relig.5.html

5 HVA HAR RELIGIONENE FELLES?

Uavhengig av hvilken religion et menneske har tilhørt, sendes de som har ført en god vandel, det vil si de som har avslått de onde inngivelser,fordi de er synd, og har utført sine gjøremål på en rettskaffen og ærlig måte, [de sendes] ikke inn i sin viljes ondskap, men bevares av Herren og er derfor i innsikt og visdom. Emanuel Swedenborg

Du må forstå at det er på denne måten Gud rommer i seg hele verden,
med alt som er til. Det er tanker Gud tenker, at alle ting er i ham.
Hermes Trismegistos/Ammonios (3. årh. e. Kr.)

Finnes en bedre kirke enn den som har himmelhvelvet til kuppel?

Når vi skal sammenligne religioner, er det nærliggende først å spørre: Hva er en religion? Tar vi for oss de undersøkte religionene, og ser hvilke elementer de legger vekt på, blir det ikke så lett å si hva en religion er, og hvilke bestanddeler som må være til stede for at en religion skal kalles en religion, for å si det enkelt. Er det en troslære knyttet til forestillingen om en gud som har visse egenskaper, og som menneskene skal forholde seg til? Er det forestillingen om et hinsides som har visse egenskaper? Er det et sett av leveregler som skal etterleves? Eller er det det religiøse sinnelag som er vesentlig, det å fjerne alt annet enn kjærlighet, medfølelse og barmhjertighet fra sin egen psyke? Som vi har sett, legger ikke de ulike religionene hovedvekten på de samme elementene. Er det slik at religion egentlig omfatter alt dette? Og at religionene på en måte supplerer hverandre? Noen vil steile over en slik tanke. Dessverre er det slik at sterke emosjonelle - eventuelt aggressive - følelser ofte er knyttet til slike spørsmål, fordi menneskene identifiserer seg med sine forestillinger. Det er et paradoks som springer ut av menneskenes manglende selvforståelse, at religionene foreskriver godhet blant menneskene, og at mennesker som betrakter seg som "troende", likevel ofte reagerer med aggression i stedet for med godhet.

5.1 Grov oversikt over religionene

I dette avsnittet skal vi skaffe oss en oversikt over religionene gjennom korte karakteristikker, og deretter se på vesentlige forskjeller og likheter. Vi følger da stort sett inndelingen til kjernespørsmålene, nemlig virkelighetsbeskrivelsen: Jorden, universet og det hinsidige - Guds vesen - Menneskets vesen - Hvordan det hele er blitt til og utvikler seg, - Og hensikten med det hele. Dessuten troen: Leveregler som følges ut fra lydighet - Troen alene? - Eller personlig fullkommengjøring ut fra forskjellige utviklingslinjer.

Buddhismen
Buddhismens forestillinger om Gud er litt uklare. På en måte forestiller man seg både en personlig Gud, som er den store, allmektige Gud som skaper og opprettholder, og en upersonlig Gud som den "opplyste" kan forenes med i nirvana, det store "intet". I tillegg til dette brukes gudsbegrepet om langt utviklede "sjeler" eller finstofflige vesener på forskjellige nivåer i de hinsidige sfærer.

Selv om en beskrivelse av skaperverket ikke har en sentral plass i buddhismen, kommer det frem at det hinsidige har mange sfærer av stigende subtilitet. De fleste ligger på et høyere utviklingsnivå enn Jorden. Men det finnes også fire "smertens sfærer" under Jordens sfære. Underst er helvete, og nest under Jorden er dyrenes sfære. Det finnes ingen evige himler eller helveter, selv om noen skal vare svært lenge. Den knappe beskrivelsen av det materielle universet som er gitt, virker utrolig treffende. Menneskesinnet har en udødelig og uendelig natur. Å erkjenne sinnets natur er å erkjenne alle tings natur.

Buddhismen legger hovedvekten på en personlig utvikling gjennom selvdisiplin under ledelsen av en "opplyst" leder, det vil si en leder som selv har gjennomført den prosessen som fører frem til forening med Gud - det eller den som er opprinnelig, som ikke er blitt til, og gjennom hvem alt som er blitt til, er blitt til. På Jorden manifesterer resultatene av denne disiplinen seg som høy moral, nøysomhet, medlidenhet og kjærlighet. På denne måten skal lidelsen og lidelsens årsaker bringes til opphør. Der det å bli opphører, der er nirvana.

De færreste oppnår fullkommenhet i løpet av ett liv på Jorden, men man har flere muligheter gjennom reinkarnasjon, gjenfødelse på Jorden. Kvaliteten på neste liv blir sterkt påvirket av hvordan man lever det nåværende livet. Både mennesker, byer og land har sine skjebner (karma). Man er sin egen frelser og former sin egen fremtid selv. Langtkomne, eller høytstående finstofflige vesener kan på frivillig basis bli inkarnert som menneske på Jorden for å hjelpe menneskene i deres utvikling. Paranormale egenskaper kan man få som en følge av den personlige utviklingen, men etterstrebes ikke, da de også kan være en fallgrube.

Hinduismen
Hinduismen er en monoteïstisk religion. Gud er på en måte en dualitet, urnaturen og ånden (eller selvet) som begge er uten begynnelse. Urnaturen er det handlende aspekt; ånden det som opplever glede og lidelse. Alle vesener har denne natur som sitt skjød, for Gud er hele verdens skapelse. Gud er legemliggjort bevissthet, både formløs og med form. Ut over dette tillegges Gud en rekke egenskeper, og man kan nærme seg Gud ved å nærme seg én av Guds forskjellige egenskaper. Det finnes like mange veier til Gud som Gud har egenskaper(?). Og avhengig av hvilken vei man går, møter man Gud på ulik måte, og derfor har Gud fått et annet navn ut fra hvilken vei man går, og hvilken egenskap man møter.
Verken her eller hinsides finnes vesener som er fri for de tre egenskaper med opprinnelse i urnaturen: Klar, urolig og mørk. De binder det uforgjengelige selvet som er inkarnert i menneskets dødelige kropp. Det ufattelige selvet kan verken drepes eller forurenses. Derfor er den kjærlighet og godhet som mennesket viser, Guds kjærlighet, mens det onde mennesket gjør, kommer fra mennesket selv.

Det finnes et hinsides med gode og mindre gode verdener, inklusive et helvete. De gode verdener er befolket med guder og gudinner. I tidsrommet mellom to inkarnasjoner på Jorden lever også finstofflige mennesker i hinsidige sfærer som er i samsvar med de liv de har levd tidligere på Jorden. Det vil si at også hinduismen regner med reinkarnasjon og karma. Og reinkarnasjonen fortsetter inntil man er kommet så langt i sin utvikling at man ikke behøver komme tilbake. Også her kan guder - inklusive den høyeste Gud - la seg inkarnere for å hjelpe menneskene. Hinduismen av idag regner med at hvert enkelt lite liv må fødes påny og påny gjennom stadiene plante - dyr - menneske.

Målet for den enkeltes liv er å bli forenet med Gud og å oppnå den lykkelige tilstand som er forbundet med det. Behovet for gjenfødelse er da et tilbakelagt stadium. Flere veier fører ifølge hinduismen til Gud. I prinsippet beror de på selv-innsikt og disiplin. Sentralt står handlingen, ikke handlingens frukt. På samme måte som i buddhismen, bør denne veien gås under ledelse av en opplyst leder. Yoga er for mange hinduer et virkemiddel på veien til forening med Gud. Paranormale evner kan følge den som er kommet langt i sin utvikling. Men også her kan slike evner virke distraherende på den personlige utviklingen.

Islam
Islam ser på seg selv som fortsettelsen av jødedommen og kristendommen. Islam er også en monoteïstisk religion, hvor Gud er den allmektige og allvitende som har skapt himmel og Jord. Og hvor Muhammed er hans siste og største profet. I det hinsidige finnes en himmel med engler og et helvete som oppsto ved et syndefall. Jordelivet er kort, og etter det kommer et varig hjem enten i himmelen eller i helvete, alt avhengig av hvordan man har levd. Vesentlig er troen på Gud, på bønn og den lydighet man har vist mot en lang rekke moralbud og andre regler for livet her på Jorden. Islam regulerer ikke bare den enkeltes liv, men også samfunnet i stor grad. Det er altså tro, bønn og lydighet som åpner porten til himmelen for den troende muslim, som således er sin egen frelser. Islam har mye felles tankegods med jødedommen.

Jødedommen
Jødedommen er også en monoteïstisk religion. Den ene Gud er usynlig, men allmektig. Men jødedommen er ikke bare en religion, men også historien til et folk som blir holdt sammen, ikke bare gjennom felles historie og religion, men også gjennom felles gener. Historien beretter om et stort antall paranormale fenomen som var forårsaket av Gud. Disse fenomenene synes særlig å ha hatt to siktemål: Å lede jødefolket ut av fangenskapet i Egypt, gjennom ørkenen og til Kanaens land, og å sikre Guds lederskap over folket og folkets trofaste anerkjennelse av- og lydighet mot dette lederskapet. Gud, ved sine sendebud, griper også inn i enkeltpersoners liv. De religiøse hovedtrekkene i jødedommen er troen på Gud ved bønn og lydighet mot en lang rekke regler for livet her på Jorden, samt troen på å være utvalgt av Gud til å motta Messias, verdensfrelseren, en gang i fremtiden. Jødedommen virker nokså jordisk orientert med de mange forskriftene for hvordan man skal leve, og hvordan samfunnet skal være. Men den har også beskrivelser av det hinsidige som er delt i en ond verden, hvor satan bor, og en god verden. Der finnes engler og åndevesener. Tilstedeværelsen av preeksistens synes å fremgå av GT. Herren ville noe med dette folket, men det fremgår ikke klart hva Herren ville med det.

Kristendommen
For de kristne er jødedommen stort sett en forberedelse av kristendommen, som da også er en monoteïstisk religion, hvor Gud er skaperen av himmel og Jord. De kristne er klar over at de tilber samme gud som jødene. Men de tillegger Ham noe forskjellige egenskaper. Hensikten med jødedommen var å skape en "oase" i en hedensk verden, som dengang dyrket underverdenens ånder som guder. Denne oasen - jødefolket - skulle være den ytre rammen om det liv Kristus - Guds enbårne sønn - skulle leve når han i sin tid skulle fødes som mennesket Jesus på Jorden. Dette var del av Guds frelsesplan. Det synes å være grunnen til at jødenes Gud virker hard og dømmende, noe i motsetning til de kristnes forestillinger om Gud som kjærlighetens Gud.

Også i kristendommen finner vi et hinsides som før Jesu død og oppstandelse var delt i to helt atskilte deler: Guds rike og dødsriket. Det ser ut til at disse verdener igjen er underinndelt etter visse kriterier. Jorden med menneskene er del av dødsriket. Også dødsriket er underlagt Gud. I Guds evige rike er Kristus øverste leder over himlenes hærskarer. Menneskene på Jorden kan kommunisere (para-normalt) både med den gode og den onde siden av det hinsidige. Kristendommens mål for den enkelte er et evig liv i Guds rike. Det som for det syndige menneske åpner porten til himmelen, er troen på Jesus Kristus som verdens frelser og et liv i samsvar med hans kjærlighetsbud. Muligheten for frelse ble tilveiebragt av Jesus ved å fullføre Guds oppdrag på Jorden, inklusive å lide fornedrelse og død på korset uten å vende seg bort fra Gud. Dessuten hadde han et æren å utføre i dødsriket. Dit dro han etter sin død på korset, og derfra sto han - som den første - opp påske-morgen. Derved var veien åpnet for alle som vil tilbake til Guds rike. For den enkelte skjer det ikke uten kamp, da de onde makter motsetter seg en slik utvikling. Kristi endelige mål er å føre alle tilbake til Gud, det vil si å gjenopprette den tilstanden som eksisterte før det første syndefallet.

De "små" religionene
Bardo Thødol regner med en ur-trinitet som opprinnelsen til alt som er blitt til. Mennesket er i en oppadstigende prosess frem til fullkommenhet. Denne prosessen innebærer vanligvis flere liv på Jorden. Det finnes et hinsides som også omfatter et helvete. I fullkommenheten finnes paradisiske, åndelige riker.

De Kaldeiske Oraklene forteller at Faderen er urkilden og toppen av det ledende hierarki i himmelen, men at "den annen ånd" er skaperen. Det finnes hinsidige verdener med gode og onde ånder. De onde kan plage menneskene og sågar ta bolig i dem. Det onde er blitt til gjennom et slags syndefall. Ordet nedstigning som brukes her, brukes også om menneskesjelens inkarnasjon i en menneskekropp her på Jorden. Reinkarnasjoner fortsetter inntil sjelen har utviklet seg så langt at ytterligere inkarnasjon ikke er nødvendig. Den oppadstigning som foregår på Jorden, skal gjenforene menneskene med Faderen. For menneskesjelen har i seg en guddomsgnist som gjør dette mulig.

Ifølge Gnostisismen er mennesket en følge av en kosmisk kamp mellom Lys og Mørke. Det finnes flere fortetningsnivåer i skapelsen. Mennesket består av legeme, sjel og ånd. Ånden er en gudegnist med evighetskarakter. I mennesket er den formørket. Mennesket oppnår frelse ved hjelp av erkjennelse, som også er nødvendig for verdens utvikling.

Også Sufismen sier at det finnes en gudegnist i menneskehjertet som er i harmoni med alt som eksisterer. Men det ligger egoisme som et mørkt teppe over denne gudegnisten. Veien til Gud er en indre erkjennelsesvei kombinert med lutring. Trance og ekstase skaper forbindelse med den åndelige verden.

Vesentlig i sjamanismen er utviklingen av paranormale evner på et fundament av streng selvdisiplin og - i noen tilfeller - moral. Disse evnene åpner tilgang til en åndelig verden som den erfarne sjamanen etter hvert føler seg like hjemme i som i denne verden.

5.2 Begrep

For det første vil vi her opprettholde de begrepene vi har brukt tidligere i størst mulig grad. Men noen få begrep bør kommenteres ytterligere. Det gjelder særlig: Gudsbegrepet, de rettferdige, åndsbegrepet og bruken av ordene død og liv.

Gudsbegrepet
Gudsbegrepet kan brukes om forskjellige ting i én og samme religion. Det gjelder både hinduismen og kristendommen. Dessuten kan gudsbegrepet ha en noe forskjellig betydning fra religion til religion. Det er derfor viktig å ha dette klart for seg, slik at begrepene ikke skaper unødig forvirring. Hvordan dette begrepet er brukt av de forskjellige religionene er beskrevet tidligere. Alt i alt brukes gudsbe-grepet både om en personlig og en upersonlig gud. Dessuten kan gudsbegrepet bli brukt om rene, finstofflige vesener som lever i Guds rene og fullkomne rike. I det følgende vil gudsbegrepet bare bli brukt om den genuint opprinnelige kraft ut fra hvilken alt annet er blitt til. I visse sammenhenger har det vist seg hensiktsmessig å omtale Gud som Selvet (med stor S). Det henger sammen med at noe av Guds vesen er til stede i alt det som er utgått fra ham. Når slike forhold diskuteres, vil ordet "Selvet" gjerne bli brukt.

De rettferdige
Rettferdighetsbegrepet brukes i to betydninger i skriftene. For det første brukes det slik det vanligvis brukes om rettferdighet og urettferdighet, selv om begrepene i skriftene innebærer noe annet enn i vårt dagligliv. Vi tenker sjelden igjennom hva rettferdiget egentlig innebærer, nemlig; at det vi påfører andre, det skal vi selv erfare. Det er en ganske streng lov som i utgangspunktet ikke gir rom for nåde. Denne form for rettferdighet har ikke noe å gjøre med den rettferdighet vi gjerne snakker om i dagliglivet, og som beror på sammenligning. Eksempelvis finner jeg det urettferdig at jeg skal tjene så lite når de andre tjener så mye mer. Jesus avviser slik form for sammenligning. Hvis jeg oppfyller min del av vår avtale, skal du ikke bry deg om at jeg har avtaler med andre som kan synes gunstigere. Rettferdighet brukt på denne måten krever også likebehandling for loven med lite eller intet rom for nåde.

Men så bruker bibelen begrepet "rettferdige" og "urettferdige". Her dreier det seg om noe mer enn rettferdghet i betydningen ovenfor. En "rettferdig" er ikke bare rettferdig, men også gudfryktig, plikttro, barmhjertig og hjelpsom. En "urettferdig" vil derimot være egoistisk, hensynsløs og ugudelig etc.

Diverse begrep
Åndsbegrepet vil vi i det følgende unngå sålangt det er mulig, fordi det er så uklart og kan bety så mange forskjellige ting. Begrepene død og liv vil i det følgende bli brukt i samsvar med forklaringene i avsnitt 4.54.
   Vi tar også med et begrep som først blir brukt senere. Det gjelder den guddommelige gnist som finnes i alle mennesker og som gir mennesket liv. Andre uttrykk som brukes om det samme, er: Kristusbevissthet, Indre Guds Gnist, buddhanaturen og individualisert Selv.

Født i Norge,                   Er det landet som bestemmer
Lutheraner                     hva som stemmer?
Født i Riyadh,                   Hvor mange vil tørre å spørre
Muhammedaner                  om deres religion
                              er illusjon?

5.3 Hva har religionene felles?

Det finnes helveter hvor de ikke gjør annet enn å strides om sannhetene.
Emanuel Swedenborg

Skal vi forsøke å se de store religionene i sammenheng, må vi også plassere dem i tid. Jødedommen og hinduismen er de eldste religionene. Stort sett begynte de omtrent samtidig, for vel 3000 år siden. Så fulgte buddhismen vel 500 år senere, og kristendommen ca. 500 år efter det igjen. Islam er den yngste religionen som kom ca. 700 år etter kristendommen. Dette, og den grove oversikten, skal vi ha i mente når vi i kapittel 7 beskriver en modell som prøver å favne det hele.
Vi spør nå ut fra denne grove oversikten: Hva har de undersøkte religionene i det store og hele felles, og hva er markerte forskjeller? De synes å ha det til felles

- at de vil sette livet på Jorden i en større sammenheng og gi det en mening, gi svar på menneskenes store spørsmål,

- at de tilber en immateriell Gud, og vi må anta det er den samme, selv om man tillegger Ham litt forskjellige egenskaper og - naturlig nok - gir Ham forskjellige navn. Av noen blir han kalt Javé, av andre Vishnu eller Shiva, av andre igjen Alla, Brahma eller Gud Fader etc.,

- at de vil føre menneskene frem til et ubegripelig godt liv nær Gud i det hinsidige,

- at livet i det hinsidige (bl. a.) avhenger av hvordan man lever her på Jorden, også hvilket liv på Jorden som kvalifiserer til et liv i høye sfærer (og det motsatte) synes langt på vei å være sammenfallende i religionene. Herskesyke og sanselighet er for eks. negativt hos alle,

- at religionenes opprinnelse ligger langt tilbake i tid,

- at de store religionenes nåværende form og innhold (i den grad de eksisterer) i betydelig grad synes å avvike fra deres opprinnelige form og innhold,

- at de, til tross for at de vil være åpenbaringsreligioner, stort sett ikke lenger har den samme kontakt med sin hinsidige opprinnelse.

De "små" religionene synes ikke å endre dette bildet vesentlig. Men troen på reinkarnasjon er fremtredende og det forhold at det på bunnen av menneskesjelen finnes en guddommelig gnist som er formørket av egoisme etc. Å oppløse dette mørket gjennom disiplin og selvinnsikt og å gjenforene mennesket med Opprinnelsen er målet for utviklingen. Sjamanen har en noe annen innfallsvinkel; han eller hun må ikke tro, de vet av erfaring.

Hvorfor er det slik at åpenbaringsreligionene ikke har samme kontakten med det hinsidige som før? Hvorfor må vi gå så langt tilbake i tid? Har noe skjedd i mellom-tiden? Er Gud død? Har Han forlatt oss? Tror vi fordi det er fjernt? Hva hadde vi sagt, hvis tilsvarende hadde hendt idag? Er vi blitt så "rasjonelle" at vi tror at det vi ikke kan forklare, er "urasjonelt" (les tankespinn)? Mye tyder på at det finnes en rasjonell forklaring på mye av det angivelig "urasjonelle" - det vi (ennå) ikke kan forklare. Vi må bare - med et åpent sinn - lære lovmessighetene å kjenne. Så det forhold at vi per dags dato ikke kan forklare et fenomen, betyr vel ikke at det er urasjonelt, eller at det sågar ikke kan eksistere, selv idag?

Og hva synes så hovedforskjellene mellom religionene å være?

- Religionene tillegger Gud ulike egenskaper og gir Ham forskjellige navn.
- Noen er misjonerende, andre ikke.
- Noen er inkluderende overfor andre religioner, andre er ekskluderende.
- Dessuten er det åpenbart at de vektlegger forskjellige ting.

Dette skal vi kort se nærmere på. Ser vi stort på det, synes følgende hovedforskjeller å avtegne seg: Noen legger størst vekt på et liv i samsvar med oppsatte forskrifter (jødedommen og islam). Derved kan man frelse seg selv. Noen legger størst vekt på personlig utvikling gjennom disiplin (buddhismen og hinduismen). Slik frelser også disse seg selv. Denne tilnærming har et sterkt psykologisk aspekt, idet man oppnår innsikt i seg selv og verden, gjerne under ledelse av en mester som har gått den samme veien selv. Blant gnostikerne og sufiene - og i noen grad blant sjamanene - understrekes betydningen av selverkjennelse ytterligere. Én religion, kristendommen, legger hovedvekten på troen på frelseren, som forutsetning for frelse, og hvor livet da leves i samsvar med frelserens bud. Men menneskets indre utvikling har ikke alltid spilt den samme beskjedne rollen blant de kristne.

En rekke tekster fra sentrale kirkefedre fra det tredje til det tolvte århundre er kommet til den vestlige verden fra det greske språkområdet via Russland (Den russisk ortodokse kirken) under betegnelsen Philokalia (som betyr kjærlighet til skjønnhet). Det spesielle ved disse skriftene er at de stort sett ikke omhandler den kristne læren, men er vegvisere til å bli "rene av hjertet", og med sterke psykologiske sider. Mange av de tidlige kirkefedrene var tydeligvis opptatt av meditativ bønn, til dels sågar med yoga-lignende øvelser. Ved sine psykisk orienterte iaktagelser og anvisninger snakker de av egen erfaring. Dette har mye til felles med zen-buddhismen, men er blandet med kristne forestillinger om det ondes fristelser, synd og renselse ved Kristi hjelp. Slik går disse skriftene videre enn buddhismen ved at de ikke bare er opptatt av disiplinering, men også i innsikt i hvordan psyken virkelig fungerer. Både vilje og innsikt brukes her til en innsats for å bli "rene av hjertet".

Særlig to av religionene er misjonerende, kristendommen og islam. Det er naturlig at jødedommen ikke er misjonerende, da denne religionen henger så nær sammen med historien til jødefolket. Hinduismen er heller ikke misjonerende, mens buddhismen inntar et slags mellomstandpunkt i dette spørsmålet. Forklaringen ligger antagelig i det neste punktet.

Jødedommen og vel også kristendommen er ekskluderende overfor andre religioner. Islam har tatt noe av jødedommen og kristendommen opp i seg, men på egne premisser. Kristendommen og islam er altså både misjonerende og ekskluderende overfor østens religioner. Grunnen synes å være at begge religionene er ideologisk betinget. Hinduismen og buddhismen derimot er åpne overfor andre religioner og tar elementer av dem opp i seg, men på egne premisser. Det synes å henge sammen med at disse to religionene i langt mindre grad er ideologisk betinget. De legger størst vekt på at menneskene arbeider med seg selv for å bli "rene av hjertet", for å si det enkelt. Hvilke mer konkrete tanker man har om Gud og det hinsidige med videre synes i den forbindelse mindre viktig.

Man kan spørre: Hvordan kan åpenbaringer gi såpass forskjellig resultater? Kan det ha noe å gjøre med kvaliteten på den som åpenbarer seg fra den andre siden? Det kommer vi tilbake til i kapittel 7. I utgangspunktet har vi festet lit til det skriftene sier. Og hvorfor? Fordi de menneskene som står bak skriftene var overbevist om at det var forbundet med stor synd og straff ikke å formidle budskapet videre så nøyaktig som mulig. Vi vet riktignok at det har forekommet feil og forfalskninger. Men det skjedde antagelig på senere stadier og i forbindelse med avskrifter. Det er lite trolig at de som sto bak originalskriftene, ikke utførte arbeidet sitt samvittighetsfullt. Derfor har vi antatt at helhetsinntrykket fremdeles består.

Til hovedsiden Til Innholdsfortegnelsen Til 6 Resultater fra "Langs Erkjennelsens Grenseland"