å spille en rolle i denne oppdelingen av det vitenskapelige arbeidet.

Et foreløpig syn
Reisen langs erkjennelsens grenseland har gitt oss nye innblikk på en rekke områder og på tvers av tradisjonelle faginndelinger. Dessuten har den gitt oss grunnlag for å se alt vi har behandlet hittil i sammenheng. Før vi går igang med den oppgaven mer i detalj; hvilket bilde sitter vi, stort sett, igjen med?

Vårt oppdaterte menneskesyn inneholdt en rekke elemter: Mennesket er et (minst) todelt vesen, hvor det materielle legemet inneholder et finstofflig legeme som er det egentlige setet for psyke og bevissthet. Under visse forutsetninger kan disse to legemene skille lag, selv om de - sålenge man lever her på Jorden - er forbundet med et finstofflig, elastisk "bånd". Det vi har kalt f-mennesket, befinner seg i den atskilte tilstanden i en finstofflig verden som (til dels?) inntar det samme rommet som vår materielle verden.

Hos enkelte mennesker er kontakten mellom f-mennesket og den materielle kroppen "løsere", med den følge at de får en rekke egenskaper som kalles "paranormale". Disse egenskapene synes til en viss grad å samsvare med "normale" egenskaper i den finstofflige verden. Slike mennesker har således mer eller mindre tilgang til den finstofflige verden, avhengig av evnenes art, omfang og styrke.

En rekke parapsykologiske fenomen tyder på at det finnes en kollektiv psyke (i vid forstand) med en bevissthet som vi har kalt livets speil, og en lagret informasjon - eventuelt også lagrede emosjoner - knyttet til fortid og sågar fremtid, som vi har kalt livets film, og som blir en slags kollektiv psyke. Dette må være en side ved den finstofflige verden. Den kollektive bevissthetens speil "ser" alt som skjer. Formidling av informasjon via den kollektive psykes mellomkomst skjer over store avstander uten, eller praktisk talt(?) uten bruk av tid. Har dette fenomenet noe å gjøre med fysikernes ikke-lokale forbindelser?

Vi har antydet at det kan være f-legemet som gir den nødvendige, formende informasjonen gjennom DNA til kroppens utvikling og fornyelse, at altså den permanente cellestrukturen som synes å være til stede i kroppen, kan være det samme som, eller del av f-legemet.

Andre viktige momenter fra tidligere kapitler er at mennesket (og dyr?) er et resultat ikke bare av arv og miljø, men av arv, miljø og inkarnasjon (og eventuelle mutasjoner). Et aspekt ved miljøet kan sågar være himmellegemenes stilling i fødelsøyeblikket. Også dyr inkarneres. Det synes å skje en parallell utvikling av artene i den finstofflige verden. Forskjellen mellom arten homo sapiens og andre høyerestående dyrearter synes på mange måter mer å være en gradsforskjell enn en vesensforskjell.

Det vi kaller materie, fortjener bare denne betegnelsen ned til atomnivå. Atomene selv er laget av energi i buntet dynamikk, som - avhengig av observasjonen - presenterer seg som partikkel eller bølge. Materien består av nesten "ingen ting", og dette igjen består av "dansende energi". Vakuumfenomen kan her spille en rolle. Ifølge en helt ny teori som virker ganske avklarende, kan partiklene være stående kvantebølger, slik at bølger også er partiklenes innerste vesen. Materiens bølgeaspekt gjør at det "bak" materien i hele universet finnes en usynlig "vev" uten begrensning som binder all materie, all energi sammen, inklusive den massen som finnes i din og min kropp. Dette gjør forestillingen om materien som bestående av atskilte og relativt uavhengige deler eller gjenstander til en illusjon. Kanskje indikerer de ikke-lokale forbindelsene i tillegg sammenhenger av ukjent karakter? Vi har lært at universet vårt har forskjellige "grenser", og at det særlig nær disse grensene har egenskaper som avviker sterkt fra vår daglige erfaring og forestillingsverden.

Vi har hittil trodd at når vi snakket om universet, da hadde vi favnet alt. Intet var utenfor. Nå har vi lært at univers kan eksistere på flere nivåer som en slags "kinesiske esker" inni hverandre, hvor "inni" ikke må oppfattes bokstavelig. Dessuten kan univers eksistere ved siden av hverandre. Man kan da spørre: Hva er et univers? Et datter-univers må fremdeles være del av et mor-univers mens det omvendte forhold ikke kan gjelde. Universbegrepet synes altså å være relativt, avhengig av det ståstedet man har. Likevel må det vel eksistere et "ytterste" (eller "innerste"?) universenes univers som er det "egentlige" universet? I det følgende tar vi konsekvensen av at universbegrepet ikke er entydig, og der det kan være tvil, snakker vi om vårt univers.

Kan noe oppstå som er vesensforskjellig fra opprinnelsen? Hvis det eksisterer mor-univers på flere nivåer og opp til et universenes univers, må det sistnevnte være det opprinnelige. Det synes umulig at et datter-univers skal kunne skape et mor-univers. Vårt univers med alt det omfatter og inneholder, må være del av sin opprin-nelse, universenes univers, og derfor ikke vesensforskjellig fra dette. Det må vel innebære at det er egenskapene til universenes univers som også gjenspeiler seg i vårt univers i en eller annen form? Videre vil det kanskje innebære at det kan være tillatt å slutte seg til visse egenskaper til universenes univers ut fra kjennskapet til vårt univers? At f.eks. bevissthet også må være en egenskap ved universenes univers?

9.3 Tilværelsen per dags dato

Noe må tilføyes fysikkens og kjemiens lover før de biologiske fenomen kan bli forstått fullt ut.        Werner Heisenberg

9.3.1 Bevissthet og informasjon

Hvor fant vi bevissthet og informasjon?
Under vår vandring langs erkjennelsens grenseland har vi støtt på bevissthetsbe-grepet i en rekke sammenhenger og da oftest i kombinasjon med informasjon. Vi drøftet menneskets bevissthet og psyke som kjernen i det bevisste og intelligente livet. Også i forbindelse med menneskekroppen støtte vi på bevisstheten, fordi den kan innvirke på kjente og mindre kjente systemer i kroppen, bl.a. på immunsystemet. Mange paranormale fenomen åpenbarte nye bevissthetstilstander samt bevissthet i en ny, overordnet dimensjon som vi kalte livets speil (LS), og som fylt av informasjonen i livets film (LF) utgjør det som vi kalte den kollektive psyken. Også det som oppleves som bevissthetens enhet med noe universelt, karakteriseres av en kombinasjon av bevissthet og informasjon.

Også andre livsformer må ha bevissthet, og vi fant at den formskapende informasjonen i eller bak DNA må bero på plan og ikke på tilfeldighet; igjen en kombinasjon av informasjon og bevissthet. Og ganske overraskende: I kapitlet om "Vår materielle verden" støtte vi på bevissthetsbegrepet i flere sammenhenger. Noen forskere mener at bølgeaspektet ved partiklene kan oppfattes som et informasjonsfelt med egenskaper som en rudimentær psyke. Og bakgrunnen for matematikkens evne til å beskrive sammenhenger i universet kan være at universet gjennom matematikken er "i (intelligent) dialog med seg selv om seg selv", et forhold som innebærer både informasjon og bevissthet.

Bevissthet
Alt som er, er det det er i kraft av sine egenskaper. Det må også gjelde bevisstheten. Skal vi prøve å forstå det forunderlige fenomenet bevissthet litt bedre, må vi søke å nærme oss bevissthetens egenskaper. Det har vi gjort for mennesket og overalt hvor vi finner spor av bevissthet. Ut fra det vi har drøftet, virker det rimelig å anta at det bare finnes bevissthet, ikke forskjellige typer bevissthet. Derimot kan bevissthet - ut fra variasjon i tilstander og rammebetingelser - manifestere seg forskjellig. Skal vi oppsummere, synes bevissthet å ha minst 8 funksjonelle egenskaper.
Den er (1) passiv mottaker av de inntrykk som eksternt og internt rettede sanser formidler. Å oppfatte og oppleve sanseinntrykk må altså være en egenskap ved bevisstheten.

Vi har resonert oss frem til at det bare finnes (én type) bevissthet, og at de forskjellige inntrykk avhenger av hvilke sanseredskap som står til disposisjon i kroppen, og hvilke mentale redskaper som er til stede i nervesystemet. Det synes å innebære at menneskets bevissthet har en rekke egenskaper som ikke er i bruk, av mangel på egnete sanseorganer og mentale redskaper. Et slikt syn støttes bl.a. av visse paranormale fenomen som vitner om eksistensen av utvidete bevissthetstilstander som innebærer egenskaper ved bevisstheten som går ut over de dagligdagse. De inntreffer midlertidig, og ser ut til å være latent til stede hele tiden. Går vi tilbake til mer primitive livsformer, finner vi ingen klar grense for når bevissthet først opptrer. Vi antydet at alt som kan sanse, har bevissthet.

(2) Av disse sanseinntrykkene oppfattes noen som mer eller mindre behagelige eller ubehagelige, kanskje også som mer eller mindre vakre. Bevisstheten er dessuten (3) passivt "projeksjonslerret" for tenkeprosessenes produkter, tankene, og for de emosjonene som ofte ledsager dem. Den tilstrekkelig våkne bevisstheten har (4) evnen til umiddelbar forståelse av sanseinntrykkenes og tankenes informasjonsinnhold eller mening, en evne som ikke alltid er fullt ut aktiv. Forståelsen synes på en måte å være en bevissthetsintern prosess som ikke er knyttet til tankens symboler.
Den intellektuelle intelligens er til syvende og sist også bevissthetens intelligens, siden det er bevisste tankeprosesser vi snakker om. Bevissthet uten intellektuell intelligens er derfor mulig. Den er mulig hos dyr, og den er mulig hos mennesker i en tilstand av årvåken oppmerksomhet, hvor tankevirksomheten - og dermed også intellektet - har falt til ro. Dette gjør at bevissthet - som et grensetilfelle ved lav våkenhet - er mulig uten intelligens, men intelligens er ikke mulig uten bevissthet.

Bevisstheten har (5) evnen til å være mer eller mindre våken. Det så vi både i forbindelse med mennesket og artene på de forskjellige utviklingstrinn. Er bevisstheten ekstremt våken, vil den virke som en slags "sort hull". Opplevelsen er fullstendig, noe som bevirker at registreringene i langtids og korttidshukommelsen svekkes og nærmer seg null.

Årvåkenhet har også en innvirkning på den informasjon som allerede er lagret i hjernen sammen med emosjonelle følelser eller energier. Årvåkenheten skaper en avstand mellom bevisstheten - det i oss som "ser" - og strømmen av tanker og tilhørende emosjonelle følelser. (6) Utsatt for bevissthetens årvåkne "blikk" tømmes de emosjonelle energier på dette punktet i hjernen. Ved sin passive, årvåkne iakttagelse "griper" altså bevisstheten inn i den (materielle) prosessen av tanker og emosjoner ved å avprogrammere hjernen og spenninger i kroppen på dette punktet. Men bevisstheten synes også (7) å kunne påvirke materielle prosesser aktivt gjennom utøvelse av en form for vilje både her på Jorden og i finstofflig tilstand. En spesiell form for viljesutøvelse er bio feedback. Psykokinese og synkverving er eksempler fra det "paranormale" området på at bevissthet kan påvirke materie.

Vi har nevnt kvante-eksperimenter som gir inntrykk av at man kan påvirke fortiden. Forklaringen er antagelig slik: Det man trodde var endelig avgjort, selv om resultatet ikke var kjent for noen, var bare en ubestemt "svevetilstand" som kan vare i uker og måneder. I virkeligheten forelå ikke resultatet, fordi ingen kjente til det! Det som forelå var en ubestemt tilstand som fremdeles var påvirkbar mentalt. Da tilstanden ble påvirket mentalt, ble resultatet annerledes enn det man trodde forelå. Det så da ut som om man hadde påvirket fortiden, dvs. et resultat som forelå tidligere.

Bevisstheten kan altså innvirke på materien utenfor kroppen. Da er det ikke så "rart" at den også kan innvirke på materien innenfor hjernen. Det merkelige er jo at bevisstheten i det hele tatt kan innvirke på materien. Det synes å innebære at bevissthet og materie ikke kan være så forskjellige at enhver form for påvirkning er umulig, i det minste fra bevissthet til materie. Vi vet at materie = energi. Betyr det at bevissthet er en form for energi? En forfinet eller "ren" form for energi? Det mest subtile som eksisterer? Eller har bevissthet bare et forhold til energi gjennom det som gjør at energi formes til materie? I så fall ser det ut til at bevissthet må være overordnet fenomenet energi, og derfor like- eller mer opprinnelig. Det forhold at bevissthet på en måte kan beherske materie og energi kan tyde på at det siste stemmer bedre enn det første.

Alt som kan ses utenfra har sin begrensning. Også tanken som materiell prosess kan ses utenfra og er bl.a. derfor begrenset. Det er bare det som ser som ikke kan ses utenfra. Kan vi av dette slutte at bevisstheten som ser og derfor ikke kan ses, ut fra dette skulle være uten begrensning? Vår bevissthet er derimot begrenset av materie, samtidig som bevissthet kan påvirke materie. Dette åpner kanskje for at bevissthet kan fri seg fra materiens begrensning? Er det dét enkelte, sjeldne mennesker har gjort?

På hvilket plan skjer bevissthetens påvirkning av materien? Skjer det på kvantenivå, eventuelt via vakuumets fluktuasjoner? Eller er det slik at all bevissthetens påvirkning av det materielle skjer via det finstofflige planet; både den vanlige påvirkningen, slik som å bevege seg, og det uvanlige, slik som telekinese? Gjelder et telepati-prinsipp og et telekinese-prinsipp generelt, også i kroppen?
Og til slutt: Mennesket (og vel også en del dyrearter) har (8) den fantastiske evnen at det kan styre bevissthetens oppmerksomhet fra sans til sans.

Alt som er i bevisstheten er vanligvis uten "teknisk" konflikt. (Psykologisk kan konflikter likevel i høy grad være til stede.) Vi kan se, høre tenke, smake osv. samtidig uten "kollisjon" i bevisstheten. Andre typer inntrykk ser derimot ut til å utelukke hverandre i bevisstheten. Et klarsyn "klaffer bort" eller dekker til de vanlige sanseinntrykkene fra det som befinner seg bakenfor. Men det skjer uten konflikt. Vi kjenner ikke kriteriene for at inntrykk utelukker hverandre.

Hvordan kan bevissthet med slike egenskaper ha oppstått? Spørsmålet om hvordan den har utviklet seg melder seg ikke med samme tyngde, fordi det synet vi har antydet, ikke forutsetter en utvikling av bevisstheten som sådann i det hele tatt. Det vi har sagt er at bevissthetens grad av våkenhet kan utvikle seg, og at det eventuelt skjer i takt med informasjonen og forståelsen i bevissthetstilstanden. Bevisstheten kan - eventuelt må - i så fall være noe opprinnelig. Dens form for "utvikling" ligger altså i å bli mer og mer bevisst. Sikkert er det at

alt som befinner seg i universet, er del av universet. Da bevisstheten befinner seg i universet, må bevissthet være del av universet.

Spørsmålet som tilslutt melder seg er, hvordan hjernens hukommelse blir program-mert. I tråd med ovenstående og med egen og andres erfaring programmeres hjernen (1) gjennom interessert oppmerksomhet og (2) gjennom ufullstendig opplevelse, slik som opplevelse med tvil, angst, motstand osv. Det ser altså ut til at bevisstheten også i denne sammenheng fungerer som en slags speilende overflate. Ved fullstendig opplevelse reflekteres intet (derfor betegnelsen "sort hull"). Jo ufullstendigere opplevelsen blir, desto større andel reflekteres. Og det reflekterte kastes tilbake til hjernen hvor det lagres og påvirker hjernens struktur og funksjon. Slik bygges "jeg'et" opp med sine erfaringer, kunnskaper og emosjoner. Det er uvisst hva som skjer med det som ikke reflekteres. Men det ser ut til at det medvirker til å skape orden i alle lag av psyken og til å bygge opp de lag som primært er basert på forståelse og i mindre grad på kunnskap. Disse sjikt er kanskje kilden for de logiske drømmene som kan oppstå i dyp søvn? Denne orden synes primært å oppstå ved å gjennomskue illusjoner, ved å se det sanne som sant og ved å tømme ut emosjoner.

Informasjon
Vi har vært innom informasjonsbegrepet i flere sammenhenger. Her vil vi bare holde noen få ting fra hverandre. Vi har (1) brukt informasjonsbegrepet i forbindelse med (bevisst) tankevirksomhet. Informasjonsinnholdet eller meningen er her - ved konvensjon - knyttet til tankesymbolene og da særlig til ordene og den måten de er ordnet på. Dessuten har vi (2) snakket om informasjon som direkte persepsjon, hvor meningen ligger i selve persepsjonen. Man, dvs. bevisstheten ser og skjønner det som er, slik det er, mens det er der. Den persiperte informasjonen skaper umiddelbar forståelse. I begge tilfeller dreier det seg om mening formidlet til en bevissthet (med eller uten en bevissthet som direkte sender). I avsnitt 8.1 har vi (3) dessuten snakket om aktiv, virtuell informasjon.

Informasjon bevirker ikke i seg selv at noe skjer. For at noe skal skje i samsvar med informasjonsinnholdet, må det komme en form for "ordre" til et apparat som er beredt til å "adlyde". Ordren kan (1) være en slags "bryter" som skrur på et forberedt apparat med alle nødvendige ressurser. Det synes å være tilfelle når den aktuelle delen av DNA-molkylet i en celle frigjøres for innsats. Ordren kan (2) gå til en persons eller et dyrs psyke som svarer med å utføre ordren. Men denne kompliserte ordregangen kan i noen tilfeller (3) også automatiseres, slik det f.eks. skjedde i det berømte tilfellet da gutten som skulle betjene den første dampmaskinen fant ut at maskinen kunne gjøre denne jobben selv ved å forbinde en av maskinens bevegelige deler med dampventilen. Det gjorde han. Derved ble han fri til å gå og leke. Et system som var avhengig av informasjon, ble omgjort til et system som virket automatisk, mekanisk. Hvor ble det av informasjonen? Forskjellen var en stang som indirekte gjorde alt det gutten tidligere hadde gjort, både informasjonsdelen, det å se når den bevegelige delen var i riktig posisjon osv. og den mekaniske delen, å koble om ventilen.

Tre ting synes å kunne skape informasjon: Sanseinntrykk som i seg selv er en form for informasjon. Forståelse - det gjelder både intellektuell og umiddelbar forståelse - skaper sin egen informasjon når en bevissthet bearbeider informasjon eller kommuniserer ut fra forståelse. Dessuten skaper kreativitet, skapende intelligens, i sin første fase ny informasjon. I tillegg kommer resultatene av de informasjonsprosesser som foregår på det irrasjonale plan i menneskets psyke. Selv om denne form for tenkning bærer informasjonens form, fortjener informasjonsinnholdet vel ikke alltid betegnelsen informasjon.

Bevissthet og informasjon
Som vi har sett, finnes interessante relasjoner mellom bevissthet og informasjon. Informasjon uten bevissthet kan eksistere, i aktiv eller passiv virtuell form. Men bevissthet synes ikke å kunne eksistere uten informasjon; da blir den bevisstløs og synes bare å eksistere som en potensiell mulighet. Dette tospannet - bevissthet og informasjon - er derfor interessant. Hvorfor opptrer de sammen? Blir bevisstheten bevisst gjennom informasjon (inntrykk)? Gir (våken) bevissthet og (aktiv) informa-sjon hverandre eksistens? Det kan se slik ut i en rekke tilfeller. Men er det alltid slik?

Vi så at menneskets bevissthet kan gå inn i en tilstand av potensiell bevissthet, og at det karakteristiske for denne tilstanden er mangel på informasjon i bevissthetens speil. Det er mangelen på informasjon som skaper tilstanden, og tilførsel av informasjon "slår på" bevisstheten igjen. Det finnes alle grader av våkenhet ut fra hvor klar den informasjonen er som kan oppfattes, kanskje også ved hvor klart den oppfattes. Som svar på det fundamentale spørsmålet antyder vi altså at det er informasjon som gjør potensiell bevissthet bevisst. I så fall må den forbindelsen vi har funnet mellom bevissthet og informasjon være genuin.

At dette aspektet er ivaretatt i bevisstheten til alt som lever mer eller mindre bevisst, synes åpenbart. Alle beretninger av paranormal karakter tyder på det samme. Et karakteristisk trekk ved en (individuell) bevissthet som går opp i en større (kollektiv) bevissthet, er at den får tilgang til et vell av informasjon. Vi kom tidligere frem til at livets speil og livets film må være to sider av samme sak; en kollektiv psyke i den utvidete betydningen av ordet. Er det når hjernen faller til ro på celle-nivå at bevisstheten kommer i omfattende kontakt med universet - kanskje fra en "ikke-lokal" posisjon eller tilstand?

Men også på det "materielle" plan finner vi den samme koblingen: Den rudimentære bevissthet er ment å være et informasjonsfelt som er knyttet til enhver partikkel i hele universet, inklusive alle de trillioner av partikler vår egen kropp er laget av. Og matematikk er jo også informasjon, språket universet beskriver seg selv med, konferer avsnitt 2.4.1.

Alle bevissthetsfenomenene i dyreriket har funnet en naturlig plass i denne gene-relle modellen. Ja faktisk også helt ned i mineralriket, inklusive vårt DNA som et grensetilfelle. Hvordan ser det ut i den andre retningen? De "tekniske ingrediensene" vi fant ut måtte være til stede for å tilveiebringe mange av de parapsykologiske fenomenene, var livets film - som er informasjon - og livets speil som er bevissthet. Disse to smeltet naturlig sammen i vår modell til den kollektive psyke. Vi har på dette nivået intet grunnlag for å si at det ene skaper det andre. Kanskje er livets speil det samme som den kosmiske bevissthet? Vi tør ikke si at det er slik. Men modellen med livets film og livets speil får mange brikker til å falle på plass, selv om det ikke skulle være den endelige plassen.

Universet og alt det består av, synes gjennomsyret av bevissthet og informasjon. Dette kan ha vidtrekkende implikasjoner, fordi bevissthet og informasjon synes å være grunnlaget for liv. Og våken bevissthet og informasjon synes å være grunnlaget for intelligens, kreativitet og for utøvelse av vilje.

Det er interessant å legge merke til at Bohm kommer frem til at "meaning is being" (mening = å være) ut fra et helt annet utgangspunkt og resonnement. Ved nærmere ettersyn har dette en påfallende likhet med det vi er kommet frem til. Meaning betyr informasjonsinnholdet i informasjonen. Og det eneste som kan være (to be) i forbindelse med mening, må være bevissthet. Informasjon som bærer av mening er altså bevissthet. Den former - sier han - energi/aktivitet og gjør bevissthet bevisst, slik at den - bevisstheten - blant mye annet skjønner informasjonens mening. Da informasjon har, eller er, mening, oppstår trekanten informasjon - bevissthet - mening. Er dette noe grunnleggende i tilværelsen?

9.3.2 Livet

Liv og død er makroskopiske begrep.
Ilya Prigogine

Vi har støtt på "liv" i menneskets psyke og bevissthet og i forbindelse med menneskekroppen. Parapsykologiske fenomen har dessuten vist oss nye former for liv, de finstofflige. Og kapitlet om livets opprinnelse og utvikling handlet stort sett ikke om annet enn liv. Da enkelte fysikere nå snakker om en form for rudimentært sinn i "ren materie", har man grunn til å spørre om ikke materien også har en form for "liv". Hvor det finnes bevissthet og psyke, der er det liv. Bevissthet og psyke trer frem som livets kjerne, selv i de tilfellene de kan bli rudimentære, der bevisstheten er varig bevisstløs eller potensiell.

Liv og ikke-liv
Som vi har sett, manifesterer livet seg gjennom et meget stort antall livsformer i materiell "støpning" og i finstofflige utgaver. Overgangen fra liv til livløst er imidler-tid diffus, og det ut fra (minst) fem kriterier. Et oksygenmolekyl blir for det første ikke "levende" i det øyeblikk det inkorporeres i en celle. Og CO2-gassen "dør" ikke i det øyeblikk den slippes ut av cellen.
Alle levende organismer inneholder både organiske og uorganiske forbindelser. (Idag kjenner man minst 5,5 millioner forskjellige organiske stoffer og over 700'000 uorganiske forbindelser.) DNA-molekylet er et kjemisk stoff, og i denne egenskap tilhører det ikke-liv. Men samtidig utgjør det kjernen i alle levende celler. Virene oppfyller for det tredje bare delvis kravene til å være levende. For det fjerde har man problemer med å bestemme kriteriene for når et menneske ikke lenger er i live. Og for det femte synes det å være en gradvis overgang fra varig bevisstløs bevissthet til våken, og derfor levende bevissthet. Og hva med kjemikernes jakt i grenselandet mellom kjemi og liv: Proteiner som virker som kunstige enzymer og selvorganiserende(?) repliserende kjemikalier. Man kan også spørre hva slags liv det er som ligger nedfrosset i - 30 til - 40 gr. C, (IV2.96.74)? Hvilken modell for livet skal kunne ivareta alle disse sidene ved livet?

Livets "tekniske" og psykologiske side
Før vi går videre med en modell for livet, vil vi kort se på det vi har kalt livets "tekniske" og psykologiske side. Ser vi på oss selv, mennesket, er det klart at vi under drømmeløs søvn fremdeles er levende, selv om vårt psykiske liv midlertidig er ute av funksjon. Kroppen lever som en organisk maskin. At denne er lagdelt og består av et finstofflig legeme i et materielt legeme, synes i denne sammenhengen sekundært. Det psykologiske livet er knyttet til en bevissthet som ikke er bevisstløs. Det må gjelde helt ned til forholdsvis primitive livsformer. Livets tekniske aspekt består da stort sett i to ting; den organiske maskinen med sin form for liv, som skaper rammebetingelser for sitt samvirke med en bevissthet som, med flytende overganger skifter mellom våkne og bevisstløse tilstander. Overgangene er slik at man ikke opplever sin egen innsovning, og det ser ut til at de fleste heller ikke opplever sin egen død. Er en kropp av ett eller annet slag en forutsetning for liv? Eller kan våken bevissthet eksistere uten kropp, uten en form?

Hva er liv?
Modellen for liv avtegner et liv i tre dimensjoner. Den første form for liv er knyttet til materiens rudimentære bevissthet. Denne form for liv finnes både i all uorganisk materie, i alt dødt organisk materiale og dessuten i all organisk materie i alle organiske maskiner. For at disse organiske maskinene skal være levende, må i tillegg en kollektiv eller individuell bevissthet av en eller annen våkenhetsgrad være knyttet til dem.

Denne bevisstheten representerer den andre dimensjonen. Ut av denne form for liv vokste gradvis psykisk liv som representerer den tredje dimensjonen. Og det var bevissthetens oppvåkning som var kjernen i veksten av det psykiske livet, en oppvåkning som igjen hang sammen med hjernens utvikling og dens mulighet for å formidle forskjellige typer informasjon til bevisstheten.

Hvor enkelt dette psykiske livet kan være i primitive organismer, er lite utforsket. Det er grunn til å tro at man vil finne langt flere menneskelige trekk enn det som vanligvis er oppfatningen idag. Den andre (foreløpige?) enden av skalaen kjenner vi bedre til; vår egen våkne hverdag. Men det er verd å legge merke til at graden av våkenhet kan variere sterkt fra person til person. Vi har også stilt spørsmålet om det ikke her ligger et utviklingspotensiale av stor betydning for den enkelte og for menneskeheten.

Vi gikk fort forbi en problemstilling ovenfor. For de organiske maskinene er bolig for enda en form for liv, livet i det finstofflige legemet som inkarneres i den materielle, organiske maskinen. Det gjelder har vi sett, ikke bare mennesket, men også dyrearter til langt nedover på utviklingsstigen. Den organiske maskinen har altså sin finstofflige utgave, som må ha sin form for liv. Hvis vi også her kan si at i naturen er funksjon = hensikt, kan da hensikten med de organiske maskinene være å være bolig for finstofflige vesener under deres liv her på Jorden?

Forlater bevisstheten organismen med endelig virkning, dør mao. organismen, er en kropp tilbake med den form for rudimentær bevissthet som er karakteristisk for materie. I virusets tilfelle er den organiske maskinen så redusert at den er blitt uorganisk, men likevel med en viss form for livsutfoldelse i form av formering (ved hjelp av en levende vertcelle), noe som kan tyde på at det som gjør liv til liv, fremdeles er til stede i en eller annen form.

Ut fra dette kan vi tenke oss livets utvikling gjennom utviklingen av artene slik: Med utgangspunkt i materien på den opprinnelig sterile jord ble den første, primitive organiske maskinen - antagelig en encellet organisme - skapt gjennom materialisering av en tilsvarende finstofflig organisme. Denne var gitt liv av en nesten sovende, kollektiv bevissthet. Formering og differensiering av arvestoffet skjedde i samsvar med de beskrevne mekanismene. Store sprang mellom arter i utviklingskjeden ble overvunnet ved at et nytt par av den nye arten ble skapt gjennom materialisering av en allerede eksisterende finstofflig utgave av arten som på et visst punkt i utviklingsrekken for første gang hadde en individuell, men lite våken bevissthet. Kanskje var det på det tidspunktet at individuell fødsel og død ble introdusert? Med dette utgangspunktet og med de samme mekanismene kan utviklingen ha fortsatt til og med mennesket.

Prosessen gjenspeiles i utviklingen av fosteret. Det første embryoet representerer organisk maskin med kollektiv bevissthet. På et visst tidspunkt fikk den organiske maskinen en individuell, men lite våken bevissthet. Vi antok at denne hendelsen faller sammen med den dramatiske omorganiseringen som finner sted i den kollektive cellemassen. Denne hendelsen innleder spesialiseringen av cellene og dermed det som karakteriserer individet versus det kollektive.

Det psykologiske livet
Det psykologiske livet ble diskutert i forbindelse med bevissthetstilstandene. Og vi fant bl.a. at jeg-begrepet spiller en sentral rolle i menneskepsykens liv. Vi må komme tilbake til dette i et avsnitt om livet, fordi så mange mennesker identifiserer seg med dette lille ordet "jeg" og tillegger det egenskaper som hjerneforskning og et introspektivt sinn ikke finner igjen.

Forskningen sier bl.a. (31): "Så denne typen av "jeg selv" er ikke en mystisk perle av sinn-stoff, heller ikke er det en liten klump med hjernevev. Det er en abstraksjon. ... "Jeg selv" blir skapt av samspillet mellom min kropp og min hjerne." Og det introspektive sinn sier: Vi ser oss i speilet, og der står "jeg". Vi tenker, og det er "jeg" som tenker. Vi føler, og det er "jeg" som føler. Jeg'et i speilet er hovedsakelig kroppen min. De fleste av oss har også en klar formening om at jeg også er tenkeren som tenker tanker etter eget forgodtbefinnende. Og det er også jeg som lider eller er glad. Hvem er så jeg? Er det det samme jeg'et som viser seg i speilet, som tenker, og som ser, hører og føler?

Når man har oppdaget i seg selv at det i meg som iakttar, ikke er det samme som det i meg som tenker og føler emosjonelt, da ser man umiddelbart at "jeg", som tenkeren som tenker tanker, er en fiksjon. "Jeg" er et ord i en tenkeprosess. Det tenker (og drømmer) i meg. Det finnes ingen tenker atsklit fra tanken. Det finnes bare en tenkeprosess hvor et av ordene i den verbale delen av denne tenkeproses-sen er "jeg", et lite ord som er tillagt en enorm emosjonell betydning. Dette er en helt sentral erkjennelse som dessverre ennå befinner seg i erkjennelsens grenseland.

Hjerneforskeren Gazzaniga sier i (31): "... vi er kommet til den konklusjon at vi må stoppe å se på menneskene som en enkel psykologisk enhet, at i virkeligheten er menneskets psykologiske selv en serie med selv-er. Det har en rekke mentale systemer inne i hjernen, de fleste av dem ikke-verbale, som det i den høyre hjernehalvdel synes å være. Systemene har følelser, hukommelse, initiativ, de har sine skjebner, og de er i stand til å kontrollere det motoriske apparatet til å fremkalle bevegelser. .... Derved beveger vi oss vekk fra idéen om at det er ett tankesenter i hjernen. Mer sannsynlig finnes en rekke tankesentre i hjernen, som alle blir ... overvåket av det dominante språksystemet (i venstre hjernehalvdel)." Ut fra dette er det lett å forstå at det i et (psykisk) splittet sinn og i en fysisk splittet hjerne kan være to jeg'er, to tenkeprosesser. Men det er likevel bare én bevissthet som begge tenkeprosessene avvekslende, eller kanskje samtidig projiserer sine tankeprodukter inn i. Den umiddelbare forståelse av egen psyke som introspeksjonen gir, fører til at en slik splittet psyke blir hel, udelt. Den blir et in-divid. Hjerneforskeren og den introspektive iakttager har kommet frem til samme syn på disse hjernefunksjonene og jeg-et.

Det må være den ubevisste psyken som bestemmer hva vi er, psykisk sett. Og det vi er - psykisk sett - det er i høy grad medbestemmende for hva slags liv vi lever - det vil si det som til enhver tid vil befinne seg i vår bevissthet. Hva er det som former den ubevisste psyken? I tillegg til de faktorene vi har diskutert tidligere, har vi altså fått en astrologisk faktor som skal være statistisk påvist, og som vi har skissert en mulig forklaring på. Bildet synes altså å være vesentlig mer sammensatt enn det konvensjonelle syn om arv og miljø. Å snakke om arv i denne situasjonen blir nesten umulig bortsett fra de tilfellene hvor reell kroppslig arv gjennom DNA virkelig kan påvises. At alder også kan ha en direkte virkning på den ubevisste psyken, er åpenbart. Prioriteringer og holdninger kan f.eks. endre seg etter hvert som lengden på resten av livet kortes ned. Vi har derfor valgt å snakke om medfødte i stedet for arvete egenskaper. Modellen vil lett føre til den konklusjon at medfødte egenskaper betyr mer for personligheten enn oppveksten. Det er i tråd med moderne forskning som riktignok snakker om arveegenskaper.

Dyrs psyke kan stort sett oppfattes som mer eller mindre forenklede utgaver av menneskets psyke. Mens den subtile og den intellektuelle delen trer tilbake, inntar ferdigprogrammene, eller instinktene en fremtredende rolle. Det betyr at dyrs ubevisste psyke i langt større grad blir behersket av medfødt programvare enn menneskets. Men mekanismene og prinsippene synes hele tiden å være de samme. Alle mennesker er enestående ut fra det som finnes i hjernen. Men menneskehjernen som sådan har vi felles. Tilsvarende må, i tråd med nyere dyreforskning, også gjelde for høyerestående dyr.

Lever kosmos?
Livet, dets forskjellige former og bevissthet inngår ikke i fysikernes og kosmologenes formler. Ikke desto mindre er de - liv og bevissthet - realiteter i universet, og derfor del av universet. Det kan ingen bestride. Når disse størrelsene, eller kvalitetene ikke inngår i formlene, kan det bety at de eksisterer utenfor det området matematikken dekker.

Det må bero på en feilslutning, hvis man sier at noe ikke kan eksistere fordi matematikken ikke favner det. Matematikken som hittil har vært knyttet til mate-riens fysikk, er under utvikling på flere måter. Alle observasjoner og overlegninger knyttet til ikke-fysiske fenomen tyder på at alle hendelser er regulert, bare med andre lovmessigheter enn de som matematikken hittil har dekket. Det gjør det mulig at fremtidig matematikk kan bidra til utforskningen av ikke-fysiske, eller ikke-materielle fenomen. Selv om matematikken foreløpig bare favner det materielle, så synes det forhold at matematikken favner det materielle, å tyde på at det står noe bak, noe som matematikken ikke favner, nemlig bevissthet og intelligens. Uten det kunne universet - gjennom matematikken - kanskje ikke være i "dialog med seg selv"?

Når matematikken som ellers dominerer vår tenkning om kosmos, ikke kan besvare spørsmålet vårt, la oss spørre: Har materie frembragt bevissthet eller har bevissthet med sin intelligens frembragt materie? Hva som umiddelbart virker mest logisk, sier seg selv. Men mange forskere sier det er motsatt.

Hva fant vi ellers om livet i de foregående kapitlene? Fra to forskjellige utgangsposisjoner synes det å være mulig å erfare noe som også kunne kalles liv i kosmos. Det at hjernen og den ego-identifiserende virksomheten der faller til ro, danner forutsetningene for å oppleve enhet med en større bevissthet som favner hele universet og et hav av informasjon. Og vi har antatt at det er den samme større bevissthet som den klarsynte kommuniserer med via livets speil og den kollektive psyken.

Jo mer subtilt, desto mektigere
David Bohm

9.3.3 Dimensjonene i tilværelsen

Kapitlene foran har gitt oss et inntrykk av at universet og vår tilværelse rommer mange merkelige fenomen. For å skape orden i vår firedimensjonale hverdag eller vår dagligdagse tankevirksomhet spenner vi ubevisst ut et koordinatsystem med rommets tre dimensjoner og lar all bevegelse foregå innen rammen av dette systemet. Men vi har sett at mange av tilværelsens merkelige fenomen ikke lar seg innordne i dette, vårt tilvante system. I dette avsnittet vil vi derfor gjennomgå de "dimensjonene" vi har truffet på vår vei langs erkjennelsens grenseland og prøve å undersøke om, og eventuelt hvordan disse dimensjonene henger sammen. (Ordet dimensjon har vi første gangen satt i "" for å markere at det også kan dreie seg om høyst uvanlige dimensjoner.) Fra ikke-liv til liv kan også betraktes som en dimensjon. Den er behandlet ovenfor og vil ikke bli kommentert her.

Rommet og tiden
Vi har diskutert rommet og tiden tidligere og skal ikke gjenta det. Men skal vi se nærmere på dimensjonene i tilværelsen, er det nærliggende å begynne med nettopp disse fire dimensjonene som vi føler oss fortrolige med. Temaet er ytterst vanskelig fordi teorier som forskerne stoler på, tilsier at denne fortroligheten stenger for et mer realistisk syn på rommets og tidens dimensjoner. Riktignok fungerer vårt erfarings-baserte syn på tid og rom utmerket i vårt "mellomkosmos". Men - som vi har sett - blir dimensjonene og fremfor alt hastighetene store, begynner problemene.
Det må være et viktig poeng at bevegelse aldri kan være kontinuerlig. De minste delene av f.eks. en gjenstand som beveges, består som partikler bare i samsvar med en viss sannsynlighet. Vi kan altså ikke forestille oss at det er som å bevege en kube full av surrende bier. "Biene" i denne "kuben" er til stede, forsvinner, og dukker opp litt senere på et annet sted. Og mens de er der, surrer de.

Hvordan skal vi kunne forstå et begrep som den omvendte tidspil, at tiden "snur"? Betyr det at fremtiden kommer før fortiden? Og betyr ikke det bare at man døper om begrepene? Betyr den omvendte tidspilen at virkningen kommer før årsaken, slik at det fundamentale prinsippet om årsak og virkning blir snudd på hodet? Likevel er det vel slik at den matematikken som kommer frem til slike resultataer, selv beror på dette prinsippet. Det virker ikke logisk.

Det er også umulig å forestille seg at rommets tre dimensjoner og tiden synes å være likeverdige og ombyttbare størrelser i ligningssystemene. Forskerne sier at tiden og naturkreftene oppsto samtidig med universet, og at tidsbegrepet "bare" er gyldig innenfor vårt univers. Imaginær tid er kanskje den virkelige tiden og vår tid den uvirkelige, (35).

Spørsmålet er om det er vår forestillingsevne som svikter, eller om det er teoriene som ikke er gode nok. Kanskje er det begge deler. At teoriene ikke er gode nok, synes åpenbart både fordi de innbyrdes ikke harmonerer, men også fordi nye og vitenskapelig begrunnete forsøk på å forklare merkelige fenomen dukker opp. Siste skudd på stammen er de såkalte "ormehullene" som skal være istand til å skape en slags eksotisk forbindelse mellom to punkter i universet som i vår firedimensjonale forestillingsverden kan ligge svært langt fra hverandre. Ormehullene er en slags "kanaler" som forbinder punktene ad en "omvei" - eller rettere "kortvei" - som fører ut av vårt tid-rom kontinuum og inn igjen i vårt tid-rom kontinuum på rett destinasjon uten bruk av tid. Ormehullene benytter seg altså av dimensjoner som ikke tilhører vårt univers! Samtidig støter vi igjen på bevegelse uten bruk av tid. Som vi så, eksisterer også på lysets "vibrasjonsnivå" bevegelse uten tid. Finnes i denne tilstanden en annen form for tid? Dette leder oss over til:

Multidimensjonal tilværelse?
Fra forskjellige innfallsvinkler har fysikere kommet til at deres forestillinger om det firedimensjonale tid-rom kontinuumet ikke er tilstrekkelig til å forklare alle kjente fenomen. Løsningsforsøkene går bl.a. i retning av å innføre flere dimensjoner i teoriene. Og eksperimentet med tvillingfotonet har demonstrert eksistensen av de ikke-lokale forbindelsene som nå søkes forklart gjennom "ormehullene".

Dette er begrep og forestillinger som på ingen måte er avklaret. Ikke-lokalitet skaper store problemer i forhold til relativitetsteorien som sier at hver iakttager har sin egen tid. Det innebærer videre at nåtid hos én iakttager er til stede i "samme øyeblikk" som fortiden hos en annen og omvendt, avhengig av hvem man betrakter tilværelsen ut fra. Eksisterer signaler som er ikke-lokalt til stede hos atskilte iakttagere samtidig, betyr det at nåtiden til den ene påvirker fortiden til den andre! Denne knuten søker enkelte forskere å løse ved å sette spørsmålstegn ved relativi-tetsteoriens tidsbegrep. Man innfører da en slags mellomting mellom absolutt og relativ tid samt et slags eter-lignende medium for lys som følger relativitetsteoriens formler. Slik oppstår det en tilsynelatende, men ikke reell konstant lyshastighet.

Også de to sidene ved materien, bølge- og partikkelaspektet, er blitt søkt forklart ved hjelp av en multidimensjonal virkelighet. Bohm mener at disse to aspektene kan betraktes som to forskjellige projeksjoner av én og samme multidimensjonale virkelighet inn i vår firedimensjonale virkelighet. Dette forklarer en sammenheng mellom de to sidene ved materien som ikke er kausal, og som virker øyeblikkelig. Forandringen skjer i den multidimensjoale virkeligheten, og dens to projeksjoner forandres da tilsvarende øyeblikkelig. Tilsynelatende har vi da i vår tilværelse en kommunikasjon uten bruk av tid. Hvis hypotesen er riktig, er forbindelsen ikke kommunikasjon, og den ligger på et plan utenfor våre fire dimensjoner.

Det eksisterer et stort antall bølger. Noen av dem er informasjonsbærende. Noen befinner seg innenfor kjent virkelighet, tilgjengelig for kjent matematikk. Og noen av disse igjen kan være delaktige i ikke-lokale fenomen, som altså kan tenkes å delta i prosesser i en multidimensjonal virkelighet. Noen må befinne seg utenfor kjent virkelighet, men fremdeles være tilgjengelig for kjent matematikk. Og det kan tenkes at det også finnes felt hinsides virkefeltet til kjent matematikk.

Også et annet forhold indikerer at det må finnes noe "bak". Jeg tenker på kvantespranget som gjør at et elektron ikke hopper fra en bane rundt atomkjernen til den neste, slik det ofte blir fremstilt. Det ville innebære mellomstadier og deler av energikvanten. Og det kan altså ikke eksistere. Når et elektron "hopper", hopper det ikke. Det eksisterer ingen kontinuerlig overgang for elektronet fra en bane til nabobanen. Elektronet forsvinner fra den banen det "hopper" fra og dukker opp i den banen det "hopper" til. På en måte kan man si at det "dematerialiseres" og "materialiseres" igjen i sin nye posisjon, med et pluss eller minus av en kvant energi. Man vet ikke engang om det er det samme elektronet. Hva er det som ligger "bak"? En annen dimensjon?



Det lille og det store
Dimensjonen som spennes ut mellom det lille og det store i vår fysiske verden er vi forholdsvis fortrolige med. Men vi har sett at vi bare har et nært forhold til et avsnitt av den - mellomkosmos.
Som del av denne dimensjonen er det naturlig først å nevne det som kan kalles "helhetsaspektet" ved tilværelsen. Består tilværelsen av atskilte, fysiske enheter som innvirker på hverandre "utenfra", slik vår daglige erfaring tilsier. Eller er alt som eksisterer forbundet med hverandre gjennom usynlige informasjonsfelt som gjør hele universet til en udelt helhet? Her har kvanteteorien skapt grunnlag for en revolusjon i vår tenkning, en revolusjon som bare i liten grad er gjennomført. Den sier at alt står i forbindelse med alt, for å si det enkelt. Og det tomme rom "nekter" å bli helt tomt ved å la partikler oppstå og forsvinne og oppstå igjen.

Også det som er lite og usynlig for vanlige øyne og for mikroskopene, tvinger oss til å tenke nytt. Alt som er mindre enn atomet - og det er kanskje alt? - mister sin karakter av å være stoff, ett av grunnstoffene. Og det som er og skjer på dette nivået, følger andre regler enn våre tilvante naturlover.

Dette lille finner vi igjen overalt; i "død" materie, i organiske maskiner, og i det som eksisterer i det enorme verdensrommet. Vi finner det i hjernen på høyerestående vesener, inklusiv oss selv. Det betyr antagelig at også atomene i hjernen følger kvantefysikkens lover og uforutsigbarhet.
Vitenskapen har forfulgt det lille ned til en størrelsesorden på ca. 10-16 cm. uten å ha støtt på en grense. Matematikken antyder en teoretisk grense ved 10-33 cm. Her kan kjent matematikk svikte. Det betyr at bare en del av området fra en cm. og ned til denne grensen er noenlunde utforsket. Er den andre delen ubenyttet av naturen, eller rommer den noe som det ennå gjenstår å oppdage og forstå? Gjør noe av det "paranormale" bruk av dette området? Selv om matematikken svikter ved ca. 10-33 cm, er det ikke sagt at det ikke kan finnes noe i et enda "finere" område som kanskje sågar er uten grense?

Beveger vi oss mot det stadig større, støter vi etter hvert på universets forunderlige begrensninger; hastighet, krumning, vakuum. Universet vårt, som vi trodde omfattet alt, er i kosmologenes verden nå noe som kan være et "baby-univers", født som en vakuumboble i eller av et mor-univers, som nødvendigvis(?) må være større og mer opprinnelig. Ja det kan eksistere et utall univers, hvor mor-universet kanskje "vet" noe om døtrene. Men hvor døtrene ikke vet noe om mor- eller søster- eller "bestemor-univers".

Langs hele skalaen av størrelsesordener i vårt univers - fra det mikroskopiske til det enorme - kan sorte hull eksistere. Det er steder med en så sterk gravitasjon at det lokale rommet "krummer seg ut" av vår tilværelse.

Finstofflige verdener
Det som kan kalles finstofflige verdener, har vi støtt på i tre sammenhenger: (1) Den verden f-mennesket befinner seg i en ut-av-kroppen tilstand, og hvor f-mennesket og individer av andre arter eventuelt befinner seg mellom to inkarnasjoner. (2) Livets speil og livets film må tilhøre en finstofflig verden. Dessuten har vi (3) bølge-aspektet av alle "materielle" partikler. Her skal vi bare se nærmere på f-legemet fordi det øvrige behandles i annen sammenheng.

Hva slags stoff består dette finstofflige stoffet i f-legemet av, og hva slags naturlover regulerer hendelsene i finstofflige verdener? Vi vet svært lite om dette, selv om vi har regnet med at det finnes en finstofflig fysikk. Men beretninger sier at det finstofflige legemet kan gli igjennom materie, gjennom vegger og lukkede dører. Og vi har sett at materiens partikler bare inntar en bitte liten brøkdel av rommet.

Ut fra det vi nettopp har sagt om matematikkens behandling av de minste størrelser, må det være tillatt å si at intet i kjent fysikk eller matematikk utelukker at slikt finstofflig stoff kan eksistere og oppføre seg slik det gjør. Da det finstofflige stoffet ser ut til å bli regulert av andre naturlover enn de vi kjenner, hører det kanskje hjemme i det området hvor kjent matematikk ikke gjelder.
Forskjellige forhold kan tyde på at informasjonen i livets film står til disposisjon i finstofflige verdener på en helt annen måte enn for menneskene her på Jorden.



Dimensjon mot stigende subtilitet
Bohms teori fra kapittel 2 regner med en dimensjon som kan kalles dimensjonen mot stigende subtilitet. Denne tanken synes allerede å være ivaretatt i ovenstående, bare med den tilføyelsen at "stigen" av tiltagende subtilitet i vår modell er utstyrt med "avsatser" hvor stoffet har evnen til å danne stabile former, slik som materien her på Jorden og f-legemet i en finstofflig verden. Materialisasjonsfenomen kan tyde på at det finnes mindre stabile overgangsformer, slik at stigen likevel er kontinuerlig uten avbrudd.



Sovende til våken bevissthet
Dette er behandlet tidligere, men må likevel nevnes her da det synes å være en sentral dimensjon i tilværelsen. Den er sentral fordi bevissthet synes å gjennom-strømme alt og alle, og fordi bevissthetens forskjellige grader av våkenhet kan være knyttet til- og være karakteristiske for (1) materie inklusiv den finstofflige "materien", (2) for levende organismers organiske maskin og (3) for den individuelle bevissthet som bor i de mer avanserte av de organiske maskinene eller artene. Kanskje er det slik at homo sapiens i bevisst tilstand, er i stand til å bevisstgjøre den slumrende bevisstheten som er knyttet til dens egen materielle og/eller finstofflige kropp. Det kunne åpne for en forklaring på hvordan den høyst våkne bevisstheten ved egnet (yoga-)trening kan beherske det finstofflige og materien "innenfra". Dette er riktignok fenomen vi ikke har funnet tilstrekkelig grunnlag for å godta som realiteter. Men det finnes likevel såpass god dokumentasjon at de kan være tilfelle. At en mulig vei til forklaring foreligger, er i det minste interessant.

Energidimensjonen
Energi finnes i forskjellige former; kjemisk bundet, varme, potensiell energi, som materie, det enorme nettet av forskjellige typer usynlige felt som ligger "bak" materien etc. I tillegg viser de parapsykologiske fenomen at energi må være til stede i enda flere og til dels uutforskede former. Ved omdannelsen av energi fra den ene formen til den andre er disse energiformene ikke likeverdige. Omformingen skjer lettere i den ene retningen enn i den andre. Overlatt til seg selv fører dette forholdet til at universet går i retning av stadig stigende uorden eller entropi; mot oppløsning av eksisterende former.

Også innen energidimensjonen synes det å foreligge mange uklarheter som antyder at vi befinner oss i erkjennelsens grenseland. Er summen av all energi i universet null eller enormt stor? Finnes et nærmest uendelig energihav som er eldre enn vårt univers, og som gav opphav til det ved å "skvulpe over"? Kan energi "lages" ved å spalte intet i positiv og negativ energi? Finnes negativ energi? Kan energi fortettes eller materialiseres til materie i forskjellige trinn, slik at finstofflig "materie" og vanlig materie er stabile trinn på én og samme "fortettningsstige"?

Er energi noe "passivt" som formes til "dansende mønstre" av en utenforstående instans eller noe som gir seg selv form? Har energi noe å gjøre med bevissthet? Kan bevissthet eksistere uten energi, i det minste i sin våkne tilstand? Er opprinnelig energi et aspekt ved bevissthet? Finnes to typer energi, en opprinnelig og en "produsert"?

Energifenomen er vanskelige. Tar vi fysikkens tese for gitt at energi ikke kan skapes eller tilintetgjøres, bare omformes, da har vi en ramme for de teoretiske forklaringsmulighetene som finnes. De fenomenene som krever energi, må da få tilført eksisterende energi fra et annet sted. Og de som avgir energi, må kunne avgi energien til et sted og i en form hvor den kan oppbevares.

Vi har behandlet en rekke fenomen hvor energi må spille en rolle. For å komme videre trengs forskning som også kan gi svar på disse spørsmålene: Hvilken forbin-delse eksisterer mellom bevissthet og materie, siden bevisstheten kan innvirke på materien i fenomen hvor energi må være involvert? Hvilken rolle spiller energien i de informasjonsregistrerende og -formidlende prosessene vi har behandlet tidligere? Vi tenker på livets film, telepati, klarsyn og så videre. Hva er det som muliggjør innhenting og midlertidig materialisering av energi til gjenstander? Hva er det som muliggjør utsendelse av informasjonsbærende energi i form av synkverve? Er hele universet synkvervet?

Fra formløshet til form
Kan form eksistere uten innhold og innhold uten form? Det synes åpenbart at form ikke kan skilles fra innhold. De må være to sider av samme sak. Som tidligere betyr form her ikke bare den ytre formen, men også de indre strukturene. De indre form-strukturene synes å være hierarkisk bygget opp. Atomet har en reell eller virtuell form med kjerne og omkretsende elektroner. Og kjernen har igjen sin formstruktur på flere nivåer, reelt og/eller virtuelt. Blir temperaturen tilstrekkelig høy, forsvinner disse strukturene til fordel for et plasma som kanskje er strukturløst.
Atomer aggregeres til molekyler og krystaller med sine respektive former og til gjenstander. Selv om atomene i vanlig materie og organismer er de samme, så aggregeres de til former etter forskjellige prinsipper avhengig av om det dreier seg om materie, organismer eller virus. Bare den kjemiske og gravimetriske form for aggregering synes å være regulert av de fire kjente naturlovene. Hvilke lover som i tillegg regulerer den øvrige formgivningen, strides man ennå om. Derimot synes man å være enige om at formgivningen i makrokosmos reguleres av de fire lovene.

Ut fra det vi vet idag, finnes gode bevis for at tanken kan innvirke på fysiske realiteter, SM.58.13


Tankens dimensjon
Da tankevirksomheten spiller en enorm rolle i menneskets liv, vil vi definere en tankens dimensjon. Også tankevirksomheten har vi diskutert tidligere. To egenskaper ved tankevirksomheten kan kanskje kalles tankens dimensjonsaspekt: De kreftene som skaper og former tanken, og spørsmålet om det, avhengig av den ubevisste psykens tilstand, finnes forskjellige typer tankevirksomhet.

Det Bohm kaller "nødvendighetens kraft" samler elementene som skal inngå i tanken og kjeder dem sammen til en tankerekke med mening. Begynnelsen på denne prosessen synes å være mening som er vagt uttrykt i form av strukturer, former og relasjoner. Senere i denne hurtige prosessen iklæs meningen ord, eventuelt i alternative språk. Dette er en prosess som nesten i sin helhet foregår i den ubevisste psyken. Denne "nødvendighetens kraft" - som i en velorganisert hjerne fungerer raskt og intelligent - er en gåte.

Dessverre er ikke alle psyker så velorganisert. En rekke faktorer kan innvirke ugunstig på tenkeprosessen og på produktet, tanken. Emosjoner og ideologiske tankeblokkeringer skaper en annen type tenkning drevet av en kanskje noe annerledes nødvendighetens kraft. Det er åpenbart at det er denne type tanke som dominerer de fleste mennesker og menneskeheten.

Hva innebærer begrepet velorganisert psyke? Først og fremst fravær av det som er nevnt ovenfor. Dessuten: Innsikt i sitt eget vesen, hvor det nevnte fraværet og innsikten er to sider av samme sak. Innsikt skaper fravær av emosjoner, og fraværet av emosjoner øker innsikten.

Vi har også støtt på tanken som utøvende kraft i forbindelse med: telepati, synkverving og psykokinese. Dessuten synes det som om tanken og dens ønsker fungerer som et slags fremdriftsmiddel i den finstofflige verden. Nødvendighetens kraft synes å være fraværende i drømmeløs søvn, men aktiv når dyr og mennesker drømmer. Hva er dens vesen? Er den en egenskap ved bevissthet? Er det den som står bak intelligensen som vi har funnet innebygget nærmest i alt vi undersøkte; i menneskekroppen, i hjernen, i organismene, i fosterts utvikling, i immunsystemet, i mikro- og makrokosmos?

Møtesteder mellom det "materielle" og det "immaterielle"
Avsnittet behandler utvalgte berøringspunkter og samspill mellom dimensjonene. Overskriften forutsetter et skille mellom det "materielle" og det "immaterielle". I lys av det vi har diskutert synes denne forutsetningen å være en grov forenkling.

Formene i mellomkosmos synes å bli gjentatt i finstofflige verdener. Det kan innebære at de lovmessighetene som bestemmer disse formene, gjelder på tvers av dimensjonen mot stigende subtilitet. Vi har etter hvert fått inntrykk av at bevissthet er det grunnleggende i tilværelsen. Da kreativitet synes å være en egenskap ved bevissthet, kan det kanskje være slik at form ble til ved at bevissthet utøver kreativitet ved hjelp av nødvendighetens kraft? Slik skjer det på vårt plan som mennesker. Det virker ikke urimelig hvis det skulle være et langt mer almengyldig og bredtvirkende prinsipp.

Det at formene går på tvers av dimensjonen for subtilitet, kan tyde på at formene kan "fylles" med stoff av høy og av lav subtilitet, avhengig av hvilken verden det dreier seg om og hvilke naturlover som gjelder. Forskjellen synes særlig(?) å ligge i graden av energiens fortetning til "stoff" eller "materie" som kan skje gradvis, men med trinnvise soner av stabilitet. Vi sitter inne med erfaringsmateriale fra to slike soner, vår materielle- og den finstofflige verden. Men det kan eksistere et ukjent antall slike soner eller verdener. Så langt vi kan se, finnes ikke noe i dagens kunnskaper om den subatomære materien, om livet og om psyken som tilsier at det ikke kan være tilfelle.

Det mest subtile synes å være det vi kaller bevissthet som samtidig synes å være svært grunnleggende og opprinnelig. Kanskje har bevissthet ikke bare vært opprinnelsen til form, men også til innhold, og dermed til energi og materie, dvs. stoff av enhver øvrig finhetsgrad eller subtilitet? Det er en nærliggende tanke, fordi form og innhold må være to sider av samme sak. Den opprinnelige kreativitet som frembrakte form, synes nødvendigvis(?) også å ha måttet frembringe innhold. Dette innebærer at bevissthet må være overordnet materie. Det stemmer med vår daglige erfaring og innsikt. Det må kunne betraktes som en konsekvens av dette forhold at enkelte mennesker har evnen til (villet) å bevege seg ut av den materielle verden og inn i en finstofflig.

Som mennesker har vi deler i oss som synes å tilhøre (minst) tre verdener av forskjellig subtilitet; vår materielle verden, en finstofflig verden samt bevissthet som ut fra slike tanker kanskje også representerer en egen verden(?). Dette forhold kan altså tyde på at vi alle har uforløste muligheter i oss; muligheter som bare noen få mennesker har gjort litt bruk av. Dette potensialet for kontakt med to verdener med høyere subtilitet enn vår egen synes å innebære en mulighet for påvirkning i begge retninger. Denne gjensidige påvirkningen synes å kunne innebære kommunikasjon med noe utenfor oss. Men den synes også å kunne være intern på den måten at det mest subtile i oss - bevisstheten - kan påvirke det i oss som tilhører de lavere subtiliteter. Slike muligheter har vi diskutert i forbindelse med bevisstgjøring.

Finnes potensielle "ormehull" i hjernen vår? Fysisk sett skulle det - så langt jeg har kunnet forstå - ikke noe være i veien for det. Men hva kan det eventuelt tenkes å innebære? Ifølge Hawking er den mest sannsynlige diameteren på et vilkårlig ormehull 10-33 cm. Det kan derfor lett gå tapt i kaoset av kvantevibrasjonene. Men sier han, det betyr ikke at et babyunivers utgått fra et slikt ormehull er trivielt. Det kan oppføre seg som vårt eget univers og behøver heller ikke være tomt. Vi lar fantasien løpe og spør forsiktig? Kan bevisstheten eventuelt titte gjennom et så lite hull eller utvide det? Har dette noe med det fenomenet å gjøre som vi har kalt å gå opp i en større enhet? Finnes det her en kobling mellom fysikkens ikke-lokalitet og bevissthet?

Resonnementer ovenfor skulle innebære at alle "subtiliteter" er beslektet, noe som igjen skulle innebære at alt i universet er beslektet. Vi har sett at all materie i universet er et hele gjennom de nett av felt som binder "partiklene" sammen. Men denne sammenhengen synes også å være til stede gjennom hele "subtilitetsdimensjonen" fra den grove materien til bevissthetens speil, med sistnevnte som den opprinnelige, agerende og intelligente instans. Slik kan man forklare at noe så subtilt som bevissthet kan innvirke på materie. Men enkelte forhold tyder på at "avstanden" mellom aktør og objekt her er så stor at "mellomsubtiliteter" må til for å formidle kontakten.

Det vi har kalt nødvendighetens kraft (NK), må kanskje betraktes som et annet møtested mellom det materielle og det immaterielle. Er tankevirksomheten en materiell prosess i hjernen? Kanskje finnes en parallell finstofflig tankeprosess som klarsynte kan se, og som rimeligvis må bli drevet av den samme NK? I så fall må NK betraktes som finstofflig eller "immateriell". La oss se nærmere på denne nødvendighetens kraft. Det synes mulig å skjelne mellom følgende elementer i tenkeprosessen: (1) Det er noe som utløser den. (2) Det er noe som driver den fremover og som stopper den. Og (3) det må være noe som former den, som gir innholdet en form og formen et innhold. Vi tar for oss disse punktene i tur og orden.

Hva er det som setter NK igang? Det kan være et spørsmål utenfra. Men spørsmålet kan også komme innenfra. I så fall er spørsmålsstillingen en tenkeprosess som igjen utløser den neste. Er det undring, nysgjerrighet, forskertrang, ønsket om å finne ut, som utløste den første NK som formulerte spørsmålet? Kan trangen til å formulere undringsspørsmål være et aspekt ved bevissthetens individualitet? Men også en situasjon kan "kreve" av meg at jeg tenker, skriver eller sier noe. Dette tyder altså på at undring, spørsmål og visse situasjoner kan utløse NK slik at prosessen med å formulere tanker settes igang. Hva driver tenkeprosessen fremover? Finnes psykiske faktorer som påvirker hastigheten, og er det noe som kan stoppe prosessen?
Intelligente mennesker med ro i hjernen og med et klart indre blikk synes å være i stand til å betrakte tankeprosessen i både to og flere dimensjoner, hvor en beskrivelse brettes ut som et nett av logiske avhengigheter, eventuelt sågar i rom og tid. Er dette den naturlige virkemåten til NK, en virkemåte som blir forstyrret av manglende orden i hjernens strukturer på grunn av nevroser, feilinformasjon, feil forestillinger om sammenhenger osv.?

I hjernen på de aller fleste mennesker løper tankevirksomheten derimot hele tiden. Ja man kjenner knapt en tilstand hvor tankevirksomheten ikke er til stede. Men det er tankevirksomhetens produkt, tanken, som er i bevisstheten, ikke tankeprosessen. Er jeg f.eks. nærtagende og blir ydmyket, vil det kunne opprettholde en tankeprosess omkring denne ene saken i lange tider. Andre typer nevroser kan føre til at tankeprosessen blir treg. Vi har vel alle vært i den situasjonen at vi ikke har giddet tenke. Det kan tyde på at latskap og manglende interesse også kan gjøre tankeprosessen treg. Samtidig har vi opplevd at bevisstheten av å måtte (f.eks. ved eksamen) kan mobilisere en vilje og disiplinering som driver tankeprosessen frem likevel. Årvåkenhet påvirker tankeprosessen. Ved årvåken observasjon faller tankevirksomheten til ro av seg selv.

Er det meningsfylt å snakke? Hvis ja, virker det fremmende på tankeprosessen, hvis nei, hemmende: Et interessert publikum virker inspirerende på den som snakker. Når man ikke frem med sitt budskap, kan man komme dit hen at man gir opp. Videre forklaring har ingen hensikt.

Når det gjelder (3) formingen av tankens innhold, er det et så stort tema at vi bare kan berøre det ved hjelp av noen korte setninger. Innholdet gjenspeiler i betydelig grad vår personlige verden, slik den har vært tidligere i livet. Dette innholdet kommer "til syne" ikledd språket som er tankens form. Men samme tanke kan ikles forskjellige språk, noe som tyder på at det finnes en (ordløs?) tanke bakenfor språket. I denne tanken må det være meningen som dominerer. Det er nærliggende å anta at dette språket som er dominert av tankens mening, har nær tilknytning til en slags "tom", medfødt tenkeprosess som takler alle språk, og som forskning har vist at alle barn har. En av oppgavene til NK er å ikle meningen det språket mottakeren forstår. Tilfanget av mening kan i forskjellig grad være basert på kunnskaper eller forståelse. Forståelse skaper sin egen informasjon, mens det å snakke ut fra kunnskaper synes å være en noe annerledes prosess. Men da mening vel ikke kan være noe materielt, selv om den kan iklæs en materiell tankedrakt, synes dette å være et møtested inne i vår egen hjerne mellom noe "immaterielt" og noe "materielt"? Ved alle disse dagligdagse fenomenene kan vi altså bevege oss i grenselandet mellom det materielle og det immaterielle.

Ved at NK finnes hos oss mennesker, finnes den i universet, da vi er en del av universet. Har fenomenet NK oppstått på Jorden for noen millioner år siden, eller er NK et universelt fenomen? Finnes NK andre steder? Driver NK andre av universets prosesser? Er nødvendighetens kraft i våre hjerner eventuelt bare et spesialtilfelle av noe langt mer omfattende?

Som nevnt, synes homøopatien å ha mer å fare med enn det som hittil har funnet anerkjennelse. Ut fra de forsøksresultatene som foreligger, ser det ut til at kjemisk behandling av vann etterlater informasjon i vannet; en informasjon som får vannet til å "oppføre" seg annerledes enn det ville ha gjort uten denne informasjonen. Hvor og hvordan er denne informasjonen oppbevart? Hvilke muligheter kan vi tenke oss? Kan informasjonen ligge i vannets molekylære gitterstruktur som vi har omtalt tidligere? Ligger den i vannatomenes bølgeaspekt? Og hvis dette bølge-aspektet ikke har noe med LF å gjøre, er det da i livets film informasjonen ligger? Har dette noe å gjøre med psykometri-fenomenet? Da dette fenomenet må ha implikasjoner av stor og bred betydning, burde interessante forskningsoppgaver på dette området være til stede.

Er fotonet en brobygger mellom det materielle og det immaterielle? Man mener at fotonene under Big Bang er opprinnelsen til all materie. Og fotoner er stadig aktive i vår materielle verden. Blandt annet er det strømmen av fotoner til netthinnen i øynene våre som forteller oss hvordan verden ser ut. Samtidig ser det ut til at lys og sansning av lys fungerer på samme- eller lignende måte i den finstofflige verden. Det kan tyde på at fotoner finnes begge steder og således kan betraktes som et møtested mellom disse verdener.

Det er vel riktig i denne sammenhengen også å nevne to fenomen fra avsnitt 9.1 om vakuum. Vi fikk for det første vite at kortlivede partikler og antipartikler dukker opp i nær-vakuum omgivelser. Her er tydeligvis et grenseland med materie på den ene siden. Finnes noe immaterielt på den andre siden? Dessuten fikk vi vite at atomene - dvs. materien - opprettholdes av fluktuasjonene i dette grenselandet. Kan det være grunnlag for å si at det finnes noe utenfor som opprettholder vårt materielle univers?

Illusjon og virkelighet
Ved nærmere ettersyn synes forestillingsverdenen til svært mange mennesker å være en broget blanding av illusjon og virkelighet. Temaet er derfor av stor betydning for den enkeltes livskvalitet og for hvordan vi skaper- og fungerer i våre samfunn. En illusjon er en vrangforestilling vi har uten å være klar over at det er en vrangforestilling. Vi tror at noe er annerledes enn det er. Ofte er det ideologisk påvirkning og/eller emosjoner som gir oss slike vrangforestillinger. Vi kan bli kvitt dem ved å gjennomskue dem, ved å innse at det vi trodde var riktig, var feil. Våre forestillinger er igjen bragt i samsvar med observasjon, korrekt informasjon og logikk.

Når det gjelder tilværelsens sanne natur må vi derfor spørre: Er vår informa-sjon om naturen, i vid forstand også illusjonær? Beror det på en slags illusjon at vi oppfatter materien som fast og massiv? Våre sanseinntrykk harmonerer liksom ikke med det vi nå vet: At materien består av vibrerende energi og at rommet den inntar nesten bare er "luft". Er det ikke merkelig at den (grovt regnet) ene promillen av rommet med sin dansende energi skal kunne tildekke de øvrige 999 promillene (eller mer) så fullstendig at vi bare sanser den ene promillen som til og med gir inntrykk av å fylle det hele? Vår dagligdagse erfaring går dessuten ut på at alt som eksisterer, stort sett består av atskilte og uavhengige bestanddeler som innvirker på hverandre gjennom ytre påvirkning. Nå har vi sett at alt henger sammen; gjennom materiens bølgeaspekt, gjennom vakuumets fluktuasjoner, gjennom bevissthet og kanskje også på annen måte.

Vår erfaring fra mellomkosmos stammer fra våre sanser. Men de er bare innstilt på spesielle bølgelengder av det enorme elektromagnetiske felt. Vår virkelighet hadde sett ganske annerledes ut hadde våre sanser favnet hele spekteret!

Også i makrokosmos avsløres våre dagligdagse erfaringer som illusjonære etter hvert som vi - i tankene - nærmer oss universets begrensninger. Tiden står stille for den som "rir" på tuppen av en lysstråle. Og relativ hastighet har en øvre, absolutt grense. Hvis disse tidsbegrepene er reelle, må våre tilvante synes illusjonære.

Andre ting vi har drøftet i denne boken, kan eventuelt også gi næring til slike tanker. Vår materielle kropp synes å dempe ned eller tildekke egenskaper vi ellers ville hatt. Det gir oss en mer begrenset erfarings- og tankeverden som - sett i et videre perspektiv - kan virke illusjonær. Illusjonen om jeg'et har vi derimot mulighet for å gjennomskue umiddelbart.

9.3.4 De formende kreftene

Alt synes å ha form
Vi minner om at vi med form ikke bare mener den ytre formen, men også de indre strukturene fra det minste til det helt store. Form og innhold er to sider av samme sak. Form synes å være en form for in-form-asjon.

Hvor har vi støtt på former i våre drøftelser hittil? La oss ta en rask gjennomgang: Her finnes for det første formene i naturen, (IV9.97.36).

                              spiral        trekant        firkant        femkant        sekskant        sirkel
dyreriket               ofte             aldri              aldri              sjelden             sjelden             ofte
planteriket            ofte             ofte               ofte               ofte                  ofte                  ofte
mineralriket         aldri            ofte               ofte               sjelden             ofte                  aldri
universet               ofte             aldri              aldri              aldri                 aldri                 ofte

I det subatomære området fant vi dessuten "partikler" med størrelse, "spinn" og andre formegenskaper. Dessuten fikk vi kjennskap til forskjellige typer usynlige "felt"; elektromagnetiske felt, gravitasjonsfelt, bølgeaspektet til alle andre typer partikler samt informasjonsfelt, slik som livets film, alle med sine formegenskaper, slik som bølgelengde og utstrekning. På det subatomære plan finner vi også formbetegnelser som kjerne, elektron og elektronbaner.

I mellomkosmos finnes også et enormt antall kompliserte former skapt av naturen. Overlagret disse kommer formene til livets organiske maskiner. I tillegg har mennesker og dyr skapt utallige former. Og i makrokosmos finner astronomene gigantiske og fantastiske former. Her snakker fysikerne sågar om "krumt" rom. Så langt vårt begrensede innblikk i finstofflige verdener rekker, finnes også der former som synes å ha mye til felles med dem vi kjenner. Også virtuelle "ting" synes å ha form, slik som elektronbaner uten elektroner. Og hva er forholdet mellom bevissthet og kropp, dvs. bevissthet og form? Er kropp eller form av ett eller annet slag en forutsetning for liv? Kan våken bevissthet eksistere uten form, uten kropp? Kan noe uten form - hvis det finnes - ha relasjoner til noe med form?

Hvor stammer formene fra?
Når alt i universet synes å ha form, er det nærliggende å spørre: Hvor kommer disse formene fra? Hvilke formgivende og eventuelle formutslettende krefter finnes? Vi skiller da mellom (1) den fysiske verden fra mikro- til makrokosmos, (2) den organiske verden og (3) den finstofflige.

At de fire (eller seks?) kjente naturlovene for den fysiske verden spiller en sentral rolle for formene i den fysiske verden - fra atomene til galaksene - synes klart.2) Fysikernes matematikk behandler størrelser som masse, tid og energi, og ikke primært former, slik vi finner dem i dyre- og planteverdenen. Men det nye matematiske verktøyet - fraktalgeometrien - behandler former. Da dette er en ny gren innen matematikken, synes det ennå ikke klart hvilket lys den kan kaste på de lovene som bestemmer formene i mikrokosmos, mellomkosmos og makrokosmos. For lovmessigheter må være til stede også på dette området, selv om de ikke er utforsket. Men selv om man forventer lovmessigheter overalt, betyr det ikke nødvendigvis at alt er deterministisk, forutbestemt. Det kommer vi til. De formgivende naturlovene i organismene må legge en formgivende informasjon oppå materiens orden; som en informasjon av høyere orden, slik vi diskuterte det i forbindelse med DNA. Drivkraften i dyrs formgivning - som når fugler bygger rede - har vi kalt instinkter. Hos mennesket har vi kalt den kreativitet. En sjelden gang synes former å oppstå som en direkte følge av kreativiteten til en utenforstående psyke.

En del forskere - men ikke alle - mener faktisk at de nevnte naturlovene også regulerer organismenes former gjennom det kjemiske stoffet DNA. Hvordan kan et bestemt kjemisk stoff, eller en stoffgruppe, klare den oppgaven, en oppgave som alle andre kjemiske stoffer ikke kan "drømme" om å gi seg i kast med? Vi kan ikke se at noen har gitt en tilfredsstillende forklaring på hvordan det skulle være mulig.

Uenigheten mellom de lærde er kanskje kommet litt nærmere sin løsning ved at man har funnet hierarkiet av styrende funksjoner i DNA'ets gener. Det innbærer at DNA gjennom strukturen til de styrende genene inneholder noe som kan minne om den cellestrukturen i kroppen som vi kom frem til i kapittel 5. For å få til kroppsformen synes det nødvendig (1) at noe styrer opprettelsen av cellestrukturen, (2) at noe gir strukturen sin form, (3) at noe "vet" hvor i strukturen, respektive formen "man" befinner seg, og (4) at noe styrer riktig protein inn på dette stedet.

Både vår behandling av menneskekroppen og utviklingen av artene peker i retning av at organismene får sin form gjennom noe som styrer DNA's virksomhet i de forskjellige cellene i kroppen. Det er stedet, cellens plass i kroppen som bestemmer hva DNA skal foreta seg. Vi sier at det er cellesrukturen som bestemmer stedet, og at cellestrukturen finnes i det finstofflige legemet som skal inkarneres, og som bringer med seg informasjonen om kroppens ferdig utviklede form. Under individets levetid sørger den samme formen for at cellene skiftes ut uten at formen på kort sikt forandres. For kollektivt og primitivt liv sørger denne formen for at hele kroppsdeler - ja sågar hele kropper regenereres etter skader. De nyeste forskningsresultatene synes så langt ikke å overflødiggjøre en usynlig form som inneholder kroppens cellestruktur.

Vi har også sagt noe om hvordan de levende formene har kunnet oppstå første gangen. Av de tenkbare mulighetene ble vi stående igjen med en kreativ skaperakt av en utenforstående intelligens som opprinnelsen til en rekke former eller arter. Kreativitet synes altså å være aktiv også andre steder enn i menneskets hjerne. Etter å ha sett hvordan bevissthet kan gjennomsyre hele universet, er det kanskje ikke en så overraskende konklusjon likevel; at kreativitet - denne universets egenskap - ikke bare er aktiv i en spesiell liten organisme på en liten planet i ett av milliarder av solsystem, i én blandt milliarder av galakser. Det ville vel vært langt mer oppsiktsvekkende om universet bare hadde eksponert kreativitet - denne fantastiske egenskapen - på dette ene bitte lille stedet i universet.

Etter hvilke lover inntar tankene sine former? Og etter hvilke lover registreres og gjengis formene i livets tredimensjonale fargefilm? Ut fra alt dette skimter vi "behovet" for en overordnet lov på et enda høyere nivå som også omfatter slike fenomen. Her venter store forskningsoppgaver. Men rekken av spørsmål er ikke slutt med at man kjenner - eller tror man kjenner - en naturlov. Den vitebegjærlige vil spørre: Hvorfor gjelder denne loven? Det synes alltid å ligge noe bak, også om man har funnet en lov som forener både fysikkens, psykens og paranormale fenomen. Troen på overordnete lover innebærer troen på at alt i universet dypest sett er i samklang med hverandre. Undersøkelsenene våre har styrket oss i denne troen. Men er troen selvbekreftende, leder den oss på villspor eller på rett vei?

Sålangt vi kan se, er former formet energi. Det grunnleggende spørsmålet vi sitter igjen med er da: Blir energi gitt form av en utenforstående instans som i så fall "står over" og utenfor energien, eller former energien i siste instans seg selv? I så fall må vel denne formen for energi og det vi har kalt bevissthet, ha mange felles trekk eller være to sider av samme "sak"?

9.3.5 Materie og energi
Energi finner vi i form av materie - stråling/felt - varme - posisjon - bevegelse - vakuum. (Tilsvarende gjelder eventuelt for antimaterie, skyggematerie og finstofflig materie.) Men energiens vesen er gåtefull - ukjent.

9.3.6 Fysikk og parapsykologi
Med det erfaringsmateriale som nå foreligger, kan vi si at fysikk og parapsykologi beskriver deler av samme virkelighet. Er det mulig å finne sammenhenger mellom disse to som i vår tankeverden har fristet en så atskilt tilværelse?

Det finnes mange parapsykologiske fenomen med en fysisk side. Kan vi forstå dem bedre, hvis vi ser dem i lys av det vi mener å vite om mikro- og makro-kosmos? Og kanskje er det tillatt å stille det omvendte spørsmålet også. Kan vi forstå fysikken bedre hvis vi ser den i lys av de parapsykologiske fenomenene? Dette åpner for en omfattende analyse, og det fører derfor for langt å gå inn på alle de paranormale fenomenene, slik at vi bare kan se på et lite utvalg av eksempler. Men først vil vi se på de fysiske forutsetningene for paranormale fenomen.

De fysiske forutsetningene for paranormale fenomen
La oss kort se på de fysiske fenomen og egenskaper som kan bety noe for forståelsen av paranormale fenomen av finstofflig karakter. Som vi har sett, kan den fysiske verden åpne muligheter for en rekke finstofflige fenomen. At en mulighet er åpnet, betyr ikke at det er slik. Det betyr bare at det kan være slik. Man kan altså ikke si at det ikke er (eller kan være) slik. La oss se på følgende fysiske fenomen:

- Det kan finnes univers utenfor (og ved siden av?) vårt univers som vårt univers kan ha gått ut fra. At vi ikke kan kommunisere med et slikt mor- univers, betyr ikke at en påvirkning i motsatt retning - fra mor-universet til vårt - ikke kan finne sted.

- Det finnes såkalt skyggestoff i store mengder i vårt univers som man vet lite om. At dette stoffet kan danne verdener som også kan omfatte intelligent liv, kan ikke utelukkes. Skyggestoffet synes å ligge innenfor det området som kjent matematikk dekker.

- Det kan finnes noe som er mindre enn 10-16 cm. og som derfor ikke er utforsket. Selv om matematikken skulle svikte ved det som er mindre enn ca. 10-33 cm, er det ikke påvist en nedre grense for størrelse, verken praktisk eller teoretisk.

- Da vår materielle verden skal "svømme" på et "hav" av vakuumenergi, reiser spørsmålet seg: Kan man materialisere ut fra dette energihavet, hvis man har de rette omformende virkemidlene? Noen fysikere hevder at materiens byggeklosser - og derved materien - ikke er noe annet en stående bølger - kvantebølger - i det ukjente medium som vakuum representerer.

- Man mener nå at en partikkel i såkalt superposisjon befinner seg i en slags svevetilstand med et sett av muligheter for å materialisere seg, når forutsetningene for det oppstår. Teleportasjon på dette grunnlaget skal være påvist eksperimentelt, (SA.6.97.109).

- Det synes nå innen forskernes rekkevidde å omdanne encellede organismer til bølger, (IV5.96.57).

- Man kan nå ikke utelukke at sågar et elektron under visse forutsetninger er komplekst nok til å kode for informasjon.

- Bevissthet kan innvirke på de minste, kjente partikler og på bølgers oppførsel.

- Fysikken arbeider bl.a. med virtuelle partikler og med partikler (nesten) uten masse og ladning. Finnes ut fra dette virtuell materie, og kan den ha noe å gjøre med det vi har kalt finstofflig materie? Man kan også spørre hvor "detaljert" en slik virtuell partikkel er. Er det bare en tom partikkelplass, eller er det en finstofflig partikkel med alle detaljer som eventuelt blir "materia- lisert" til en reell partikkel?

- Elektronene "hopper" ikke fra skall til skall i atomet. De dematerialiseres på en måte og materialiseres igjen i en ny bane.

- I "mellomkosmos" finnes et (holografisk) fenomen, som sier at den fysiske verden under visse forutsetninger er slik at helheten er representert i enhver del.

- Kosmologene regner med negativ tid(!) og imaginær(!) tid. Hva dette egentlig betyr er ikke kjent. Men det åpner for (fantasifulle?) muligheter. Særlig når vi får høre at imaginær tid kanskje kan være den egentlige tiden.

- Ikke-lokale forbindelser er påvist eksperimentelt og er innebygget i kvanteteorien. De representerer et ganske spesielt fenomen. Det dreier seg om (tilsynelatende) påvirkning over store avstander uten bruk av tid eller informasjon. Har livets film og livets speil noe å gjøre med ikke-lokalitet?

- IV.11.94.32 uttaler seg om relasjoner til et rom med fire dimensjoner: Vi kan ikke se eventuelle firedimensjonale vesener slik de egentlig ser ut. Til gjengjeld vil de kunne se tvers igjennom oss. Og en såkalt hyperlege ville kunne gå rett inn i kroppene våre fra den fjerde dimensjon og operere uten å skjære.

Eksempler
Det var gjennom drøftingene av hvordan klarsynet kunne komme istand at vi for første gang innførte begrepet livets speil. Fra denne begynnelsen har en rekke andre fenomen ført oss frem til den kollektive psyken og dens egenskaper og forbindelser. Har vi også fått en bedre forståelse av hvordan klarsynet kan foregå, rent "teknisk"?

Det karakteristiske ved klarsynet er at det foregår en "speiling" over store avstander uten bruk av tid, som synes å være en av bevissthetens forunderlige egenskaper. Bare i én sammenheng har vi ellers støtt på forbindelse over store avstander uten bruk av tid, nemlig de ikke-lokale forbindelser. Men i motsetning til klarsynet formidler disse (angivelig) ikke informasjon. Vi har sett at ikke-lokale forbindelser kan betraktes som to forskjellige projeksjoner inn i vår firedimensjonale virkelighet fra en flerdimensjonal virkelighet. Man snakker i den forbindelse også om "ormehull" som skaper "hurtigforbindelse" over enorme avstander via en "snarvei" utenom vår tilværelse. Kan det være en slik teknisk løsning som ligger bak klarsynets speiling? Vi er i erkjennelsens grenseland og kommer ikke videre. På den annen side har vi ikke informasjon om fysiske forhold som skulle tilsi at klarsynt-fenomenet ikke er mulig. Kanskje ligger dets fysiske aspekt i et område som ikke er tilgjengelig for kjent matematikk?

Psykokinese foreligger når psyken til en person påvirker materie ved å bøye skjeer, flytte gjenstander o.l., alt uten fysisk berøring. At disse fenomenene må ha forgreninger inn i et ikke-fysisk plan, synes åpenbart. Antar vi en kausal kjede av sammenhenger, begynner denne kjeden i en persons vilje og den slutter ved en forandring av en gjenstand på det fysiske plan, og med tilbakemelding til den samme bevisstheten som "eier" viljen. Vi har altså her ikke å gjøre med en bio-feedback, men med en materio-feedback prosess. I det første tilfellet innvirker bevisstheten på deler av egen kropp som vanligvis er utelukket fra viljens innvirkning. Ved materio-feedback påvirker bevisstheten materie utenfor kroppen. Det er nå eksperimentelt påvist. Kan vi forstå den siste i lys av den første? Kan det være slik at en person - helst med uvanlige evner - er i stand til å etablere kontakt mellom sin egen bevissthet og materiens rudimentære bevissthet - hvis den finnes - og på denne måten påvirke gjenstandens bevegelse og materialets indre struktur? På en måte ville det være å utvide sin kropp inn i det materielle; en følge av at alt - ifølge kvantefysikken - henger sammen med alt?

Materialisasjonsfenomen av forskjellig type har en klar fysisk-materiell side. Det gjelder eksempelvis materialisasjon av gjenstander, lukter og lyder. Det gjelder reprisehallusinasjoner og synkverve. Kan vårt kjennskap til mikrokosmos bidra til å kaste lys over den tekniske siden av disse fenomenene? Helt ny forskning kan kanskje bringe oss litt videre, fordi det her faktisk er tale om fysiske materialisasjons-fenomen i teori og praksis. Tidligere har vi sett at (fysisk) teleportasjon er foretatt eksperimentelt, og at det i nær fremtid kan tenkes at encellede organismer - det vil si alle deres atomer - samtidig kan settes i bølgetilstanden, slik at hele organismen dematerialiseres(!) Dessuten: Elektronet "hopper" ikke fra bane til bane i atomet. Det dematerialiseres og (et nytt?) materialiseres igjen.

Skal vi slippe fantasien litt fri, kan man jo spørre om bevisstheten kan påvirke materien på den måten at alle partikkelmanifestasjonene forsvinner samtidig til fordel for bølgeaspektet som ikke er synlig. En slik påvirkning ville bevirke en dematerialisering uten eksplosjon, energiomforming og varmetap. Gjenstanden ville da eksistere bare gjennom sine partiklers bølge-aspekter og være potensielt til stede overalt. Det ville igjen være bevissthet som ville realisere dette potensialet på det ønskede stedet, hvilket ville føre til materialisering av gjenstanden nettopp der, eventuelt bak lukkede dører, da vegger og dører ikke ville hindre en slik operasjon.

Gir mikrokosmoms rom for ut-av-kroppen fenomenet? Eller sier kjente egenskaper ved mikrokosmos at fenomenet ikke kan være mulig? Det dreier seg om forholdet mellom f-mennesket og kroppen - den organiske maskinen på vårt materielle "fortetningsnivå". Som vi har sett, har man ikke funnet noe i mikrokosmos som tilsier at ut-av-kroppen tilstanden ikke skulle være mulig.

Livets film (LF) og den kollektive psyken. Vi må her oppdatere vårt syn på LF og den kollektive psyken på enkelte punkter. For det første har vi kommet til at LF må ha en slags feltkarakter. Det må antagelig innebære at LF er universell at den også omfatter livshistorien til dyr, planter og den anorganiske materien inklusiv himmellegemene. Da vi ikke kan se noen grunn til å anta at LF skulle ha oppstått på ett eller annet tidspunkt i løpet av universets historie, antar vi videre at LF er (minst) like gammel som universet. Er dette synet riktig, vil det innebære at himmellegemene ikke bare innhyller oss med sine gravitasjonsfelt, men at de også vil være til stede gjennom informasjon om hele sin fortid, kanskje også om sin fremtid. Dette kan åpne for en mulig forklaring av vårt (godtatte) astrologiske fenomen, nemlig at himmellegemenes posisjoner i fødselsøyeblikket betyr noe for personens karakteregenska-per. Hele inkarneringsprosessen er jo innhyllet i himmelegemenes felt. Har de i det hele en innvirkning på denne spesielle prosessen, da må variasjonsmulighetene være uten ende.

Psykometriske eksperimenter viser at informasjon som vi har grunn til å anta finnes i LF, også "kleber" til gjenstander og til oss selv. Gjenstandene er innhyllet i informasjon om sin fortid. Og vi er selv innhyllet i informasjon om vår fortid og (mulige) fremtid. Hvordan er dette informasjonslageret løst rent teknisk? Og hvordan bringes denne informasjonen gjennom psykometrikerens hender og frem til hans eller hennes bevissthet? Vi har antydet at det må være LF som er så elastisk at den henger seg fast, slik at det er samme informasjonskilden, nemlig LF som gir fra seg informasjon både til psykometrikeren og til den klarsynte. Men om det er et holografisk prinsipp som anvendes, eller om det er et slags "ormehull-prinsipp", det har vi ikke kommet nærmere en løsning på.

Materielle og finstofflige verdener. Kosmologien kan fortelle at det kan eksistere univers utenfor vårt univers i form av mor- og søsterunivers. Dessuten finnes para-normale fenomen som viser at det finnes en eller flere finstofflige verdener. Kan den finstofflige verden være ett av de universene kosmologene snakker om? I tillegg til dette kan det innenfor vårt univers eksistere hele verdener av skyggestoff eventuelt med intelligente vesener samt verdener av antimaterie som også kan ha intelligente vesener. Men slike verdener vil være verdener med masse, slik at de vanskelig kan ha noen forbindelse med en verden som er så finstofflig at den usynlig rekker inn i det samme rommet som vår materielle verden inntar.

Vi har dessuten sett at Bohm tenker seg ikke-lokaliteten forklart ved at de to "sammenkoblede" fenomenene er projeksjoner inn i vårt firedimensjonale rom-tid-kontinuum av en og samme "ting" som befinner seg i en tilværelse med minst én dimensjon til. Dette skal ligge implisit i kvanteteoriens ligninger.

Hele fire mulige verdener kan altså eksistere og være i en eller annen form for relasjon til hverandre. Det dreier seg om vårt univers, om kosmologenes mor-univers, om et multidimensjonalt univers og et finstofflig. Vårt univers er da per definisjon en projeksjon av det multidimensjonale. Men hva med de andre? Kan kosmologenes mor-univers og/eller det multidimensjonale være et finstofflig univers som det under visse forutsetninger går an å komme i kontakt med?

9.3.7 Kausalitet, determinisme og fri vilje
Kausalitet forutsetter at noe utøver en kraft (= årsak) som har en entydig virkning på noe annet. Kausalitet har noe med tid og bevegelse å gjøre. Bevegelsen ligger i at noe bevirker noe annet, og tidsaspektet ligger i at konsekvensen kommer etter årsaken. I kausalitetsbegrepet ligger altså også rekkefølgen av hendelser ved en gitt tidsretning. Men størrelser kan også henge funksjonelt sammen, slik at tilstander svarer til hverandre uten at vi må snakke om årsak og virkning. Mens kausaliteten innebærer en retning, fra årsak til virkning, blir retningen vilkårlig ved funksjonell sammenheng. Derved borfaller kausaliteten, selv om systemet fortsatt er deterministisk, dvs. at sammenhengen er entydig og kan forutsies.

Så langt vi har kunnet se, tror de fleste forskere av mange kategorier at de (kjente) naturlovene regulerer alt, eller det meste av det som skjer i universet. Ja en betydelig del av forskningen forutsetter lovmessighet. Og lovmessighet forutsetter at det som skjer, er en følge av noe som har skjedd tidligere, og at det som skjer, har entydige konsekvenser. Kausalitet synes altså å ligge i bunnen for naturlovene og alt de regulerer. Kausalitet synes også å spille en avgjørende rolle for spørsmålet om alt er forutbestemt, eller om det finnes alternative fremtider. I det minste mente man stort sett dette i mange tiår innenfor fysikkens og kjemiens verden. I Darwins og hans etterfølgeres utviklingslære spilte og spiller det vi kan kalle tilfeldigheter en stor rolle. Men det betyr ikke nødvendigvis at forandringene i arvematerialet oppsto uten entydig årsak, det betyr bare at de ikke var planlagt.

I løpet av det siste tiåret har imidlertid en del forskere begynt å tvile på om kausaliteten er et absolutt og gjennomgående prinsipp i universet. Mange kvantefysikere mener nå at ingen lovmessighet gjelder for den enkelte partikkels forflytning; det finnes bare en statistisk lovmessighet for summen av partiklenes oppførsel. Spørsmålet er om usikkerhetsaspektet ved kvanteteorien må tilbakeføres til manglende kausalitet, eller om det finnes en skjult kausalitet. Den eventuelle kausaliteten som ligger i de såkalte skjulte variable, og som enkelte forskere tror på, gjelder i så fall i enkelttilfellet. Usikkerheten i summen av enkelttilfellene som kommer til syne i kvanteteorien, er av statistisk art på samme måte som i forsikrings-bransjen. Selv om hver enkelt bilulykke har sin årsakskjede, kan den ikke forutsies. Derimot kan summen av kommende bilulykker forutsies, men bare med en viss grad av sannsynlighet. Slik sier de, foreligger en skjult kausalitet i enkelttilfellet også i mikrokosmos, selv om det eksisterer en usikkerhet i summene av enkelttilfellene. Andre forskere mener derimot at usikkerheten er "ekte", mens noen igjen inntar en slags mellomposisjon.

Noen kosmologer snakker om en omvendt tidspil. Fordi de matematiske ligningene tillater å regne med negativ tid, tillater forskerne seg å "snu" tidspilen. 3) Såvidt jeg har kunnet oppfatte, dreier det seg her om "slavisk" bruk av regneregler og interpretasjon av resultatene. Vår terminologi er tilpasset vår opplevelse av tidspilen, at fremtiden følger etter nåtid, og fortiden skjedde før nåtiden. Og forskerne kan like lite som oss andre forestille seg at fremtiden kan foreligge før fortiden. Vil det ikke bare bety at begrepene blir byttet om? Stoler forskerne for mye på den matematiske formalismen? De fleste forskerne synes å være enige om at de fire naturlovene ble til i forbindelse med Big Bang. Men det kan vel ikke bety at også kausaliteten ble til på dette tidspunktet? For lovene ble vel til ved kausalitet?

Vi så at alt som har skjedd, er registrert i LF. Dessuten må vi regne med at det som skal skje, foreligger som en detaljert, men ikke helt forbindtlig prognose i LF. I en viss forstand kan en altså si at fremtiden foreligger før nåtid og fortid, i tråd med den omvendte tidspilen. Og vi antydet at denne litt uforbindtlige planen i LF kunne være et resultat av fortidsaspektet til LF, ut fra et slags rettferdighetsprinsipp.

Tilslutt i dette avsnittet må vi si noe om logikk og kausalitet. Kausalitet er noe som eksisterer i virkeligheten. Det dreier seg om reelle avhengigheter. Logikk er noe menneskets tanke har funnet på. Men logikken må antagelig være sprunget ut av menneskets erfaringer med kausaliteter i naturen. Kjenner man relasjonene mellom årsak og virkning, finner man det "logisk" at den forventede virkningen er en følge av den kjente årsaken. Denne form for logikk (det eksisterer også andre) må altså bero på to ting: På en slags regelbundethet fra naturens side, og at hjernen ut fra tidligere erfaringer med denne har dannet seg en tilsvarende regelbundethet i de av hjernens strukturer som takler forståelse. Naturens orden har fått sitt motstykke i hjernens modellforestillinger.4) Men logikken omfatter også relasjoner som ikke forutsetter tid. Er a større enn b+c, så er a større enn hver av dem. Denne logikken beror på sammenligning som er en tenkeprosess, og som - ut over tenkeprosessen - ikke finnes i naturen.

Men også andre begrep må nevnes: labilitet, "fri" vilje og kreativitet. En labil tilstand er karakterisert ved at en videre utvikling ut fra denne tilstanden kan skje i to eller flere retninger. Det som avgjør hvilken retning som bli "valgt", er en bitte liten mer eller mindre tilfeldig impuls som "favoriserer" en av de mulige retningene. Men årsaksforholdene, kausaliteten, er likevel klar. Et annet spørsmål er om et slikt "veivalg" kan skje på grunnlag av dét i naturen som ligger bak kvanteteoriens usikkerhetsrelasjon? I det tilfellet er kausaliteten ikke like klar. Finnes skjulte variable, kan kausaliteten være til stede, i motsatt fall ikke.

Forskningen omkring fraktaler og kaotiske fenomen har vist at mikrosko-piske forandringer i utgangsbetingelsene til et dynamisk fenomen kan forandre fenomenets forløp radikalt og (foreløpig?) uforutsigbart. På denne umerkelige måten "avgjøres" altså om én fremtid skal inntreffe, eller om en helt annen utvikling skal finne sted. Man kan si at "beslutningspunktet" på en måte er labilt. Hva denne interessante forskningen kan føre til, er uvisst.

Både fri vilje og kreativitet skulle egentlig innebære at noe oppstår uten årsak. Det innebærer også alternative fremtider. Men det er vanskelig å se at noe skal kunne oppstå uten årsak. Den orden vi kan iaktta overalt i naturen vitner nettopp om orden, ikke om kaos. Ja selv kaoset må være kausalt. Det er bare så komplisert at vi ikke gjennomskuer hvordan lovene virker.
Spørsmålet om alt er (mekanisk) forutbestemt, eller om det er rom for en eller annen form for frihet (og dermed for ansvar) har likevel beskjeftiget menneskene i flere tusen år. Har vi på vår vei langs erkjennelsens grenseland funnet noe som kan kaste litt lys over denne problemstillingen? Spørsmålet synes to-delt. Hva er såkalt fri vilje, og hvem kan eventuelt være bærer av den? Og hva kan hindre en vilje i å være "fri"?

Begrepet fri vilje inneholder bare to ord; frihet og vilje. Representerer de realiteter, eller er det bare ord uten et motstykke i virkeligheten? Vi har tidligere sett at det å føle seg fri ikke er det samme som å være fri. Det som interesserer oss her, er om man kan være fri i ordets egentlige betydning: å gjøre noe som ikke er entydig bestemt av årsaker. Her synes det lettest å nærme seg fra den negative siden: Hva kan hindre en slik vilje? For svake muskler kan hindre meg i å flytte en stor stein. Mer generelt kan kapasitetsbegrensning og andre ytre fysiske, økonomiske og evnemessige begrensninger sørge for at viljen ikke er fri. Sammenlignet med en ut-av-kroppen tilstand, synes sågar den materielle kroppen å innebære en begrensning.

Men bak viljen ligger i alle disse tilfellene et ønske, og ønsket er et program som jeg eller du eventuelt ikke blir kvitt, selv om vi gjerne ville. Og selv om jeg ikke vil bli kvitt det, så er det et program som styrer meg, og det var jo ikke kriteriet på frihet.

Tanken føler seg altså fri når den får oppfylt sine ønsker. Men det er ikke den type frihet vi snakker om. Spørsmålet blir da om det finnes en annen type ønsker som ikke er knyttet til et motiv, ikke knyttet til en tankemessig årsak? Det ville føre til en spontan, intelligent handling. Og det synes jo å være mulig. Men en skjult årsak kan vel være til stede likevel?

Kan kvanteteoriens uforutsigbarhet bevirke noe i hjernen som kan ligne på viljens frihet? Så langt vi kan se, har ingen forsket på dette. Vi har sett at fremtids-aspektet av livets film åpner for alternative fremtider. Det gir et visst rom for frihet. Men det innebærer bare i sjeldne tilfeller og i beste fall et bevisst veivalg, fordi man vanligvis ikke kjenner konsekvensene av alternativene.

Hva er viljens vesen? Vi fant ut at det måtte være to typer vilje. For det første har vi vilje som er styrt av tanken og dens ønsker. Som vi har sett, fører den ikke til noen fri vilje. Den andre typen vilje syntes å være en egenskap ved bevisstheten. Ved hjerne-interne prosesser som bio-feedback og introspeksjon skjer ting automatisk ved at det favnes av bevissthetens oppmerksomhet. Dette er en form for vilje, da vilje er å gjøre noe bevisst eller bevisst å få noe til å skje. Bevisstheten får noe til å skje uten nøyaktig å vite hva, uten tanke og derfor uten ønske. Men kan det kalles frihet? Det er en form for frihet, fordi det innebærer en frihet fra tankens byrde. Og det gir en form for frihet ved at illusjoner gjennomskues og emosjoner tømmes. Dette gjør det samtidig klart at så lenge vi reagerer emosjonelt på ytre impulser, kan en fri vilje i ethvert fall ikke være til stede. Men denne form for frihet kan vanskelig være "noe av intet". Det hele synes å følge regelbundne prosesser i samspillet mellom hjernen og bevisstheten.

Da har vi bare én impuls tilbake fra kapitlene foran til dette spørsmålet, nemlig bevissthetens kreative evne. Er den fri? Det er åpenbart at det er den vanligvis ikke. Vanligvis stammer den fra vår bakgrunn, vår fortid. Men kan den unntaksvis være fri? Det er umulig å vite. Til det er det som skjer i oss og "bak" oss uten vårt vitende for omfattende og komplekst. Så kan vi kanskje si at det i beste fall må være ytterst lite rom for en fri vilje i menneskesinnet. Men i det minste en del av det som begrenser viljens frihet kan, med økende selverkjennelse, reduseres og fjernes. Det som da vokser frem, synes å inneholde et visst rom for frihet fra alt det som gjør psyken ufri.
Men en annen viktig side ved viljen er kraften til å gjennomføre, til å over-vinne motstand. Bak vilje som handling ligger altså her på Jorden en todelt prosess. I den finstofflige verden synes de to prosessene å flyte sammen til én og samme prosess.

Dannelsen av organiske strukturer skjer mot naturens tendens i retning av økende kaos. Har dette noe med vilje å gjøre? Vi har kommet til at noen av disse "organiske maskinene" må være skapt av en utenforstående intelligens. Det må vel ha vært villet, i frihet? Dessuten er minste motstands vei et prinsipp i naturen. Unngår naturen på en måte derved å ville, dvs. å overvinne motstand, når den kan oppnå det den "vil" ved å gå utenom? Er vilje en kopling av energi, informasjon og bevissthet? Er dette de tre opprinnelige elementene?

Hvordan kan det være på et overordnet nivå, hvis det er slik at universet i videste forstand er et selvutviklende system? Og det synes forskerne faktisk å være enige om. Dette universet er inne i en utvikling som har pågått i milliarder av år. Er universets utvikling et resultat av kreativ vilje? Er den et resultat av et slags valg mellom alternative utviklinger, eller var utviklingen gitt på forhånd? Det er vanske-lig å se hvordan kreativ vilje skal ha kunnet oppstå, hvis den ikke allerede var en egenskap ved universet.

9.3.8 Kommentar

Tilbakeblikk, kvintessens
Ovenfor har vi gått igjennom stoffet ut fra en annen inndeling enn den konvensjonelle i håp om ytterligere å befri oss fra den vanlige faginndelingen. Blant mye annet har vi trukket mikrokosmos inn i hjernen og kroppen. Vi har sett det såkalt paranormale i sammenheng med makro- og mikrokosmos og søkt bevissthetens plass i livets utvikling sammen med makro- og mikrokosmos. Studiet av menneskets bevissthet og livets utvikling ga oss innsikten i bevissthetens grader av våkenhet med en nedre grense av ubevisst eller potensiell bevissthet. Hvilke fenomen eller egenskaper står vi igjen med som vesentlige når alle oppsummerings-avsnittene ses i sammenheng?

Universet i den videste og mest opprinnelige betydning må per definisjon være helt og altomfattende. Intet kan stå utenfor. Vi er vant til å atskille oss selv fra det som er utenfor oss. Og vi overfører dette synet til betraktningene våre om universet. Men det kan ikke være holdbart. Alt bortsett fra det opprinnelige må være en følge av det opprinnelige, og derfor må det danne en helhet med det opprinnelige. For intet, og heller ikke det opprinnelige, kan frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Dette er i tråd med vitenskapens nye erkjennelse, at alt i den fysiske verden utgjør en helhet, og at denne helheten også har forbindelser til det vi kaller bevissthet. Alt synes å være "bundet" sammen til en helhet, med muligheter for gjensidige påvirkninger, selv om mye ikke er direkte tilgjengelig for våre sanser, og selv om flere(?) lovmessigheter (ennå) ikke er kjent. Men det at man ikke vet hvordan noe skjer, utelukker selvsagt ikke at det skjer.

Både ved siden av og "bak" det synlige synes det å eksistere mye som kan snu opp-ned på våre tilvante forestillinger. Vi tenker på antimaterie og skyggematerie, en mengde usynlige energi- og informasjonsfelt. Blant disse er mange kjente (slik som radiobølger), men også ukjente (slik som livets film). Da livets film også synes å registrere alt som skjer med materielle ting, er det nærliggende å spørre om dét kan være mulig uten at (den ukjente) dimensjonen med informasjon og bevissthet er til stede over alt, også i materien? Såvidt vi har kunnet se, kan ikke noe av det man idag vet om den materielle verden utelukke en slik mulighet.

Bak alt dette igjen erkjenner vi i mange sammenhenger to-spannet informa-sjon og bevissthet, eller psyke. Dermed bringes psykens egenskaper - hukommelse, intelligens, kreativitet og vilje - i forbindelse med den materielle verden. Det er verd å merke seg at man på tross av all forskningen ikke har noen anelse om hukommelsens feste-seg signal, dens fysiologiske natur i langtidshukommelsen. Ligger hukommelsen på et plan som ligger utenfor rekkevidden til dagens forskning?

Ut fra det fysikkens mestre sier om fysikken, kan det fysikalske grunnlaget
være til stede for det "åndens" mestre sier om det "åndelige".

Vi har sett at vi er barn av universet i større grad en vi ante: Gjennom sansene strømmer universets forskjellige aspekter, rommet, gravitasjonen, lyset, fargene, livsformene osv., inn til vår bevissthet og utgjør en stor del av vårt liv. Materien som kroppen vår er laget av, er så gammel som universet. De tunge atomene i oss er stort sett laget i det indre av soler, slynget ut i verdensrommet gjennom mektige eksplosjoner for så å gruppere seg til nye himmellegemer, deriblandt den bitte lille Jorden. Bølgeaspektet ved alle elementærpartiklene i oss setter oss i forbindelse med alle universets øvrige atomer. Immunsystemet i kroppen vår kjenner allerede fra fødselen et enormt antall proteiner og uorganiske stoffer i våre omgivelser. Og bevisstheten/psyken i hver og en av oss synes å være en relativt isolert "dråpe" av en kosmisk bevissthet.

Det som er vår daglige virkelighet både materielt og psykisk, gir inntrykk av å være noe annet enn det som dypere innsikt sier oss at det virkelig er. I tillegg er vi omgitt av mye som er virkelig, selv om det er usynlig og umerkelig for de fleste. Vi har derfor måttet spørre: Hva er illusjon og hva er virkelighet? Og vi så at vi er fanget i illusjoner på ett, kanskje på to eller enda flere plan. Våre dagligdagse, psykologiske illusjoner er til stede og danner grunnlag for uriktige forestillinger om oss selv og relasjoner mennesker imellom. I tillegg lever vi kanskje i en illusjonær virkelighet?
Hva av alt dette synes å være genuint opprinnelig? Og hva er kommet til siden? Hvordan kan det ha skjedd; når og under hvilke forutsetninger? Det er spørsmål vi skal se på helt til slutt.

De små hensiktsmessigheter
På vår vandring har vi støtt på en rekke "små hensiktsmessigheter" av stor, ja, til dels av avgjørende betydning for livet og menneskene på Jorden. Er det tilfeldigheter som har ført til at alt - inklusiv de små hensiktsmessighetene - er som det er, eller står en hensikt bak? La oss se på noen av dem:

- Hvis den elektriske ladningen i elektronet bare hadde vært lite grann annerledes, ville stjernene ikke ha laget de stoffene vi er bygget opp av.

- Månen mener man, har hatt avgjørende betydning for utviklingen av livet på Jorden. Det gjelder Jordens uvanlig kraftige magnetfelt og de tidevannskreftene Månen skapte den gangen Jorden var ung og Månen mye nærmere. Samtidig er måten Jorden har fått denne Månen på - ut fra det man tror idag - resultatet av et høyst usannsynlig sammentreff. Man mener nemlig at Jorden og Månen oppsto som et resultat av en kollisjon mellom to planeter, hvor Jorden fikk den tunge kjernen til begge planetene, og Månen ble dannet av de lettere delene som rev seg løs fra den ene planeten. Og dette skjedde i tillegg i en avstand fra Solen som kunne gi grunnlag for et klima passende for utviklingen av liv.

- Kjempeplanetene Jupiter og Saturn har avskjermet Jorden ved at deres tyngdefelt har fått et stort antall kometer til å falle ned, eller de har sendt slike farlige himmellegemer ut av solsystemet. Uten disse planetene hadde Jorden antagelig blitt truffet så ofte av kometer og asteroïder at utviklingen av høyerestående liv vanskelig kunne ha funnet sted, (IV.5.93).

- Klimaet på Jorden har holdt seg påfallende konstant over et tidsrom på ca. fire milliarder år, det tidsrommet det har vært liv på Jorden. Dette har skjedd på tross av at bestrålingen fra Solen har økt med minst 30%. Samtidig har det altså skjedd en forandring i atmosfæren som i betydelig grad har uskadelig- gjort denne mer-strålingen.

- Jordens rotasjonsakse står som kjent på skrå i forhold til det planet Jorden beveger seg i rundt Solen, og dette forhold bestemmer forskjellene på årstidene. Hadde aksehelningen vært 40 gr. i stedet for 23,5, ville store deler av Jorden vært ubeboelige. Selv små avvik i helningen ville få alvorlige følger for klimaet, (IV.6.92).

- Vannets spesielle egenskap som består i at det har den høyeste spesifikke vekten ved +4 gr. C. er en annen slik hensiktsmessighet. Uten denne egenskapen ville verdenshavene vært bunnfrosne og intet høyere liv vært mulig.

- Virenes genistrek må også nevnes: De har (utviklet?) kapselproteiner som tilsvarer reseptorene på overflaten av vertcellene. Hvordan har det vært mulig? Hadde det ikke vært slik, ville de ikke ha sluppet igjennom til vertscellens indre, og de ville ikke ha kunnet formere seg.

- Et fettbelegg omkring nerveforbindelsene i hjernen, myelinskjeden, øker impulshastigheten med opptil 200 ganger, (IV.1.87). Hva slags hjerner hadde vi hatt uten denne lille naturens hensiktsmessighet?

- Og hvordan ville vi ha overlevd som art hvis ikke den gravide kvinnens liv hadde hatt evnen til å "lure" sitt eget immunforsvar til ikke å avstøte guttefostrene med de fremmede stoffene fra faren?

- På halvt eller helt spinn hviler verdens struktur.

Alt dette gir selvsagt ikke grunnlag for konklusjoner. Man kan si at hadde det ikke vært slik, hadde det ikke vært noen vesener her som kunne fundere over livets merkverdigheter. Men da vi har sett at det er bevissthet bak alt, er det da ikke nærliggende å tenke at det også finnes en hensikt?

Ubesvarte spørsmål
Av det store antall spørsmål vi har stilt på denne vandringen, har vi med mer eller mindre grad av sikkerhet antydet mulige svar på noen av dem. Da et svar ofte åpner for nye spørsmål, står vi kanskje igjen med like mange spørsmål som da vi begynte, men kanskje er det riktigere spørsmål? Av de mange slike ubesvarte spørsmål som står spredd i teksten, vil vi minne om noen sentrale: Hva styrer utviklingen av synapsene og hvordan? - Hva slags form for liv er en kjønnscelle? - Finnes kvantemekanisk betingete mutasjoner? - Eksisterer urstoff fremdeles? - Hva er det som gjør at planetbanene ikke er kaotiske, slik de "burde" ha vært ut fra de foreliggende forhold?

Til LEG - Innhold

Til LEG - avsnitt 9,4

Til hovedside