3  Hva er det som driver oss?

Hvordan styrer vi livet vårt - i den grad vi styrer det? Hva er det som setter vår aktivitet igang når vi tar initiativ - hva bestemmer retningen og bruken av virkemidler? Og hva styrer våre handlinger når vi blir utsatt for en eller annen utfordring utenfra? Det er blant annet dette vi skal se nærmere på i de tre følgende kapitlene.

Når vi lever, slik vi lever; hva er det som får oss til å gjøre det vi gjør? La oss se på det som stort sett driver oss - de mer opplagte drivkreftene og noen som vi kanskje er mindre bevisste på. I utgangspunktet gjør vi ganske enkelt det vi har lyst til å gjøre - så langt det er mulig for oss - innenfor de begrensninger som alltid finnes. Men den som våkent observerer seg selv - av interesse for å finne ut hva som skjer, ikke for å kritisere eller forbedre - vil fort se at det er store og små - ja, noen ganger bitte små ønsker av vidt forskjellig slag og styrke som setter oss i gang..
     Slik vi er laget fra naturens side, har vi en rekke grunnleggende behov som vi utfører en rekke aktiviteter for å tilfredsstille. Vi skaffer oss mat og drikke, klær og et tak over hodet. Vi tilfredsstiller sexuelle behov, og trangen til å videreføre oss selv gjennom egne barn er vel også nedfelt i våre gener.

Men i tillegg til disse mer fysiske behovene finnes også en rekke psykiske ønsker og behov som driver oss til å gjøre mange forskjellige ting. Noen av disse synes også å være naturgitt, slik som behovet for sosial kontakt, barns ønske om å lære og behovet for å utvikle våre medfødte evner og interesser.
     Kjøper jeg derimot en bil som er mye større og flottere enn jeg har praktisk nytte av, så synes dette kjøpet å ha et annet utspring enn naturgitte behov. Da skal bilen kanskje få meg til å fremstå som noe mer enn jeg er eller skaffe meg beundrende blikk. Eller den kan brukes som virkemiddel til å få kontakt med mennesker i et passende sosialt sjikt etc. Mye av det vi mennesker gjør, har sin bakgrunn i slike - skal vi kalle det psykisk-kulturelle ønsker. Ordet skal antyde at det her i det minste delvis dreier seg om kulturelt betingete drivkrefter i vår psyke. Men siden tilsvarende finnes i svært mange kulturer, kan det tyde på at slike drivkrefter er dypt forankret i vår psyke. Kjøp av kortlivete moteklær, deler av den plastiske kirurgien og luksushytte-boomen er eksempler på slike psykisk-kulturelle ønsker som hos oss setter aktiviteter igang for å bli tilfredsstilt. I bunnen av alle disse ønskene og behovene som søkes tilfredsstilt, ligger noen basale ønsker eller behov: behovet for trygghet, for fellesskap og for aksept, anseelse eller anerkjennelse av omgivelsene - behovet for å være noe.

Trangen til sikkerhet ligger dypt i de fleste av oss, og den driver oss til å gjøre en rekke forskjellige ting - både på det fysiske og det psykiske plan. Vi kan fortrenge alt som skaper usikkerhet. Vi kan søke tilflukt i et fellesskap, eventuelt på et ideologisk grunnlag. Vi kan tegne alle mulige forsikringer i dertil egnede selskaper. Vi monterer alarmer av forskjellig slag, brann, tyveri, de gamles sikkerhetsalarm. Vi går regelmessig til helsesjekk, selv om vi ikke er syke etc. Moderne fryseteknologi i kombinasjon med teft for buisiness utnytter denne menneskelige svakhet til å få noen til å tro at deres dypfryste kropp kan vekkes til live igjen når fremtidens forskning har gjort dette mulig! Mer makt synes også å være et svært viktig mål for noen.

Som det fremgår av ovenstående, er forholdet mellom ønsker og behov ikke så klart. Vi har behov for mat, men hvordan vi ønsker å dekke behovet, varierer fra person til person. Skillet mellom ønsker og behov er også kulturbetinget; noen steder er rent vann et uoppnåelig ønske, slik at behovene må dekkes med vann av tvilsom kvalitet. Andre steder regnes nå et TV-apparat som et basalt behov som samfunnet - om nødvendig - bør skaffe til den som ikke har råd til det selv.
     Ønskene spiller en stor rolle i livet til de fleste av oss. Store og små ønsker har vi alle. Vi vil fremfor alt ha det godt. Og mange synes å mene at blir våre forskjellige ønsker oppfylt, da har vi det godt. Noen ønsker seg en ny bil, en ny kjole, en verdensomseiling eller en bedre helse. Ønskene er utallige. Men hva er et ønske, og hvordan oppstår det? De færreste av oss har vel prøvd å finne ut av det, selv om ønskene - egne og andres ønsker - spiller en enorm rolle i livet og i verden. Likevel vet vi knapt hva et ønske er, hvordan det oppstår, og hva det gjør med oss.
     Som vi skal se, er ønskets innerste vesen koblingen mellom tanken på en behagelig følelse og tanken på den situasjonen eller tingen som skal skaffe meg denne følelsen. Å stå på seierspallen må for noen være et brennende ønske, siden det får dem til å bruke mye strev og mange av sine unge voksne år for å få det oppfylt. Jeg - tiljublet som best av alle - tanken på dette, er symbolet som er knyttet til den gode følelsen av å "være noe". Dette er kanskje et ekstremt eksempel. Men den våkne iakttager vil finne at ønsker finnes nesten overalt. Det kan være en pelskåpe som skal få meg til å "føle meg", eller det fine huset som skal gi meg status og vekke andres beundring.

Ved hjelp av psykologer og reklamefolk planter bedrifter ønsker inn i voksne, unge og forsvarsløse barnesinn, og får oss til å tro at det å eie den eller den jakken eller leken er "det beste" virkemidlet for å oppnå velvære eller andres oppmerksomhet og beundring. Gjennom slik påvirkning utenfra blir vårt indre justert slik at vi - ut fra oss selv - gjør det man vil ha oss til å gjøre. Og siden har foreldrene konflikten med å avverge maset; ved å gi etter, ved å si nei, eller ved å avlede oppmerksomheten.

Dypt nede i psyken - i egoet - må det hos de fleste ligge en beredskap til nye ønsker, en beredskap som ved en gitt anledning griper symbolene, knytter tanken på gode følelser til disse symbolene, og som derved produserer nye ønsker. Som vi så jager de fleste mennesker etter tilfredsstillelsen av et stort antall ulike ønsker. Har disse ønskene noe til felles? Ved nærmere ettersyn viser det seg at kanskje de aller fleste ønskene i sin tur er virkemidler for mere overordnete ønsker av typen mer trygghet og større velvære eller behagelighet, slik vi nettopp antydet. I dette ligger også ønsket om å unngå utrygghet og ubehag, alt som gjør vondt fysisk og psykisk.
     Noen har ønsker av typen mest mulig, en slags ønskenes umettelighet. Den slags ønsker synes å være sterkt representert blant kapitaleiere og -forvaltere og i bedriftenes styrerom, hvor ønskene får form av størst mulig lønnsomhet, høyest mulig forrentning av kapitalen etc. Derved påvirker denne type tenkning samfunnet - også det internasjonale - i betydelig grad. Det er all grunn til å forstå ønskenes psykologi og dens betydning i samfunnet og for den enkelte.
     Ønsker oppstår også når noe er annerledes enn vi synes er bra eller bra nok. Er de rette forutsetningene til stede, kan det hende at vi treffer tiltak for å gjøre noe med det. For ønsker kan oppfylles - av oss selv eller av andre. Da er de selvsagt ikke noe problem. Derimot kan problemer lett oppstå når et sterkt ønske ikke kan oppfylles. Hvordan takler jeg det? Dette er et stort tema som vi bare kan berøre kort. Skal andre oppfylle mine ønsker, oppstår gjerne skuffelser, hvis ønskene ikke blir innfridd - eller konflikter - hvis jeg har makt til å presse på - f.eks. gjennom en streik som skal få en motpart til å oppfylle ønsket.

På det personlige plan kan noen f.eks. ønske å være annerledes enn de er - på det fysiske eller psykiske området. (Her kommer spørsmålet om toleransegrenser inn, som vi kommer tilbake til i annen sammenheng.) Noen hjelper seg med sminke eller plastisk kirurgi. Andre disiplinerer seg - "tar seg sammen". Slik virker de på overflaten mer i samsvar med ønskene uten at en slik form for forandring kan trenge dypere ned i psyken. Men hvor mange skjønner dette og godtar i første omgang tingenes tilstand, godtar seg slik de er? For enhver reell forandring må ta utgangspunkt i den reelle tilstanden, slik den virkelig er. Slik er det når man skal reparere en sykkel, og faktisk også når man tar skritt for å forandre seg selv. Utfordringen i utgangspunktet er altså å se seg selv slik man virkelig er.
     For de store masser finnes også billigere måter å kompensere for følelsen av egen utilstrekkelighet på enn statussymboler og kirurgi. Vi skal først se nærmere på det fenomenet som kalles identifikasjon og deretter på hvordan mange hjelper seg ved å flykte fra virkeligheten.

Mange mennesker har ønsker eller behov for å identifisere seg med noe som er akseptert som fint og stort i omgangskretsen eller i samfunnet. Dette formentlig "store og fine" kan være en mening, en idé eller tro. Det kan også være familien eller en kjent og aktet person innen familien, en gruppe, en fotballklubb eller en nasjon. Men man kan også identifisere seg med eiendom, tittel eller penger; hvilket innebærer at jeg er noe fordi jeg har noe. Innen organisasjonslivet identifiserer mennesker seg med bedriftens målsetting eller partiets program. Man identifiserer seg for å oppnå noe. Det finnes også identifikasjon på genetisk grunnlag; man identifiserer seg med sitt kjønn, et forhold som er blitt mer synlig gjennom den såkalte kjønnskampen.

Har familien man identifiserer seg med et "sort får" kan man får et redusert selvbilde og problemer i forbindelse med det. Identifikasjonen gjelder altså ikke alltid noe "stort og fint" som man slutter seg til frivillig.
     Behovet for en positiv identifikasjon må springe ut av det man får gjennom en slik identifikasjon. Og hva får man? Det kan være tilhørighet til en større eller mindre gruppe, en større mulighet for å oppnå noe, en følelse av trygghet som ofte følger med, eller en tilfredsstillelse av behovet for å være noe mer enn man egentlig er, å være bedre enn andre etc. Det jeg identifiserer meg med, forutsettes å ha en større eller mindre "glorie" over seg i form av bra anseelse. Gjennom identifikasjonen føler jeg meg delaktig i denne positive "imagen". Det kommer ikke minst til syne gjennom det moderne fenomenet som kalles fotballsupportere. Ved hjelp av noe utenfor meg selv føler jeg meg som seierherre eller taper uten å ha bidradd med noe annet enn tilrop. Her blir det også klart at symboler spiller en stor rolle ved identifikasjonen, symboler i form av flagg, klær, musikk, logos osv.

Identifikasjon spiller en stor rolle i samfunnet, nasjonalt og internasjonalt, men også på gruppenivå. Den som identifiserer seg med en idé - eller for den saks skyld et forskningsresultat, eller noe annet - plasserer på en måte en tilsvarende liten glorie over sitt hode. Kritikk mot idéen, blir derfor en kritikk mot meg, min stolthet eller ære og mine tanker om meg selv. Kritikken kan også oppfattes som et angrep som krever mottiltak. Mye av volden i verden kan tilbakeføres til identifikasjon og dens ofte forekommende forutsetning, nemlig gruppedannelser som deler menneskene inn i "vi" og "de andre", hvor "vi" har den "rette" tro, den "rette" etniske tilhørighet, eller tilhører det "rette" sosiale sjiktet. Tilsvarende ses "de andre" på med negativt fortegn. Det sosiale klima innen gruppen bidrar ofte til å redusere hemninger og å gjøre en konflikt med andre på dette grunnlaget "hellig" eller rettferdig. Når emosjonene involveres på denne måten, florerer fordommene, og sakligheten har trange kår. Derfor er både den ideologiske gruppeinndelingen og identifikasjonen så farlig. Og derfor er slike konflikter ofte spesielt fastlåste og hensynsløse.

Det er et paradox at den tryggheten som identifikasjonen synes å skape på individnivå ofte fører til store konflikter og kriger på makro-nivå med den mangel på trygghet dette fører til for den enkelte.

Den tryggheten som identifikasjonen ofte skaper, går på bekostning av den enkelte personens frihet og uavhengighet. Man bør være lojal overfor det man identifiserer seg med. Man lar seg for eksempel beherske av gruppen. Innen det politiske miljøet går man på akkord med seg selv av lojalitet overfor gruppen, partiprogrammet eller ideen man identifiserer seg med. Mange mennesker kan ikke tenke seg å gå imot sin egen overbevisning og vil derfor - dessverre(?) - holde seg borte fra all partipolitisk virksomhet.

Identifikasjon er en spesiell form for idé. Vi må derfor foregripe noe på det psykologiske plan som vi straks kommer til, nemlig forholdet mellom idé og virkelighet. Man skulle tro at forskjellen er åpenbar, og at man derfor ville unnlate å forveksle begrepene. Idéen befinner seg i hodene våre og bare der. Vi har idéer eller forestillinger om hvordan medmennesker er, hvordan samfunnet er, hvordan verden og tilværelsen er. Og vi handler ut fra idéer ut fra den stilltiende forutsetning at idéene våre gir et korrekt bilde av virkeligheten. Man kan si at vi dessverre ikke har noe bedre å holde oss til. Det stemmer, men det fører også til den innsikt at idéene bør være så realistiske som mulig. Vi må altså være meget varsomme med å innlemme idéer i vår forestillingsverden - være varsomme med å ta opp faste meninger i oss - dvs. å identifisere oss med dem. Dessuten må vi være klar over at de kan være feil.
     Denne innsikten blir dessverre vesentlig redusert gjennom det som her er omtalt som identifikasjon. Vi identifiserer oss med våre idéer og meninger. Ved å gjøre idéene og meningene til en del av oss, knytter vi emosjoner til dem. Ganske lettvint opptar vi meninger i oss, men har vi først gjort det og identifisert oss med dem, så forsvarer vi dem ofte med stor energi. Et angrep på en av mine meninger, blir et angrep på meg. I stedet for å gjøre bruk av denne mulighten til å forbedre min forståelse av virkeligheten, setter jeg meg til motverge for å forsvare denne meningen min som jeg så lettvint tok opp i meg, og som jeg (dessverre) har identifisert meg med.
     På dette grunnlag oppstår en mengde konflikter mellom mennesker; i politikken, innen vitenskapen og der livssyn og religioner er organisert. Og på dette grunnlag hemmes utviklingen mot en bedre virkelighetsforståelse på alle disse feltene. Det er beklagelig at det i mange kretser er fint å holde fast på sine meninger og å være lojal mot gruppens "lære". Det er beklagelig fordi man derved har blokkert for muligheten for å lære - for å oppnå et mer realistisk syn på saken.
     Man kan spørre hva som skjer med dem som ikke identifiserer seg med noe utenfor dem selv. De som har gjennomskuet identifikasjonens vesen og dens farer, vil være ganske selvstendige mennesker med sivilcourage - eller mot i hverdagen - til å gjøre det de finner er rett, uavhengig om det vekker (negativ) oppsikt eller ei. Men å gjennomskue hvordan man identifiserer seg med imagen av seg selv krever en stor grad av våkenhet.

Det ser ut til at sivilt mot er på vikende front og gruppepress er på fremmarsj i mange ungdomsmiljøer. Det kommer blant annet til syne gjennom behovet for bare å bruke de klærene som er akseptert i gruppen og for å tilpasse seg forskjellige former for normer. Reklamen for såkalte merkevarer og motevarer spiller grovt på disse svakhetene, og ungdommene blir fanget av økonomiske interesser uten å være helt klar over hva som skjer med dem. Altfor få synes å være såpass bevisste at de beholder en viss uavhengighet. Som vi har sett, skjer identifikasjonen gjennom en følelsesmessig binding, hvor det her bare er tale om emosjonelle følelser. Dette gjelder selvsagt ikke bare unge, men generelt.
     En ting er å være oppmerksom på dette og derved unngå at vi identifiserer oss med nye idéer etc. i fremtiden. Men all den identifikasjonen som allerede ligger gjemt i vår ubevisste psyke kan også gjennomskues gjennom den tømningsprosessen som vi kommer til i kapittel 6.

Hittil har vi betraktet den personen som identifiserer seg med ett eller annet. Men det finnes også et beslektet aspekt som særlig blir synlig gjennom det vi populært kaller å "sette i bås". Vi tillegger personer egenskaper ut fra en skjematenkning som for eksempel sier at svensker eller norske kvinner eller amerikanere er slik eller slik. Vi har en slags standard forestilling - eller image - om hvordan vedkommende er, og det er denne forestillingen vi omtaler når vi snakker om vedkommende. Og det er denne forestillingen vi snakker med når vi prøver å kommunisere med vedkommene.

Vi nevnte at mange mennesker hjelper seg ut av en psykisk ubehagelig situasjon ved å flykte fra virkeligheten. Man flykter inn i urealistiske, men fortrinnsvis behagelige forestillinger og idéer. Det kan gjelde tanker om fortid og fremtid eller om hvordan det ville ha vært hvis virkeligheten hadde vært annerledes enn den virkelig er. Kan vi si noe om forholdet mellom idé og virkelighet?

VOKT DEG VEL              NÅR TANKENS INNHOLD UBEVISST ER FEIL,
FOR ILLUSJONEN.          ER ILLUSJONEN EKTE

Vi har sett at ordet ikke er tingen, ordet er ikke virkeligheten. Men i dagliglivet møter vi ofte situasjoner hvor mennesker ser ut til å blande kortene: Det snakkes mye om frihet i fengslene og mye om helse i sykehusene. Friheten er noe man bare har som en idé i fengselet. I realiteten er man ufri. Og som en reaksjon på denne ubehagelige ufriheten skaper man seg forestillingen - idéen - om frihet, en frihet man altså ikke har. På sykehuset er den gode helsen ikke til stede. Denne ubehagelige virkeligheten søker man å flykte fra ved å skape seg en forestilling - en idé - om en ønsket helsetilstand som altså ikke er til stede.
     I visse kretser er det "in" å lære om såkalte chakrasystemer, om astrallegemer og lignende "ting" i kroppen. Men det er og blir tankemodeller i hodene deres, så lenge de ikke har en erfaring som knytter disse tankemodellene til en eventuell virkelighet. Tankemodellene beror ene og alene på en tro på en lærers autoritet, en tro på at læreren har den nødvendige kontakten med virkeligheten. Og de troende har små eller ingen muligheter for å kontrollere om det hele er tankespinn.
     Man kan mao. leve i villfarelse uten å være klar over det. Dette gjelder generelt. Ja, man bygger på villfarelsene som om det dreide seg om realiteter. Det er mulig at svært mange av oss er i denne situasjonen, og da selvsagt uten å vite det. Da man tror man vet, har man heller ingen grunn til å stille spørsmål eller å finne ut. Derfor risikerer man å være låst inne i en forestillingsverden som gir trygghet og sosial kontakt innenfor større eller mindre grupper med en felles forestillingsverden. Men denne forestillingsverden kan være illusjonær - fullstendig fjern fra virkeligheten.

        DET SOM ER,            UANSETT                      DET SOM ER,
      ER SLIK DET ER,      HVA DU OG JEG           ER ALT,
                                       MENER ELLER SIER.    OG UTEN DET
                                                                             ER INTET.

I mange situasjoner styrer vi livet slik at vi prøver å flykte fra virkeligheten. Kanskje er de fleste ikke klar over i hvilken grad de selv og andre vender seg bort fra virkeligheten. For å få større klarhet på dette punkt, må vi være litt bevisste både overfor oss selv og andre, slik at vi skjønner hva som skjer og eventuelt hvorfor. Det vi da kan oppdage, er både spennende og interessant. I hvilke tilfeller er det aktuelt å skyve virkeligheten fra seg, og på hvilke måter skjer det?
     Vi har sett at vi moderne mennesker ofte søker å unngå det ubehagelige, noe vi for øvrig har felles med dyr og tidligere tiders mennesker. Det er altså den ubehagelige virkeligheten vi vil unngå, eller den virkeligheten vi tror vil føles ubehagelig. Slike situasjoner møter vi ofte i dagliglivet; både i samværet med andre mennesker og - kanskje ikke minst - når vi er alene med oss selv. Kanskje du føler et lite ubehag ved å lese videre?
     Det som er interessant og lærerikt, er selv å iaktta dette "spillet" i hverdagen. Men denne boken vil likevel lede deg på sporet med noen eksempler: Å bli minnet om et (såkalt) nederlag er ubehagelig. Derfor liker vi det ikke og søker å unngå tanken på det. Å tenke på at vi en gang skal dø, er ubehagelig for de fleste. Tannlegebehandlingen imorgen er heller ikke behagelig å tenke på. Å bli nektet å få det jeg svært gjerne vil ha, eller å bli sett ned på av andre, er ubehagelig. Alt dette og lignende forhold søker vi derfor bevisst eller ubevisst å unngå. Ja selv i enerom kan ubehaget trenge seg på i form av tanker jeg helst ville være foruten, eller av ubehagelige følelser i kroppen av fysisk eller psykisk karakter: Angst, følelsen av å være ubetydelig, ensom og ulykkelig etc.

På hvilke måter skyver vi ubehaget fra oss? Å fortrenge er en meget vanlig reaksjonsmåte. Vi reiser bort, søker andre, eventuelt spennende og intense opplevelser som kan holde de ubehagelige tankene borte. Vi kaster oss kanskje ut i arbeidet og blir arbeidsnarkomane. Underholdning, alkohol og utsvevende livsførsel er andre virkemidler som blir brukt mer eller mindre bevisst. Kino, video, teater, og øvrige kulurtilbud kan også benyttes til formålet. Å skyve problemene "under teppet" er et ofte brukt uttrykk som indikerer at fortrengning av ubehag er noe de fleste av oss er fortrolige med.
     En annen vanlig reaksjonsform er å unngå de situasjonene der ubehag opptrer, eller kan opptre. Vi unngår å være alene og unngår derved det ubehagelige i å møte oss selv og tankene våre. Svært mange lar være å "stikke hodet frem", for å unngå de ubehagelighetene det kan føre med seg. Hele kulturer kan på enkelte punkter preges av denne kollektive flukten fra virkeligheten gjennom de tabu-områdene som kan oppstå. Ved ikke å ville snakke om døden har vår kultur i mange ti-år også hatt sitt tabu-område. Kanskje finnes flere.
     Stillhet er for øvrig blitt et slags tabu-område i vår kultur, kanskje særlig i ungdomskulturen. I stillhet møter vi oss selv. Men mange mennesker i alle aldre føler stillhet som et større eller mindre ubehag. Kulturens svar på dette er diskotekenes decibel, walkman, bakgrunnsmusikken i varemagasiner og hos tannlegen, ventemusikk i telefonen, tv-apparatet som står på, selv om ingen følger med osv.
     En tredje, viktig reaksjonsform er å bagatellisere. Man sier pytt, det er ikke så viktig, og trøster seg på den måten. Eller vi sammenligner vår situasjon med det som synes verre. Da blir ubehaget lettere å leve med. Derimot ser vi sjelden ubehaget i øynene, og det er beklagelig, for gjorde vi det, kunne vi kanskje ha taklet livet vårt på en annen og langt bedre måte.

                             DE KLARER Å LEVE MED SEG SELV
                             FORDI DE AV OG TIL
                             KLARER Å FLYKTE FRA SEG SELV

Av dette skjønner vi at mange mennesker lever i en slags hypotetisk verden. De bruker mye tid, tankevirksomhet og krefter på å finne ut hva som hadde skjedd hvis virkeligheten hadde vært enn annen enn den virkelig er. Å - hvor mye bedre alt hadde vært, hvis dette eller hint ikke hadde skjedd. Eller - for å sette det på spissen - hva ville du gjort med den siste timen hvis døgnet hadde hatt 25 timer? Faktum er at det ikke har noen hensikt å tenke i slike baner løsrevet fra virkeligheten. Hva kan grunnen være til at så mange mennesker likevel gjør det? Det må vel være en viss utilfredshet med tingenes tilstand? Men i stedet for å møte situasjonen - tankemessig og med oppmerksomhet - for å finne ut hva som skjer, og hva man eventuelt burde gjøre, så griper man til tenkte, og helst bedre tilstander, som bare finnes - og bare kan finnes - som en urealistisk idé inne i hodet.

Som det fremgår av ovenstående, spiller det lille ordet "hvis" en rolle her. Bruker man ordet hvis på denne måten - for å beskrive en virkelighet som ikke eksisterer - da bør man være klar over at man samtidig tar et sprang inn i drømmenes og fantasienes verden. Da blir det kanskje ikke så attraktivt; da blir det kanskje mer interessant å se den virkelige verden i øynene og å finne en realistisk løsning på det en vil flykte fra.
     Brukes ordet "hvis" i forbindelse med alternative fremtider, får det derimot en mening å bruke det. Spørsmålet blir da: Hvis det eller det inntreffer, hva skal vi gjøre? Alternative strategier kalles dette, og det har en mening. Forutseende bedrifter arbeider mye med slik tenkning som et ledd i å overleve og utvikle seg. Enkeltpersoner kan også ha god nytte av å tenke i slike baner.

En liten samtale om å glede seg vil kunne belyse noe av det vi nettopp har snakket om.

A: Når jeg er her, gleder jeg meg til å være der. Og når jeg er der, gleder jeg meg til å komme hit. På denne måten gleder jeg meg hele tiden. Er ikke det fint?

B: Så, slik har du det. Jeg har det annerledes: Når jeg er her, gleder jeg meg over å være her. Og når jeg er der, gleder jeg meg over å være der. Altså gleder jeg meg også hele tiden. Hva er så forskjellen?

Den som gleder seg over det som er, vil ikke ha behov for å glede seg til noe. Han eller hun er i gleden, og er man i gleden, tenker man seg ikke bort fra den. Jeg gleder meg over det som er, uanstt hvor jeg er. Det gjør ikke du. Siden du ønsker deg bort fra det du opplever, må du være utilfreds med tingenes tilstand både her og der. Da kan din glede ikke være en udelt glede. Tvert imot, må du ha det så lite bra at du er et annet sted med tankene dine enn der du er. Ja, du ønsker deg bort, både når du er her og der. Betyr ikke det at det er deg selv du prøver å flykte fra?

***

Vi undersøker hva som driver oss til gjøre det vi gjør, og da blir det klart at det vi kaller interesse styrer mye av det vi gjør - gir våre aktiviteter kraft og retning. Vi søker en jobb som interesserer oss, og vi bruker mye av fritiden til å dyrke våre interesser. Men hva er interesse? Ordet er allerede nevnt flere ganger. Det er et ord vi ofte bruker i vår dagligtale. Jeg interesserer meg for hva naboen foretar seg. Elevene interesserer seg ikke for det læreren forteller på skolen, og kollegaen er interessert i å gjøre en god jobb. Er det den samme interessen som er aktiv i disse tilfellene, eller skjuler det seg forskjellige typer interesse bak de ulike situasjonene?
     Det vi vil kalle genuin interesse springer ut av evner. Å arbeide ut fra en slik interesse er i stor grad en intern prosess - jeg i harmonisk samspill med mitt skapende arbeid. Er jeg derimot interessert i posisjon, makt eller rikdom, er det en annen type interesse. Den fører inn i målorientert klatring i samfunnets mange "klatrestiger".
     De fleste lærere vil ha gjort den erfaring, at det er en lek å undervise, hvis elevene interesserer seg for det de holder på med. Å vekke elvenes interesse er derfor en viktig oppgave. Ja bare å unngå å dempe elevenes naturlige interesse er et skritt i riktig retning. Med naturlig interesse er her ment den interesse som springer ut av nysgjerrighet, forskertrang og lysten til å lære som de fleste barn har.
     Er evner til stede, får man oftest til det man steller med. Det er derfor naturlig at man er interessert i å stelle med det man er flink til, det man lykkes med. Derfor blir det også så viktig for unge mennesker å lære seg selv såpass å kjenne under oppveksten og modningstiden at de er istand til å velge en utdannelse og et arbeidsområde som de vil interessere seg for ut fra de evnene de har.
     For unge mennesker som er utsatt for så mange forskjellige impulser, er det ikke alltid enkelt å vite hva som bor i dypet av en selv. Det burde derfor være en viktig oppgave for all oppdragelse og undervisning å hjelpe barnet til større klarhet på dette punktet. Her har selvsagt også foreldrene et stort ansvar, ikke minst fordi mange foreldre har en tilbøyelighet til å projisere sine egne ønsker inn i barna. Derved skapes bevisste eller ubevisste interesser i barna, interesser som ikke har noe med deres egne evner å gjøre. Lykkes eleven, foreldrene og undervisningen med en slik klargjøring, er en vesentlig kilde til utilfredshet, mistrivsel og konflikt senere i livet fjernet. Og ut over dette er i visse tilfeller grunnlaget lagt for lystbetont, skapende arbeid.

Hvordan er så situasjonen hvis jeg er interessert i å gjøre en god jobb for å tekkes mine overordnede? Vi forutsetter da at det ikke er den faglige interessen i utførelsen av arbeidet som gjør arbeidet interessant, men den positive bedømmelsen som en godt utført jobb vil gi meg hos mine overordnede. Er det et godt omdømme ved å gjøre min plikt jeg er ute etter, eller vil jeg kanskje avansere i organisasjonen? I så fall er situasjonen en helt annen enn den vi så på ovenfor. I det første tilfelle skjer arbeidet ut fra en genuin interesse. Tilfredsstillelsen ligger i "oppsluktheten" av det jeg holder på med og av å lykkes. I det andre tilfelle opererer jeg innenfor "trekantforholdet" autoritet, avhengighet og frykt. Tilfredsstillelsen ligger i å klatre, få større utfordringer, makt og anseelse osv. Jeg har dermed gjort meg psykisk avhengig av dem som bestemmer om jeg skal ha suksess - det vil si: få klatre eller ei. De er blitt mine autoriteter. Og jeg nærer en åpen eller skjult engstelse for hvordan de bedømmer meg og min innsats, fordi jeg har gjort meg avhengig av dem.
     Nå er det selvsagt ikke slik at alle som avanserer, har det på denne måten. Enkelte, eller kanskje nokså mange av dem vil ha det de gjør, selve arbeidet, som en genuin interesse. Avansementet blir da et slags "biprodukt" som de gjerne tar med på kjøpet. Men de maktkamper en fra tid til annen kan se i organisasjoner når stillinger skal besettes, tyder på at den type interesse vi har beskrevet ovenfor ikke er så sjelden likevel.
     Å ha avansement i en organisasjon som mål er bare ett eksempel på noe mer generelt. Har jeg et mål, vil jeg være interessert i alt det som kan hjelpe meg å nå dette målet. De fleste vil under bestrebelsene med å nå målet holde seg innenfor lovlige og aksepterte rammer. Men det er jo ikke alltid tilfelle. Trangen eller "interessen" i å nå målet kan være så stor, at uakseptable virkemidler blir tatt i bruk.

Når man interesserer seg for noe, finnes ofte et bakenforliggende mål som kan være lite bevisst . Man er interessert uten å vite hvorfor. Man kan eksempelvis være interessert i å reise, i å lese, eller man interesserer seg for hva naboen foretar seg osv. Slik interesse vil antagelig meget sjelden eller aldri være genuin. Det vil med andre ord ligge en hensikt bak, hvor det man interesserer seg for, bare er et virkemiddel til å nå målet. For den som er i en slik situasjon, kan det være både interessant og nyttig å bli klar over hva som egentlig ligger bak denne interessen.
     Den genuine interessen er en faktor i dagliglivet som sørger for at vi blir oppmerksomme uten å anstrenge oss. Men en annen faktor - nemlig det som er viktig - kan også bevirke den samme uanstrengte oppmerksomheten. Det som er viktig, kan sågar sørge for uanstrengt oppmerksomhet, selv om det er uinteressant. La oss se på et eksempel. Husarbeid er i utgangspunktet uinteressant. Men fordi det er viktig at jeg utfører dette arbeidet, får det - eller tar det - oppmerksomhet, og da kan det utføres uten problemer, selv om det er uinteressant. Dette indikerer vel at det må finnes noe overordnet som oppfattes som meningsfullt, og som lar "interesse" og "det som er viktig" fremstå som aspekter av seg selv. Er det ikke slik at vi knytter interesse til alt vi oppfatter som meningsfylt, en interesse som riktignok ikke er genuin, men som gir noe av den samme gleden?
     I denne gjennomgangen av faktorer som påvirker hvordan vi styrer handlingene våre gjenstår tre som vi til slutt kort skal nevne her. Det gjelder alt det samfunnet krever avl oss, og som gjør at jeg må gjøre en del ting enten jeg har lyst eller ei. Dessuten har vi et ukjent antall "programmer" i psyken som stammer fra oppdragelsen, og som styrer mye av det vi tenker og gjør - uten at vi er så veldig bevisste på det. Og så er det noen som stadig er på jakt etter å få sine meninger bekreftet, mens andre er på jakt etter å kjenne og forstå de faktiske forhold - det vi kaller virkeligheten. Det kommer vi tilbake til i annen sammenheng.

Vi har nå sett på en rekke faktorer som i stor grad styrer våre handlinger. Men bak - eller i bunnen av disse prosessene ligger ofte jakten på behagelige opplevelser. Vi bruker mye tid og penger på å få det til. Men vi reflekterer sjelden over hva det er som driver oss, og hvordan vi forholder oss til slike behagelige opplevelser. Ved nærmere ettersyn oppdager vi at det finnes to prinsipielt forskjellige fortsettelser på dem. Noen mennesker følger det ene mønsteret, og noen det andre. La oss se.
     Svært mange - antagelig de fleste av oss - tenker tilbake på den behagelige opplevelsen med det som kalles glede. Tanken dveler ved det man har opplevd og de forskjellige detaljene. Man forteller andre om opplevelsen, viser bilder eller film man har tatt etc. Slik skaffer man seg også oppmerksomhet. Under denne prosessen knyttes emosjonelle følelser til erindringen. Ofte resulterer alt dette i at man ønsker å oppleve det samme - eller noe tilsvarende - igjen.
     Den andre - og langt sjeldnere måten å forholde seg på, innebærer - grovt sagt - det stikk motsatte. I stedet for å pleie tankene omkring det man har opplevd, "glemmer" man dem - ikke ved å prøve å glemme dem, men ved å være åpen for det nye man til enhver tid opplever, uansett om det er behagelig eller ubehagelig, vesentlig eller uvesentlig. Man lever i nå'et - som det nå er så populært å snakke om, men som vel de færreste vet hva innebærer. For det innebærer at man ikke akkumulerer inntrykk - ikke samler og drar med seg inntrykk fra fortiden - uavhengig av om de er behagelige eller ubehagelige.
     Det innebærer også at man ikke gleder eller gruer seg til opplevelser som man tenker seg vil komme. Derimot opplever man det genuint nye og friske nå'et hele tiden med dét som nå'et - til enhver tid bringer. Det er i nå'et livet finner sted - hele tiden. Det er her vi møter virkeligheten! Den som fyller nå'et med behagelige eller ubehagelige tanker om fortid eller fremtid, lever delvis på et surrogat - enten noe man prøver å gjenoppleve gjennom å huske - eller ved å lage seg en behagelig eller ubehagelig forestilling om en ukjent fremtid som jo heller ikke eksisterer.
     Det blir antagelig klarere når vi eksemplifiserer og sier at sex og tanken på sex ikke er det samme. Sex er her den virkelige opplevelsen, mens tanken på sex er surrogatet. Forskjellen er stor, ikke sant - skal vi si: som solskinn og tanken på solskinn i skinnet fra månen? Bytt så ut sex og tanken på sex med hva som helst; angst og tanken på angst, frihet og tanken på frihet, god mat og tanken på god mat etc. etc., og vi ser at det vi nettopp har sagt, gjelder helt generelt: Det er det som skjer i nå'et, som utgjør livet, det egentlige - ikke tanken på det som har skjedd eller som kan skje i fremtiden.

Den som er i det første alternativet tenker fremover og bakover, "ødelegger" på en måte for seg selv etterpå - mens man er opptatt av minnet om opplevelsen - fordi man fratar seg selv muligheten for å oppleve det nye i de stadig nye øyeblikk som kommer. Men man "ødelegger" også noe mens man opplever. For søkingen etter motiver til kamera eller ønsket om å bevare eller å bruke på et senere tidspunkt forstyrrer selve opplevelsen. Det henger sammen med at opplevelsen primært består av sanseinntrykk, mens søkingen etter motiver etc. er tankevirksomhet. Slik tankevirksomhet er rettet mot fremtiden - mot å samle og vise frem og alt i forbindelse med det - og leder således bort fra nå'et, hvor jo all opplevelse finner sted - både den fullstendige- og den ufullstendige opplevelsen, hvor tanker om fremtiden tilslører (sanse)-opplevelsen av nåtid.
     Mennesker som tillegger minnene om opplevelsene stor betydning, finner den andre muligheten mildt sagt merkelig: - tenk! - det ikke å glede seg til noe! - det ikke å leve på gode minner - skrekkelig! Men det man ikke kjenner, skaffer man seg dessverre ofte feil forstillinger om. For: Å leve i nå'et er en fantastisk måte å leve på. Er du nysgjerrig, går det jo an å utforske muligheten selv -. Men la meg tilføye: Det ligger mye mer i denne problemstillingen enn det som har kommet frem i dette korte avsnittet. Det å møte nå'et fullt ut kommer vi tilbake til i kapittel 6.

Da ønskene gjennomskuet seg selv

De hadde gode kår nå, ønskene. Blant mye annet hang det sammen med all reklamen. For hensikten med den var å produsere ønsker. Og det gjorde den da også i massevis. Det var ønsker om ny dukke, ny mobiltelefon, ny bil eller en tur til syden osv. Men der var jo masse ønsker ellers også; ønsker om å bestå eksamen, gjøre karriere, bli invitert på kino eller stå øverst på seierspallen og mye, mye mer. Hærskaren av menneskenes ønsker er legio.

Og ønskene fant - eller hadde funnet - sine plasser i hodene på folk, ofte uten at de ante at et ønske hadde slått seg ned der. Så ubemerket, ja snikende kunne ønskene av og til lure seg inn i hodene på folk at de ikke ble lagt merke til i det hele tatt. Og var de først kommet inn, satt de ofte som spikret.

Et ønske som hadde satt seg fast i hodet på en mann, begynte å studere på hva det skulle finne på forat mannen skulle få ønsket oppfylt. Det ble fort klart at ønsket måtte prøve å styre tankene til denne mannen, slik at han gjorde det som skulle til for å få ønsket oppfylt. Ønsket lurte litt på om det ville bli oppdaget. Men av erfaring visste det hvordan det skulle gjøre. Det skulle holde seg mest mulig diskret i bakgrunnen, for da trodde mannen at det var han som bare tenkte det han selv ville. Og når han gjorde som han tenkte for å få ønsket oppfylt, så trodde han at det var han som hadde gjort det - og ikke ønsket. Ja, så uoppmerksomme var de fleste menneskene at de ikke skjønte hvordan ønskene slo seg ned i hodene deres og styrte dem - både det de tenkte og det de gjorde, for det var tankene som sa hva de skulle gjøre. Slik styrte ønskene tankene som i sin tur styrte det menneskene gjorde.

Av og til ble det strid mellom to ønsker i hodet. Begge ville bli oppfylt, mens bare ett av dem kunne. Da hamret de løs i hodet på mennesket, så han eller hun ble helt forvirret. For begge ønskene ville få han til å velge seg. Da gjalt det hvilket ønske som var sterkest. Helt ille ble det når ønsket var sterkt og likevel ikke kunne bli oppfylt. Da kunne menneskene reagere veldig forskjellig. Det uoppfylte ønsket kunne få mennesket til å bli skuffet, bli stille og "krype" inn i seg selv, eller til å bære seg at som en villstyring, enkelte ganger. Det kunne få mennesket til å skjelle og smelle, være uredelig eller til og med å begå grove lovbrudd. Det avhang av hvor mange - og hvilke såre punkter som fantes inne i hodet på mennesket, men også av hvilke moralske begrensninger det hadde; hva mennesket syntes det kunne tillate seg eller ikke.

En sjelden gang kunne ønskene være i det filosofiske hjørnet. Da begynte de å reflektere over seg selv og snakke sammen. "Hvem eller hva er jeg?" - kunne de spørre seg. De studerte seg selv både lenge og vel, og til slutt kom de frem til at et ønske oppstår når noe fint som personen kunne identifisere seg med, ha bruk for eller bli glad i - eller et fint bilde av det - ble plassert i personens tanker: Hun som ville bli invitert på kino, måtte for eksempel tenke at hun satt på kino tett inntil vennen sin. Men ønskene skjønte at det ikke var nok. For tanken på det måtte også kjennes deilig, slik at hun også tenkte på en deilig følelse når hun tenkte at hun satt inntil vennen sin. Kanskje husket hun at det nettopp hadde vært slik, den siste gangen de hadde vært på kino. Og det ville hun gjerne oppleve påny. Ønsket hennes var altså for det første tanken på noe som skulle gi en god følelse og dessuten tanken på- eller erindingen av den samme, gode følelsen.

Han som ville ha mobiltelefon, måtte tenke på alle de samtalene han kunne ha, og hvor kjekt det ville være. Og han i den fine bilen? Du kan tro hvordan han ville føle seg ved rattet i den bilen - farten, og de andres beundring! I tankene så og følte han seg i denne situasjonen - og det måtte være deilig å oppleve! Uten å være klar over det, ville han kanskje føle at han nå var noe mer enn andre, fordi han eide noe fint som de andre ikke hadde. For ofte er det slik menneskene jekker opp sitt selvbilde.

Hva annet var da et ønske enn tanken på det som skulle gi en deilig følelse, hvis jeg fikk det - og i tillegg en tenkt avglans av denne følelsen? Ønskene var skuffet da de oppdaget dette. De hadde trodd at de var mye finere - mer avanserte - siden de spilte en så stor rolle i menneskenes liv.

Til hovedsiden                           Til innholdsfortegnelsen                Til kapittel 4