5   Hva har vi inne i oss?

     Snakker jeg             Ut fra                       Eller ut fra
     ut fra                      egne fordommer        egen innsikt
     egne fordommer      om andres                 i andres
     om andres               innsikt,                     fordommer?
     fordommer,

I de to foregående kapitlene har vi sett på hva som driver oss, og hvordan vi forholder oss til det vi møter i livet. Både det som driver oss og hvordan vi forholder oss, avhenger av noe av det vi har inne i oss. Og hva er så det? Vi har visse forestillinger om oss selv, våre nærmeste, om verden og tilværelsen. Vi har kunnskaper og intelligens, initiativ og kreativitet, evner og ferdigheter, indre ro eller usikkerhet, angst og skyldfølelse etc. Det er noe av dette vi i det følgende skal se på. Og vi begynner med det noe upresise begrepet som kalles holdninger, men som likevel sier en del om våre egenskaper.

Ordet holdninger og avledete former, som holdningsendring, holdningsløs etc. møter vi relativt ofte. Men selv om de forekommer ofte, synes holdning å være et lite presist begrep. Begrepet må ha noe å gjøre med relasjoner til andre mennesker, kanskje også med relasjonene til meg selv, til dyr, planter, og ting? Disse relasjonene har tydeligvis både følelsesmessige og tankemessige sider. Hvordan brukes begrepet i dagliglivet? La oss se.
     I de seneste årene, og til dels ennå, pågår en holdningsendring i samfunnet vårt på flere felter. Holdningen til tobakksrøking har endret seg kraftig - i det minste den offisielle. Mens det tidligere var ikke-røkeren som var på vikende front og måtte godta både røk i ansiktet og passiv røking, er det idag ganske annerledes. Røkerne er nå mer eller mindre forvist til begrensede områder. Tobakksreklamen er forbudt, og alle som røker, blir minnet om farene gjennom informasjon på emballasjen og andre steder. Resultatet av denne påvirkningen på røkerne synes derimot å være beskjeden.
     Synet på, og holdningen til kvinnens plass i hjemmet og samfunnet har også endret seg sterkt. I tråd med denne endringen har også synet på mannens rolle, særlig i hjemmet endret seg noe. Den "myke" mannen blir godtatt på en annen måte enn tidligere. Vi hører om hjemmeværende "husfedre" uten å smile av det. Tilsvarende har skjedd i synet på- og følelsene overfor homofile. I det minste har det som samfunnet godtar av diskriminerende holdninger endret seg. Forholdet til mennesker av andre raser og kulturer søkes påvirket på samme måte.

For å påvirke holdninger bruker man i første rekke informasjon. Med den vil man formidle kunnskap og forståelse, også vis a vis barn og ungdom i skolene. I tillegg sørger nye lover og påbud for å sette nye normer for hva som er bra og hva som ikke kan aksepteres. Hvor virksomme disse tiltakene er for å endre holdninger, kan nok diskuteres. Enklere går det nok hvis man forstår at en tvilsom holding er et ureflektert resultat av den påvirkningen man har fått fra hjem og samfunn. Det kan ofte i seg selv være nok til å forandre personens holdning.
     Lovene og faren for å bli "hengt ut" kan derimot i første rekke bevirke en opportunistisk endring av handlingsmønsteret på overflaten, mens man i sitt stille sinn vil være av samme oppfatning som tidligere. Man snakker og handler i samsvar med de nye lover og normer - man oppfører seg "moralsk" - men følelsene og tankene i sinnets dyp er mer eller mindre uendret. Men den unge slekt vil etter hvert betrakte de nye normene som normale.

Skal vi så vende tilbake til spørsmålet om hva en holdning egentlig er? Det ser ut til at holdninger særlig har noe å gjøre med mønsteret eller hovedmønsteret i våre relasjoner til andre og i visse tilfeller til oss selv: Om vi er tolerante eller intolerante, dømmende eller unnskyldende, om vi er sta eller ettergivende, forsonlige eller uforsonlige, om vi føler ansvar eller er likeglade. Men vi kan også ha en kritisk holdning, en spørrende holdning, en avvisende eller en nedlatende holdning. Våre holdninger synes også å påvirke hva vår bevissthet har fokus på.
     Noe - eller kanskje mye av dette - må henge sammen med styringsmekanismene inne i oss. Som vi skal se senere, går disse i korthet ut på at vi begynner å gjøre noe, hvis avviket mellom det som er, og det vi mener burde være overskrider våre personlige toleransegrenser. Disse styringsmekanismene fra den tekniske verden er også virksomme inne i oss.
     Men holdning ser også ut til å ha noe å gjøre med utgangspunktet, meg selv, eller mitt eget syn på meg selv. Det må være en bevisst eller ubevisst tro på ens egen fortreffelighet som får et menneske til å være nedlatende overfor andre. Denne troen kan igjen være en reaksjon på skjulte følelser av ikke å strekke til - av å være underlegen. Kanskje fører det også til at jeg legger skitne ben på setene på trikken, tenner sigaretten med en hundrelapp, eller gir hunden et spark.
     Har jeg endret min holdning, slik at jeg nå ikke reagerer som tidligere, vil det kunne bety at jeg også har endret synet på det som er bra, normalt eller akseptabelt. Men det kan også bety at jeg har utvidet mine toleransegrenser, slik at jeg av den grunn unnlater å reagere. Har jeg innsett at jeg ikke har noen grunn til å føle meg overlegen overfor andre, må det bety at jeg har fått et mer realistisk syn på meg selv. Å endre holdninger knyttet til slike følelser er snaut gjort med informasjon. Her vil den form for selvinnsikt som denne boken handler om, kunne hjelpe.

En egenskap i psyken som minner mye om en holdning, gjelder spørsmålet om jeg tar et avvik mellom det som er og det som burde være, som en utfordring eller et problem. Utfordring og problem er ikke det samme, selv om de har mye felles; bak begge begrepene er altså en tilstand hvor noe er annerledes enn det etter min mening burde være. Det ser ut til at det som er et problem for noen, det tar andre som en utfordring. Det vekker nysgjerrigheten vår. Hva er et problem, og hva er en utfordring. Og hvorfor oppfatter vi en og samme situasjon på så forskjellige måter?
     Ordet problem ser ut til å ha to betydninger: En teknisk og en psykologisk. Den tekniske betydningen av ordet innebærer, at en tilstand av ett eller annet er oppfattet å være (eller å bli) annerledes enn det du, jeg eller vi ønsker den skal være: Det kan være inntektene som er (eller vil bli) mindre enn vi regnet med. Ett av barna har problemer. Utenriksøkonomien er i "ubalanse". Bedriften vår klarer ikke å holde budsjettene. Vanskelighetene med å bli ferdig med oppgaven i rett tid ser ut til å bli for store osv. Slike situasjoner møter de fleste av oss nesten daglig eller ukentlig. Og det er slike situasjoner man kan forholde seg ulikt til.
     Den som føler seg sterk nok til å angripe det foreliggende, tekniske problemet, gjør det, og tar dermed situasjonen som en utfordring. Dette innebærer at økonomien, prosjektfremdriften, problemene eller hva det måtte være - gjennom egnede virkemidler - og ved økt innsats påvirkes slik at den ønskede tilstanden helt, eller i tilstrekkelig grad, kan oppnås likevel.

Er forutsetningene for slik adekvat handling ikke til stede, kan et psykologisk problem lett - men ikke nødvendigvis - oppstå i tillegg til det tekniske. Det består i at man mer eller mindre uvirksom må se på at noe utvikler seg i en uønsket retning, at noe går galt. Og denne situasjonen oppstår særlig hvis jeg stadig tenker på den ønskede tilstanden og min manglende mulighet for å nå den. Avhengig av hva det dreier seg om, og hvor ømfintlig man er, kan angst, fortvilelse eller desperasjon oppstå.
     I denne situasjonen er det også flere måter å forholde seg på - psykologisk. Man kan vende seg bort eller flykte fra de ubehagelige tankene, "stikke hodet i sanden", Man kan prøve å bagatellisere betydningen av problemet, eller sløve tanken for derved å gjøre det lettere å leve med problemet. Jeg kan også bli aggressiv mot den eller det som hindrer oppfyllelsen av det jeg ønsker. Ikke i noen av disse tilfellene har jeg en dypere forståelse av hva som skjer.
     Men slik forståelse er mulig og virker befriende. Iakttar man det som foregår i sitt indre i samspill med omgivelsene, ser man følelsenene og tankene som jager hverandre og problemets rot, da er problemet løst - rent psykologisk - fordi man uten psykisk smerte har godtatt tingenes tilstand - har løst opp de energiene i psyken som var så sterkt knyttet til tanken på den ønskede, men uoppnåelige situasjonen.

Det vi kaller temperament er også en psykisk egenskap som påvirker det som driver oss og måten vi møter våre omgivelser på. Temperamentet kan være resultatet av flere forskjellige faktorer eller del-temperamenter som i sitt vesen kan være ganske forskjellige, selv om de utad kan være vanskelige å skille fra hverandre. Hva vi bringer med oss av temperament eller temperament-anlegg i vuggegave er ukjent. Det henger blant annet sammen med at andre temperamentfaktorer tidlig begynner å innvirke på oss og å forme vårt "totale" temperament. Noen faktorer kan kalles miljøfaktorer, slik som naturen og klimaet vi vokser opp i, maten vi spiser og vårt sosiale klima i vid forstand. Vi må anta at det i stor grad er slike faktorer som ligger bak de lett iøynefallende temperamentsforskjellene mellom en ordknapp fisker og en "snakkesalig" urban italiener.
     Ved at fiskeren har vært mye alene eller bare sammen med få mennesker som han i tillegg er avhengig av, er han blitt preget av et fåmælt miljø med få konflikter og med stor vekt på å ta imot sanseinntrykk fra det man holder på med og fra vær og vind.
     I moderne bymiljøer i Syd-Europa er det på den annen side ofte slik at det gjelder å hevde seg for å komme videre i de tett befolkede og derfor konkurransepregede miljøene man ofte finner der. Da utvikles gjerne argumentasjonens edle kunst ved bruk av mange ord, fakter og decibel.
     Den tredje store temperamentsfaktoren - ved siden av arv og miljø - henger sammen med i hvilken grad personen er nevrotisk; sint, oppfarende, irritabel, selvhevdende osv. med mer eller mindre sterke reaksjoner. Mens slike nevrotiske tendenser under visse forutsetninger kan "avprogrammeres", synes de to førstnevnte temperament-faktorene å være mindre påvirkelige.

I livet i hverdagen føler, mener og aner vi ganske mye. Men hva innebærer det? La oss se: Det er nå blitt vanlig å bruke begrepet føle om mange forskjellige ting; ved nærmere ettersyn også om ting som knapt har noe med følelser å gjøre. Grovt sett synes begrepet følelse å ha mening i fire forskjellige sammenhenger. (1) Følelse som sanseinntrykk: jeg føler et sikk i huden osv. (2) Følelse som emosjon, slik som angst, lengsel, sinne, glede, sorg, hovmod osv. Det karakteristiske ved emosjonene er at de ofte er knyttet til tanker, og at de kan avprogrammeres, avreageres, tømmes ut av psyken. Tilbake etter slik avprogrammering finnes (3) fryd, frihet, barmhjertighet, medfølelse, (ekte) kjærlighet, ansvarsfølelse. Som en fjerde gruppe kan vi nevne at erindringen om de forskjellige opplevde følelsene også kan ha et snev av de opplevde følelsene ved seg. Det er lett å kontrollere selv.
     I stedet for å si jeg mener det og det, sier man nå ofte jeg føler det og det. Da følelsesbegrepet kan bety så mye allerede, vil en slik sammenblanding gjøre kommunikasjonen enda vanskeligere. Meninger dannes på mange forskjellige - mer eller mindre seriøse - måter. Men hva er en mening? Enten mener - eller tror - man at noe er eller har vært slik eller slik. Det dreier seg altså om informasjon, en forestilling om ett eller annet. Eller man mener at noe bør eller ikke bør gjøres. Dette er i første omgang tankens doméne og har lite med følelser å gjøre. Ved å erstatte «jeg mener» med «jeg føler» flytter man temaet bort fra det takemessige - intellektuelle plan og over på et uklart følelsesplan.
     De som har for vane å si "jeg føler" i stedet for "jeg mener", unngår derved behendig å begrunne sine standpunkter. Etter et "jeg føler" stopper gjerne samtalen. Person X føler det eller det. Javel, hva så? Det er ikke mer å si om det. Det er klart at en samtale med mange "jeg føler" vil bli lite interessant. Har jeg derimot en mening, bør den kunne begrunnes, og begrunnelsen åpner for å gå dypere inn i problemstillingen.

Til overmål kan man også bruke ordet føle når man aner noe. Hva vil det si å ane? Det synes å indikere uklar og/eller usikker informasjon eller tanke fra den egne ubevisste psyken. Forskere og etterforskere lar seg ofte lede av anelser. Noen kaller det også intuisjon. Tenkeprosessens produkt foreligger da ikke i "klartekst", men som en slags skygge, eller som uklare konturer av det man vil frem til. Komponister og diktere som får "ånden over seg" kjenner denne tilstanden meget vel. Men det gjelder altså også forskeren og politietterforskeren som aner at her ligger det "noe" som kan lede til målet. Undersøkelser tyder på at slike anelser - statistisk sett - er gode rådgivere. De fleste mennesker har vel også latt seg lede av "følelser" i den forstand at de "følte" at de burde gjøre det de valgte å gjøre. Det er vanskelig å si hva som i det enkelte tilfellet ligger bak. Er det fars eller mors pekefinger fra barneårene? Er det et arbeid utført av den ubevisste psyken med utilstrekkelig informasjon, eller er det inspirasjon fra en utenforliggende instans?

Bekreftes anelsene, sier man at forskeren har "teft". Vi befinner oss her i et vanskelig grenseland. Det kan derfor være bekvemt å kalle alt sammen for følelse, men det kan være problematisk å blande sammen tanker - selv om de er uklare - og følelsebegrepet som vel prinsipielt sett er noe helt annet, og som allerede brukes i så mange sammenhenger.

Vi sa tidligere at vi har og bruker toleransegrenser på lignende måte som i det tekniske liv. Da våre toleransegrenser og måten vi bruker dem på kan være ganske forskjellige, kan de hjelpe oss å få et innblikk i sider av vår personlighet. La oss se på det tekniske først: Når vi kjører bil, holder vi oss i den høyre filen. De fleste holder seg stort sett midt i kjørefeltet. Kommer vi for langt til høyre, styrer vi oss litt vekk fra høyre veikant. Og kommer vi for langt mot venstre, styrer vi oss litt vekk fra midtstripen. Slik har vi en slags "skal-verdi" som sier at vi skal ligge omtrent midt i filen. Dessuten har vi ubevisste toleransegrenser til begge sider som sier at hvis vi fjerner oss så mye fra midten - dvs. fra "skal-verdien" - at vi nærmer oss filens avgrensning, så dreier vi litt på rattet, slik at vi kommer innenfor (de mer eller mindre bevisste) toleransegrensene igjen.

Også deler av vårt psykiske liv styrer vi ut fra analoge prinsipper. Har jeg en avtale, forventer jeg at vedkommende ikke kommer senere enn f.eks. 5 minutter etter avtalt tid. Kommer han eller hun innenfor dette tidsrom, blir møtet hjertelig, siden vedkommende kom innenfor min første toleransegrense. Overskrides denne grensen, merker jeg at irritasjon og utålmodighet begynner å gjøre seg gjeldende. På et visst tidspunkt - toleransegrense to eller tre - sier jeg at nå er grensen nådd, og jeg forlater møtestedet. Lignende situasjoner opplever vi ofte i familien, blant venner og ellers i samfunnet. Leseren kan selv observere dette i sitt eget liv og også legge merke til sine egne reaksjoner.
     Noen mennesker har trange toleransegrenser, andre har vide. Det setter i betydelig grad preg på personens karakter og holdninger. Og - som vi nettopp så - påvirker det i betydelig grad vårt forhold til andre mennesker, men også til dyr, naturen, penger og til arbeidet. Alle skilsmissene i vår tid tyder på at ektefellene nå tåler mindre av hverandre enn tidligere før de går fra hverandre. Vi sier at terskelen er blitt lavere. På en rekke områder har også samfunnet toleransegrenser. Og ulike sosiale sjikt kan ha sine uskrevne toleransegrenser.

Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger? Svaret på dette spørsmålet sier også ganske mye om personligheten - det som er inne i den "sorte boksen". Som vi har sett, søker mange mennesker trygghet og slutter seg til strømninger og ideologier uten å reflektere videre over det. Det de slutter seg til, slutter de seg til fordi de der finner venner, sosial kontakt og autoriteter som tenker for dem, og som de stoler på uten nærmere tester. Mennesker som lar seg forføre på denne måten, lar vi ligge her. Vi vil se på dem som gjør en innsats for å finne ut - som er ærlig søkende mennesker.
     Ett av de første spørsmålene slike mennesker bør stille seg er: Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger? For meninger har de aller fleste voksne mennesker - forestillinger om samfunn, verden, universet og tilværelsen - om de kaller seg troende eller ateister. Forestillingene sniker seg inn allerede i barne- og ungdomsårene gjennom påvirkning fra samfunnets mange forskjellige kilder; ideologier, reklame, skole, foreldre etc. Hvordan finner jeg ut om jeg søker det ene eller det andre? For det dreier seg vel om to forskjellige prosesser med forskjellige kjennetegn? La oss se.
     Søker jeg sannhet eller virkelighet, realiteter, må jeg være klar over at de kan være ubehagelige. Det nytter altså ikke å søke det behagelige, slik vi mennesker har så lett for å gjøre. Kjærligheten til sannhet må altså i utgangspunktet være sterk nok til å overvinne et eller flere møter med ubehag. Og i sannhetens øyeblikk må man velge sannheten - selv om den skulle være ubehagelig - fremfor bekreftelsen av egen mening - selv om den skulle være behagelig. I visse situasjoner kan det føre til at jeg må gi avkall på et kjært verdensbilde jeg har investert mye arbeid i - og kanskje har identifisert meg med - hvis det viser seg ikke å holde mål.

Testen som kan avgjøre det, er kontakten med virkeligheten. Dukker et reelt fenomen opp som viser at noe i min forestillingsverden eller modell ikke kan stemme, da vil jeg se det som en kjær, men kanskje ubekvem mulighet til å komme et skritt nærmere sannheten eller virkeligheten. For da vil jeg fjerne alt i min modell - eller forestillingsverden - som er uforenlig med vedkommende reelle fenomen og prøve å forandre modellen, slik at også dette fenomenet, i likhet med alle andre reelle fenomener jeg kjenner, finner sin plass i modellen, slik at alle brikkene igjen faller på plass.
     Jeg vet ikke hvor mange mennesker som arbeider på denne måten. Det kan ikke være så mange. Heller ikke alle forskere gjør det, dessverre. Men de som gjør det på denne saklige måten, vil finne stor tilfredsstillelse når brikker faller på plass - for ikke å si når brikkene faller på plass - uten selvmotsigelser og i samsvar med alle kjente fenomen av betydning for saken. Og de vil - av nevnte grunn - være takknemlige for innspill fra utenforstående som gjør oppmerksom på at noe ved deres forestilling ikke kan stemme.

Hvordan er så situasjonen for den som primært søker bekreftelse av egne meninger? Da er man ikke så opptatt av å ha virkeligheten som autoritet. Man støtter seg på mennesker som autoriteter, og velger lett slike som underbygger det man allerede mener selv. Den modellen man bygger opp på denne måten, blir helt avhengig av autoritetenes kvalitet. Dessverre har man ikke mulighet for å kontrollere dette skikkelig, fordi den egne kontakten med virkeligheten jo er forsømt. Siden modellen eller ideologien eller meningen er bygget opp på denne måten - som føles behagelig - identifiserer man seg lett med den. Da forsvinner ofte sakligheten, og man reagerer irritert - emosjonelt - på innspill som setter spørsmåltegn ved modellens riktighet. Mange konflikter mellom mennesker, grupper og nasjoner har sin bakgrunn i slike forhold. Forskjellen mellom de to prosessene er altså betydelig.
     Men hva skjer, hvis autoritetene man støtter seg til, virkelig har god - og tilstrekkelig bred - kontakt med realitetens verden innenfor det området modellen dekker? Er man ikke da tilbake til det første alternativet? Overfladisk sett, er resultatet det samme. Man har modellforestillinger som er i samsvar med virkeligheten. Men her er to forbehold: et problem er at forestillingen er basert på tro, en tro som man eventuelt identifiserer seg med. Man har altså ikke innsett selv, heller ikke der hvor man hadde mulighet for å innse selv. Dessuten må man bare tro at alle faktiske forhold av betydning for saken, er tatt med og innebygget i modellen. Også her må man stole helt på autoritetene.
     Spørsmålet blir da om man med utgangspunkt i en korrekt modellforestilling kan skaffe seg en egen erfaring som oppretter en direkte forbindelse mellom det man tenker seg og en egen erfaring av virkeligheten. Det er vanskelig å avvise at denne muligheten kan eksistere på enkelte områder. Men man bør være svært oppmerksom for ikke å gå feil - bl.a. fordi et sterkt - eventuelt ubevisst - ønske om å få en spesiell erfaring, ser ut til å kunne frembringe denne erfaringen.

Alle mennesker kommer i sin modellbygging til en grense hvor man er avhengig av autoriteter som er spesialister innen et fagområde; biologer, kosmologer, fysikere, vismenn og -kvinner, mennesker med paranormale evner, eventuelle åpenbaringer fra andre tilværelser etc. Menneskene henter sine autoriteter på mange forskjellige områder. Da gjelder det for det første å avgjøre om man vil sette en grense for modellen før det blir nødvendig å støtte seg til slike autoriteter, og begrense modellens område til det man kan sette seg inn i selv. Da bør man være seg denne begrensningen bevisst - at det kan finnes mange og svært viktige realiteter utenfor modellen. Velger jeg derimot å gå videre, blir det avgjørende hvilken test jeg underlegger autoritetene før jeg bestemmer meg for å høre på dem. Men også da må jeg være klar over at de kan ta feil. Jeg må ikke identifisere meg med det som blir sagt, men være glad og takknemlig, hvis ny og bedre informasjon skulle vise at det autoriteten har sagt, og som jeg har trodd på og brukt i min modell, var feil. Jeg er blitt en illusjon fattigere - og er kommet et skritt videre i min erkjennelse av sannhet.
     Hvorfor støtte seg til autoriteter, når man kan innse selv? Vi har sett at det ikke er det samme, selv om det i visse tilfeller kan se likt ut. Spørsmålet leder meg hen til en episode jeg har opplevd for mange år siden. En liten pike hadde lært fasit'en til matematikkoppgavene utenat. Denne autoriteten - fasit'en - hadde fullstendig fratatt henne evnen til å finne frem til løsningen av de enkle oppgavene selv. Ja, hun prøvde ikke engang. Hun hentet riktig svar fra fasit'en via hukommelsen, men skjønte ikke sammenhengene og kunne derfor ikke resonere seg frem til en løsning selv. Hun hadde riktig resultat uten å skjønne noe av de matematiske sammenhengene. Er beviset for å ha innsett selv, at man ikke lenger har bruk for autoriteter?
     Noen setter likhetstegn mellom egen mening og sannhet! Det er klart at den meningen man har, den har man fordi man tror at virkeligheten er slik. Urealistisk blir det når man utelukker muligheten for å ta feil - for at virkeligheten er annerledes enn man trodde, og at ny og bedre informasjon på et senere tidspunkt kan vise at man tok feil. Det burde være en kurant sak, men det er det ofte ikke. Og grunnen er at man har identifisert seg med meningen, knyttet prestisje til den og derved opphøyet meningen til sannhet. På en måte er man blitt fundamentalist. Og da finnes ingen plass for den virkelige sannheten på dette punktet, hvis den skulle dukke opp på et senere tidspunkt. Og det er jo meget beklagelig!

I dette kapitlet må vi også se på to (prinsipielt) forskjellige måter å leve på; det vi kan kalle produkt-orientert og dessuten prosess-orientert måte å leve på. Mange - og kanskje stadig flere mennesker i konkurransesamfunnet vårt - setter seg mål, og prøver å gjøre det som skal til for å nå målet. Å nå målet en gang i fremtiden er da det store, ikke arbeidet frem dit som kan være både strevsomt og kjedelig. De lever på en måte produktorientert. For å sette saken på spissen kan man si at man lever et liv i "tidens dimensjon". Man gjør det man gjør for å oppnå noe en gang i fremtiden - ikke fordi det man gjør er "gøy". Og straks et mål er nådd, melder det seg ofte et nytt mål for de menneskene som lever på denne måten.
     De som på den annen side lever prosessorientert, er interessert i å gjøre det de gjør mens de gjør det. De lever her og nå - på en måte utenfor tidens (psykologiske) dimensjon. Et slikt liv kan eventuelt være fattig på materielle goder, men rikt på trivsel og utvikling. Slike mennesker lar seg styre av interesser som springer ut av deres evner, og som vi derfor har kalt genuine. Ikke noe menneske lever bare prosess- eller produktorientert. Vi har alle noe av begge deler, hvor det ene eller det andre kan ha overvekt.

Et annet personlighetstrekk som i betydelig grad påvirker det som driver oss, og hvordan vi forholder oss i forskjellige situasjoner, er hvor "programmert" og hvor emosjonelle vi er; det vil blant annet si hvor fastlåste våre mer eller mindre begrunnede standpunkter er, med hvilken "glød" vi forfekter våre argumenter og meninger, og hvor sårbare vi er.
     For å komme videre her, må vi undersøke hvilke opplevelser som setter hvilke spor i sinnet? At livet setter spor i psyken, har de fleste av oss erfart - spor gjennom forskjellige typer tanker og emosjoner. Men spor oppstår også i form av forståelse og ferdigheter. I tråd med egen og andres erfaring ser det ut til at hjernen "programmeres" (1) gjennom øvelse av ferdigheter, gjennom (2) interessert oppmerksomhet og (3) gjennom ufullstendig opplevelse, slik som opplevelse med motstand som krever konsentrasjon eller andre former for motstand, slik som tvil, angst og hemning osv, men også ved "positive" opplevelser, slik som ved glede og sympati som skaper følelsesmessige bindinger.

Vi har allerede snakket en del om emosjoner. Men her vil vi se nærmere på hva emosjoner er, hvordan de oppstår og hvordan de virker inn på livet til oss mennesker. Emosjoner er en gruppe følelser. Da følelsesbegrepet også brukes i annen sammenheng, må vi minne om disse for å holde begrepene fra hverandre. For det første har vi følelser knyttet til kroppen. Dét er sanseinntrykk og noe annet enn emosjoner. Dessuten har vi en annen gruppe følelser, nemlig kjærlighet, barmhjertighet og frihet som vi kommer tilbake til. De må heller ikke forveksles med emosjoner.
     Angst, irritasjon, aggression, sinne, glede, forventning, selvmedlidenhet, skuffelse, lengsel, anger, skyldfølelse, sjalusi og hat er sentrale eksempler på emosjoner. De fleste av oss har vel stiftet bekjentskap med flere av dem; vi har gruet oss for eksamen eller tannlegebehandlingen, har irritert oss over alle avbrytelsene eller all støyen om natten, har følt skuffelse når en annen fikk den jobben jeg gjerne ville hatt, har angret en uoverlagt handling, har følt (den psykiske) smerten når en annen drog avgårde med kjæresten osv.
     Disse følelsene eller emosjonene er så utbredt og alminnelige at det virker dumt å spørre hvorfor vi lar oss irritere, føler angst, sjalusi osv. Likevel: Alle disse emosjonene har en årsak som ligger inne i psyken vår. Det finnes mennesker som vanskelig lar seg irritere, som stort sett lever uten forventninger, som ikke gruer seg, ikke synes synd på seg selv osv. Vi må ikke si at slike mennesker er følelseskalde. Intet tyder på det. Vi kjenner ikke slike tilstander godt nok og har derfor ikke forutsetning for å uttale oss. Deres psyke inneholder ganske enkelt ikke det som lar seg irritere. Deres psyke har ikke for vane å tenke i fortid og fremtid. Sinnets dyp har innsett det meningsløse i å synes synd på seg selv ved å sammenligne nåværende tilstand med en ønsket og mye bedre tilstand - det som kunne eller burde ha vært så mye bedre og så videre. Hos slike mennesker "glir" inntrykkene igjennom bevisstheten uten å fremkalle store reaksjoner. Vi må heller ikke si at da må de være sløve. Alt tyder på at de er høyst våkne og intelligente. Det at vi vanskelig forstår slike tilstander, tyder heller på at vi har store muligheter i oss for å forandre oss dithen at vi kan leve uten å plages av slike emosjoner.

Vi kan ikke gå inn på hvordan alle slike emosjoner oppstår, men tar for oss noen av dem. Angst ser særlig ut til å oppstå av to grunner. Skjulte traumatiske opplevelser fra tidligere i livet gjør at følelsen av angst kan dukke opp i bevisstheten, enten tilsynelatende tilfeldig eller når visse forutsetninger er til stede; når man f.eks. er i et lite lukket rom eller på en stor åpen plass. Dessuten skaper tanken på et mulig ubehag i fremtiden angst. Jeg gruer meg for flyturen, fordi jeg tenker på alt det forferdelige som da kan skje.
     Som vi har sett, er angst og frykt ikke det samme i vår terminologi. Frykt oppstår når man er utsatt for en akutt fare. Man kan da reagere med å holde for øynene i betydningen nekte å se hva som skjer. Eller man kan se faren i øynene og raskt lete etter muligheter for å redde det som reddes kan. Hvis mange emosjoner velter frem som et resultat av faren, vil man lett reagere på den første måten - "miste hodet". Har man lite emosjoner i sin psyke, har man langt større muligheter for å "holde hodet kalt" og handle på den andre måten. Vi har her med hensikt brukt ordet reagere i det første tilfellet og handle i det andre. Som vi har sett i foregående kapittel, kommer reaksjonene fra vår egen fortid og er ikke noe adekvat svar på den aktuelle situasjonen. Å handle er å gjøre det situasjonen krever. På lignende måte skiller vi mellom glede som betyr å glede seg til noe - vi er altså i tidens dimensjon - og fryd som er en sinnstilstand her og nå. Vi gleder oss til -, men fryder oss over -.
     Som antydet, er noen emosjoner basert på misnøye med resultatet av en sammenligning. Man sammenligner det som er med det som burde være. Jeg blir skuffet, fordi jeg sammenligner det jeg ønsket skulle skje med det som virkelig skjedde. Jeg synes synd på meg selv, fordi min situasjon er så mye dårligere enn den ut fra mine ønsker burde være. Jeg angrer fordi jeg gjorde noe jeg ikke burde ha gjort osv. Dette har vi diskutert i kapittel 4, men det henger altså også nær sammem med temaet i dette kapitlet - Hva har vi inne i oss? - Det samme gjelder irritasjon som også er en spesiell form for emosjon. Dessuten har vi sett hvordan sammenligninger kan skape emosjoner.
     Hat oppstår gjerne som svar på en ydmykelse, som også kan oppstå ved tap av såkalt prestisje. Min forestilling om meg selv blir satt på plass, en plass som er lavere enn den jeg hadde tiltenkt meg selv. Hat kan også oppstå som reaksjon på langvarig undertrykkelse. Hat avler tanker om hevn, en hevn som kan rette seg utad, mot den som står i veien for meg, eller den som ydmyker meg. Eller den kan rette seg innad mot meg selv som en indirekte straff for ydmykeren. I alle disse tilfellene foregår registreringer i den ubevisste psyken både av informasjon om det som har skjedd og av de emosjonelle energiene som er knyttet til informasjonen.

Dette minner litt om en analyse av årsaker til vold. Og noen av emosjonene er i høy grad virksomme som en destruktiv kraft mellom mennesker og i samfunnet. Det er derfor all grunn til å være oppmerksom på hvordan emosjonene oppstår og får utvikle seg. Stort sett må man kunne si at menneskene blir påført sine emosjoner - ved foresattes forsømmelser under oppveksten, ved erfaringene blant kamerater, og senere i arbeidslivet. Også sykdom kan skape emosjoner. Noen emosjoner agerer utad, andre innad. Utad kan man bli aggressiv eller voldelig. Men man kan også bli innesluttet og deprimert og få alvorlige psykiske problemer. Har de først tatt tak i et menneskes psyke, kan de lett forsterke seg og redusere livskvaliteten betraktelig.

Men emosjonene blir ikke bare påført. Det karakteristiske for emosjonene er at de kan "avprogrammeres", tømmes ut av psyken. Det finnes flere metoder for det, men de har et felles prinsipp, nemlig bevisstgjøring. Det betyr å få de emosjonelle energiene - og den informasjonen som eventuelt er knyttet til dem - opp på det bevisste plan som en gjenopplevelse. Det kan skje gjennom gruppeterapier, slik som gruppesamtaler eller såkalt sensitivitetstrening, eller mellom terapeut og klient. Men det kan også skje uten hjelp av andre, slik vi kommer til i kapittel 6.
     Etter hvert som emosjonene løses opp, trer kjærlighet og barmhjertighet frem som mer sentrale følelser i personens bevissthet. Kjærlighet er ikke det motsatte av hat, slik mange mener. Kjærlighet har intet motstykke. Kjærlighet er en tilstand hvor hensynet til meg selv er underordnet.
     Når "jeg'et" forandres, bygges opp eller ned, slik det er antydet her, påvirkes også vårt fohold til andre; om vi føler ansvar, om vi lytter til det andre har å si, eller om vi primært agerer utad med motargumenter og forsøk på å overbevise eller vinne en diskusjon. Da ansvarsfølelse er en sentral karakteregenskap, og ansvar står sentralt i forholdet mellom mennesker, skal vi nå se litt nærmere på hva det er , og hva det innebærer.

     Det er fint å være ansvarlig så lenge man ikke blir trukket til  ansvar.        
     Da gjelder det ofte å fraskrive seg ansvaret.

Ansvar henger (kvalitativt) sammen med påvirkningsmulighten eller graden av herredømmet i en gitt situasjon. Uten påvirkningsmulighet intet ansvar. Og ingen kan ha ansvar ut over sin påvirkningsmulighet. Ansvarets størrelse avhenger også av om man har ansvaret for en stor eller en ubetydelig sak. Ansvaret er altså også avhengig av hvor store konsekvensene blir av det man gjør eller unnlater å gjøre. Enda et forhold synes å påvirke - eller redusere - det ansvaret som kan kalles objektivt: Når påvirkningsmulightene er små, og den personlige risikoen ved å gjøre noe er stor.
     Ansvaret har også en psykologisk side. Det finnes en naturlig ansvarsfølelse som antagelig ligger i vår psyke - noen vil vel si i genene. Det gjelder primært foreldrenes følelse av ansvar overfor barna. Dette "forvalteransvaret" tilkjennegir at det er et ansvar som er til stede hele tiden, og som blir aktivisert av sporadiske situasjoner som måtte oppstå. Foreldreansvaret er et ansvar man har, men man kan også påta seg ansvar, for eksempel ved å påta seg en overordnet stilling. Gjennom sin modning får unge mennesker etter hvert automatisk større ansvar for seg selv og det de kan påvirke. Det finnes også andre typer ansvar; blant annet et selvbestaltet- og derfor illegitimt ansvar som man knytter til en selvbestaltet myndighet. Slike tilfeller kan man finne i diktaturer, i organisasjoner, religioner og familier.
     Man kan også ha et ansvar uten å føle det. Dermed er sagt at ansvar ikke bare kan være objektivt til stede, men også subjektivt - følt. Den som er ansvarsfull, likeglad, eller mangler skrupler, vil føle ansvar på helt forskjellige måter. Man kan altså være ansvarlig uten å være ansvarsfull. Å være ansvarsfull betyr at man har en spesiell omtanke og føler omsorg for dem eller det man har ansvaret for. Gjør man det stikk motsatte, er man uansvarlig; det kan også gjelde personer i ansvarlig posisjon.

Moral er en annen egenskap som i høy grad påvirker vår atferd; hvordan vi agerer utad, og hvordan vi forholder oss i situasjoner vi møter på vår vei gjennom livet. Moralisere skal man vokte seg for å gjøre i dette landet. Men moralbegrepet er kanskje på vei til en slags renessanse likevel? En person av høy moral er en person som utad handler og agerer i samsvar med samfunnets lover og normer og religiøse forskrifter. Kanskje kan man ut over dette også se tegn til uselviskhet og nestekjærlighet? Men poenget her er at bak den synlige moralske holdningen kan to vidt forskjellige karakterer skjule seg - og alle mulige varianter av samme.
     Moral er mangel på anledning, sier et ordtak. Det uttrykker den folkelige oppfatning at menneskene i bunn og grunn er umoralske, og at de bare opptrer moralsk, fordi de ikke finner anledning til å leve ut sin umoral under de betingelser de lever under i samfunnet. Visse forhold i dagens samfunn indikerer at det kan finnes et visst grunnlag for dette folkelige utsagnet. For det første kommer det ofte for en dag at personer i betrodde stillinger har brudt lover og normer i det skjulte. Mange beveger seg også på kanten av loven, også der hvor moralske normer skulle ha tilsagt større forsiktighet. Dessuten har normoppløsningen i samfunnet gjort forhold "stuerene" som for en generasjon siden var umoralske.
     Mange mennesker lever et moralsk dobbeltliv; ett liv som fasade, hvor man disiplinerer seg til å være noe man ikke er, men som stemmer bra overens med samfunnets normer, og ett liv bak fasaden som er helt annerledes. Totalt sett, er dette et liv i frykt - i frykt for å bli avslørt. Men er dette gjelder sikkert ikke alle Vi må regne med at det også finnes tilfeller hvor det tilsynelatende gjenspeiler det virkelige: hvor man lever moralsk, fordi man i sinnets dyp virkelig er det. Et slikt liv er et liv i sannhet og trygghet - uten angst for å bli avslørt.

Om å være nevrotisk

De fleste av oss har vel lagt merke til at det kan være stor forskjell på slik man viser seg utad og slik man virkelig er under overflaten. Det gjelder egenskaper som vanligvis er skjult, men som ved nærmere bekjentskap kan komme til syne. Vi har vel merket det i oss selv også, at vi i samvær med andre mennesker gjerne vil vise våre positive sider og skjule våre mindre fordelaktige egenskaper.
     For de fleste av oss er det altså ofte slik at vi får et noe for gunstig inntrykk av andre mennesker som vi ikke kjenner altfor godt. Mange unge som søker en partner, har gjort slike erfaringer. Man føler seg tiltrukket av ytre egenskaper, slik som utseendet, sosiale egenskaper etc. Først senere - ved nærmere bekjentskap - kommer man i kontakt med egenskaper som bare blir synlige i visse situasjoner. Det kan dreie seg om spesielle holdninger, reaksjoner og meninger. Er den følelsesmessige bindingen til en slik person allerede stor, overser man i første omgang det man ser - eller unnskylder det. Kjærlighet gjør blind - heter det. Men etter hvert kan slike negative erfaringer hope seg opp, slik at behovet for å forandre partneren oppstår. Krav om å endre atferd og holdninger skaper nye konflikter - konflikter som i sin tur skaper sine reaksjoner. Slike reaksjoner eksponerer enda flere av partnerens skjulte sider - egenskaper som kan danne grunnlag for nye skuffelser. Til slutt finner man ut at forholdet blir for problematisk, slik at det må opphøre - på en fredelig eller konfliktfull måte.
     Forskjellene mellom det tilsynelatende og det virkelige ligger på mange plan. Her skal vi se nærmere på ett av dem - at de fleste av oss er mer eller mindre nevrotiske. Har vi mange såre punkter i vår psyke, preger de lett vår personlighet og våre reaksjoner - som da lett blir nevrotiske. De såre punktene er ofte spor etter følelsesmessig sterke opplevelser i fortiden vår som vi ikke har bearbeidet og gjort oss ferdige med, og som vi heller ikke alltid er klar over. De ligger der i psyken - fortrengt og ømfintlige, som en slags psykiske arr - klare til å prege våre reaksjoner straks vi kommer i situasjoner som er «interessante» for disse såre punktene. De er blitt del av oss selv - av vår egen personlighet. Kanskje er vi sågar blitt glade i disse egenskapene og de reaksjonene de skaper?
     Men virkningen av dem er også - og det er lett å innse - at når vi reagerer ut fra slike såre punkter, da reagerer vi ut fra vår egen fortid, og ikke ut fra den situasjonen vi er oppe i der og da. Slik oppstår usaklighet og misforståelser.

Hva karakteriserer slike nevrotiske tilstander? Er det mulig å få øye på egenskaper som er - eller kan være karakteristiske?
     For mange fører den nevrotiske tilstanden til at man agerer utad - dominerer i samvær med andre, snakker mye i grupper - avbryter gjerne andre, hører ikke på hva andre har å si, men danner undergrupper med dem som vil høre på dem. Slik lever de mye ut fra seg selv og sine innfall og behov, tenker primært på seg selv og tar mindre hensyn til andre.
     I den grad de hører på andre, har de vanskeligheter med å oppfatte det som blir sagt uten å tolke. Og når de tolker, tolker de gjerne det de hører i en bestemt retning. Med sine sterke sympatier og antipatier, har de en tendens til å tenke i svart eller hvitt.
     Da virkeligheten ofte kan føles vanskelig for slike mennesker, har de en tendens til å flykte inn i en tenkt virkelighet. Det gjør de gjerne ved en hvis-tenkning, en hypotetisk tenkning knyttet til en tenkt og mer behagelig virkelighet - en «virkelighet» som altså ikke eksisterer andre steder enn i hodet deres: hadde det bare vært sånn eller sånn .... Og så forestiller de seg hvor godt det da ville ha vært.
     Men den nevrotiske væremåten behøver ikke alltid være dominerende og utadvendt. Noen kan bli innesluttet, påta seg skyld for det andre har gjort, og i det hele redusere seg selv i egen bevissthet. Avhengig av personligheten ellers, kan man være engstelig, hvor engstelsen ikke behøver være knyttet til aktuell risiko eller fare, men til tenkte «worst case» - situasjoner. Tenk om det eller det skrekkelige vil skje - eller sågar kunne ha skjedd! På grunnlag av «alle mulige» tanker om fremtidig fare oppstår ønsket om å sikre seg.
     Når nevrotiske mennesker gjør noe med hendene sine, har de ofte oppmerksonheten andre steder enn der de arbeider. Det er gjerne tanker om andre ting som fanger oppmerksomheten og leder den bort fra det de holder på med. Det fører til at de gjerne søler på seg eller på duken eller er uheldige på andre måter.
     Den intense tankevirksomheten som ikke alltid er like logisk og reflektert, fortsetter ofte om natten i form av tallrike drømmer som til tider kan være ganske traumatiske.
     Nevrotiske personer er sårbare - ømfindligheten går på bekostning av følsomheten. De lar seg også lett irritere, og de tåler lite før de reagerer. De har mao. snevre toleranser. De hisser seg lett opp over andres feil bl.a. i trafikken, er nærtagende og blir lett fornærmet. I mer ekstreme tilfeller har de sterke reaksjoner utad eller innad - ofte med ubeherskede utbrudd. På den annen side er nevrotiske personer gjerne kreative - på sin måte.
     Ser vi etter, er vi nok mer eller mindre nevrotiske alle sammen. Og det preger samfunnet - det politiske systemet, media, parforholdene og barn og unges oppvekstvilkår. Påvirkningen av samfunnet synes entydig å være negativ. Men - som denne boken viser, finnes det en vei ut av denne utviklingen.

Refleksjoner om livskvalitet

Hva er livskvalitet? Hva i samfunnet påvirker livskvalitetens forskjellige aspekter og hvordan?
     Det synes klart at menneskene er forskjellige også på den måten at det er forskjellige livssituasjoner som gir en bra livskvalitet. Noen elsker å kunne bruke penger på mat og luksus, andre foretrekker å leve enkelt og i nær kontakt med naturen, selv om økonomien hadde tillatt et «dyrere liv». For noen er ubehaget i tannlegestolen en bagatell, for andre nedsetter bare tanken på en slik forestående behandling livskvaliteten i uker på forhånd.
     Hva med selve livskvaliteten, er den den samme for alle mennesker? Man kan gjøre det enkelt og si at livskvalitet, det er slik man har det inne i seg, et slags generelt «være» som kan variere fra det ypperste vel-være og til det motsatte. Dette synes å innebære at dette generelle -være kan fremstå som resultatet av en rekke del-værer av forskjellig valør. En liten pike jeg kjente kom engang i en situasjon som lot dette bli synlig. På samme tid opplevde hun to ting som lå på hvert sitt ytterpunkt på valørskalaen: Hun hadde gjort en strålende eksamen på tross av en viss diskriminering av piker i forhold til gutter. (Det var ikke i Norge.) Av den grunn var hun hoppende lykkelig. I denne situasjonen får hun vite at den syke moren hennes er død. Reaksjonen bærer preg av at hennes tilstand på en måte ble «null-stilt». Den sterke sorgreaksjonen som ville vært normal, uteble - antagelig fordi hun samtidig hadde noe stort og varig å glede seg over, og som delvis kompenserte for sorgen.
     Men hva er det man har inne i seg, som påvirkes av omverdenen, og som gjør at man opplever en bra eller mindre bra livskvalitet? Det dreier seg altså om en møteplass av noe inne i meg, som antagelig har flere (individuelt forskjellige) aspekter, og noe utenfra, som kan være mye og svært forskjellige ting. Og deler av dette utenfra gjør noe med deler av det inne i meg, slik at ett eller flere «del-værer», og derved mitt generelle vel-være, blir påvirket.
     Ser vi først på det inne i meg, så vil det på grovt nivå være sanseinntrykk, tanker og forskjellige typer (særlig emosjonelle) følelser, slik som sorg, angst, glede osv. Kanskje finnes også følelser som ikke er emosjonelle. Men før vi går nærmere inn på visse sider av dette, synes det riktig å være klar over at de forskjellige indre aspekter, tanker og emosjonelle følelser, også kan møtes i bevisstheten og påvirke vårt generelle velvære, mer eller mindre uavhengig av det som skjer rundt oss. Som eksempler kan nevnes forskeren som på en måte lever i sin tankeverden og trives utmerket med det. For andre mennesker er tankevirksomheten blitt en plage, fordi tankene stadig kretser omkring det samme uten å komme videre, samtidig med at ubehagelige følelser av skyld, avmakt, angst osv. er til stede og reduserer det generelle velværet.
     Denne lille refleksjonen har kanskje gitt en slags «struktur» på stoffet som gjør det mulig å plassere de følgende tankene inn i en slags bredere orden eller forståelse.
     For å nærme seg en vanskelig problemstilling, slik som hva god livskvalitet er, kan det være nyttig å se på det motsatte: hva som kan redusere livskvaliteten. At sult og kulde etc. reduserer livskvaliteten, er elementært. Men mange går frivillig inn i situasjoner med redusert livskvalitet på «del-værer». Det må bety at vedkommende får økt andre sider av sin livskvalitet, slik at den totale livskvaliteten blir, eller kan bli større.
     Treningsprogrammene til topp-idrettsutøvere blir oppfattet som «pinsler». Likevel blir øvelsene gjennomført år etter år. Det å gjøre det godt, eller (utsikten til) å stå øverst på seierpallen og andre positive ting som også følger med, må tydeligvis oppveie ulempene, slik at den totale livskvaliteten blir- eller forventes å bli bedre, noe som også fører til bedring straks.
     Ansvarsbevisste foreldre vil ofte øke sin livskvalitet ved å redusere tilfredsstillelsen av egne ønsker til fordel for barnas trivsel og utvikling. De gjør det de synes er rett og meningsfylt, og det gir en livskvalitet som mer enn oppveier det de må forsake. Generelt uttrykt kan man altså ha bra livskvalitet, selv om man har det mindre bra i øyeblikket, hvis man mener det man gjør er riktig eller meningsfylt i en større sammenheng.
     Har kvinner og menn forskjellig livskvalitet? Spørsmålet kan oppfattes på to måter. Antagelig finnes det på noen områder forskjeller i den forstand at det som bidrar til økt og/eller redusert livskvalitet for kvinner generelt, ikke nødvendigvis har den samme virkningen for menn. Når et par venter et barn, vil kvinnens livskvalitet antagelig påvirkes annerledes og sterkere enn mannens. Men det er, sålangt jeg kan se, ikke noe som tilsier at livskvalitetens «substans» eller kvalitet, - hvis det kan uttrykkes slik - er forskjellig hos de to kjønn. Selve livskvaliteten er knyttet til det å være menneske. Tilsvarende synes også å gjelde for alt som har en form for bevisst liv. Er tankevirksomheten dårlig utviklet, vil påvirkningen av livskvaliteten fra denne kilden, det vil si fra tidens dimensjon, være tilsvarende redusert og sanseinntrykkenes betydning tilsvarende økt.
     Er «liv» i forbindelse med «kvalitet» en varig tilstand eller noe i øyeblikket? Man bruker vel ikke begrepet livskvalitet om kortvarig lykke eller ubehag. Livet har en varighet som det virker mer rimelig å forbinde livskvalitets-begrepet med. Men hvor lenge skal denne varigheten vare? Uker? - måneder? - år? - i ubegrenset tid? Å glede seg til en ferie kan gi større livskvalitet enn det å oppleve ferien. Å grue seg til pensjonsalderen kan redusere livskvaliteten mer enn det å oppleve pensjonisttilværelsen. Usikkerheten om hva fremtiden vil bringe, kan her bidra til å redusere livskvaliteten. Det å se eller tenke på andres lidelser vil redusere livskvaliteten til dem som har evne til medfølelse, en type følelse som kanskje ikke er emosjonell. Tilsvarende vil man kunne glede seg med de glade.
     Valg av yrke vil for mange mennesker påvirke livskvaliteten for resten av livet. Vi liker å gjøre det vi mestrer, og vi mestrer det vi har anlegg for, og som vi derfor interesserer oss for. Å bli klar over egne evner og interesser er derfor av stor betydning for alle unge mennesker når de skal gjøre sitt yrkesvalg.
     Det som er sagt, indikerer at livskvaliteten har en psykisk- og en fysisk side. Selv om all livskvalitet oppleves på det bevisste, dvs. på det psykiske plan, så kan det som påvirker livskvaliteten, ha sin årsak på det fysiske- og/eller psykiske plan. Det kan eksempelvis være en fysisk funksjonshemning eller plagsomme tanker det er vanskelig å bli kvitt.   

Til hovedsiden                               Til innholdsfortegnelsen                               Til kapittel 6