8  Psyken og samfunnet

         Dagliglivets maske       Hvor befriende det er
         skal skjule                   én gang i året
         for deg selv                 ved hjelp av
         og andre                     karnevalets maske
         hvem du er .               å kaste masken! -
                                                  Når er karneval?

I de foregående kapitlene har vi sett på hvordan mennesket lever inne i seg og i kontakt med sine nære omgivelsene - og hvilke muligheter vi har for å hjelpe oss selv når problemer oppstår.

Her skal vi se på hvordan vi mennesker som lever på vanlig måte, forholder oss i grupper og i større og mindre samfunn. Vi skal med andre ord belyse forhold i samfunnet som speiler noe av oss selv - av vår egen psyke. Da det er vi mennesker som utgjør samfunnet, er samfunnet jo et resultat av det som foregår inne i oss, i vår og våre forgjengeres psyke. Vi er derfor på jakt etter den psykologiske bakgrunnen for sentrale forhold i samfunnet. Det som på en måte slår igjennom i dette perspektivet er - naturlig nok - de mest generelle og samtidig de sterkeste personlighetstrekk som finnes på det personlige plan. Og det synes særlig å være: trangen til trygghet og personlig frihet - det vil si muligheten for å gjøre hva jeg vil, ønsket om å være en anerkjent del av noe og ønsket om å gjøre det en er interessert i og samtidig flink til. Vi skal straks se at det kan ligge en viss motsetning i samtidig å ville være både trygg og fri. Hvordan preger disse og andre sentrale egenskaper et samfunn?

For en til to generasjoner siden trodde de fleste at bare vi ble mer velstående, ville vi også bli lykkeligere. Nå ser vi at det ikke er så enkelt. Vi er blitt svært mye rikere, men det er ikke like lett å se at vi alt i alt er blitt lykkeligere. Fjerning av materiell nød har selvsagt betydd større lykke for svært mange. Men samtidig tyder mange nye symptomer på at konfliktnivået, utilfredsheten og utryggheten er blitt større i brede lag av folket.

Vi lever i forskjellige «verdener»

Ett og samme (normale) menneske kan til forskjellige tider leve i den ene eller andre av de «verdener» vi skal se nærmere på. Mens mennesker av én legning fortrinnsvis kan leve i en verden, kan mennesker av en annen legning og/eller pregning fortrinnsvis leve i en annen verden. La oss se nærmere på de «verdener» vi tenker på, eller på de mest vanlige av dem.
     Noen mennesker tilbringer store deler av dagen i tankens verden. De behøver ikke av den grunn være det vi vanligvis kaller tenkere. Men deres oppmerksomhet er i stor grad fanget av tankevirksomhetens «produkter», uten dermed å ha sagt noe verken om tenkningens art eller kvalitet. I den grad tanken dominerer oppmerksomheten, trer alle andre inntrykk tilbake. Man «glemmer» omverdenen, og kanskje seg selv, hvis det ikke er egosentriske tanker det dreier seg om.
     I så fall, og i mange andre tilfeller vil tanken være ledsaget av emosjonelle følelser. Man lever ikke bare i tankens verden, men også i de emosjonelle følelsers verden. Med emosjoneller følelser mener vi da sympati og antipati, angst, selvmedlidenhet, irritasjon og mange andre følelser.
     Men tenkningen kan også være rasjonell, logisk og virkelighetsnær. Man lever i en rasjonell tankeverden. Er tenkningen illusjonær, lever man i en tankeverden fjernt fra virkeligheten.
     Mange mennesker lever med en lite aktiv eller lite utviklet tankevirksomhet. Det betyr selvsagt ikke at de er "dumme". Små barn kommer i denne gruppen, ofte også mennesker som har vokst opp sammen med få andre mennesker og i nær kontakt med naturen.
     Hos disse menneskene er sansene sterkt utviklet. De lever på en måte i en sanse-verden fordi sanseinntrykkene opptar deres oppmerksomhet, deres bevissthet, i så stor grad. Men også mange kunstnere, malere og billedhuggere vil kjenne seg igjen her. Arbeidet skjer mer eller mindre mekanisk med meg selv som tilskuer. Og tidsbegrepet viskes bort i den grad tanken ikke lengre er til stede.
     Den siste dimensjonen eller «verdenen» vi vil nevne, er intensiteten, graden av våkenheten, bevisstheten, i livet vårt. Denne graden av bevissthet synes å ha forskjellige valører, avhengig av om man lever i tankenes, de emosjonelle følelsenes eller sansenes verden.
     De fleste av oss tilbringer nesten hele det våkne livet i en «blandingsverden» hvor de forskjellige verdeners egenskaper er til stede i forskjellige blandingsforhold. Men av og til opplever vi spesielle sinnstilstander. Graden av interesse ser ut til å spille en rolle i den forbindelse, antakelig fordi interessen øker den naturlige oppmerksomheten.
     Vi kan eksempelvis stå foran et bilde i et kunstgalleri og plutselig oppleve hvordan det på en måte tar et skritt imot oss, blir klart og presenterer seg slik det egentlig ser ut, når det ikke lenger ses gjennom alle mine assosiasjoner og meninger om det. Det er det som skjer når den bevisste og kanskje også deler av den ubevisste tankevirksomheten uten anstrengelse et øyeblikk har falt til ro. Vi er i sansenes verden.
     Hele atmosfæren og særlig lydnivået i et moderne diskotek er egnet til å oppleve en stund i sansenes verden. Den som har prøvd å tenke på et slikt sted, vil - som jeg - ha lagt merke til at det er meget vanskelig, fordi tankevirksomheten så å si blir slått ut av den høylydte musikken.
     Mange har også opplevd hvordan det er å være til de grader oppslukt av en utfordrende tenke-oppgave, at alt annet nærmest forsvinner ut av bevisstheten.

Det er ikke likegyldig for den enkelte i hvilke verdener vi beveger oss gjennom livet, om vi lever bevisst eller lite bevisst, illusjonært eller i samsvar med realitetene, om jeg plages av ubehagelige tanker eller om jeg har tilgang til en direkte opplevelse av naturen. Og det er heller ikke likegyldig for samværet mellom oss mennesker.

                  Slik kroppen er bygget opp, men ikke formet
                  av det vi har tatt inn gjennom munnen,
                  Slik er psyken bygget opp, men ikke formet
                  av det vi har tatt inn gjennom sansene.

                                                                                        Slik samfunnet er i psyken,
Trygghet og frihet                            er psyken i samfunnet

La oss først se på hvordan vår trang til trygghet og frihet kommer til uttrykk i samfunnet. Hvilke samfunnsinnretninger har vi mennesker skapt for å oppnå trygghet? Det er nærliggende å liste opp:

-     Rettsvesenet med lover, domsstoler og politi. Dette apparatet skal sikre at vi mennesker har fundamentale rettigheter som andre mennesker og menneskelige innretninger ikke skal kunne ta fra oss.

-     Trafikkregler (i vid forstand) på land og sjø og i luften som skal sikre oss mot ulykker og andre ugunstige hendelser mens vi forflytter oss.

-     Forsvaret, som hittil har hatt som oppgave å forhindre angrep utenfra og - i påkommende tilfelle - å forsvare landet mot angrep fra andre land.

Dette er forhold som har eksistert lenge. Men nye forhold kan dukke opp som kan true vår trygghet, eventuelt på lengre sikt. Internasjonal kriminalitet, terror, rusmidler og klimaforstyrrelser er slike eksempler. Tiltak som skal beskytte oss mot disse truslene er under langsom utvikling på internasjonal basis.

Trygghet går ofte på bekostning av frihet. Militærtjenesten er et eksempel på det. Personlig frihet ofres for samfunnets trygghet og frihet. Brukes penger til trygghet gjennom forsikringspremier, mister vi friheten til å bruke dem til andre formål. Gjennom en fast jobb får jeg økonomisk trygghet, men må gi avkall på å bruke tiden min slik jeg vil. Knytter jeg meg til en gruppe eller organisasjon med et ideologisk tilsnitt, får jeg den tryggheten som denne tilhørigheten kan gi. Men samtidig gir jeg kanskje avkall på å mene og si hva jeg vil, hvis det strider mot gruppens vedtatte oppfatninger. Den som vil beholde friheten til å tenke uavhengig - på fritt grunnlag - må ofte gi avkall på sosial trygghet. Slike personer må ha den tilstrekkelige tryggheten i seg selv - ha sivilt mot og kraft til å stå alene.

Hva har så samfunnet bygget opp for å trygge vår frihet? Først må vi se litt nærmere på hva vi mener med frihet. Vi har sett at det finnes en ytre frihet og en indre frihet. Det er altså åpenbart at det samfunnet har skapt for å gi oss ytre trygghet, i noen grad har begrenset vår ytre frihet på en rekke felter. Vi blir tvunget til å gjøre militærtjeneste, vi er fratatt friheten til å kjøre på venstre side av veien, og til å felle naboens trær, hvis vi skulle ha lyst til det. Og vi er fratatt friheten til å si visse ting om andre mennesker etc..
     Hva så med den indre friheten? Først: Hva mener vi med dette begrepet? Det illustrer vi kanskje best ved å se på hva som gjør oss ufrie i vårt indre. Er den som plages av angst, fri i sitt indre? Er den som er deprimert, fri? Den som ikke blir kvitt plagsomme tanker, er frustrert, eller har indre konflikter? Den som ikke klarer å slutte å røyke? Er disse frie i sitt indre? Sikkert ikke.
     Hva har så samfunnet gjort for at vi skal føle oss frie i vårt indre? Det er åpenbart at samfunnets tiltak for å gjøre oss trygge i det ytre også gir oss frihet fra en viss angst i vårt indre. Man har dessuten sett at den indre frihet i noen grad avhenger av hvordan vi har hatt det som barn. Derfor har samfunnet laget regler blant annet for hvordan barn ikke må behandles. Men mange barn opplever nå konflikter i familien, og den utygghet som oppstår ved at mor og far ikke vil leve sammen med dem på samme måten som før.
     Dessuten har samfunnet utviklet seg i en retning og tillatt nye ting som kan bidra til at nye generasjoner blir tilført indre ufrihet på et grunnlag vi ikke hadde tidligere. Vi tenker blant annet på vold på TV og kino, reklamens økte makt, og kanskje økt press for å være med på handlinger en egentlig er imot.

Tidligere generasjoner hadde en religion de søkte og fant en viss trygghet i. Dens autoritet og evne til å gi trygghet er i betydelig grad smuldret bort. Før hadde menneskene i demokratier en følelse av å ha en viss kontroll av det som foregikk i landet, og den kontrollen ga selvsagt en viss form for trygghet. Med den tiltagende internasjonaliseringen og fjernpåvirkningen fra internasjonale organisasjoner og multinasjonale selskaper samt pengeflyttere er denne kontrollen - og den tilhørende tryggheten - vesentlig redusert. Selv om den kalde krigen er slutt, og dens form for atomtrussel er over, har vi fått en ny form for atomtrussel. Det gjelder plutonium som er kommet på avveie og som gir mulighet for kriminelle til å produsere atomvåpen og kjemiske våpen med enkelt utstyr. Og til overmål vitner stigende temperatur i luften og i havet og uvanlig uvær om at vi kanskje gambler med Jordens klima på en uansvarlig måte.
     Uroen i skolen og mange elevers mangelfulle konsentrasjonsevne kan tyde på at mange barn tar psykisk skade av alt dette. Et stort antall rekrutter blir nå sendt hjem på grunn av psykiske problemer. I samme retning peker nye voldstendenser, kriminalitet og bruk av narkotika. Man prøver å bekjempe symptomene. Men samfunnet synes å stå ganske rådløs overfor årsakene til disse tendensene. Det henger kanskje sammen med at vår kultur har viet det indre liv liten oppmerksomhet - hvordan det påføres skade, og hvordan det på den annen side kan fri seg fra skade og ufrihet.

Det ser altså ut til at de nye generasjonene står overfor et knippe av usikkerheter - en situasjon som er ny og uprøvd i historisk sammenheng. Det politiske systemet er svært nølende både når det gjelder å ta inn over seg det som holder på å skje, og til å treffe tiltak for å holde bedre demokratisk kontroll over utviklingen. Hvordan vil de nye generasjonene takle dette? Har vi gitt dem den indre ro og det klare blikk som skal til for å takle utfordringene på en adekvat måte? Eller er det heller slik at disse generasjonene er mindre rustet til å takle disse nye og store oppgavene som vi overlater dem, fordi vi ikke ga dem en harmonisk oppvekst, et harmonisk sinn og utviklet deres evner til klar og rasjonell tenkning godt nok?

                                                                          Vil du gi folk bedre karrieremuligheter,
                                                        La dem begynne lenger nede ....
Klatrestigene

Med klatrestiger mener vi ikke vanlige fysiske stiger som vi klatrer i, men de psykologiske eller organisatoriske stigene, som vi mennesker lager for oss selv og andre, og som de fleste av oss klatrer i gjennom størstedelen av livet. Vi tenker da særlig på alle de offentlige og private organisasjonene som er inndelt i nivåer og grener - brede nederst og smale øverst - som pyramider. Men det finnes også stiger som ikke er knyttet til formelle organisasjoner, men til forskjellige typer utmerkelser i form av titler, symboler og medaljer. Andre igjen er basert på et økonomisk eller ideologisk fellesskap. Ved nærmere ettersyn viser det seg at disse klatrestigene spiller en meget stor rolle i verden og i livet til den enkelte. Det kan derfor være interessant å se litt nærmere på dem.
     Alle disse klatrestigene har det til felles at de deler menneskene opp i grupper: Vi, som er innenfor klatrestigen, og alle de andre som er utenfor. Det finnes samarbeidende og konkurrerende klatrestiger, klatrestiger som setter rammevilkårene for andre, og klatrestiger som er likegyldige overfor hverandre. Klatrestiger som er formet som organisasjoner, har en målsetting som oftest er av økonomisk eller ideel natur.
     I større grupper eller organisasjoner skjer en rollefordeling, hvor en liten gruppe forvalter idégrunnlaget - som lett blir til ideologi, der målsettingen er ideell - og som har stor autoritet og makt innen gruppen. I ideologisk pregete organisasjoner blir de øvrige til en slags troende som lever i psykisk avhengighet av autoritetene. Alt i alt skapes ofte et meget stabilt sosialt ideologisk system. Impulser utenfra som setter spørsmålstegn og som derved truer det (illusjonære?, men) behagelige byggverk, blir gjerne møtt med usaklighet og aggression. Da de unge føres inn i slike systemer, vedlikeholdes de fra generasjon til generasjon.
     Som eksempler på konkurrerende klatrestiger kan nevnes religiøse organisasjoner, som misjonerer på det samme "markedet", bedrifter som konkurrerer om kundene, eller stater, som konkurrerer om hegemoni. Offentlige klatrestiger vil ofte sette rammebetingelser for private klatrestiger, mens skøytesportens «adelskalender» og karatesportens symboler vil leve sitt liv nokså isolert fra andre klatrestiger.
     Noen klatrestiger er meget gamle, slik som Den katolske kirke, mens andre er av meget ung dato, slik som den nystartede bedriften. Som vi ser, finnes både små og svært store klatrestiger. Fusjonstendensene i næringslivet gjør at det blir flere store klatrestiger, og at de største blir enda større. Personlige ambisjoner spiller en stor rolle her og troen på at man må være stor for å overleve.
     Menneskene har fått den forestillingen, at det er «fint» å være plassert høyt oppe i klatrestigen, hvor beslutninger fattes. Og jo høyere, desto finere. Å være på stigens laveste trinn er derfor forbundet med forestillingen om lav «status». På denne måten bidrar disse psykologiske klatrestigene til å skape ytterligere skiller eller «nivåforskjeller» mellom oss mennesker.

I de fleste tilfeller er det de på «toppen» som behersker klatrestigen: De utformer den og bestemmer avgrensningen mot andre klatrestiger. De bestemmer hva som skal gjelde innenfor stigen, og de bestemmer hvem som skal få lov å klatre opp til neste trinn. For å øke avansementsmulighetene, økes eventuelt antall trinn i stigen og dermed den psykologiske avstanden mellom «bunn» og «topp». I velfungerende demokratier er det ideelt sett «bunnen» - nemlig folket - som skal være på «toppen». Men praksis har vist at det er et relativt lite antall mennesker som likevel blir værende på «toppen» i årevis. Det finnes intet system for å velge bort.
     På denne måten oppstår en avhengighet mellom dem på toppen og de klatrevillige eller ambisiøse lenger nede. Mellom disse igjen oppstår en kamp om plassene på høyere nivå, som ofte vil være begrenset i antall. Nyere forskning har vist at dyr som lever i grupper, innretter seg på den prinsipielt samme måten. Psykologisk sett er det «trekantforholdet» autoritet, avhengighet og frykt som virker. Det kommer vi tilbake til.
     Forutsetningene for å kunne klatre er at de på toppen er tilfreds med kandidaten. Det krever troskap til ideologien eller organisasjonens mål, som utformes og forvaltes av de på toppen. I enkelte klatrestiger kreves troskapsløfte av dem som vil klatre. Dette innebærer en sterk maktstruktur internt og en streng avgrensning mot omverdenen.
     For å opprettholde forestillingen og nivåene i folks bevissthet, blir nivåene gjort synlige på en eller annen måte. Det gjøres gjennom titler, gjennom arbeidsplassens størrelse og innredning, gjennom symboler og påkledning osv. Selv geisteligheten gjør utstrakt bruk av slike virkemidler.
     Det finnes et utall store og små klatrestiger i verden. For en del år tilbake kom en reaksjon på all denne klatringen hos en gruppe mennesker i form av en anti-bevegelse. Som rimelig er, munnet dette ut i en ny stige, anti-stigen, som mennesker innenfor disse miljøene klatret i.
     Er det da ikke mulig å leve utenfor stigene og klatringen? De fleste eksemplene finner vi blant kreative mennesker og folk i primærnæringene som lever et liv nokså psykisk uavhengig av andre. Det samme gjelder også psykisk uavhengige mennesker og en del eldre. Men de aller fleste mennesker lever i et større eller mindre antall slike klatrestiger store deler av livet.
     Heller ikke kunstnere og andre såkalte kulturarbeidere er ikke i samme grad bundet til klatrestiger. Men de har sine yrkesorganisasjoner som sorterer ut de som er gode nok til å få være en av dem, og de andre. Og de har sine utmerkelser. Hvis kulturens uttrykksmåter sier oss noe om vår tids psykologiske tilstand, hva sier da den disharmoniske musikken oss? Hva sier den kunsten oss som ikke er noe annet enn påfunn - som enhver kunne ha laget - og som er frikoblet både fra intelligens og håndtverksmessig dyktighet, men som likevel blir verdsatt av dem som betyr noe innen kunstnernes eget laug eller klatrestige?

Menneskene i klatrestigene

Det enkelte menneske har en rekke bevisste og ubevisste forhold til klatrestigene og deres «innbyggere». Hvilke stiger befinner jeg meg i, og hvordan er jeg kommet dit? Burde jeg vært i andre stiger, vært høyere oppe eller stått på siden av all denne klatringen? Hvordan er forholdet til dem «over» og dem «under» og på siden av meg i «mine» klatrestiger? Siden klatrestigene antagelig spiller en viss rolle også i ditt liv, Kan en bevisstgjøring på dette punkt kanskje være av interesse? La oss se litt nærmere på det.
     De fleste voksne mennesker befinner seg nå i en stige knyttet til yrket eller jobben. I tillegg har mange mennesker en plass i en religiøs og/eller en politisk klatrestige og eventuelt i klatrestigen til en eller flere foreninger eller private organisasjoner. De mange husmødrene vi hadde tidligere klatret ikke, bortsett fra noen få. Men nå er kvinnene også i klatrestigene. De fleste er ikke innstilt på å klatre, noe som ser ut til å være et problem for ideologene deres, og det er jo bemerkelsesverdig.
     Klatrestigen i jobben kan være av faglig karakter, noe som kan få en person til å strebe etter suksess, tittel eller et «navn» som kirurg, forsker eller arkitekt osv. Eller den kan ha administrativ karakter, hvor neste trinn i stigen gir «finere» tittel, mer ansvar, flere statussymboler, høyere lønn og flere underordnede. Det er personene på toppen av den administrative klatrestigen som - med få unntak - sitter med makten og den største anseelsen, antagelig av samme grunn...

Menneskene preges av sin plass i klatrestigen, samtidig som de ut fra kompetanse og legning finner sin plass i stigen. Noen slår seg til ro der de er. Andre er på vei oppover. Noen klatrer uten å strebe, noen streber uten å klatre, mens andre igjen streber og klatrer. De som klatrer uten å strebe, blir gitt større oppgaver fordi de, ut fra ledelsens vurdering, har de naturlige forutsetningene for å utføre dem. De som streber uten å klatre, vil føle seg forbigått. Disse vil i særlig grad føle avhengigheten av den overordnede som oppfattes som autoritet, og som man er redd for ikke å bli likt av. De vil lett få personlige problemer, yte mindre og bli en kilde til problemer - også for organisasjonen.
     De som streber og klatrer, kommer i et spesielt forhold til sine klatrende kolleger, sine over- og underordnede. Ønsket om forfremmelse bringer disse menneskene i en spesiell avhengighet til ledelsen. Av frykt for å forspille en sjanse kan man velge å spille på lag med ledelsen på en opportunistisk måte, og de godtar sågar eventuell urett og snusk fra ledelsens side. De andre klatrende kolleger blir til konkurrenter, og underordnede kan bli til virkemidler for å nå egne, personlige mål. Klatrestigene gir en utmerket mulighet for å studere «trekantforholdet» autoritet, avhengighet og frykt i praksis.
     Ledelsens holdning til- og våkenhet overfor disse spørsmål vil være helt avgjørende for det klima som utvikler seg i en slik klatrestige eller organisasjon. Men ledelsen står likevel ikke helt fritt. For en bedrift i en utsatt konkurransesituasjon vil det harde klimaet på markedet også slå inn i bedriften. På den annen side vil en ærgjerrig ledelse kunne skape et hardt klima, selv om markedet ikke krever det. Det gjelder mange typer klatrestiger, ikke bare bedrifter.
     Markedssituasjonen og ledelsens ærgjerrighet vil således i betydelig grad påvirke det interne klimaet i organisasjonen, om det særlig er de med spisse albuer som skal få lov å klatre, i hvilken grad hensyn skal tas til den enkelte medarbeider osv.
     Det er sagt at en organisasjon eller et samfunn ikke kan bli bedre enn menneskene som er der. Selv om dette kan stemme i en dypere mening, synes det klart, at ledelsen kan gjøre mye for å la medarbeidernes, medlemmenes eller borgernes gode eller negative egenskaper bli virksomme i dagliglivet. Over tid vil dette igjen i noen grad innvirke på menneskenes personlige utvikling, særlig på barn og unge.
     Det henger sammen med at strømmen av nye erfaringer som registreres i sinnet, vil preges av klimaet i bedriften, organisasjonen og nasjonen som vi er en del av. Da denne strømmen blir en del av meg selv, vil det prege min videre utvikling som menneske, selv om det som allerede finnes i dypet av min psyke, ikke blir forandret av de nye inntrykkene.
     Der ligger altså mulighetene og begrensningene til denne form for forbedring av samfunn og mennesker, både direkte og indirekte. Indirekte fordi det er vi, som har slike begrensninger i innsikt og etikk, som i demokratiske samfunn stort sett velger våre ledere på det nasjonale plan. Personer som blir (nasjonale) ledere på andre måter, vil i de aller fleste tilfeller gi et enda dårligere resultat. Det viser all erfaring i verden. Men også lederne i alle de andre formene for klatrestiger spiller sin rolle i livet til den enkelte deltager og kanskje også i familien til vedkommende.
     Spørsmålet er derfor: Er det internasjonal og personlig konkurranse, og personlige ambisjoner som fortsatt skal sette sitt preg på størrelsen til- og klimaet i alle disse klatrestigene som i sin tur preger livsbetingelsene til så enormt mange mennesker på Jorden?

Media og deres rolle

Media er i dag en bransje hvor de fleste menneskelige egenskaper eksponeres. For å tydeliggjøre de psykologiske sider ved medienes rolle, vil slike ord bli uthevet i den følgende beskrivelsen. Menneskene på toppen i mediebedriftene lar seg i større grad styre av penger enn tidligere. Det henger sammen med at svært mange av mediebedriftene har fått nye eiere som forlanger at mediebedriften skal tjene (mest mulig) penger. De har ikke lenger en ideell målsetting på samme måte som før. Ledernes ambisjon må nå blant annet være å øke markedsandelen, avlevere et tilfredsstillende overskudd til eierne og å høste anerkjennelse hos dem.
     For å øke opplagstallene og reklameinntektene, er det dét som de mange oppfatter som interessant, som prioriteres. Det fører til at mediene blir mer og mer underholdningspreget. Med de rammebetingelser de nå har, kan det sågar tenkes at redaktørene må gjøre ting de ikke er så glade for å gjøre. Men det kommer sjelden frem.

I mediesamfunnet har mediene og mediefolkene fått en betydelig makt. De bestemmer i stor grad dagsorden for den offentlige debatten. De bestemmer hvem som skal få si noe, og i noen grad hva som skal bli sagt, eventuelt hva som ikke skal bli sagt. Men makt korrumperer, særlig når korrektivet er mangelfullt. Og det er det, særlig fordi politikerne - med rette - er tilbakeholdne med å påvirke media. Kritiske innlegg fra private personer havner lett i redaksjonens papirkurv, og Pressens faglige utvalg (PFU) som skal utøve en viss selvkontroll, har - av nærliggende grunner - vist seg å være et nokså tannløst organ.
     Mens medienes tidligere rolle særlig besto i å formidle viktig informasjon, ser mediene idag sin oppgave i selv å produsere mye av informasjonen, hvor vi med hensikt har utelatt ordet viktig. Mens mange som vil delta i samfunnsdebatten, har problemer med å komme igjennom nåløyet, har medias egne medarbeidere "klippekort" til å presentere sine meninger, kommentarer og kåserier - og det tilsynelatende uten stramme plassbegrensninger og streng kvalitetskontroll. Til dels er dette mennesker som reagerer svært umodent, hvis de - på tross av effektive bekyttelsesmekanismer - skulle bli utsatt for kritikk. De ikke bare fremmer seg selv, men de beskytter også seg selv og opptrer som dommere i egen sak. Alt ialt fører dette frem til følgende konklusjon: I betydelig grad representerer mediene idag makt uten ansvar. Dette gjelder ikke minst regionaviser med monopolstilling i det lokale markedet.
     I dette bildet hører medienes bruk av sin makt til effektivt å hindre en offentlig debatt om medias rolle, en debatt som ikke skjer på medias premisser, en debatt uten mediefolk som taleføre debattanter og som ordstyrere. Som andre former for maktmisbruk kan nevnes: Hets mot enkeltpersoner som sågar kan føre til at de må forlate sine posisjoner. Gjennom store overskrifter eller sider med tekst og bilder gir man inntrykk av at uvesentlige ting er viktige. Man appelerer til menneskenes kikkementalitet etc. Man pirrer folks nysgjerrighet med detaljer som er ubetydelige for saken. De blåser opp det som "selger" - det mange vil ha - noe som fører til overfladiskhet, store bokstaver, stadig nye og store bilder av personer vi alle vet hvordan ser ut. Bak dette aner vi ønsket om salgstall og økonomi. Alvorlig kritikk av kolleger eller andre medier forekommer nesten ikke.

Også mediebedriftene er klatrestiger, hvor den enkelte journalist må finne sin plass internt og i forhold til maktutøvelsen og påvirkningsmulighetene i samfunnet. Det er nærliggende å se frykten og bekvemmeligheten bak den utstrakte bruken av de samme "kjendisene" i samfunnet. Da risikerer journalistene intet. De er sikret at programmet deres får en viss kvalitet, og at avtalen er fort i havn. Faren for å få en "langsomsnakker" er borte - men kanskje også muligheten for å få et nytt og interessant innspill?
     Det er også få journalister og medier som våger å ta opp kontroversielle saker. Den som setter spørsmål ved aksepterte sannheter, blir lett tiet ihjel. - I festtalene og i medienes programerklæringer heter det riktignok at slike ytringer er verd å lytte til, fordi de kan tilføre noe nytt og verdifullt. Men virkeligheten ser nok noe annerledes ut. Inkvisisjonens ånd er ikke død, selv om den fungerer annerledes.

Det dagsaktuelle må ha en enorm status i disse miljøene som jo skal lage et nytt produkt av et visst omfang hver dag. Det må være bakgrunnen for den uverdige oppførselen en kan se i forbindelse med ekstreme hendelser, hvor en stor flokk juornalister og fotografer flokker seg rundt mennesker som trenger hjelp og ro - og ikke nærgående spørsmål fra egoistiske mediefolk uten synlig medfølelse. Alt dette må være årsaken til at media - i likhet med politikerne - ligger langt nede på publikums tillitsbarometer! Likevel er det disse to gruppene som preger samfunnsdebatten og som påvirker så mange mennesker i alle aldre - og ikke minst barn og unge.
     Men la oss til slutt også få med at det finnes et stort antall mediefolk som opptrer med anstendighet og empati, men de er nok ikke helt i takt med tiden. «Jeg gremmes over det jeg ser» sa en redaktør da han gikk over i pensjonistenes rekker for noen år siden.

Konsekvenser av det som skjer i klatrestigene

Vi har sett at mye av det som skjer i klatrestigene har psykologiske årsaker. I tillegg har det psykologiske konsekvenser. La oss se på noen av dem. For det første påvirkes familiene. Mulighetene for å gjøre bruk av et bredere spektrum av sine evner, ønsket om økonomisk uavhengighet og økt status etc. har ført til at kvinnene er kommet inn i klatrestigene for fullt. Det har skjedd uten at mennene har overtatt arbeidet med hjem og barn. Selv om dette arbeidet er blitt rasjonalisert, og menn har overtatt noe, er deler av det ugjort, og - fremfor alt: barnas kontakt med foreldrene er blitt redusert. Hele samspillet mellom barn og foreldre er blitt annerledes. Det samme gjelder samspillet mellom foreldrene; mens det tidligere var en funksjonell arbeidsdeling mellom dem, utfører de i større grad det samme - begge skal lage mat, gjøre rent, tjene penger osv. - og skal dele på den måten. Alt i alt er terskelen for å gå fra hverandre blitt mindre i denne modellen med den følge at svært mange foreldrepar går fra hverandre, og barn mister den harmoniske familiens trygghet - både før og etter et brudd. At dette påvirker barnas psykiske oppvekstvilkår er åpenbart.

Hva skjer når disse tendensene opptrer kombinert med den såkalte eldrebølgen som vi nå står ved begynnelsen av? De fleste eldre holder seg friske og vitale mye lenger nå enn tidligere. Men mange blir ensomme og avskåret fra en nærmere kontakt med svigerbarn og barnebarn. I tillegg kommer eventuelle sted-barnebarn å forholde seg til. For å bøte på ensomheten prøver noen i stedet å hjelpe seg med kjæledyr, TV, og i stigende grad også med internett. Samtidig skjer en diskriminering ved at de eldre vrakes som politikere og jurymedlemmer, og ved at de betraktes som en belastning for pårørende og samfunnet. For mange som har «vært noe» gjennom jobben, er det en vanskelig overgang å bli marginalisert på denne måten. Å få delta i samfunnsdebatten blir også vanskeligere for mange. Det er påfallende at aviser nå ofte oppgir alderen til den som skriver eller omtales, som om det skulle være viktig.

Identifikasjon - gruppeinndeling og prestisje

                                         For den som identifiserer seg med en illusjon,
                                         vil sannheten føles som et angrep,
                                         og forsvaret blir et angrep på sannheten.

Disse tre forhold har ofte noe med hverandre å gjøre, og de kommer til syne i samfunnet i forskjellig sammenheng. Som vi har sett, er de fleste av oss knyttet til en eller flere grupper, organisasjoner eller klatrestiger. Vi er blitt del av klatrestigen. Vi indentifiserer oss med den. Går det bra for den, går det bra for oss. Jeg vil gjerne at bedriften skal ha et bra omdømme - at jeg arbeider i en OK bedrift. Taler noen nedsettende om bedriften «min», taler de på en måte nedsettende om meg også. Har organisasjonen et ideologisk grunnlag, overtar jeg denne ideologien - eller vesentlige sider ved den - som min egen. Kritkk mot ideologien blir da til en kritikk mot mine synspunkter og - i verste fall - meg selv. De emosjonelle følelsene blir engasjert; jeg kan føle det som et angrep som jeg må forsvare meg mot. Og da angrep ofte er det beste forsvar, er konflikten i full gang.

Det sosiale klima innen gruppen bidrar ofte til å redusere hemninger og gjøre en konflikt med omgivelsene på dette grunnlaget «hellig». Når følelsene involveres på denne måten, har sakligheten trangere kår enn fordommene.

Derfor kan både den ideologiske inndelingen og identifikasjonen være så farlig.
Og derfor er slike konflikter ofte så fastlåste og hensynsløse.

Innenfor sportens verden spiller identifikasjon en stor rolle. Populære fotballklubber har «supportere». De har utnevnt seg selv, og deres hovedoppgave er å heie på «deres» lag - det laget de identifiserer seg med. Vinner laget, har også supporterne vunnet - og det uten å ha vært nær ballen. Som vi har sett gjentatte ganger, kan denne form for identifikasjon danne grunnlag for alvorlige konflikter mellom supportergjenger. I prinsippet det samme, men noe mer sivilisert foregår det når «vi» - dvs. vi norske - har vunnet, det vil si hvis en av «våre» idrettsutøvere har vunnet et internasjonalt mesterskap. Det utløser stor begeistring hos mange som også føler seg som vinnere, ikke minst fordi media hauser opp slike begivenheter og får mange til å tro at dette er viktige hendelser.

Prestisje er et beslektet fenomen med stor utbredelse i samfunnet. Jeg har for eksempel sagt at jeg ønsker å gjøre det og det - og setter min ære i det - da er forutsetningene lagt til rette for problemer - dvs. prestisjenederlag - hvis jeg likevel ikke klarer det, eller må skifte standpunkt. Man taper også prestisje - "mister ansikt" - hvis det avsløres at man har gjort noe som ikke stemmer overens med den "image" man har hatt - og eventuelt nydt godt av - i samfunnet.
     Ofte kan vi se hvordan et standpunkt blir opprettholdt med tvilsomme begrunnelser, fordi det føles så vanskelig å skifte mening eller å innrømme feil. Det gjelder ikke minst autoriteter som lett får sin posisjon rokket ved å innrømme feil. Dessverre bidrar media også her til å usakliggjøre debatter ved å la det se ut som et nederlag å skifte syn i løpet av en saksbehandling. En sunn meningsutveksling - som ikke er låst på forhånd - skulle jo innebære at man hørte på hverandre og eventuelt lærte noe av samtalen.
     Er det gått prestisje i en sak, betyr det at man har knyttet emosjonelle følelser til saken på en slik måte at man identifiserer seg med sine standpunkter i saken. Å endre standpunkt vil da innebære en ripe i lakken på den «imagen» jeg har om meg selv, og som jeg gjerne vil at andre skal ha om meg. Det kan også gå prestisje i en sak for grupper, organisasjoner og nasjoner - ikke bare for enkeltpersoner. Da kan problemene bli tilsvarende større.

En samtale om autoriteter, meninger og innsikt

A:   Du har så mange uvanlige meninger. Kan du overbevise meg om at du har rett?

B:   Jeg vil ikke overbevise noen om noe.

A:   Hvis jeg sier at dine påstander er tøv?

B:   Da sier du at de er tøv. Det forandrer ingen ting. Virkeligheten avhenger ikke av hva du eller jeg sier. Virkeligheten må erkjennes. Den som argumenterer for å få rett, har sluttet å forske. Han har identifisert seg med sine meninger og har stengt seg selv ute fra ny innsikt, fordi han tror han allerede vet. Ved å identifisere seg med sine meninger, knytter han samtidig emosjonelle følelser i form av såkalt prestisje til meningene. Den som tviler på denne meningens riktighet, blir da en ubehagelig person som skal overbevises om at han tar feil.
     Spørsmålet er om vi er glade i sannhet og søker sannhet, eller om vi søker bekreftelse av våre forutinntatte meninger.
     Er vi glade i sannhet, har vi en avslappet, men interessert holdning til nye tanker. Har de hold i virkelighetens verden? Kan de bidra til å gjøre mine meninger mer omfattende og realistiske? Det er slik vi kommer videre.
     Av dette ser du også at innsikt og mening ikke er det samme, selv om det ikke alltid er så lett å holde dem fra hverandre. En liten gutt kan spørre faren om 2 og 2 er fire. Ja, sier faren, 2 og 2 er fire. Da faren er guttens autoritet som han stoler på, sier gutten etterpå at 2 og 2 er fire. Men - og det er poenget her - han har ikke skjønt det selv ennå. Han sier det riktige, fordi han stoler på en opplysning han har fått. Han gir uttrykk for en mening, som i dette tilfellet er riktig, fordi hans autoritet - nemlig faren - i dette tilfellet hadde tilstrekklig kontakt med virkeligheten. Hadde han skjønt selv at 2 og 2 er fire, hadde han hatt innsikt. Da hadde han ikke hatt behov for å spørre andre. Slik kan mening og innsikt se til forveksling like ut. De atskiller seg likevel grunnleggende.
     Den som ikke innser selv og er avhengig av autoriteter, blir ufri, avhengig av andre. Den som skjønner selv, er fri. Han vet at han vet, fordi han har hatt den tilstrekklige kontakten med virkeligheten selv. Den som må spørre autoritetene, må stole på at de har tilstrekkelig kontakt med virkeligheten. Men de har liten mulighet for å kontrollere om det er slik.

A:   Hvem er så våre autoriteter?

B:   Piloten, flymekanikeren og heisemontøren er våre mer anonyme autoriteter. Likevel stoler vi uten videre på dem. De beviser hele tiden at de har tilstrekkelig kontakt med virkeligheten. Og vi trenger dem nesten daglig.

A:   Hva så med politikerne?

B:   Selv om politikerne har erobret autoritetens posisjon i samfunnet, oppfører de seg ikke alltid slik at vi kan stole på dem. Heldigvis begrenser de seg vanligvis til hva vi som nasjon skal gjøre - ikke hva vi som enkeltindivider skal tenke og mene.
     Dét er den religiøse autoritetens doméne. Mens den religiøse lederen tidligere kunne påføre oss sine tanker og sin tro - nærmest uimotsagt - så godtar de fleste mennesker av idag ikke dette lenger. Mange av oss har en like god utdannelse og er like intelligente. Da har en lære som av mange oppfattes som ulogisk og urimelig, ikke den samme gjennomslagskraften lenger. De som forfekter den, har da på en måte spilt seg selv ut over sidelinjen..

A:   Når så mange av de gamle autoritetene har falmet. Hvordan er så kårene for den som er sin egen autoritet; den som selv har tilstrekklig kontakt med virkeligheten til å ha begunnede meninger og innsikt?

B:   Jo mere ensrettet et samfunn er, desto vanskeligere vil livet bli for en slik person. Ekstremt vanskelig ble det på inkvisisjonens tid. Idag blir man mobbet eller tiet ihjel. Her har media en nøkkelstilling. For nå er medias oppgave å tjene penger, og da må de gi noe til de mange. Ukurante meninger blir da lett nektet adgang til den offentlige debatten. Og den som ikke ønsker å utsette seg for offentlig mobbing, blir på den annen side tilbakeholden med ytringer som avviker for mye fra de «godtatte» meningene i vårt samfunn som dessverre er blitt nokså ensrettet - nokså lite tolerant overfor uvanlige synspunkter, selv om de er godt begrunnet.

Konflikt og vold

Det ser ut til å bli mer eller mindre oversett at konflikter mellom mennesker, grupper eller nasjoner er et psykologisk fenomen med bakgrunn i konflikter i de enkelte menneskers sinn. Fred er ikke mulig mellom konfliktfylte mennesker. Ønsker om fred og nedrustning nytter lite så lenge man ikke ser årsaksforholdene og handler ut fra det.

                     Fred er ikke mulig mellom konfliktfylte mennesker.

Konflikter og vold i forskjellige former og av forskjellige grunner spiller en stor rolle i samfunnet og mellom samfunn: Familie-vold i forskjellige former, overfall, drap, selvmord, voldtekt, ran, trakassering, utpressing, utkastelse av boligen ved manglende betalingsevne osv. I noen land finnes også væpnede konflikter mellom grupper av mennesker. De hyppigste voldsfenomenene mellom samfunn gjelder grensetvister og krig. Men det finnes også mer skjulte og mindre håndgripelige former for vold, slik som løftebrudd, svik, trusler om represalier, å påføre andre en følelse av mindreverd osv. Volden kan ramme fysisk, økonomisk og psykisk, også i kombinasjon.
     Det er ofte konflikter som fører til vold mellom mennesker og stater. Men ikke alle konflikter fører til voldshandlinger. I tillegg finnes vold som ikke uten videre kan tilbakeføres til konflikter mellom to parter, slik som mobbing, bedrageri, ildspåsettelse og voldshandling uten motiv, slik det er blitt registrert i den senere tid.
     Noen former for vold er akseptert, andre ikke. Eksempelvis er forsvarskrig akseptert. Av ny dato er vold for å beskytte mennesker mot overgrep av egne myndigheter (konf. NATO's nye strategi som nå også er akseptert). I tillegg kommer den volden samfunnet utøver i visse tilfeller for å opprettholde ro, orden og respekt for loven.
     Volden i samfunnet er etter hvert så omfattende at den (og frykten for den) er blitt en rammebetingelse for livet til mange mennesker. Da vold synes å avle vold, er man på denne måten inne i en ond spiral. Samtidig innebærer dette en mulighet for å redusere volden, fordi de samme avhengigheter kan bidra til å redusere den, hvis man bare kommer igang. Hvordan kan det skje? Da må vi se på voldens årsaker. Det er ikke så lett, fordi mye ennå er uavklaret på dette feltet. Her følger en oversikt over situasjoner som lett fører til vold:

Ekspansjonsvold er vold som er rettet mot den eller de som er i veien for min vilje til å oppnå noe. Det er ikke vanskelig å finne eksempler fra dagliglivet mellom mennesker, i forretningslivet og mellom stater. Psykologien synes å være: Mer til meg på bekostning av andre.

Tåle-vold oppstår som reaksjon på ubehagelige, og gjerne langvarige, livsbetingelser, slik som voldelig opprør mot undertrykkelse. Men tålevold kan også finnes i forholdet mellom mennesker, også i familier. Kjernen i denne voldens psykologi ligger i ønsket om å kvitte seg med et lenge tålt ubehag. Avhengig av hvilken energi som strømmer inn i ønskene, hvilke virkemidler man har, og hvilke begrensninger man har inne i seg når det gjelder bruk av virkemidler, vil ønsket bli søkt oppfylt på legal måte, ved å bryte loven eller eventuelt ved å volde skade på andre. Det er åpenbart at også frykt spiller en sentral rolle i mange sammenhenger. Den som holder mennesker nede, frykter oppstand og bruker enda sterkere vold for å holde folk nede.

Fornærmelse er en annen form for vold. Den kan (bare) utøves mot dem som lar seg fornærme. Da svært mange mennesker gjør det, er denne form for vold farlig, og da særlig gjennom de reaksjonene den kan fremkalle, og som vi har kalt hat-vold. Voldelige reaksjoner på diskriminering på etnisk, sosialt og religiøst grunnlag kommer inn her. Den psykologiske kjernen i hat-volden synes å være at jeg ser meg fornedret eller ydmyket ved at jeg selv (eller mitt selvbilde eller noe jeg identifiserer meg med) blir sett ned på. Forutsetningene for denne type vold er altså et såret selvbilde, dessuten en voldelig reaksjon som får utløp, fordi de indre moralske bindingene ikke er sterke nok til å hindre at voldstendensene får utløp.

Alle disse formene for vold (og noen til) er med å danne livsbetingelse for millioner av mennesker i den industrialiserte verden og i u-landene: hjemme, på skolen og på jobben. Gamle som føler seg truet på gaten. De mange som utnyttes, fordi de frykter å miste jobben. De som blir frustrerte, fordi de har mistet jobben, og som kanskje lar frustrasjonen gå ut over andre. De som tar andres eiendom for å overleve, for å berike seg, eller for å kunne flykte fra elendigheten de lever i og inn i en kortvarig narkorus osv.
     Forutsetningen for mye av volden innen de tre førstnevnte typene (ekspan-sjonsvold, tålevold og hat-vold) er en inndeling i «vi» og «de andre», de som ikke tilhører den «rette» etniske gruppen, den «rette» nasjonen, det «rette» sosiale sjiktet, det «rette» partiet, den «rette» religionen, den «rette» banden osv. Identifikasjonen med gruppen og dens ideologi skaper den avstand til mennesker i andre grupper som er en forutsetning for denne volden. Slik identifikasjon finner vi i mer eller mindre ekstrem form blant mennesker på Balkan, i India, Israel, Norge og de fleste andre steder.
     Mange samfunn ser farene. Den medisinen man setter sin lit til, er toleranse. Men et blikk på verden idag viser hvor langt toleransen rekker når man samtidig driver en ideologisk indoktrinering gjennom kulturen og i statlig regi, slik det skjer i mange - særlig fundamentalistiske land. Å skape forutsetningene for ideologisk vold gjennom ideologisk indoktrinering og samtidig tro at denne tilretteleggingen for vold kan uskadeliggjøres gjennom toleranse, er åpenbart en illusjon. Toleranse har vist seg å ikke være et sterkt psykologisk virkemiddel. Vil man ha slutt på vold på ideologisk grunnlag, må man tydeligvis slutte med religiøs, nasjonal, rasemessig og sosial indoktrinering og den tilhørende gruppedannelsen. Her gjenstår mye.

Vi har nå sett på hvordan noen forhold i samfunnet blir påvirket av det som befinner seg i psyken. Men psyken påvirker samfunnet langt bredere enn som så. Det er bare å følge våkent med i hvordan for eksempel kulturen blir brukt av mange til å flykte fra plagsomme tanker eller en triviell hverdag. Og hvilken rolle spiller sammenligning i samfunnet? I våre dager lever store organisasjoner nærmest av å sammenligne. Arbeidstagerorganisasjonene vokter på hverandres lønnsforhold og øvrige arbeidsbetingelser. Gjennom slike og andre former for sammenligning skapes den misnøye som er en forutsetning for deres eksistens. Og under lønnsforhandlingene er sammenligning med det andre har fått et vesentlig virkemiddel, ja så vesentlig at egen verdiskapning som grunnlag for egen lønn helt er kommet i bakgrunnen! Her ligger en av drivkreftene bak inflasjon.
     Ser vi nøyere etter, oppdager vi at hele vår konkurranse-jagede verden beror på sammenligning; hvem som skal få jobben, hvem som skal få oppdraget, hvilket land vi skal etablere fabrikken i, hvor vi kan gjøre den beste pengeplasseringen, og hvor vi skal dra på ferie.

Språk og tanke

I de seneste årene har det vært omtalt ganske ofte at den oppvoksende slekt har problemer med å uttrykke seg bra på norsk. Dette, sier man må rettes på ved å ha flere norsktimer på skolen. Er problemet så enkelt? La oss se litt nærmere på det.
     Klar tale, skriftlig og mundtlig, forutsetter i det minste to ting: En klar tanke og beherskelsen av et sprog, som er istand til presist å uttrykke tankens innhold. Hvis evnen til å uttrykke seg klart på norsk er mangelfull, så kan altså årsaken enten være
     - manglende evne til å tenke klart eller
     - manglende beherskelse av det norske sproget,

eller begge deler i kombinasjon. Vi forutsetter da at den andre betingelsen er oppfylt, nemlig at det norske sproget er istand til å uttrykke vedkommende tankes innhold klart.
     Flere norsk-timer på skolen vil altså bare være et egnet virkemiddel i det sistnevnte tilfelle. Skal man da helt se bort fra muligheten for at evnen til å tenke klart er blitt mindre? Nå er det selvsagt slik at muligheten for å tenke klart også avhenger av at man behersker et sprog. På den annen side kan evnen til å tenke klart mangle, selv om man behersker sproget. Tankens klarhet, eller mangel på sådan,
kan altså i seg selv være den begrensende faktor, hvis evnen til å uttrykke seg klart svikter.
     Finnes tegn eller faktorer i vår tid, som skulle tilsi at evnen til å tenke klart er blitt mindre? Evnen til klar tanke er i betydelig grad et spørsmål om intelligens. Men denne form for intelligens er ikke en størrelse uavhengig av andre faktorer. Den vil avhenge av visse kunnskaper eller informasjon samt behovet for- og evnen til å konsentrere seg.
     Kunnskapsmengden hos elevene er idag antagelig større enn tidligere og kan derfor neppe være en begrensende faktor i evnen til å tenke klart. Men hvordan forholder det seg med konsentrasjonen? Mye tyder på at i alle fall behovet for å konsentrere seg er blitt større, fordi de ytre og indre impulsene, som kan avlede oppmerksomheten fra det vi holder på med, er blitt flere og kanskje også sterkere. Så selv om evnen til å konsentrere seg ikke er blitt dårligere, så er den blitt mindre i forhold til konsentrasjonsoppgaven, slik at resultatet, outputen, er blitt dårligere. Hvis dette er en av årsakene bak tankens manglende klarhet, og derved unge menneskers manglende evne til å uttrykke seg klart, da må problemet møtes med helt andre virkemidler enn flere norsktimer på skolen.

Uten å gå nærmere inn på det her, vil vi minne om at det også finnes ikke-verbale språk som uttrykker ikke-verbale tanker som også spiller en stor rolle i samfunnet. Musikken har sitt språk - tonespråket - som kan uttrykkes både skriftlig og muntlig. Musikkens, matematikkens, koreografiens og andre symbolsprog er utviklet for å dekke slike behov. Det er gjennom skrift- og lydsymboler at kommunikasjon finner sted. Men man kan også tenke i bilder, figurer og diagrammer, som jo også brukes i den skriftlige kommunikasjonen med andre mennesker.
     Ikke alle tanker kan kommuniseres. Det vet de som har prøvd å beskrive tanker på mer subtile følelser. Det må også henge sammen med at vi er lite bevisste på våre følelser når de er der. Derfor har vi i vår kultur bare et grovt begrepsapparat for følelser, og tankene på slike følelser etterpå blir tilsvarende; vi sier vi var glade eller veldig glade eller veldig triste etc. Å uttrykke seg mer presist om følelser enn dette blir ofte vanskelig. Det er her kroppssproget i noen grad åpner for en mer intuitiv kommunikasjon.

Det er enda en dimensjon i denne problemstillingen. Hittil i dette avsnittet har vi stilltiende forutsatt at de symbolene tanken gjør bruk av, representerer noe reelt, og at vi har klart for oss hvordan denne realiteten «ser ut». Men som vi har sett tidligere, er det ikke alltid tilfelle. Og hvordan kan jeg kontrollere at det jeg sier ikke bare er et spillfekteri med ord som ikke representerer noe reelt? Er man interessert i å tenke, snakke, kommunisere og leve i realitetenes verden, må man hele tiden ha et våkent øye for de realitetene som ligger bak de ordene man bruker når man tenker og snakker.

Hvordan styrer vi livet vårt?

Styring er viktig. Samfunnet skal styres, «utviklingen» skal styres, bedrifter skal styres, økonomien skal styres osv. Men hva med livet vårt, skal ikke det styres? En gang jeg diskuterte strategisk utvikling av bedrifter med kolleger, spurte jeg om det ikke også var aktuelt med en strategisk plan for ens eget liv? Reaksjonen var taushet. Utspillet fant av en eller annen grunn ingen gjenklang.
     Men hvordan styrer vi livet vårt, hvis vi da styrer det i det hele tatt? Går man litt nærmere inn i denne problemstillingen, blir det fort klart, at det er andre som i betydelig grad styrer, i det minste deler av livet vårt. Og det er bare i liten grad en bevisst styring, og ofte en mer ubevisst påvirkning. La oss derfor først se litt på hvem det er som styrer og/eller diffust påvirker livet vårt? På hvilke områder skjer det og på hvilken måte? Mot denne bakgrunn vil vi etterpå se på hva vi eventuelt kan gjøre selv, og hvordan vi gjør det.

Det som skjer med oss i barneårene, og eventuelt tidligere, preger de fleste av oss for resten av livet. De fleste foreldrene prøver sikkert å styre sine barn, dvs. oss, inn på et bra spor i livet, slik at vi blir «veloppdragne og snille» barn og mennesker. Men det ser for meg ut til å være tre forutsetninger for å lykkes med dette, nemlig (1) at det å bli et «veloppdragent og snilt» barn er et bra mål for styringen, at (2) foreldrene kjenner sammenhengen mellom mål og midler, og (3) at den ubevisste påvirkningen gjennom foreldrenes egen væremåte, gjennom eksemplets makt, harmonerer med den bevisste påvirkningen eller styringen. Jeg skulle anta at minst to av disse forutsetningene svikter i de aller fleste tilfellene. Det betyr at de fleste av oss psykisk (og i enkelte tilfeller også fysisk) er et resultat av foreldrenes mer eller mindre mislykkede styring. Den påvirkning som utøves av søsken og andre barn og voksne i nærmiljøet og familien kan forsterke eller redusere denne virkningen.
     Noe senere i livet, i barnehage- og skolealderen utsettes vi for bevisste styringsforsøk av myndigheter og organisasjoner. Religiøse og politiske organisasjoner går inn for å påvirke vårt følelsesliv og vår tankevirksomhet, til å danne visse mønstre i samsvar med organisasjonenes syn og mål.      
     I den senere tiden spiller media og reklamen en større rolle. Hva det fører til i det lange løp er uvisst, men visse indikasjoner avtegner seg i barns kjøpemønstere. De skal ha det som er «inn», og det er reklamen som langt på vei bestemmer hva som er «inn». Sammen med dette virker gruppepresset, som ser ut til å gripe om seg. Skal du bli godtatt av gruppen eller ha en posisjon i den, må du oppfylle kravene til hvordan du kler og tér deg og hva du tenker. Hvor blir det da av selvstendig tenkning? Styrken til å stå alene?     
     Også myndighetene i mange land søker i denne alderen å innvirke styrende på våre liv. Jeg tenker da ikke i første linje på den obligatoriske skolegangen og militærtjenesten. Men det foregår en systematisk nasjonalistisk indoktrinering med idealet om trofasthet mot den verdslige og eventuelt geistelige øvrigheten.
     Det som er kommet «under huden» på oss, slik at vi identifiserer oss med det, det sitter godt fast. Og det er ikke så lett å gjennomskue disse avhengighetene og bli fri for dem. Preget på denne måten, hvilken mulighet har vi så for å styre vårt eget liv? I det daglige, slik ser det ut for meg, styrer vi livet vårt innenfor rammen av vår betingethet særlig ut fra ett hovedkriterium: belønning og straff. Dvs. vi søker å oppnå det behagelige og å unngå det ubehagelige. Dette skjer antagelig mer ubevisst enn bevisst hos de fleste.
     Dette er i de fleste tilfeller en kortsiktig styring, som kan ha ugunstige langsiktige virkninger. Selv om man vet om dette, skjer likevel styringen på den samme måten: Selv om jeg vet at jeg risikerer helsen min, røker jeg fortsatt. Selv om jeg vet at jeg skulle bevege meg mer, sitter jeg for meget stille, osv.      

Noen få store beslutningspunkter i livet tar de fleste mennesker bevisst stilling til: Hvilket yrke skal jeg velge, skal jeg starte for meg selv eller søke en jobb, og i så fall hvilken jobb skal jeg søke på eller ta, og hvor skal jeg bosette meg? Skal jeg gifte meg eller gå inn i et samboerforhold?      
     Antall barn er etter hvert også blitt en mer planlagt størrelse. Det er også blitt noe mer vanlig at mennesker mot slutten av sin yrkeskarriære planlegger sin pensjonisttilværelse. I en lignende situasjon er også mennesker som av en eller annen grunn har fått et «skudd for baugen». Også disse er ofte mer bevisste hva de vil gjøre med livet sitt og hvordan.
     Å planlegge betyr å se fremover, og ser man langt nok fremover, møter man tanken på det de fleste av oss unngår å tenke på. Kanskje er det grunnen, eller en av grunnene til at så få vet hva de vil med livet sitt? Eller er det fordi de rett og slett ikke har funnet en mening med dette livet som vi har fått? Men har de ikke søkt, så kan det kanskje være et mål å finne ut om, og i tilfelle hvilken mening livet kan ha?

Styringsprinsipper i dagliglivet

Dagens velvære teller mer enn det ubehaget som måtte komme i dets kjølvann om noen tid. Blant annet derfor fortsetter mange å røke, selv om det kan gå på bekostning av helsen i fremtiden.
     Det er altså ikke innsikt, ikke forståelse av hva som er nødvendig, som ligger til grunn for prioriteringene, men rett og slett ønsket om å ha det bra nå og i den nære fremtid. Rovdriften på ressursene og de store miljøskadene som etter hvert melder seg, er logiske konsekvenser av denne form for styring. Det samme gjelder antagelig også den stigende kriminaliteten og selvmordsfrekvensen.
     De som blir politiske ledere og vil tekkes de mange, må av nærliggende grunner følge en avart av samme prinsipp, nemlig popularitetsprinsippet. Her kan det lett bli konflikt mellom innsikten i det som er nødvendig og det som er populært. Og her vil de som ikke vil korrumpere seg selv lett få problemer. Dette blir ofte angitt som grunn når personer med utmerkede kvalifikasjoner sier de ikke er interessert i politikk. De avslår å snakke og handle mot bedre vitende. Slik sett kan man si at det skjer en form for negativ seleksjon til viktige samfunnsposisjoner.
     En liknende problemstilling finner vi innenfor media. At de som er avhengig av å selge sitt produkt, må utforme dette slik at mange vil kjøpe det, er forståelig, men likevel beklagelig når resultatet blir at kvalitet taper for kvantitet.

Hvordan samfunnet bruker våre styringsmekanismer

Overskriften indikerer tre spørsmål: Hvilken eller hvilke styringsmekanismer er det tale om? - Hvem i samfunnet bruker - eller misbruker - disse styringsmekanismene? Og hvem er det som blir styrt av dem? Vi begrenser oss da stort sett til det som foregår i demokratier. La oss først se på styringsmekanisme nummer en: Vår trang til å søke det behagelige, de gode følelsene og til å unngå de vonde.

Hva er det som gir gode (eller bedre) følelser?
Det er blant annet: (1) det trygge, det sikre, det kjente; (2) det bekvemme og behagelige; (3) bekreftelsen av egne meninger; (4) det å være noe; (5) og det å føle seg fri. (Som vi har sett, kan visse former for frihet vanskelig forenes med trygghet.) Og dessuten (6); det å føle seg verdsatt.

Hva er det som gir vonde (eller mindre gode) følelser?:
Det er blant annet: (1) det utrygge, det usikre, det ukjente; (2) det som krever anstrengelse, det ubekvemme, ubehag inklusiv fysisk smerte; (3) sannhet som kan kullkaste egne meninger (som man så altfor ofte har identifisert seg med); (4) det ikke å være noe; (5) det å føle seg ufri, å måtte gjøre noe en ikke har lyst til.

Denne styringsmekanismen brukes av offentlige, religiøse og private autoriteter gjennom prinsippet om belønning (man gir gode følelser) og straff (hvor man gir vonde følelser). Eksempler her er det offentlige rettsvesen, at Guds straff rammer den som ikke respekterer presteskapets påbud, og belønningssystemene i næringslivet.
     Ved å skape angst for ubehag eller love belønning bruker eller misbruker autoriteter våre primitive styringsmekanismer til å påvirke eller beherske oss innenfra på en måte som de fleste av oss ikke er klar over eller aner konsekvensene av.
     At bedrifter ønsker å styre eller påvirke oss gjennom reklame, er åpenbart. Hvilke mekanismer gjør de da bruk av? Herlig smak i munnen for en billig penge? God stemning i familien ved å servere nettopp denne kaffen, osten eller pizzaen? Fjerning av ubehag ved å bruke nettopp dette vaskemiddelet eller håndklædet? Jeg blir attraktiv ved å bruke nettopp denne hårshampoen, eller ved å eie denne lekre bilen?
     Men også andre instanser gjør bruk av de samme mekanismene for å påvirke oss. Det skjer i familien; i oppdragelsen og mellom ektefeller. Og det skjer i høy grad også i klatrestigene. Eksempelvis omgir «sterke» ledere seg gjerne med «ja-mennesker», mennesker som har penslet sjefens selvfølelse ved å være enig med ham eller henne, og som har fått forfremmelse som lønn. I ideologisk pregede samfunn virker dette prinsippet sterkt, helt ned til små ideologisk pregede grupper.
     Det finnes også en annen styringsmekanisme, nemlig normstyring som virker i kombinasjon med prinsippet om belønning og straff, og som har til hensikt å få folk flest til å oppføre seg «sivilisert». Det dreier seg om regler for hvordan man skal tenke og handle i visse situasjoner. Eksempler her er «skikk og bruk» og trafikkreglene. Disse normene kan ha videre eller snevrere toleransegrenser som virker på samme måte som ved vanlig teknisk styring, slik vi har sett tidligere.

Det siste styringsverktøyet vi skal nevne her er lojalitet. Å være lojal regnes umiddelbart for å være fint. Men hva vil det si å være lojal? Lojalitet antyder et forhold mellom to parter; den som skal være lojal og den som krever lojalitet. Lojalitet er altså et virkemiddel som én part bruker for å få en annen part til å gjøre det som forventes. Lojalitet er noe man griper til når andre virkemidler ikke kan brukes eller ikke er sterke nok. Det er et «moralsk» virkemiddel, dvs. det søker å innvirke direkte på det psykiske plan til den som forventes å være lojal.
     Hvordan er situasjonen for den som forventes å gjøre noe ut fra «lojalitetshensyn»? Å gjøre noe av lojalitet blir først aktuelt når andre og viktigere grunner ikke foreligger: Jeg har ingen grunn til å gjøre det ut fra en direkte egen interesse, heller ikke fordi jeg finner det rett og rimelig. For i slike tilfeller er det ikke aktuelt å snakke om lojalitet. På tross av dette gjør jeg det. Hvorfor? Fordi jeg har lovet det? For ikke å bli uglesett i et miljø jeg tilhører? Er dette kjernen i lojaliteten?
     Hva kan man få folk til å gjøre ved hjelp av dette virkemidlet? Det ser ut til at man kan få folk til å gjøre tvilsomme ting som de ellers aldri ville ha gjort; enkelte ganger kanskje også bra ting som de ellers ikke ville ha våget. Man kan få folk til å tie, der de burde ha talt, og til å tale der de burde ha tiet. Og til å godta der de burde ha protestert. Det hele dekkes til av lojalitetens edle skinn. Bør jeg være litt skeptisk neste gang noen forlanger lojalitet av meg?
     Lojalitet kan også være knyttet til en idé av nasjonalt, etnisk eller religiøst innhold etc. Slike lojaliteter preges inn i forsvarsløse barnesinn over hele verden. De er del av grunnlaget for inndeling av mennesker i «vi» og «de andre» - grupper som igjen danner grunnlag for større og mindre konflikter.
     De nevnte mekanismene (vedrørende ønsker om trygghet og velvære etc.) ligger også bak opprettelsen av sentrale innretninger i samfunnet, slik som forsvar, helsevesen, rettsvesen og næringsmiddelkontroll osv. som hver på sin måte skal tilfredsstille slike behov.
     I jakten på menneskenes gunst og oppmerksomhet - det gjelder politikk og næringsliv - fremheves ofte tilbud og rettigheter, mens menneskenes ansvar og plikter nedprioriteres. Hva blir konsekvensene av disse våre styringsmekanismer og autoritetenes bruk av dem?

-   Det fjerne (i tid) blir nedprioritert til fordel for det nære. I politikken blir det ofte slik at fordeler som kommer fort, prioriteres fremfor de som kommer sent. Dessuten er det svært vanskelig å ta (nødvendige) ulemper nå for å oppnå fordeler eller unngå ulemper senere. Her spiller det også en rolle at der mange påvirker, blir det lett til at ingen - eller bare «de andre» har ansvar.

-   Er det sanne ubehagelig, blir det lett nedprioritert (til fordel for en behagelig illusjon).

-   Bekvemmeligheten fører til at vi lar andre tenke for oss - noe som i og for seg er lett forståelig - så komplisert som samfunnet, verden og tilværelsen er blitt, men det er likevel risikabelt, for vi vet ikke hvor autoritetene leder oss hen.

Alt i alt fører dette lett til at vi er mye opptatt av behagelige, men uvesentlige ting. Det åpner opp for makthaverne til å gjøre som de vil, særlig når mediene bidrar til en slik utvikling. Har flertallet blitt lokket inn i denne fellen, så kan i demokratier «alt» skje - eller nesten alt. For i de fleste tilfeller finnes minoriteter som fortsatt er våkne og følger med - minoriteter som er sterke nok til å komme med motforestillinger og til å mobilisere.

Hvordan takler vi samfunnets krav til oss?

Samfunnet - storsamfunnet og våre nære omgivelser - stiller visse krav til oss, til hvordan vi oppfører oss, til hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Hvordan møter vi disse kravene? Mange - kanskje de fleste av oss - prøver å tilpasse seg disse normene, selv om det ikke alltid er det vi har mest lyst til. Utad ser da alt bra ut, men innad - inne i oss - finnes en konflikt mellom det vi gjør for å tilfredsstille samfunnsnormene, og det vi egentlig hadde mest lyst til å gjøre. Må vi leve med denne konflikten?
     Tenker vi litt fritt rundt denne problemstillingen, kan vi spørre: Hvordan ville alt se ut i samfunnet, hvis vi opphøyde til samfunnets «norm» det vi har mest lyst til inne i oss? Og hvordan ville denne nye «normen» se ut?
     Vi ville da levd uten slike konflikter inne i oss. Men det som i henhold til denne nye «normen» ville foregå i samfunnet, ville antagelig bli ganske «vilt» - og ikke mye i samsvar med det vi ønsker oss. Normene tjener altså til å gjøre samfunnet - samværet mellom oss mennesker - mer «sivilisert». Må vi altså leve med denne konflikten inne i oss - mellom kravene som et «sivilisert» liv stiller, og det vi egentlig helst ville gjøre?
     Hva - om vi gjorde vårt indre mer «sivilisert», slik at samfunnsnormer basert på vårt siviliserte indre kunne prege samfunnet? Ville normer da overhode være nødvendige? Selvsagt ikke. Og tilpasning til normer ville heller ikke være nødvendig for oss. Dermed var vi også kvitt den indre konflikten som så mange mennesker nå lever med. Og er vi kvitt indre konflikter, er også mye av grunnlaget til ytre konflikter mellom mennesker fjernet.
     Spørsmålet er altså: Er det mulig å gjøre vårt indre mer «sivilisert»? To muligheter avtegner seg: Selverkjennelse gjennom innblikk i egen psyke og religiøs opplevelse. Mer om selverkjennelse finnes på www.johanlem.no.

Strukturer i forandring?

Vi kaster et flyktig blikk på verden og spør: Skjer det noe som forandrer sentrale strukturer i verden idag, og hvis ja, kan vi finne psykologien bak det? For å tydeliggjøre psykologiske aspekter uten lange forklaringer, er ord som indikerer psykologi, skrevet med uthevet skrift.
     På det økonomisk-politiske plan er det bl.a. to forhold som virker iøynefallende: Integreringsprosessen i Europa og den økonomiske utviklingen i de folkerike statene Kina, India, Indonesia og Brasil - samt en rekke mindre stater. Hva er det som driver disse prosessene frem?

Frykten for en ny intern krig lå bak begynnelsen av integreringsprosessen i Europa. Men etter hvert er det vel - på den ene siden - ønsket om økonomisk utvikling og bedret konkurranseevne, og på den annen side ønsket om mer politisk kraft og innflytelse på linje med USA som har vært ambisjonen til det politiske lederskapet i EU. Ønsket om å redusere en rell eller innbilt fare fra øst har etter hvert også spilt en rolle - kanskje sammen med et ønske om å hjelpe de tidligere Østblokk-landene som nå går inn i EU, til større trygghet og økonomisk velstand.
     Det var antagelig frykten for å bli teknologisk og økonomisk akterutseilt - og dermed også militært og politisk akterutseilt - som førte Kinas lederskap inn i ett av verdenshistoriens største eksperimenter som innebærer en delvis økonomisk frihet under et regime av politisk ufrihet i en kjempestat.
     I verdens største demokrati - India - var lederne i større grad avhengige av å tilfredsstille menneskenes behov. Derfor har den økonomiske utviklingen i dette landet vært enorm. Den utstrakte fattigdommen som fortsatt er til stede, må forklares ut fra særlig to forhold; skjevfordeling av godene, og at man måtte begynne utviklingen fra et svært lavt utgangsnivå.

Russland er for tiden sterkt svekket, selv om økonomien nå er i bedring. Landet har vært og er vel fremdeles inne i en gjennomgripende omstillingsprosess etter at Sovjetunionens vitale ressurs- og betalingsstrømmer ble brukket opp i mindre deler, slik at de ikke fungerte lenger. Å bygge opp igjen et nytt system som fungerer mellom alle de nye statene og omverdenen forøvrig har vært en langvarig og vanskelig oppgave. Russlands utvikling er derfor spesiell, men på det psykiske plan har - i denne situasjonen - alle menneskelige svakheter kunnet utvikle seg; mangel på kunnskap om den nye situasjonen og mangel på initiativ til å handle selvstendig og ta ansvar - dessuten korrupsjon, kriminalitet og maktmissbruk, som førte store deler av landets ressurser på billigsalg til mennesker som ville berike seg, om nødvendig på landets bekostning.

Av hensyn til befolkningenes levestandard og av hensyn til maktpolitikk skjer en økonomisk vekst i verden idag som - for første gang i menneskehetens historie - innvirker truende på naturens forholdsvis stabile system. Hvordan takles disse miljøbegrensningene? Mye av det som lett kan gjennomføres, blir gjort. Men tiltakene synes ikke å stå i noe rimelig forhold til utfordringene. Selv om miljøbegrensningene nå leverer sterke indikasjoner på alvoret i situasjonen, blir bare utilstrekkelige tiltak satt iverk. De kreftene som vil bremse nødvendige tiltak, er så mektige at de overstyrer den økende bekymringen i de store folkemassene kanskje særlig i de industrialiserte landene og i noen øystater som holder på å bli skyllet på havet, bokstavelig talt.
     Hvorfor går det så langsomt med å ta inn over seg det som skjer og å ta konsekvensene av det? To forhold synes å peke seg ut; en generell treghet og uvilje mot forandring og motvilje mot å påta seg de personlige ulempene som nødvendigvis ville være en konsekvens av nødvendige tiltak. Demokratier synes her å ha en viss ulempe, fordi vel de fleste politikere kvier seg for å fremme upopulære tiltak - for ikke å redusere sine muligheter for det de ønsker så sterkt;
gjenvalg. Paradoksalt nok fører det til at grupperinger innen folket må ta ansvar, gå foran og presse politikerne til å gjøre nødvendige, men upopulære ting.
     Det finnes også en sterk kobling mellom miljø og økonomi. Multinasjonale selskaper er nå blitt så store og verdensomfattende at nasjonalstatene ikke lenger har mulighet for å regulere deres virksomhet. Til det kreves overnasjonalitet, og det kan nå bare oppnås gjennom multinasjonale avtaler. Erfaringen tilsier at slike avtaler er kompromisser som ofte er utvannet og kommer sent - et forhold som innebærer at de multinasjonale selskapene synes å være den overlegne parten - også fordi de i tillegg ofte påvirker statenes lederskap innenfra.
     Disse selskapene ønsker minst mulig reguleringer i den globale frihandelen og den internasjonale konkurransen. Denne konkurransen tvinger frem en produktivitetsøkning, hvor færre mennesker kan produsere den samme mengden som tidligere. For å unngå arbeidsledighet, fører regjeringene hele tiden en politikk som tar sikte på økonomisk vekst - konkurransen gjør det nemlig vanskelig i stedet å redusere arbeidstiden. Når den ønskede økonomiske veksten på minst ca. 3% per år (Som kompensasjon for den vanlige rasjonaliseringsgevinsten på ca. 3% per år. ) er oppnådd, er regjeringene lykkelige, mange mennesker som nyter godt av dette, er også lykkelige, mens miljøet og fremtidige generasjoner er skadelidende.
     Parallelt med dette skjer en viss omstrukturering av maktforholdene i verden - forandringer som går på bekostning av nasjonalstaten. Noe makt kanaliseres oppover til overnasjonale organer med mindre demokratisk kontroll, mens makt knyttet til mindre viktige saker i større grad kanaliseres nedover til mindre enheter som får større fullmakter lokalt. For slike saker blir da den demokratiske kontrollen større, en kontroll som riktignok må bevege seg innenfor nokså upåvirkelige rammer som er satt av andre.
     Det finnes tegn på at FN nå påtar seg - og får aksept for å utøve rollen som verdens øverste myndighet. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at det internasjonale samfunn i større grad vil se sitt ansvar og gripe inn overfor regimer i mindre land, hvis disse bryter menneskerettene til egen befolkning. Men hele denne omstruktureringen er ennå i sin spede begynnelse og går bare langsomt fremover.

Det skjer en polarisering av menneskene i mange land: På den ene siden de som klarer å følge med i de store forandringene i verden idag, og som ønsker å skjønne det som skjer; og på den annen side de mange som gir opp å følge med, og som i stedet hengir seg til det behagelige livet så lenge de kan ha det. Det vil også føre til en polarisering av intelligens og innflytelse bl.a. gjennom et skolevesen som lar de flinke få lov til å utvikle sine evner på sine egne premisser. I denne prosessen vil - ved siden av skolevesenet - media og internett spille en stor rolle; for egen utvikling og for egen påvirkning utad.
     La oss til slutt nevne et forhold som vi foreløpig såvidt ser konturene av: visse tendenser i retning av en ny-religiøsitet som vel henger sammen med dette: Etter hvert har ganske mange nå skjønt at materialismen ga oss noe å leve av, men ikke nok å leve for.
     Vi er altså klar over at samfunnet bare kan forbedres opp til en viss diffus grense ved å forbedre systemene, i vid forstand. Skal man komme videre med å forbedre verden - ut over systemforbedringenes i og for seg store muligheter, må man etter hvert også interessere seg for hvordan vi mennesker kan bli mer harmoniske i vårt indre. Disharmoniske, konfliktfylte og egoistiske mennesker vil ikke kunne skape harmoniske samfunn, selv med de beste systemene. På den annen side vil harmoniske mennesker rimeligvis kunne danne harmoniske og rettferdige samfunn nær sagt uansett hvilke systemer de ville bruke, bortsett fra at de selvsagt ville ha intelligens nok til å innføre bra systemer.

I stedet for å se den psykologiske bakgrunnen for det som skjer i verden, og å gjøre noe med den, satser myndighetene fortsatt - og nesten utelukkende - på ofte ganske små systemforbedringer. Man ordner seg slik at man utnytter drivkraften i egoismen, men prøver samtidig å lede prosessene inn i baner som i større grad tjener menneskeheten - så langt det rekker. Myndighetene synes ikke en gang å være klar over de samfunnspsykologiske forhold som er nevnt ovenfor. Det er beklagelig, fordi samfunnet og politikerne står overfor så mange viktige oppgaver som ikke kan løses av systemforbedringer. Det er også beklagelig, fordi enkelte symptomer tyder på at vi mennesker blir mer egoistiske og konflikrfylte i vårt indre - at vi altså utvikler oss i feil retning på tross av den økonomiske velstanden.

De systemforandringene som ennå måtte være mulig for å forbedre samfunnet, skal vi la ligge her. De må variere fra land til land, både i type og mengde. Spørsmålet jeg gjerne vil komme tilbake til, er: Hvilke muligheter finnes for å forbedre samfunnet ved å forbedre menneskene som dette samfunnet består av? Med å forbedre mener jeg da en dyptgripende forandring av menneskets karakter i retning av indre harmoni og intelligens. Opportunistiske atferdsforandringer, disiplinering og andre mer overfladiske forandringer ser vi da bort fra i denne sammenheng, selv om de kan ha en viss betydning for hvordan samfunnet fungerer. Svaret ligger i de tidligere kapitlene i denne boken som nettopp har prøvd å belyse dette spørsmålet - menneskets mulighet for å leve uten indre og ytre konflikter. Disse mulighetene ville bli vesentlig fremmet hvis selverkjennelse var del av vår kultur. Og samfunnet ville blitt vesentlig annerledes hvis mennesker uten indre konflikter ville sette sitt preg på det.


Til hovedsiden                               Til innholdsfortegnelsen                               Til kapittel 9