Paranormale fenomen i Bibelen
Kan merkelige fenomen i Bibelen forklares ut fra det vi nå «vet» om paranormale fenomen og deres uforanderlige lovmessigheter?

Innholdsfortegnelsen gir en oversikt over artikkelens innhold.

1     Innledning
2     Presentasjon av «godkjente» paranormale fenomen
3     Eksempler fra GT og NT med kommentarer
3.1     Kommunikasjonen med det hinsidige i Bibelen
          - Tungetale og profetisk tale
          - Om å kommunisere med Gud
          - Visjoner
          - Om å spørre de døde
          - Profetisk henrykkelse
3.2     Materialisasjoner og dematerialisasjoner?
          - To verdener møtes
          - Jesu himmelfart
          - Peter blir befridd
          - Paranormale helbredelser
3.3     Andre paranormale fenomen i Bibelen
          - Besettelser
          - Levitasjon?
          - Foskjellige typer klarsyn
          - Finnes en «sjel» som overlever den jordiske døden?
          - Finnes engler?
4     Hvilket inntrykk sitter vi igjen med?
5     Hvordan forholder den offisiselle kristendommen - eller «kirken» - og vitenskapen  seg til det        som er behandlet her?
          - Hvor pålitelig er Bibelen?
          - Sier Bibelen «alt»?
          - Hvordan forholder «kirken» seg?
          - Og vitenskapen?
          - Sluttkommentar


Paranormale fenomen i Bibelen

1   Innledning
Bibelen kalles den boken som danner grunnlaget for kristendommen. Den er fremdeles en sentral bok for millioner av mennesker. Men hva inneholder denne boken, og hvordan skal det forstås? Hva kan grunnen være til at kristenheten er splittet opp i mange organisasjoner og menigheter med til dels avvikende syn på forskjellige spørsmål? Det må for det første bety at det er feil å snakke om Bibelen - som entall - for kristenheten har ingen felles bibel. Det finnes et stort antall bibelvarianter som avviker fra hverandre i større eller mindre grad. Dessuten tillegges deler av bokens omfattende og komplekse innhold forskjellig vekt og tolkning.

Sentralt i denne problemstillingen står bokens mange beretninger om såkalte undere eller mirakler - hendelser som ikke kan forklares ut fra vitenskapens nåværende forståelse - og som vi idag ville kalle paranormale fenomen. Dessuten står vår kultur fremmed overfor det meste av det som her blir fortalt. Hva dreier det seg egentlig om? Er det reelle fenomen som vi ikke forstår, men som det er mulig å forstå? Er det kollektive illusjoner fra datidens primitive kulturer? Eller noe annet? Det forliggende notatet er et første forsøk på - om mulig - å gjøre noen merkelige, eller paranormale fenomen i Bibelen mer forståelige. Av mangel på slik forståelse har det kanskje vært for lett - noen vil si for lettvindt - å avfeie disse hendelsene som fantasi. Men: Et fenomens realitet avhenger ikke av om vi forstår det eller ikke.

Vi har delt disse fenomenen inn i tre grupper: (1) Kommunikasjon med det hinsidige - (2) materialisasjoner og dematerialisasjoner og (3) andre paranormale fenomen i Bibelen. For hver gruppe eller undergruppe henter vi eksempler fra Det gamle testamentet (GT) og/eller Det nye testamentet (NT). Disse eksemplene blir da - sålangt mulig - drøftet i lys av nåtidens kunnskap om paranormale fenomen.

2   Presentasjon av «godkjente» paranormale fenomen

Med den dokumentasjonen av paranormale fenomen som foreligger idag, vil alle som ikke har egne synspunkter å forsvare, måtte godta at følgende fenomen er reelle - konf. forfatterens bok «Langs Erkjennelsens Grenseland» (LEG) som også finnes på denne hjemmesiden. Bare noen av disse fenomenene spiller en rolle i Bibelen. De er merket med *. På den annen side finnes fenomen i Bibelen som ikke finnes i vår liste over «godkjente» paranormale fenomen, nemlig: visjoner - materialisasjoner - helbredelser - og besettelse. Her følger listen over «godkjente» paranormale fenomen:

Eksperimentelt fremsyn (LEG 215) - vanlig og psykometrisk fremsyn - eksperimentelt telepati (LEG 217) - Automatisk skrift (LEG 223/230) - Bevissthetsutferder (LEG 228) - Talemedier* (LEG 231) - Teleportasjon* (LEG 232) - NDE's (near death experience - nær døden opplevelser) - Klarsyn* - Helbredelse ved bønn. Dessuten synes det påvist at bevisstheten kan eksistere utenfor hjernen* (i en tilstand av hjernedød). Bruken av * her er blant annet begrunnet i Bibelens forestilling om at det finnes en sjel med et himmelsk legeme som overlever den jordiske døden.

Det er verd å merke seg at også paranormale fenomen må skje etter naturlover som foreløpig bare er svært utilstrekkelig utforsket. Men vi må gå ut fra at også disse naturlovene er like stabile som naturlovene i den materielle verden. Det vil si at det som gjalt for 2000-, 3-, eller 4000 år siden, må gjelde fremdeles.

3   Eksempler fra GT og NT med kommentarer

3.1   Kommunikasjonen med det hinsidige i Bibelen

Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene. (Hebr. 1.1).

På en rekke steder i 2. Mos 7 og 8 står det: «Herren sa til Moses: ....» og på tallrike andre steder i GT finner vi tilsvarende utsagn om at Herren har talt til konger og profeter. Slike meddelelser kunne være svært detaljerte og «menneskelige», slik følgende eksempel viser: «De laget brystduken i kunstvevning på samme måte som efoden. Den var av gulltråd ....» og så følger en detaljert beskrivelse av hvordan denne brystduken var eller skulle være. (2. Mos 39,8). Og det fremgår at alt ble utført slik Herren hadde foreskrevet. Alle disse detaljerte beskrivelsene stammer altså fra åpenbaringer fra Herren. Men de inneholder vanligvis ingen forklaring på hvordan denne kommunikasjonen skjedde. Formuleringer som «Herrens ord kom til meg» er fx ganske vanlige. Men det finnes noen unntak: Av og til taler en engel til en eller flere personer, (fx Luk 2,9 og Apg 8,26) eller det er en himmelsk hærskare som overbringer et budskap (Luk 2,13).

Tungetale og profetisk tale
Tungetale og tale i andre tungemål omtales på flere steder i NT. Hva var det som skjedde ved denne formen for kommunikasjon, og hvordan foregikk det? NT sier lite om dette. Men det karakteristiske ved fenomenet «tungetale» er at en person «begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.» Apg 2,4. «Profetisk tale» er et lignende fenomen som atskiller seg fra tungetalen ved at forkynnelsen skjer på «profetens» og tilhørernes eget språk. Dette altså i motsetning til tungetalen som skjedde på et språk tilhørerne og den tungetalende selv ikke kunne, og som derfor trengte en oversettelse til tilhørernes eget språk. Denne oversettelsen var også en nådegave i likhet med tungetalen og den profetiske talen. Det fremgår av Bibelen at tungetalen, oversettelsen av tungetalen og den profetiske talen er beslektede, paranormale fenomen.

Med profetisk tale menes da forkynnelse formidlet av Den Hellige Ånd. Innholdet i denne forkynnelsen fremgår bl.a. av Joh 14,26 - se nedenfor - og 1. Kor 12,7: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne, slik at det blir til gagn. Ved Ånden blir det gitt den ene å forkynne visdom, en annen får ved den samme Ånd å meddele kunnskap.». Av dette fremgår at «Ånden» formidler informasjon - visdom og kunnskap - gjennom en person som kalles «profet», og hvor informasjonen har karakter av å være forkynnelse. «Profetiet» dreier seg altså ikke nødvendigvis om å forutsi fremtiden.

Disse fenomenene - tungetale med oversettelse og profetisk tale - må ses i sammenheng med Jesu løfte om å sende Talsmannen. «Og jeg vil be Faderen, og han vil sende dere en annen talsmann som skal bli hos dere for alltid: Sannhetens ånd.» Joh 14,16. Og dessuten: «Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt jeg har sagt dere.» Joh 14,26. I Heb 1,14 sies det slik: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste som skal være til hjelp for dem som får frelsen?» Det er åpenbart at Jesu stående løfte om Talsmannen ble oppfylt ved hendelsene den første pinseaften.

Mer konkret sier Paulus i 1. Kor 14,32: «Profeter har herredømme over åndene som taler i dem.». Ut fra dette er en profet et menneske som ikke den egne ånden, men en annen ånd taler ut av, og det skjer så lenge dette mennesket tillater det. Talen skjer på eget språk. Og innholdet i denne talen - den profetiske talen - var en forkynnelse som tjente til
oppbyggelse av menigheten, fordi tilhørerne forsto det som ble sagt. Derfor foretrakk Paulus profetisk tale fremfor tungetale, slik det fremgår av 1. Kor 14.

Fenomenet er gammelt, slik det bl.a. fremgår av 1. Sam 9,9: «Før i tiden sa de i Israel når noen gikk for å søke råd hos Gud: «Kom, la oss gå til seeren!» Det de nå kaller profet, kalte de før i tiden seer.». Fenomenet er altså gammelt. Dessuten varer Jesu løfte «for alltid» - det vil si at det fortsatt er gyldig. Likevel virker dette fremmed for oss og vår kultur. Spørsmålet blir da: Finnes noe i vår tid som «matsjer» det vi her har lest?

Et menneske som ikke den egne ånden, men en annen ånd taler ut av, kalles i dag ikke seer eller profet, men medium. Det finnes flere typer medier: Inspirasjonsmedier, halvtranse-medier og heltranse-medier, skrive-medier og male-medier. De to førstnevnte typene - inspirasjons- og halvtranse-medier - synes å være representert i Bibelen. Dette er på en måte den «tekniske» siden av fenomenet; hva slags fenomen det dreier seg om. Men både GT og NT skiller skarpt mellom hva slags ånd som sto bak den informasjonen som ble formidlet, og hva slags informasjon som ble formidlet. Bibelen forteller på en rekke steder og i forskjellig sammenheng at man kunne spørre Gud - (se nedenfor). Men Bibelen forteller også om falske profeter eller Baals profeter. For Paulus var hensikten med slike seanser at de skulle være oppbyggelige. Men han og de andre apostlene var også klar over at det var fallgruber.

1. Joh 4,1: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud. For det er gått mange falske profeter ut i verden. Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden.»

I Jer 18,15 sier Herren: «Men mitt folk har glemt meg, de tenner offerild for falske guder.»
Og i 3. Mos 17,7 talte Herren til Moses og sa: ..........«De skal ikke lenger ofre sine slaktoffer til de onde ånder, som de driver avgudsdyrkelse med. Dette skal være en evig lov for dem, fra slekt til slekt.» Her følger flere eksempler:

1. Kong 18,22: «Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Ba'als profeter er det fire hundre og femti.»

1. Sam.3,1: «Da gutten Samuel gjorde tjeneste for Herren [hva nå det måtte bety?], var det sjelden ord fra Herren.» Kontakten var mao brutt.

3. Mos 19,31: «Dere skal ikke vende dere til gjenferd og spådomsånder og spørre dem til råds, så dere blir urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud.»

1. Kong 22 gir innblikk i en interessant situasjon. Profetene - og det kunne være mange av dem - var fristet til å holde seg inne med de verdslige makthaverne - i dette tilfellet var det kong Akab - som de til dels var avhengige av. En måte å gjøre det på var å si det kongen likte å høre. Dessverre stemte det ikke alltid overens med det de burde ha sagt. Så kunne det hende at bare én av ca. 400 - nemlig Mika - meddelte kongen det Guds ånd hadde sagt ham; nemlig at alle de andre var falske profeter, og at kong Akab ville falle i det omtalte slaget. Som lønn for denne - som det viste seg - sanne, men upopulære spådommen ble Mika kastet i fengsel.

Vi må reflektere litt over dette. Mika må ha vært meget sikker i sin sak for å kunne motsi så mange av sine «kolleger». Og selv om han må ha regnet med en sint reaksjon fra kongen, valgte han å videreformidle det han hadde hørt fra Gud eller Guds sendebud, og som han visste var upopulært, men sant. Hvilken kommunikasjon kan gi en slik sikkerhet? Teksten tyder på at Mika fikk denne informasjonen via en visjon med bilder og tale. En annen visjon om fremtiden finner vi i 2. Kong 8.13. Elisja svarte: «Herren har latt meg se deg som konge over armeerne.».

Vi har behandlet dette såpass inngående for bedre å forstå Bibelens meddelelser om slike ting. Det finnes gode åndsvesener som i oppdrag fra Gud kan kommunisere med menneskene gjennom profeter eller medier. Forutsetningen er at de stiller seg til disposisjon for en slik kommunikasjon. Og det finnes dårlige åndsvesener som kan gjøre tilsvarende bruk av de samme «tekniske» mulighetene i sin kommunikasjon med menneskene, forutsatt at det finnes profeter eller medier som stiller seg til disposisjon for denne høyst forkastelige forbindelsen. Rent teknisk blir en entydig verbal kommunikasjon mellom det hinsidige og vår menneskelige verden mulig. Begge deler fortelles det om både i GT og NT. Deler av NT må være oppstått som følge av en slik kommunikasjon, da innholdet er av en slik art at det vanskelig kunne være kjent for mennesker.

Vi skal i det følgende gi noen eksempler fra Bibelen som kanskje kan illustrere hvordan forskjellige typer medier er blitt brukt i tidligere tider:

Var Peter her inspirasjonsmedium?
Apg 4,8: «Da ble Peter fylt av Den Hellige Ånd og svarte dem; .....»

Luk 1,41: «Hun [Elisabeth] ble fylt av Den Hellige Ånd og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt....»» Var Elisabeth her halvtranse-medium? Av seg selv ville hun neppe talt med høy røst?

Luk 1,67: «Hans far Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:» og så følger er slags dikt om alt det Herren har gjort.

Apg 2,4: «Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.» Disse to sistnevnte eksemplene antyder også en halvtranse-tilstand.



Om å kommunisere med Gud
Muligheten for å spørre Gud omtales på mange steder i Bibelen. Hva skjedde, og hvordan foregikk det? La oss først finne noen bibelsteder som handler om å spørre Gud eller søke råd hos ham:

1. Mos 25,22: «........Og hun [Rebekka] gikk for å søke råd hos Herren. Herren sa til henne: To folkeslag er det i ditt liv osv.» - Rebekka fikk altså et konkret og verbalt svar.

Da det ble meldt [arameer]kongen at gudsmannen [Elisja] var kommet, sa han til Hasael: «Ta med deg en gave og gå mot gudsmannen! Gjennom han skal du spørre Herren om jeg vil komme meg fra denne sykdommen.» 2. Kong 8,7. Her spør kongen Gud gjennom gudsmannen Elisja.

2.Mos 33, 7-11: «Alle som søkte råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren. ...... Og når Moses var kommet inn i teltet, senket skystøtten seg og ble stående i teltdøren, og Herren talte med Moses. ....... Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen. Siden gikk Moses tilbake til leiren. Men hans tjener, en ung gutt som hette Josua, holdt stadig til i teltet.» Se også 4. Mos 12,4-8, hvor det blant annet heter: «Hør hva jeg, Herren, sier: «Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses, han er trofast i hele mitt hus. jeg taler til ham ansikt til ansikt , klart og tydelig, ikke i gåter......»»

Dom 20,27: «Og israelittene spurte Herren om råd, for den gang sto Guds paktkiste der, og Pinhas, sønn av Elasar, Arons sønn, gjorde på den tid tjeneste for Herrens åsyn.»

Kan vi si noe om hvordan denne informasjonen ble formidlet i disse tilfellene? Det første tilfellet med arameerkongen viser at det var vanlig å spørre Gud, og at det også var vanlig å benytte gudsmenn eller profeter som mellommenn i kommunikasjon med Gud. Men det fremgår ikke hvordan det skjedde. Det er likevel to «teknikker» det er mest nærliggende å tenke på her, nemlig visjon og klarsyn som vi kommer tilbake til.

Det neste eksemplet synes å fortelle at Herren talte med Moses på to forskjellige måter. Han talte med Moses gjennom skysøylen med det man vel idag ville kalle «direkte stemme» 2. Mos 24,15. Og han talte «med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen.» Det samme kan man idag si når et åndsvesen taler til et menneske eller en forsamling gjennom et dyptransemedium. En annen opplysning fra dette bibelstedet passer inn i denne beskrivelsen, nemlig at den unge Joshua stadig holdt til i teltet. Det er kjent at enkelte unge mennesker egner seg godt som medier.

En annen ung mann, nemlig Pinhas fra eksemplet ovenfor, ser ut til å ha dekket den samme «tjenesten for Herrens åsyn» som Joshua.

Direkte stemme er også kjent i en annen sammenheng; for Gud talte også ut fra en sky eller tett tåke da han talte til Moses på Sinaifjellet som vi straks kommer tilbake til.

Det finnes et slags motstykke til skystøtten, nemlig ildstøtten og den brennende tornebusken på Guds fjell Horeb. Det heter i 2. Mos 13,21: «Herren gikk foran dem.... om natten i en ildstøtte». Og 2. Mos 3,2: «Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken sto i lys lue, men busken brant ikke opp. ....... Men da Herren så at han [Moses] kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: ......».

Også her kan det se ut som Herren bruker direkte stemme, hvor denne spesielle «ilden» - i likhet med «skyen» blir brukt som virkemiddel. Som det fremgår av 2. Mos 24.15 og det øvrige, kan det se ut som om skyen og ilden er to sider av samme sak. Dette inntrykket underbygges dessuten av følgende eksempler:

2. Mos 16.10: «Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. Herren sa til Moses:..» og 19.9: «Da sa Herren til Moses: «Jeg vil komme til deg i en tett sky, så folket kan høre at jeg taler med deg og stole på deg for alltid.» Her understrekes faktisk sammenhengen mellom skyens tetthet og lydstyrken i talen. Vet at denne kommunikasjonene mellom Gud og Moses var så høylydt at hele folket hørte hva som ble sagt, skulle Moses' autoritet i folket styrkes.

2. Mos 24,15: «Da la skyen seg tett omkring toppen, og Herrens herlighet senket seg ned på Sinai-fjellet. ......Den sjuende dagen ropte Herren på Moses fra skyen. For israelittene var Herrens herlighet å se til som en fortærende ild på fjelltoppen.» Det viser den nevnte sammenhengen mellom skyen og ilden.

Men det fremgår av Bibelen at kommunikasjonen med Gud også forgikk på andre måter, slik som i Esek 14,2: «Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Menneske, disse menn har gitt avgudene rom i sitt hjerte. De har sitt sinn vendt mot det som får dem til å falle i synd. Skulle jeg da la dem søke råd hos meg?» Dessverre fremgår det ikke på hvilken måte Herrens ord her kom til Esekiel. Men det fremgår at Herren ikke ville la seg spørre ut av mennesker som hadde vendt ham ryggen. Det er vel av samme grunn at Herren ikke vil svare Saul, slik det fremgår av 1. Sam 28,6: «Han [Saul] ba Herren om råd, men Herren svarte ham ikke, verken gjennom drømmer, urim eller profeter.»

Her får vi opplysning om noen av de ulike måtene Herren meddelte seg på til menneskene i GT: Drømmer, urim eller profeter. Brystduk med urim og tummim er begrep knyttet til utstyr som ble benyttet når presten skulle kommunisere med Gud. I tillegg har vi efod som er en del av drakten prestene hadde på seg når de skulle ta varsler eller søke råd hos Gud.

Vi merker oss at denne kommunikasjonen skjedde på en måte som av menneskene ble oppfattet som Herrens ord. Dessuten meddelte Gud seg bare til dem som var trofast mot ham og ikke til slike som hadde «gitt avgudene rom i sitt hjerte.»

Men også Jesus må ha hatt en utstrakt kommunikasjon med Gud, slik det blant annet fremgår av Joh 7,15: «Jødene undret seg og sa: «Hvor har han sin lærdom fra, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.....»»

Visjoner
I Apg 9,10 møter vi kommunikasjon med en visjon: «I Damaskus bodde en disippel som hette Ananias. Herren kalte på ham i et syn: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre!» Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet igjen.»

Og det fortsetter i Apg 9,17: «...og han [Ananias] kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: «Saul, min bror! Herren har sendt meg. Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.»

Her blir det opplyst at Herren kommuniserer med to forskjellige personer - nemlig Ananias og Saulus/Paulus - på to forskjellige steder, og at informasjonen til de to kanalene henger sammen og er koordinert. Informasjonen som i begge tilfeller ble gitt gjennom et syn -omfatter også opplysninger om noe som skal skje i fremtiden, nemlig at Saul skulle få synet tilbake gjennom en paranormal helbredelse.

Visjoner er nevnt som kommunikasjonsmiddel på flere steder i Bibelen, slik som her: En natt i Troas hadde Paulus plutselig et syn. «Han så en makedonier som sto og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» Apg 16.9. Og i 4. Mos 12,4-8, heter det

blant annet: «Hør hva jeg, Herren, sier: «Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer.»»

Om å spørre de døde
Å spørre de døde må i utgangspunktet også oppfattes som et paranormelt fenomen i Bibelen. Hvem er «de døde» i Bibelens forstand? Bibelen ser ut til å bruke dødsbegrepet i to vidt forskjellige betydninger: For det første den vanlige, jordiske døden og dessuten det å leve fjernt fra Gud eller i opposisjon til Gud. Det kan man gjøre som menneske og som ånd i det hinsidige. Da befinner man seg i dødsriket i motsetning til et liv i Guds rike, som er livets rike. Her noen eksempler:

Rom 6,23: «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Og Ordspr 19,16: «Den som bevarer Guds bud, den bevarer sitt liv; den som derimot forakter Guds ord, vil dø.» (Oversatt fra Zürcher-Bibelen da den norske Bibelen gir uklar mening).

Rom 6,16: «Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder han, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver av synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet. .......Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

Mat 8,21: «En annen, en av disiplene sa til ham: «Herre, la meg først gå hjem og begrave min far.» Men Jesus svarte: «Følg meg, og la de døde begrave sine døde.»» I lys av ovenstående kan dét som i første omgang kan se ut som en litt uvøren bemerkning av Jesus, få en helt annen betydning, nemlig: Følg meg og la de åndelig døde begrave sine (fysisk) døde.

Den synden som førte til døden, kunne anta flere former, som fx å leve et liv på tvers av Guds bud, eller ved en direkte avgudsdyrkelse - som i disse eksemplene:

Salm 106,19: «Ved Horeb laget de en kalv og tilbad det støpte bildet.» Og Salm 106,28: «De sluttet seg til Ba'al-Peor og spiste av ofrene for de døde.» dvs de spiste offerkjøtt som var viet «de døde». Ja, de gjorde mer:

Salm 106,34: «De utryddet ikke folkene i landet, som Herren hadde befalt dem, men blandet seg med andre folk og lærte å gjøre som de. De dyrket deres avgudsbilder, og de ble en snare for dem. De ofret sine døtre og sønner til de onde ånder. De drepte uskyldige barn. Blodet av sine sønner og døtre ofret de til Kanaaens gudebilder, så landet ble vanhelliget av blodet. De ble urene ved sine gjerninger, ved sin atferd var de utro mot Gud.»

Jes 8,19: «Skal ikke et folk spørre sin Gud? Skal man spørre de levende for de døde?»
(Oversatt fra Zürcher-Bibelen da den norske teksten virker meningsløs.)

Å spørre de døde betydde altså å spørre åndsvesener som var falt fra Gud. Det forekom ofte i Israel og blant folkene som levde i nærheten av israelittene. Det var - ser det ut til - maktpåliggende for Gud å hindre at de omkringliggende folkene som drev med avgudsdyrkelse, skulle forlede israelittene til å gjøre det samme.

En kan undre seg over at israelittene som hadde så håndfaste bevis for Guds tilstedeværelse, styring og hjelp, var så tilbøyelige til å være utro mot Gud, slik det tydelig fremgår av GT. Det må ha vært noe tungtveiende som dro dem dit? Ett forhold har vi nevnt allerede: Guds profeter sa av og til ubehagelige sannheter som mottageren helst ville slippe å høre. På den annen side formidlet frafalne profeter i Israel eller andre folkeslag informsjon som folk likte å høre. Slike profeter var blitt (inspirasjons?)-medier for åndsvesener som var i opposisjon til Gud.

Men falsk profeti forekom også, hvor (behagelige) svar som «profeten» fant på selv, ble utgitt for å være Herrens ord. Esekiel og Mika var profeter som holdt stand og avslørte falske profeter:

Herrens ord kom til meg [Esekiel] og det lød så: «Menneske, tal profetord til de profetene i Israel som driver og spår. Til dem som spår av egen lyst skal du si:...........Synene deres er falske og spådommene er løgn. De sier: «Så lyder ordet fra Herren.» Men det er ikke Herren som har sendt dem.» Esek 13, 1-6.

«Men Josjafat sa. «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?» Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» 1. Kong 22,7.

Dette viser hvor vanskelig det var for Guds trofaste profeter å formidle Guds sanne budskap - ikke minst når innholdet var uønsket. De pådro seg da lett kongens vrede, i motsetning til dem som falt for fristelsen til å formidle de «budskap» kongen ønsket å høre, men som ikke kom fra Gud eller Hans budbringere. Men derved brøt de båndene til Gud og gjorde seg avhengige av onde makter eller «de døde».

Det er verd å merke seg at kommunikasjonen med de døde foregikk «teknisk» på samme måte som kommunikasjonen med Gud.                            


Profetisk henrykkelse
Bibelen bruker uttrykket «å bli henrykket» ofte og i forskjellige sammenhenger og også i forskjellige betydninger. Enkelte ganger er det nærliggende å oversette det til moderne språk med «å falle i transe.» Men halvtranse kan også være en aktuell beskrivelse. Vi skal se på noen eksempler.

I 1. Samuels bok brukes begrepet «profetisk henrykkelse» en rekke ganger, som fx i 19,20: «Men da de fikk se profetflokken som var i profetisk henrykkelse, ......kom Guds Ånd over Sauls utsendinger, slik at de ble grepet av profetisk henrykkelse.» og «Men Guds Ånd kom over han [Saul] også, og han gikk i profetisk henrykkelse hele veien til Nevajot ved Rama.»

«Da Saul fikk vite at David var i Nevajot ved Rama (En annen oversetter sier profethuset i Rama), sendte han noen menn dit for å hente han. Men da de fikk se profetflokken som var i profetisk henrykkelse, og Samuel som sto foran dem, kom Guds Ånd over Sauls utsendinger, så de ble grepet av profetisk henrykkelse, de også.» 1. Sam 19,19. Begrepet profetisk henrykkelse forekommer også flere steder i den etterfølgende teksten.

1. Kong 18,29: «Da det led over middag, kom de [Ba'als profeter] i profetisk henrykkelse.» Vi ser av dette eksemplet at også den onde siden gjør bruk av de samme «tekniske» mulighetene for kommunikasjon med det hinsidige.

Apg 10,10: «Da de holdt på å lage maten, kom han [Peter] i henrykkelse og fikk et syn. Han så at himmelen hadde åpnet seg.... Og en røst talte til ham: «Peter, ta for deg, slakt og spis.»»

Apg 22,17: «Da jeg [Paulus] hadde vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, kom jeg i henrykkelse. Jeg så ham [Herren] og han sa til meg:......»

(Det kan ikke utelukkes at oversetteren har hatt problemer med å oversette korrekt her, siden det dreier seg om et tema som vi i vår kultur har så lite kunnskaper om.)

Vi ser av dette at både avgudsdyrkere og Guds menn kan komme i henrykkelse. Henrykkelse må være betegnelsen på en - eller en gruppe beslektede, verdinøytrale, «tekniske» tilstander. For det ser ikke ut til at de som opplever «henrykkelse» opplever akkurat den samme tilstanden. Det er ikke noe som tyder på at Saul og hans menns opplevelser innebar visjonære syn, slik både Peter og Paulus hadde. Derimot ligger det nær å se på deres tilstander som halvtranse og transe.

3.2  Materialisasjoner og dematerialisasjoner?
Beskrivelsen av mange hendelser i Bibelen gir inntrykk av å bero på materialisasjoner eventuelt også dematerialisasjoner.

Fortellingen om Jesus som metter 5000 - i Mat 14,13 - er kanskje det mest kjente eksemplet. Gjennom materialisasjon - foretatt av Guds verden - må de opprinnelige fiskene og brødene ha blitt supplert kraftig, slik at det etter måltidet sågar var mer til overs enn de hadde til å begynne med. Godt kjent er ogs¨eksemplet der Jesus forvandler vann til vin, Joh 2.3. Men her er flere eksempler:

«Da kom Jesus mens dørene var lukket; han sto midt blant dem og sa: «Fred være med dere».» Joh 20,26. Og Luk 24,36: «Mens de talte om dette, sto Jesus midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» ....... «Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og blod som dere ser at jeg har.» ...... Da spurte han: «Har dere noe å spise?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste det mens de så på.»

Joh 20,17: «Jesus sier til henne [Maria]: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke faret opp til Faderen. ...» Denne begrunnelsen må være feil, for i Luk 24,36 ønsker Jesus å bli berørt, selv om han på det tidspunktet heller ikke var faret opp til Faderen. Og hvordan kunne han bli tatt på etter at han hadde faret opp til Faderen? Hvorfor måtte Maria ikke ta på Jesus? Var det fordi han ennå ikke var fullstendig materialisert?

«Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig sin reise. Men Filip ble sett igjen i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste igjennom, helt frem til Cæsarea. Apg. 8,39. I parapsykologien kalles fenomenet apport - som innebærer en dematerialisasjon - forflytning og materialisasjon igjen på det nye stedet.

To verdener møtes
Mat 17,1: «Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham.» Og videre heter det i Mat 17,5: «Ennå mens han [Peter] talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, som jeg har behag i. Hør ham!»»

Hva skjer her? For å ta det siste først: Her finner vi igjen en kombinasjon av sky og lys som en stemme taler ut av, og som underbygger det vi har sagt tidligere om at en slik sky synes å være et virkelmiddel som ble brukt for at slike fenomener skulle komme istand. Men hva skjer med Jesus? Og hvordan kan Elia og Moses være til stede på en slik måte at de kunne samtale med Jesus og bli synlige for disiplene? Dessuten: Hva slags «stoff» besto denne skyen av?

Dette var åpenbart et møte mellom to verdeer; den materielle, hvor Jesus befant seg, og Guds åndelige verden, hvor de to andre var. Det ser ut til at en gjensidig tilpasning var nødvendig for at møtet kunne finne sted. Jesu materielle verden måtte blir åndeliggjort, og Moses' og Elias verden måtte bli mer jordisk eller materiell. For Jesu del kom det til syne ved at hans utseende ble forvandlet for øynene på disiplene. Og Moses og Elia ble delvis materialisert, slik at de ble synlige for disiplene og kunne snakke med Jesus. Fenomenet opphørte plutselig.

Men her melder et helt annet spørsmål seg? Hvordan kunne Moses - en mann som døde en jordisk død for over 1000 år siden - befinne seg i Guds rike og være sammen med Jesus? Og hvordan kunne Elia som nylig hadde levd og dødd på Jorden som døperen Johannes, være i Guds rike og her sammen med Jesus før frelsen var et faktum? Ut fra Bibelens beretning er Elias faktisk født to ganger på Jorden, først som Elias, deretter som døperen Johannes. Mat 17.12: ««Ja, jeg [Jesus] sier dere at Elia allerede er kommet, men de ville ikke vite av ham og gjorde med ham som de selv ville. På samme måten skal de også la Menneskesønnen lide.» Da skjønte disiplene at det var om døperen Johannes han tale til dem.» Og i Mat 11,14 sier Jesus om døperen Johannes: «Om dere vil tro det; han er den Elia som skulle komme.»

Jesu himmelfart
Apg 1,9: «Da han [Jesus] hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de [disiplene] så på, og en sky skjulte ham for øynene deres. Da de sto og stirret opp mot himmelen og så etter ham, idet han drog bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galiléere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»

Hva var det som skjedde her? Var det en dematerialisasjon av Jesu legeme som disiplene var vitne til? Og var skyen den substansen Jesu legeme i første fase ble omdannet til før alt ble usynlig for menneskelige øyne? Da var vel den himmelen disiplene så opp til, den blå himmelen over våre hoder, mens Jesus ble hentet opp til Guds usynlige himmelrike, slik det fremgår av den siste setningen i sitatet. Det ser altså ut til at ordet himmelen her brukes i to betydninger; Den blå himmelen over oss og den himmel der Gud er.

Og hva med de to mennene i hvite klær som plutselig viste seg? Det er tydelig at de tilhørte Guds åndelige verden. De må ha materialisert seg såpass mye at de er blitt synlige og har kunnet snakke på en hørbar måte. Men det står ingen ting om hvordan de to forsvant igjen.

Peter blir befridd
Apg 12,6: «Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengslet ble bevoktet av vaktposter so sto utenfor døren. Med ett sto en Herrens engel der, og et lys strålte i rommet. Han vekket Peter med et puff i siden og sa: «Skynd deg, stå opp!» Da falt lenkene av hendene hans, og engelen sa til ham: «Ta på deg beltet og sandalene dine.» Da han hadde gjort det, sa engelen: «Kast kappen om deg og følg etter meg.» Og han fulgte etter ham ut. Han forsto ikke at engelen og det som skjedde, var noe virkelig. Han trodde det var et syn. De passerte første og annen vakt og kom til jernporten som fører ut til byen. Den åpnet seg av seg selv, de gikk ut og fortsatte nedover den første gaten. Der forsvant engelen plutselig for han. Peter kom til seg selv igjen og sa: «Nå forstår jeg at Herren virkelig sendte sin engel for å fri meg fra Herodes' hånd og berge meg fra det jødefolket nå går og venter på.» Da dette var blitt klart for Peter, gikk han til det huset hvor Maria bodde.........»

Der var mange kommet sammen for å be. Og det fortelles at de først ikke ville tro at Peter var hos dem, men at de undret seg stort da de skjønte det var sant. Det ble også stort oppstyr blant soldatene over at Peter var vekk. Og Herodes lot de ansvarlige vaktpostene henrette.

Denne spesielle historien blir fortalt fra flere synsvinkler, fra Peters, fra dem som var forsamlet i huset til Maria, og endelig fra fengslet og myndighetens side. På en måte er historien derfor godt dokumentert. Kan den forklares slik? Ble en Guds engel materialisert sterkt nok til å kunne snakke med Peter? Og ble Peters lenker dematerialisert, slik at de falt av ham? Og ble porten åpnet på lignende måte?

Paranormale helbredelser
Bibelen har et stort antall beretninger om paranormale helbredelser som skjedde gjennom Jesus. Men også gjennom apostlene skjedde helbredelser: Apg 5,16: «Også fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som bar med seg syke og slike som var besatt av urene ånder. Og alle ble helbredet.»    
    



3.3 Andre paranormale fenomen i Bibelen

Besettelser
Bibelen forteller om mange såkalt besatte mennesker som ble helbredet ved at den onde ånden ble drevet ut. Hva slags fenomen dreier det seg om her, og hvordan skal de tolkes? Er beskrivelsene i Bibelen reelle, eller reier det seg om mistolkninger av «vanlige» sinnslidelser? Men la oss først se på noen eksempler:

Mat 8,16: «Da det ble kveld, bragte folk til ham [Jesus] mange som var besatt av onde ånder. Han drev ut åndene med et ord, og helbredet alle som var syke.»

Luk 11,14: «En gang drev han [Jesus] ut en ond ånd av en som var stum, og da den var faret ut, talte den stumme.»

Luk 9,38: «Da var det en i flokken som ropte: «Mester, jeg ber deg: Ta deg av sønnen min, min eneste sønn! Rett som det er, griper en ånd ham. Den setter i et skrik og river og sliter i ham så han fråder; den tar nesten livet av ham før den endelig slipper ham. Da sa Jesus: ........ «Før sønnen din hit!» Men før gutten var kommet frem til Jesus, kastet den onde ånden ham over ende og rev og slet i ham. Da truet Jesus den urene ånd og gjorde gutten frisk, og ga ham tilbake til faren.»

I vår kultur er dette ikke-fenomen. Men er det så enkelt? Parapsykologien kan fortelle om lignende hendelser. Det samme gjelder enkelte misjonærer som har levd blant folk av helt andre kulturer. Seriøse undersøkelser utført med spaltede personligheter har også klarlagt fenomen som heller understøtter Bibelens forklaingsmodell enn å motsi den. Dessuten finnes prester som har opplevd dramatiske ting av lignende karakter i sin menighet. Gjør psykiatrien en feil ved helt å se bort fra besettelse som et reelt fenomen?

Levitasjon?
Mat 14,25 forteller om Jesus som gikk på vannet. Kan det være realisme bak denne fortellingen, eller er det legende, fantasi eller synsbedrag? I parapsykologien er det noe som kalles levitasjon. Spesielle personer med visse, sjeldne evner skal være i stand til å bringe seg selv i en svevende tilstand, hvor de - helst sittende med benene over kors - løfter seg selv i en svevende stilling over gulvet. Det er ikke kjent hvor godt dette fenomenet er dokumentert. Men det var det mest nærliggende paranormale fenomenet å tenke på i forbindelse med Jesu vandring på vannet.

Forskjellige typer klarsyn
Det som vanligvis kalles klarsyn, omfatter fire forskjellige varianter. Felles for dem er at det ikke er noen levende «sender» og at informasjonsformidlingen til den klarsynte skjer uten kjente virkemidler. Fremsyn viser den klarsynte bilde eller «film» av fremtidige hendelser. Klarsyn viser bilder eller «film» av samtidige hendelser bortenfor synsranden. Fornsyn formidler ukjent informasjon om fortiden, og psykometrisk klarsyn formidler paranormal informasjon til den klarsynte ved hjelp av en gjenstand som har «opplevd» den situasjonen klarsynet formidler.

Dette ser ut til å være et eksempel i Bibelen på

Fremsyn:
Paulus advarte dem derfor og sa: «Jeg vet at å reise videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja, fare for våre liv.» Apg 27.10.

Jesus kjente åpenbart hva som ville skje med ham her på Jorden. Det fremgår blant annet av følgende sitater:

Mat 16,21: «Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye.» Dessuten forutså han hele senen der Peter ville fornekte han. (Mat 26,34).

Mat 6,64: «.... For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham.»

Joh 13,18: «Nå sier jeg [Jesus] dere dette før det skjer, for at dere, når det er skjedd, skal tro at «jeg er Han»».

Klarsyn:
Men profeten [Elisja] sa til ham: «Tror du ikke jeg var der i ånden da mannen snudde seg fra vognen og gikk imot deg?» 2. Kong 5,26.

Finnes en «sjel» som overlever den jordiske døden?
Hele Bibelen forutsetter nærmest at mennesket har en «sjel» som lever videre i det hinsidige etter den jordiske døden. Det skulle være unødvendig å gå i detalj på dette punktet. Denne sjelen ser ut til å bestå av en kropp og en psyke som kan tenke, snakke, sanse, initiere handling og oppleve. Disse egenskapene kommer frem på tallrike steder i Bibelen.

Se fx 1. Kor 15,40: «Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen.» Dessuten: 2. Kor 12,2: «om han var i legemet eller utenfor legemet vet jeg ikke.» Det forhold at Jesus viste seg i levende live etter sin død på korset, viser det samme, slik møtet med Moses og Elia også gjør det. Elia er dessuten spesiell ved at han er kommet til Jorden to ganger, som profeten Elia og som døperen Johannes. Vi har altså et tilfelle av reinkarnasjon - dessuten et annet tilfelle som motsier mange kirkers lære som går ut på at bare Jesus hadde en tilværelse i det hinsidige før han ble inkarnert her på Jorden. Elia må jo ha oppholdt seg i det hinsidige i tiden mellom de to inkarnasjonene?

I vår kultur er livet etter døden blitt et fenomen mange setter spørsmålstegn ved, selv om store deler av Bibelen dreier seg nettopp om dette. Millioner av mennesker har opplevd såkalte nær-døden-tilstander, hvor i det minste bevisstheten og deler av psyken forlater kroppen og opplever forskjellige ting. Det samme gjelder ut-av-kroppen tilstander som fx kan inntreffe ved narkose. Alle disse hendelsene tolkes riktignok i forskjellige retninger, men noe av det gir inntrykk av å være bortforklaringer. Nå er det i den seneste tid foretatt vitenskapelige undersøkelser som nærmest beviser at bevisstheten kan eksistere utenfor hjernen.

I denne forbindelsen må også nevnes de mange og til dels godt dokumenterte hendelsene hvor barn mener å kunne huske en rekke detaljer fra et tidligere liv på Jorden. Det spesielle er at disse opplysningene ofte er blitt verifisert.

Finnes engler?
Engler er en spesiell type åndsvesener Bibelen forteller om. Se fx Mat 16,27, Mat 18,10 og Mat 28,2. Det skal finne gode og dårlige utgaver av dem. Da det her dreier seg om vesener som lever i en annen dimensjon enn vår jordiske, dreier det seg her om paranormale fenomen. For vitenskapen er dette ikke-fenomen, men heller ikke alle teologer tror at engler finnes.

Parapsykologien har vel «godtatt» at det eksisterer åndsvesener. Men å skille engler fra andre åndsvesener synes for vanskelig. Derimot finnes mystikere som også i forholdsvis «ny» tid har hatt opplevelser med engler. Den mest kjente av dem er vel Emanuel Swedenborg som var en anerkjent vitenskapsmann før han - av åndsvesener - ble ledet gjennom de hinsidige sfærer for å lære og informere menneskene.

4  Hvilket inntrykk sitter vi igjen med?

Vi har nå tatt for oss en rekke paranormale fenomen som er beskrevet i Bibelen, og som står sentralt i den kristne tro og lære. Ved å holde de opp mot det vi vet om paranormale fenomen fra vår tid, har vi forsøkt å komme nærmere inn på disse fenomenene for - om mulig - å få et mer realistisk forhold til dem. Har vi det? Er fenomenene blitt mer forståelige eller troverdige? Jeg mener de er - men det må selvsagt leseren finne ut for seg selv.

Det synes klart at mange av disse fenomenene må tas mer bokstavelig og mer alvorlig enn det som er vanlig nå. Det vil vel også få konsekvenser for vår forståelse av Bibelens budskap. Da kan det ikke være så lett lenger å avfeie disse hendelsene som enkle menneskers fantasier eller som noe som kanskje hendte den gang, men som ikke kan hende i vår moderne tid.

Det synes også klart at både «kirken» og «vitenskapen» har behov for å oppdatere seg for å få et mer realistisk syn på disse fenomenene. Hvordan vi tenker oss det, vil fremgå av neste kapittel.

5  Hvordan forholder «kirken» og «vitenskapen» seg til    det som er behandlet her?

                                      Sann religion og sann vitenskap er deler av den samme virkeligheten.
                                     Ved at religionen og vitenskapen nærmer seg virkeligheten, vil de                                       automatisk nærme seg hverandre,

Hvor pålitelig er Bibelen?
Det synes åpenbart at bibeltro mennesker gjør (minst) to feil når de forholder seg til Bibelen: De tror at Bibelen er Guds uforfalskede ord. Dessuten mener noen at Bibelen sier alt som må sies. Det vil si at det Bibelen ikke omtaler, heller ikke eksisterer eller er uvesentlig.

Når det gjelder det første punktet, støtter de seg på Mat 5,18: «Sannelig, jeg [Jesus] sier dere: Før himmel og Jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd.» Og Mat 24,35: «Himmel og Jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» Og i 2. Kor 4,2 sier Paulus: «...og vi forfalsker ikke Guds ord.» Av 1. Kor 7 fremgår det at noe av det Paulus skriver, kommer fra Herren, og noe fra ham selv. Paulus har åpenbart ikke betraktet brevene sine som Guds uforfalskede ord! Og det bør vel nåtidens mennesker heller ikke gjøre.

I de to første sitatene er det tale om «loven» - ikke om Bibelens nye testamente, som ikke eksisterte den gangen, men som oppsto på et langt senere tidspunkt. Den stilltiende forutsetningen for dette utsagnet må ha vært at loven forelå i sin uforfalskede form. Men hva sier Jeremia om det i Jer 8,8?: «Hvordan kan dere si: Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss? Skriverne har jo forfalsket den med sin løgngriffel.» Allerede den gangen fantes altså forfalskede versjoner av loven.

De foreliggende bibelversjonene rundt omkring i verden er laget på grunnlag av ca. 3000 ufullstendige avskrifter og deler av avskrifter, og ingen av dem stemmer helt overens. I hver enkelt avskrift finnes ord som er rettet ved overstrykninger og tilføyelser. Dessuten hadde ingen av skriverne av de avskriftene vi har idag, tilgang til de opprinnelige skriftene. De hadde antagelig bare tilgang til avskrifter av avskrifter til originalene. Årsaken til forskjellene mellom de tallrike og ulike bibelversjonene som finnes i verden idag, ligger særlig i (1) utvalget av skrifter man la til grunn for oversettelsen og (2) hvordan selve oversettelsen er gjennomført. Mye tyder på at man i stor grad har valgt og tolket ut fra den overbevisningen som oversetteren har hatt på forhånd. For ytterligere informasjon om dette vises til forfatterens bok «Kan Vitenskap og Religion Forenes?» som også ligger på denne hjemmesiden.

I denne forbindelsen må også nevnes at NT på en rekke steder henviser til tekster i GT - tekster som ikke finnes i nåværende bibler. Her er altså åpenbart noe som ikke stemmer.

Sier Bibelen «alt»?
De som mener at Bibelen sier alt som må sies, finner liten støtte i Bibelen for sitt syn. For Bibelen sier det stikk motsatte, nemlig at Gud gjerne vil informere mer, men at de kristne menighetene ennå ikke var modne for å motta denne kunnskapen. Dette fremgår av følgende sitater:

Joh 16,12: «Ennå har jeg [Jesus] mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå, men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Noenlunde tilsvarende utsagn finnes også i Joh 14,26, 15,26 og 16,8.

Og Paulus sier: «Likevel kunne jeg ikke tale til dere, brødre, som til mennesker som lever ved Ånden. Jeg måtte tale som til mennesker slik de er av naturen, som til umodne kristne. Melk ga jeg dere, ikke fast føde, for det kunne dere ikke tåle. Ja, dere kan det ennå ikke, for det er jo fremdeles deres egen natur som rår i dere. Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da mennesker med samme natur som alle andre og lever som de?» 1.Kor 3, 1-3.

Hebr. 5,12-14: «Etter så lang tid burde dere selv være lærere; men dere trenger noen som påny kan lære dere de første og grunnleggende ting i Guds ord. Dere må ha melk, og ikke fast føde. For den som får melk, mangler innsikt i budskapet om rettferdighet; han er umoden. Men den faste føde er for de modne, for dem som ved å bruke sine sanser har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.»

Hvordan forholder «kirken» seg?
Kirker har det problemet at de på et visst tidspunkt låser seg fast i en lære. Med denne gjør man krav på å formidle den «endelige sannhet» som også danner grunnlaget for kirkens autoritet. Dette gjelder ikke bare Den katolske kirken. Også andre kirkesamfunn har problemer med å innrømme at den «endelige sannheten» verken var eller er endelig eller sann. For å bøte på vanskelighetene som oppstår når læren åpenbart butter mot virkeligheten, har man innført begrepet «tros-sannhet» eller dogme. Gjennom slike prosesser har man gjennom århundrene viklet seg inn i urimeligheter og selvmotsigelser som tenkende mennesker av idag ikke godtar.

Noen av disse urimelighetene ville falle bort hvis man la bort prestisjen og la større vekt på å finne sannhet i stedet for bekreftelse av de meningene man har skaffet seg, som man identifiserer seg med, og som fører til urimeligheter. Disse urimelighetene er nærmere beskrevet under tittelen "Kristendom, hva nå?" -  Se FORUM nr. 55,lenger nede på dette dokumentet.

Kirken har satt mekelappen «spiritisme» på all menneskelig kontakt med den hinsidige verden. Man benekter ikke at slik kontakt er mulig, men advarer sterkt mot den - antagelig ut fra den forutsetning at all slik kontakt er en kontakt med onde eller dårlige makter. Men er den det? På hvilket grunnlag mener man det? Bibelens omtale av Talsmannen sier noe helt annet. Kan kirken være redd Talsmannens autoritet?

Å gjenopprette kontakten med Talsmannen - sannhetens ånd - vil kunne fjerne alle selvmotsigelsene, urimelighetene og lunkenheten og dessuten føre den splittede og forvirrede kristenheten nærmere sannheten, Kristus og hverandre.

Og «vitenskapen»?
Vi må her forholde oss til to slags vitenskap; den naturvitenskapelige og den historisk-arkeologiske vitenskapen. Naturvitenskapens representanter ser bort fra paranormale fenomen, da slike fenomen etter deres mening ikke eksisterer og ikke kan eksistere. Dette sier man på grunnlag av avsløringer av forfalskninger. Det stemmer også at tryllekunstnere kan etterlige paranormale fenomen til forveksling. Men ekte fenomen er like ekte - uavhengig av avsløringer og etterligninger. Det er beklagelig at naturvitenskapen vender seg bort fra deler av virkeligheten som om de ikke eksisterte. Det er beklagelig og uvitenskapelig.

Den historisk-arkeologiske vitenskapen ser også bort fra paranormale fenomen. De som utforsker grunnlaget for Bibelen på denne måten ser ikke en gang ut til å ha kunnskap om paranormale fenomen. For alle merkelige fenomen i Bibelen blir forsøkt forklart på en «naturlig» måte. Det ser faktisk ut til å innebære at man stilltiende forutsetter at ekte paranormale fenomen ikke finnes.

Sluttkommentar
Det ser ut til at en bedre forståelse av de paranormale fenomenene i Bibelen ikke bare ville føre de forskjellige kirkesamfunn nærmere hverandre, men også ville føre religionen og vitenskapen næremere sannheten og hverandre.


                              ***