Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler:: Hva vil det si å tro? - Tro og virkelighet - Om "kirken" og kristendommen - Er det ikke merkelig? - Bibelens "story" - Religionshistorikeren og virkeligheten - Hvem var Jesus? - Fordomsfull Bibel-forskning - Hva menes med religion? - To veier til Gud - Hva sier Bibelen om forholdet mellom Gud og Jesus - om menneskenes komunikasjon med det hinsidige, om Guds frelsesplan, om dåp, om oppstandelse, om gudsbegrepet, om synd, om det å leve? - Hva sier Bibelen om det hinsidige? - Om Bibelens to dødsbegrep - Hva skjedde i påsken og hvorfor? - Kristendom, hva nå? - Refleksjoner over "Fader Vår" - Hva er en mystiker? - Finnes et hinsides? - Bøkenes bok - Troen på ideologier - Om å kommunisere med det som er - Mening - Neo-Darwinismen, vitenskap eller livssyn? - Livssyn, hva er det?
********************************************************************
FORUM nr. 137

Hva vil det si å tro?


Hadde jeg fått spørsmålet "tror du på Gud?" da hadde jeg svart med å spørre: hva vil det si å tro? Her er to muligheter: Tror du at Gud eksisterer?, da er svaret "ja", jeg vet at han eksisterer. Og betyr spørsmålet: "har du tiltro til Gud?" da er svaret mitt også "ja". Men ikke alle som svarer ja på det første spørsmålet, vil svare ja på det andre. Det er de som tror, eller vet at Gud eksisterer, men som er kommet i opposisjon til ham, og derfor ikke har tiltro til ham - ikke vil være hans barn. Denne viktige "detaljen" går tapt når vi bruker den overfladiske versjonen "tror du på Gud?"

Trosbegrepet brukes også i en helt annen sammenheng - man tror når man antar at noe er slik eller slik. Trosbegrepet må derfor brukes med omhu, vil man bli oppfattet slik det er ment.

                                              
***

FORUM nr. 126

Tro og virkelighet
Forvirrende mangfold - mange interesser


Det begynte med Kolloens bok om Snåsamannen. Den åpnet for en debatt om erfaring, tro og overtro. Og det ble klart hvilken brytningstid vi lever i. La oss først se litt på hvilke interesser som særlig er representert på dette "markedet", og hva de står for:

Først har vi de som er rasjonelle og tror på vitenskapen og det den har "dokumentert". De ser med overbærenhet på dem som tror på klarsyn og alternativ behandling, og beklager at kjente personer vitner om personlige erfaringer på dette området. NRKs Schrödingers katt tok nylig mål av seg til å avsløre at klarsynte ikke ser klart. På den annen side demonstrerer TV Norge de utrolige evnene som enkelte klarsynte personer har.

De fleste tror nå på utviklingslæren, slik den foreligger i dag. Neo-darwinismen er en ren vitenskapelig teori med sterke og svake sider, men noen har samtidig gjort den til en ideologi som har avskaffet en skaper. Dawkins heter deres guru, som nå sprer sine synspunkter via TV. På den annen side florerer alternativbevegelsen som aldri før uten sjenerende behov for vitenskapelighet. Publikum strømmer til messene som viser en utrolig mengde forskjellige (angivelige) behandlingsformer og fenomener, mens de som tror på vitenskapen, etterlyser dokumentasjon på at kuren virker - ut over plaseboeffekten. De såkalte skeptikerne setter ofte betingelsene for eksperimenter eller tester, selv om de ikke har de rette forutsetningene for å yte eksperimentet rettferdighet.

I Hessdalen og andre steder i verden observeres merkelige lysfenomen som også norske forskere nå begynner å interessere seg for. Så er de utenlandske forskerne ikke helt alene lenger. Merkelige fenomen dukker dessuten opp på kornåkre i mange land, særlig syd i England. De fleste er uforstående til disse fenomenene bortsett fra de som tar det for gitt at de er laget av kreative mennesker, selv om de ikke kan si hvoran det skulle være mulig å lage disse store, kompliserte og fantastisk vakre rosettene i kornåkrene i løpet av noen få nattetimer.

"Kirken", det vil si "Den norske kirke" har løsnet på noen av båndene til Bibelen og er dessuten i utakt med deler av sine medlemmer som fx tror på reinkarnasjon og kosmisk bevissthet. Og sporten har langt på vei tatt religionens plass på søndagene. Muslimene har tilført landet en ny form for religiøsitet som preger hele deres kultur. Andre igjen søker innover i seg selv for å tilfredstille sin religiøsitet. Her er ulike tilnærminger og meditasjonsformer. En liten, men talefør organisasjon som kaller seg humanetikere har fått "klippekort" i media. Og mange journalister synes å være enig med dem i troen på at det ikke finnes en Skaper eller en hinsidig verden. TIl overmål får vi stadig ny informasjon om hvordan forskere tukler med livet og livsformene - med eller uten nanoteknologi.

Konsekvenser for publikum
Det er virkelig ikke lett for unge mennesker å orientere seg i denne jungelen av "tilbud" og impulser, ja, heller ikke for voksne av alle aldre. Mange blir henvist til å "shoppe" - sette sammen noe som passer for en selv - lage sin egen virkelighet - helst uten å miste kontakten med den objektive virkeligheten. Og alt dette skjer med klimakrisen og alle de andre krisene verden befinner seg i, som bakteppe. Menneskenes usikkerhet blir altså synlig på mange måter. Da er det en liten trøst at vi har et universitet i Tromsø som har tatt mål av seg til i det minste å se nærmere på noe av den erfaring mennesker har gjort med alternativ behandling og uforklarlige sykdomsforløp. Det er vel ingen tilfeldighet at det nettopp var det forholdsvis nye UiT som kunne tenke så fordomsfritt.

Mer saklighet
For det synes å være på høy tid at vi nærmer oss alle disse problemstillingene med et åpnere sinn, med standpunkter som er mindre fastlåst enn det som synes å være tilfelle i dag. Det finnes én virkelighet. Vår tro, vårt livssyn må ha kontakt med denne virkeligheten. Uten det blir vår tro bare en illusjon. Så langt vår erfaring rekker, er denne virkeligheten uten selvmotsigeler og felles for oss alle. Det gjelder å erkjenne den. Og det gjelder å finne vår plass i den. Våre virkemidler er observasjon og logisk tenkning. Når vi ser på listen ovenfor, i hvilken grad bruker vi disse virkemidlene?

Det høres enkelt ut å være saklig, men er det ikke. Vi mennesker er ikke så rasjonelle og endrer ikke så lett på våre meninger. Vi knytter emosjonelle følelser til våre standpunkter; vi identifiserer oss altså med våre meninger. Det betyr at setter noen spørsmålstegn ved det jeg mener og identifiserer meg med, da oppfatter jeg det lett som kritikk av meg selv og det jeg står for, eventuelt som et angrep som jeg må forsvare meg mot. Mennesker som har rollen som autoriteter, har særlige problemer her. Mennesker som justerer seg i retning av bedre kontakt med virkeligheten, skulle æres, ikke bli sett ned på.

Men også et annet forhold gjør det vanskelig å endre på synspunkter vi er fortrolige med. Vi er ofte trege og bekvemme og lever i en sosial tilhørighet som vi er blitt avhengige av, og som har forventninger til oss. Men å gjennomskue feiloppfatninger og endre på dem krever en innsats, og hvor mange har overskudd og mot til det?

Hva må gjøres for å redusere kaoset og å oppnå større klarhet?
Vi må nærme oss virkeligheten. Da vil vi også nærme oss hverandre, siden vi lever i den samme virkeligheten. Finnes en Skaper, er han både min og din skaper. Tror mao. to religioner at det finnes en skaper av himmel og jord, må det selvsagt være den samme guden man tilber, selv om man bruker ulike navn og tillegger Skaperen forskjellige egenskaper. Finnes reinkarnasjon, gjelder det både for deg og for meg. Er homøopati en illusjon, da virker denne behandlingen verken for deg eller meg. Er klarsyn et reelt fenomen, da er det reelt også for skeptikerne, som da forhåpentligvis legger skepsisen til side i saklighetens navn. For å nærme seg virkeligheten krever saklighet.

Utrolig mange konflikter kunne vært unngått hvis vi hadde vært mer saklige. Og hva vil det i vårt tilfelle si å være saklig? Vi har innsett at mye av det vi mener og tror vi vet, ikke er så sikkert som vi ofte vil ha det til. Vi må være interessert i å sette våre meninger på prøve, fordi vi har innsett at det å søke sannhet er viktigere for oss enn at søke bekreftelse av våre meninger. Er jeg glad i sannhet, vil jeg takke den som viser meg at jeg tar feil. For da er jeg kommet et skritt videre på veien til sannhet.

Virkeligheten virker koordinerende, det vil si at i den grad religionene nærmer seg virkeligheten, i den grad nærmer de seg også hverandre - helt uten vanskelige forhandlinger. Og i den grad vitenskapen nærmer seg virkeligheten - også den som forklarer ekte paranormale fenomen, vil den nærme seg religionene. Vitenskapens problem er at den bare kjennener den materielle verdens naturlover og innhold. Men det finnes erfaringer som tyder på at det finnes noe mer, noe finstofflig som følger sine egene lover, lover som ikke kan fanges med materiens målemetoder. Men det kan likevel være reelt - del av virkeligheten som angår oss, og som vi ikke har grunnlag for å benekte. På enkelte paranormale områder har vi i faktisk muligheter for å forske med metoder som er tilpasset vår verden.

Det rike tilbudet av mer eller mindre realistiske "ismer" i vår tid gjør det vanskelig å vite hva som er reelt og hva som er illusjon. Det virker forvirrende. Mens ulike synspunkter om samme sak skaper motsetninger, virker kontakten med virkeligheten koordinerende og eventuelt forenende. Saklighet er et middel til å få bedre kontakt med virkeligheten. Honnør til dem som velger saklighet fremfor prestisje.


                                                     
* * *

FORUM nr. 122

Om "kirken" og kristendommen

I hvilken grad er "kirken" dvs statskirken, fremdeles kristen? 80% av folket er medlem av denne kirken, men under 50% kaller seg kristne.

Kristendommen synes uløselig knyttet til Bibelen - men hvor sterkt? Forholdet mellom kirkenes kristendom og Bibelen kan variere ganske mye. Det har historien vist. Det er stilltiende godtatt at mye av det Luther sa og lærte, er strøket ut av den offisielle norske statskirkelige versjonen av kristendommen. I stedet har man uten nærmere debatt og vedtak innført den inkluderende folkekirken. Det drøftes fra tid til annen hva denne folkekirken skal mene, ikke hva Bibelen sier. Og spørsmålet melder seg: I hvilken grad kan en religion, som er mer eller mindre løsrevet fra Bibelen, være kristen? Og det avtegner seg behov for en mer grunnleggende avklarng: Kan en kristendom eksistere, som er mer eller mindre løsrevet fra Bibelen og dens fortellinger om Jesu liv og lære, og om hans apostler?

Hva sier så denne inkluderende folkekirken, hva sier den ikke, og i hvilken grad støtter den seg til Bibelen? Er man døpt som barn, er man medlem av denne kirken resten av livet eller til man melder seg ut - uavhengig av hva man siden i livet gjør og mener. Dette synes å være en kirke som ikke setter krav til menneskene. Den smale vei synes å være avskaffet. Man er kanskje sågar inkludert uten omvendelse. Det samme gjelder noen av Bibelens utsagn om hva som er synd. Ja, det hinsidige og dets kontakt med oss mennesker synes å være mer eller minndre avskaffet. For noen tid siden unngikk en biskop behendig å svare på spørsmålet om han trodde at det finnes engler. Derfor gjentar vi spørsmålet: Hvor langt kan den inkluderende folkekirken fjerne seg fra Bibelens utsagn og fremdeles kalle seg kristen? Skal religionen forme menneskene, eller skal menneskene forme religionen?


                                                        
***


FORUM nr. 118

Er det ikke merkelig?


Er det ikke merkelig at forskjellige religiøse miljøer, som ikke er organisert, har forestillinger som stemmer innbyrdes overens på mange punkter, selv om de altså ikke har gjort noe for å koordinere sine meninger. De organiserte kristne religionene, som jo burde stemme overens, har på den annen side gjennom lange forhandlinger prøvd å komme frem til omforente syn uten å lykkes. Poenget her synes å være at virkeligheten er som den er, og sannhet er sann informasjon om virkeligheten, uavhengig av hva mennesker tror eller innbiller seg. Har flere tilgang til samme flik av denne virkelighten, da har den mulighet for automatisk å koordinere synspunktene, som da er kommet et skritt nærmere sannheten. Er det da slik at uorganiserte religiøse miljøer, som står utenfor de offisielle religionene, har en viss kontakt med virkeligheten som virker koordinerende på deres syn, en kontakt som de offisielle religionene ikke har?

Hva er det de uorganiserte er enige om, og som er annerledes enn det de store religionene lærer? De lærer pre-eksistens - at vi mennesker har levd i en ikke-materiell eller finstofflig tilværelse før vi blir født her på Jorden. Videre lærer de reinkarnasjon - at vi eventuelt har levd her på Jorden tidligere, slik erfaringer med enkelte barn kan tyde på, og at vi eventuelt vil bli født som menneske igjen etter vår død en gang i fremtiden. De lærer også at vi kan foredle og videreutvikle oss gjennom livet her på Jorden, slik at vi kan oppleve en slags forening med opprinnelsen eller guddommen.
Dyr deltar også i denne utviklingen; de har en "sjel" som lever videre i en finstofflig verden etter dyrets død. Og gjennom reinkarnasjon utvikler de ser fra tinn til trinn helt opp til mennesketrinnet.

Det ligger et mylder av ulike erfaringer til grunn for disse forestillingene - erfaringer fra klarsynte enkeltpersoner, fra ulike typer guruer og tankegods fra andre religioner. Men alt dette avviser altså de store kristne religionene uten engang å undersøke grunnlaget for de nevnte forestillingene. Og det er jo beklagelig, all den stund store deler av folket deler slike synspunkter, selv om de betrakter seg som kristne.

Å få en saklig drøftelse av denne problemstillingen synes umulig. Det måtte jo være interessant å finne ut hva "de alternative" støtter seg til når de mener det de mener, og om religionene har et saklig grunnlag for sin avvisning. Det ser sågar ut til at deler av Bibelen, som ikke er i særlig bruk, kan gi støtte for både pre-eksistens og reinkarnasjon. Dessuten står menneskets forening med Gud sentralt også i Bibelen. Så de som både er kristne og "alternative" behøver kanskje ikke å leve i strid med seg selv likevel. Da er det nok vanskeligere for geistligheten som synes mer lydhøre for tendenser i våre verdslige samfunn enn for korrigerende impulser fra "det alternative" som kunne bringe de store menighetene bedre i samsvar med virkligheten.

                                                   
***


FORUM nr. 114

Kan Bibelens "story" være noe annet enn sentralstyrt?

Bibelen, slik vi kjenner den - det gamle (GT) og det nye testamentet (NT) - hva slags bok er det? Hvorfor er alle disse ulike skriftene, som Bibelen er satt sammen av, samlet under samme perm? Har de noe med hverandre å gjøre? Og i tilfelle hva og hvordan? Selv om disse skriftene har oppstått over et tidsrom på ca. 1400 år, og inneholder mange merkverdigheter, ser de på en eller annen måte ut til å høre sammen, ha noe med hverandre å gjøre, utgjøre en slags "story". Kan vi lære noe nytt ved å se på Bibelen på denne måten? Vi skal derfor se på Bibelen som en slags story og spør aller først: Hva er storyens innhold?

Storyen forteller om en Gud, en Skaper, som skaper himmelen og Jorden. Så kommer de øvrige skapningene i tur og orden med mennesket som kronen på verket. Historien fortsetter med en fortelling om hvordan synd oppsto, hvordan mennesket syndet og ble drevet ut av Paradiset som følge av dette. Menneskeheten ble etter hvert tallrik, men storyen trekker frem en mann - Abraham. Det er han og hans slekt, ja hans folk som den videre storyen dreier seg om. Vi befinner oss ca. 1300 år før vår tidsregning. Det spesielle ved denne mannen var at han hadde åpen kontakt med Gud, himmelens og Jordens skaper. Det hang sammen med at han var en gudfryktig mann som innrettet seg etter Guds vilje i ett og alt.

Så følger fortellingene om hvordan denne slekten i løpet av noen hundre år utvikler seg til et folk i egyptisk fangenskap. De kjente Abraham som sin stamfar, og hadde av ham lært å holde kontakten med sin Gud. Etter hvert ble tiden moden for dette folket til å gjøre opprør mot faraos undertrykkelse. Og da en høvdingskikkelse med helt spesielle relasjoner både til Gud og til farao trådte frem, var timen kommet. Under ledelse av sin Gud samlet Moses folket og drog ut av Egyptens land med kurs for det landet som deres Gud hadde lovet dem. Dette skjedde ikke uten mektige hendelser, siden farao prøvde å holde dem tilbake med makt.

Fra dette tidpunkt oppsto Israels folk. Det spesielle med dette folket var dets nære kontakt med Gud og de ytre tegn dette enkelte ganger førte til, når det var nødvendig å redde folket ut av en knipe, eller å styrke dem i troen på deres Gud. Hele folket var av og til vitne til de mektige hendelsene. Men også det enkelte menneske kunne komme til åpenbaringsteltet og spørre Gud. Skrivekyndige mennesker av folket beskrev det som skjedde i løpet av de 40 årene vandringen i ørkenen mellom Egypten og Det lovede land varte og senere.

Men ikke bare de historieske hendelsene ble nedtegnet. Samkvemmet med Gud ble også skrevet ned. Denne forbindelsen ble særlig formidlet av egnede personer fra folket som ble kalt profeter. Profet betyr her en person som formidler Guds kontakt med menneskene. Hele den perioden på flere hundre år som nå fulgte, hadde til hensikt å etablere Israel som gudfryktig samfunn for å være klar til å motta den personen som hele Israel-prosjektet var skreddersydd for. For både profeter og historieskrivere(?) dokumenterte opplysninger som pekte fremover og på denne personens komme. Da var det også viktig å skjerme israelittene mot den avgudsdyrkelsen som andre folk bedrev i deres nærhet, og som også virket forlokkende på mange i Israel. Det hang blant annet sammen med at deres Gud forlangte noe av dem, mens avgudene ga grønt lys for alt de lystet.

Tiden var nå kommet, da den personen som skulle bli den forutbestemte Messias, og som Skriftene hadde varslet, skulle komme som Jesusbarnet fra Nasaret. Hele hendelsesforløpet fra vugge til grav og oppstandelse vitner om gjennomføringen av en nøye oppsatt plan. Ja, Jesus bidrog selv aktivt til at det som var forutsagt i Skriftene, skulle bli gjennomført.

Hvordan var dette mulig? En delvis nedtegnet story blir gjennomført i løpet av ca. 1400 år? På grunn av tidsrommet må denne storyen ha hatt en rekke forfattere. Men hvordan kan det hele da henge sammen, slik det tross alt gjør? Her synes å være to muligheter. Enten er det en story som fortelles av den ene fortelleren etter den andre, hvor hver av dem bygger videre på den storyen som forgjengerne har laget. Og så har noen følt seg kallet til å gjennomføre storyen på eget initiativ. Den andre muligheten sier at det finnes en overordnet styring som både har planlagt storyen og som står for gjennomføringen av den.

Hvor realistisk er det første alternativet? Det innebærer at selvbestaltede forfattere knytter an til det forgjengerne har skrevet og - ikke minst - til de hendelsene som har funnet sted, og som finner sted i vedkommende forfatters levetid. Dessuten dikter forfatteren mer eller mindre konkret noe om det som skal skje i fremtiden. Derved er neste forfatter mer eller mindre bundet. I tillegg skal mmennesker på eget initiativ ved sine handlinger sørge for at den storyen som er fremkommet på denne måten, blir gjennomført. Dette virker usannsynlig allerede før vi tar i betraktning at dette folket opplevde spesielle hendelser som ingen kunne ane på forhånd.

Må vi lande på det andre alternativet - at planlegging og gjennomføring av storyen var styrt av en sentral instans? Det ser ut til at vi ikke kommer utenom det. Det innebærer at budskapet i GT og NT som spenner over ca. 1400 år, og som omfatter planleggingen og gjennomføringen av den skisserte story, er reell, og styrt av Gud.

Det betyr ikke at tekstene er sanne i alle detaljer. Men det betyr at det finnes en Gud som har etablert et folk ved navn Israel, at han i dette folket lot en person "ovenfra" bli født på Jorden. Han ble født for å gjennomføre en plan som er kalt frelsesplanen, og som innebar at han bidro aktivt til at denne planen skulle bli gjennomført til punkt og prikke, selv om den omfattet enorm lidelse og jordisk død, og selv om han kunne ha flyktet fra det hele. Og det betyr at han oppsto fra de døde første påskedag.

                                                       
***

FORUM nr. 109

Religionshistorikeren og virkeligheten


Skal en religionshistoriker beskrive den virkeligheten som har eksistert, eller skal han gi en tolkning av hendelsene som er farget av hans materialistiske virkelighetsoppfatning?

En religionshistoriker sa nylig: Historikere interesserer seg bare for rasjonelle hendelser i den materielle verden. Da skulle man forvente at han ikke uttaler seg om religiøse spørsmål, siden alle religioner er grunnlagt på paranormale fenomen. Men slik er det ikke. Selv om det paranormale ikke er del av historikerens interesse, uttaler de seg om mirakuløse helbredelser etc. med den stilltiende forutsetning at slike fenomen ikke har funnet sted andre steder enn i menneskers fantasi. Dermed blir de uvanlige hendelsene i Bibelen "naturlig" forklart og gjenstand for historikerens granskning. Uten nærmere begrunnelse omtolker de altså de paranormale fenomenene slik at de passer inn under deres materialistiske virkelighetsforståelse og fagkompetanse som historikere. 

Er det med en slik logikk religionshistorikere arbeider? Paranormale fenomen er ikke del av min forståelse, mitt verdensbilde og min profesjon som historiker - altså eksisterer de ikke! Den riktige konklusjonen ville være: Skal min historieskriving være realistisk, må jeg først avklare om det finnes reelle paranormale fenomen, eller bedre: Avklare om de nevnte paranormale fenomenene i Bibelen har funnet sted eller ikke. Hvis konklusjonen på undersøkelsene er at slike paranormale fenomen kan har funnet sted, da må historieskrivingen også omfatte disse, fordi de er del av virkeligheten. Først når historikeren har påvist at slike paranormale fenomen ikke har funnet sted, slik de er beskrevet, kan de konkludere slik de vanligvis gjør. 

Såvidt jeg kan se, har alle historikere den nevnte holdningen til paranormale fenomen. For en tid tilbake hørte jeg en samtale mellom noen historikere. Etter at de hadde forklart alle fenomen i Bibelen på "normal" måte, sto de tilbake med ett stort spørsmål: Hvordan kunne det utvikle seg en stor verdensreligion fra en liten gruppe enkle, fattige og forfulgte mennesker som sto ribbet tilbake etter at deres mester var blitt drept på den mest vanærende måten. Etter å ha bortforklart alle paranormale fenomen var og ble dette en gåte for dem - jeg er fristet til å si: naturligvis! Hadde ikke de paranormale fenomenene vært ekte, ville en slik utvikling ikke vært mulig

Jeg har nylig skrevet notatet: Hvem var Jesus? - Og svaret blir gitt med Bibelsitater som er gruppert slik: Hva sa Jesus om seg selv? - Hva sa hans samtidige? - Og hva sa den utenforstående fortelleren som av og til dukker opp i tekstene? Det fremgår klart at Jesus brukte undrene for å legitimere seg selv og sin oppgave. Kunne han ha satt slike spor etter seg, hvis han tok så grundig feil om seg selv? Derfor, kjære religionshistoriker: Den som vil undersøke, vil finne at det blant all den paranormale humbugen eksisterer reelle paranormale fenomen som manifesterer seg når forutsetningene for det er til stede. I lys av slik kunnskap er det mulig å tegne et sannere bilde av hvem Jesus var.  


                                                        
***

FORUM nr. 106

HVEM VAR JESUS?


Hvem var denne historiske personen ved navn Jesus fra Nasaret, som har satt slike enorme spor etter seg i menneskehetens historie? Med Bibelens Nye Testamente (NT) - og særlig evangeliene - som kilde skal vi (1) se på hva Jesus sa om seg selv og (2) hva hans samtid mente om ham. En utenforstående forteller informerer (3) også av og til om hvem Jesus var.

1   Hvem sier Jesus at han er?
Det fremgår at Jesus så på seg selv som spesiell allerede ved begynnelsen av sitt virke, ja, lenge før det. For han må - som ungdom - ha lagt merke til at hans spørsmål og kommentater ved undervisningen i synagoger og tempelet var noe utenom det vanlige. Mar 1,21 forteller om dette da han lærte i synagogen i Kapernaum: "De var slått av undring over hans lære, for han lærte med myndighet og ikke som de skriftlærde." Også: Luk 2,49 forteller om den tolvårige Jesus i tempelet. "Alle som hørte ham, undret seg over hans forstand og de svar han gav." Allerede her betegner Jesus tempelet som "min Fars hus."

Men først som voksen, da han ble døpt og han så og hørte det som skjedde da, må han ha fått bekreftelsen på at han var svært uvanlig. Senest da må han ha skjønt at han var den, som ifølge Skiften skulle komme: nemlig Messias. Det må ha vært en mektig opplevelse for ham. Vi skal nå se på en rekke skriftsteder hvor Jesus sier noe om seg selv.

Følgende utsagn belyser hvordan Jesus så på seg selv
"Meg er gitt all makt i himmel og på Jord." Mat 28,18.
"Jesus svarte Pilatus under forhøret: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra." "Så er du da konge?" sa Pilatus. "Du sier det," sa Jesus. "Jeg er konge." Joh 18,36-37.
Jesus taler om seg selv i bønn til Gud: "For du har gitt ham [Sønnen] makt over alt som heter menneske, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham." Joh 17,2
"Jesus svarte: "..... Før Abraham var, er jeg."" Joh 8,58
I Mat 16,16 - 20 bekrefter Jesus Peters' utsagn om at han er "Messias, den levende Guds Sønn." Jesus bekrefter at når Peter sier dette, da har han det fra Faderen i himmelen. Han, Jesus, er kommet ned til Jorden fra Faderens rike, hvor han hadde en spesiell posisjon, en posisjon som han håper å kunne innta igjen.
"Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden. Jeg forlater denne verden igjen og går til Faderen." Joh 16,28
"Han sa til dem: "Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden."" Joh 8,23
"Jesus svarte: "Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud og er kommet til dere."" Joh 8,42
Jasus i bønn: "Jeg har forherliget deg på jorden, da jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre. Og nå ber jeg at du, Far, vil gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til." Joh 18,4.
Jesus til Det høye råd: "Men fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd." Luk 22,69. I de etterfølgende vers bekrefter Jesus at han er Guds Sønn.
"Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli forherliget." Joh 12,23
Jesus om sin funksjon i kommende trengsler: "Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet." Luk 21,27 +
Luk 21,33: "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå."

I følgende sitat viser Jesus konkret at han kan bestemme over hinsidige forhold: "I dag skal du være med meg i Paradis" Luk 23,43. Dessuten er Menneskesønnen herre over sabbatten. Luk 6,5 og Mar, 2,28
I Mat 3,35 sier Jesus noe om sin familie: "Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor."
Jesus om seg selv som forbilde: "Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter." Joh 13,14.


Jesus om sitt forhold til Faderen

"Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er forherliget gjennom dem." Joh 17,10.
"...så tro i det minste på gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen i meg." Joh 10,38
"Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg." Joh 14,10.
"Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." Joh 14,20.
"Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen." Joh 5,19
"Det jeg taler, taler jeg slik Faderen har sagt meg." Joh 12,50.
"For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil." Joh 5,21
"For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg." Joh 5,30
"For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil som har sendt meg." Joh 6,38
"Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg." Joh 12,45.
"Og Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen." Joh 5,22


Hvorfor er Jesus, etter hans egne utsagn, kommet til verden?

"Jeg er ikke kommet for å oppheve loven eller profetene, men for å oppfylle". Mat 5,17
"...nettopp de, Skriftene, vitner om meg [Jesus]". Joh 5,39
I synagogen i Nasaret leste Jesus en tekst fra Skriften høyt for forsamlingen. Etterpå sier han: "I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på." Luk 4,21.
"Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på Jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille." Mat 10,34.
"For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden." Joh 12,47.
"Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt." Mat 18,11.
"Men Jesus ropte ut: "Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som lys til verden, for at den som tror på meg, ikke skal bli i mørket. Den som hører mine ord og ikke tar vare på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden." Joh 12,4

"Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet." Joh 5,24
"Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys." Joh 8,12
"Tro på lyset, mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn." Joh 12,36.
"Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn" Joh 1,12
"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Joh 11,25.
"Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus." Joh 17,3.

 

2   Hva mente Jesu samtid om hvem han var?
Ifølge Bibelen er det mange som uttaler seg om Jesus: disiplene, "folket", en røst fra himmelen og besatte. Den som først uttaler seg om Jesus, er døperen Johannes som gjør oppmerksom på at Jesus er en helt spesiell person, Jesus blir fremstilt som en som døper med "Den Hellige Ånd," og som er høyt hevet over døperen Johannes. "Se, der er Guds lam som bærer verdens synd." Joh 1,29. "Han, som kommer fra himmelen, står over alle." Joh 3,31

"Men også nå vet jeg [Marta] at alt det du ber Gud om, vil han gi deg." Joh 11,22. Jesu kunnskaper om fremtiden fremgår av en rekke steder i Bibelen - også hvilken skjebne som ventet Messias. Men hans nærmeste tilhengere visste ikke hva det innebar å være Messias. Hans (kjødelige) brødre og søstre trodde ikke på ham. Ved at Jesus viste seg for sine nærmeste tilhengere etter oppstandelsen og var sammen med dem, ble de nok mer klar over hvem mennesket Jesus var - eller hadde vært.

Blant folket var det mange som trodde på ham, og de sa: "Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?" Joh 7,31. "Han er Guds Sønn." Joh 1,34.
"Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett." Joh 12,17.
...og de sa til hverandre: "Hva er dette for slags tale? Med makt og myndighet befaler han de urene ånder, og de farer ut."
Men også besatte skjønner med hvem de har å gjøre: "Hva har du med meg å gjøre, Jesus, Sønn av Den Høyeste....." Mat 5,7.
Pilatus' innskrift på korset "Jesus fra Nasaret, jødenes konge" er også et slags vitnespyrd.

Det spesielle ved Jesus ble bekreftet flere ganger av en "røst fra himmelen" som omtaler Jesus som "min Sønn, den elskede, som jeg har behag i." Et tilsvarende utsagn fra en røst fra himmelen finnes i Mat 17 og Luk 9,35. - hvor Jesus møter Moses og Elias. Dessuten: "Da lød det en røst fra himmelen: "Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det."" Joh 12,28.

 

3   Hva sier den utenforstående Fortelleren om Jesus?
Den som her er kalt Fortelleren, bidrar med informasjon på en rekke steder i evangeliene. Fortelleren har informasjon som intet menneske kan ha på normal måte. Evangeliets forfatter kan altså ikke være Fortelleren. Fortelleren kjenner menneskers tanker og er til stede der intet utenforstående menneske kan ha vært. Således gir Fortelleren en detaljert bekrivelse av samtalen mellom Jesus og Satan da Jesus ble fristet i ørkenen - Luk 4 og Mat 4. Fortelleren beskriver også hva som skjedde, og hva Jesus gjorde da han var alene i Getsemanes hage før han ble tatt til fange. Samtalen mellom Jesus og Pilatus må vel også stamme fra denne Fortelleren som også bidrar med andre opplysninger om Jesus, slik de følgende eksemplene viser:

-     "Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til." Joh 1,3
-     "...men da han [Kaifas] var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring." Joh 11,51-52.
-     "Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud." Joh 13,3.
-      Det Gamle Testamente (GT) har forutsagt Jesu komme, hans spesielle tilblivelse her på Jorden og hans skjebne. I det hele vitner Fortellerens kommentarer om at Jesu liv og skjebne - inklusiv mellomstasjonene i livet - har vært regissert og gjennomført i samsvar med en plan. Gjentatte ganger gjør teksten oppmerksom på at det og det skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt. "Dette sa Jesaja fordi han så Jesu herlighet og talte om ham." Joh 12,41.

Evangelieforfatterne kan selvsagt ha fått detaljert kjennskap om svært mange hendelser på normal måte:
-     fx at vismenn hadde fått vite om Jesu fødsel på mirakuløst vis, og at de kom langveis fra for å hylle denne "jødene konge".
-     at Jesu død ble ledsaget av uforklarlige hendelser, som at forhenget i tempelet revnet.
-     "Han ble holdt for å være sønn av Josef." Luk 3,23.
-     "Jesus var omtrent tretti år gammel da han begynte sin gjerning." Luk 3.23.

Hvem er Fortelleren som gav slik spesiell informasjon til forfatterne av evangeliene?
Var det Talsmannen som skulle "lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere"? Joh 14,26. Kanskje har Talsmannen også bidradd til å få gjengitt og skrevet ned de til dels lange talene som Jesus holdt i ulike sammenhenger? Det er nærliggende å spørre: Hvem ellers kan det ha vært, hvis det ikke er Talsmannen - sannhetens ånd?


                                                                   ***


FORUM nr. 102

Fordomsfull Bibel-forskning


Noen bibelforskere diskuterte nylig på TV: Alle de merkelige fenomenene som Bibelen forteller om, hadde de forklart på en "naturlig" måte, slik det er vanlig i de kretser, altså uten paranormale fenomen. At Jesus var oppstått fra de døde, ble stilltiende hoppet over, slik det også skjedde med hans såkalte himmelfart og utgydelsen av Den hellige ånd etc.

Men det var ett forhold forskerne ikke kunne finne en forklaring på: Etter at Jesus var død på korset, sto - slik forskerne så det - disiplene alene og forlatt tilbake - ribbet for ethvert håp, fratatt enhver illusjon. Mesteren deres var død. I tillegg levde disse fattige, alminnelige menneskene i fientlige omgivelser, ja, de ble forfulgt. Likevel var det et faktum at med denne desillusjonerte lille gruppen alminnelige mennesker som utgangspunkt utviklet det seg en verdensreligion som idag teller over en milliard mennesker. Hvordan kunne det være mulig? Hva var det som drev de første kristne? Hvor fikk de kraften fra til å trosse all motgangen og farene? Det kunne disse forskerne ikke finne en naturlig forklaring på. Det finnes likevel en reell forklaring.

Bibelens fenomener kan forklares på en annen måte
Begynnelsen på enhver religion er paranormale opplevelser. Hvis en forsker tror at en religionsdannelse kan skje uten paranormale fenomen, da legger han en illusjon i bunnen av sin forskning. Den som i utgangspunktet - av ideologiske grunner - avslår å vurdere paranormale fenomen som en mulighet, vil aldri komme til et fornuftig resultat. Den som har kastet ideologiske fordommer over bord, og har nærmet seg paranormale fenomen på en rasjonell måte, vil oppdage at det finnes en rekke reelle slike fenomen som er egnet til å kaste et forklaringens lys over tilsynelatende uforklarlige fenomen i Bibelen.

Disiplene sto imot fordi de visste - haddde gjentatte erfaringer for - at Jesus var oppstanden. Det var riktignok ikke helt den samme Jesus. Nå var han ånd som kunne komme inn i lukkede rom og materialisere seg der. Som materialisert ånd kunne han snakke med disiplene og delta i deres måltid. Og som materialisert ånd kunne han oppløse - dematerialisere - sin kropp og bli borte for disiplenes øyne da han for opp til himmelen. Skyen som skjulte ham, var restene av hans oppløste kropp før den ble helt oppløst eller dematerialisert.

I pinsen - og mange ganger senere - fikk disiplene erfare en konkret innvirkning fra- og kommunikasjon med den hinsidige verden som Jesus hadde fortalt om, og lovet kontakt med, mens han levde som menneske. Det var slike erfaringer, og den visshet de ga, som var forutsetningen for at denne lille gruppen av skremte mennesker overvant frykten og vanskelighetene og ble utgangspunktet for verdensreligionen. At denne religionen - slik den praktiseres nå - har mistet mye av sin kraft, er et annet kapittel. Det henger sammen med at ikke bare vitenskapen, men også kristendommen desverre har mistet den opprinnelige kontakten med Guds hinsidige verden. Det finnes flere artikler om dette på denne hjemmesiden.


                                                       
***


FORUM nr. 101

Hva menes med religion?

I verden i dag er en religion, eller et livssyn, et (organisert) system av forestillinger om hvordan tilværelsen er, og hvordan vi skal forholde oss. Som kjent finnes det et stort antall religioner som formidler ulike slike forestillinger.

Så langt vår erfaring og innsikt rekker, er tilværelsen en udelt helhet. Den er virkelig - reell. Alle forestillinger som ikke har sitt motstykke i denne virkeligheten, er illusjoner. Eksisterende religioner må være rike på illusjoner pga. deres forskjellighet om samme sak, og fordi de legger liten vekt på å knytte kontakt med - eller teste seg mot virkeligheten. Spiller det en rolle? Når mange identifiserer seg med konkurrerende illusjoner, kan det lett oppstå konflikt. Dessuten kan det være av stor verdi for den enkelte å leve i samsvar med virkeligheten. Hva kan vi da gjøre? Vi må (1) justere religionene, slik erkjent virkelighet tilsier, og (2) vi må redusere identifikasjonen og derved øke sakligheten, rasjonaliteten. Det betyr bl.a. at jeg ikke må se det som et angrep å min person, hvis noen siier at det jeg mener er feil. Tvert imot kan jeg se det som en mulighet til å lære noe nytt og riktig.

Kilden for å justere religionenes forestillinger i retning av mer realisme er bl.a. en utvidet naturvitenskap som også er åpen for ekte, såkalte paranormale fenomener. Kilden til de fleste religioner var i sin tid paranormal. Dessverre er de fleste religiøse organisasjoner ekstremt uvillige til slike justeringer, selv om det er slik, at jo flere illusjoner som gjennomskues og forsvinner, desto nærmere kommer religionene også hverandre. Virkemiddellet mot identifikasjon er selvinnsikt. Behovet for selvinnsikt begynner langsomt - altfor langsomt - å demre for begrensede deler av folket. Det er bra at de to virkemidlene understøtter hverandre. Muligheten for selvinnsikt er drøftet på flere steder på denne hjemmesiden.

                                                      
***

FORUM nr. 91

To veier til Gud

En morgen kom dette spørsmålet til meg: Noen sier det er mulig å bli forént med Gud ved å gå innover i seg selv. Hvordan harmonerer dette med kristendommen?

Her er svaret som kom: For det første er det viktig at både det ene og det andre harmonerer med virkeligheten. Alle forestillinger som ikke harmonerer med virkeligheten, er illusjon. De fleste variantene av kristendommen har nok en jobb å gjøre her. Men det kan også gjelde dem som bare ser for seg en formløs forenimg med Opprinnelsen.

Det eksisterer en finstofflig verden i tillegg til vår materielle verden. Begge verdener er preget av former. Kristendommen sier at den finstofflige verden er to-delt; Guds enorme rike, hvor Kristus - av Gud - er innsatt som leder. Dessuten eksisterer dødsriket, hvor finstofflige vesener, som er i opposisjon til Gud, lever.

Alt som lever i form - både her og i de finstofflige verdener - har en Gudegnist i sitt aller innerste. Det er den som gir liv og opprettholder liv - ja, den er selve livet. Får et skapt vesen i den materielle- eller finstofflige verden kontakt med denne Gudegnisten i sitt eget indre, åpner det for en tilsvarende kontakt med Den Store Opprinnelsen, den som Eksisterer ved Seg Selv uten å være blitt til. Kontakten kan variere i styrke og kanskje også i kvalitet. Den lille, personlige gudegnist-dråpen går opp i det uendelige Gudegnist-havet - uten form, men også uten varig å ha mistet sin individualitet - sin mulighet for å vende tilbake som form.

For alt liv som er blitt til, eksiterer således to veier til å bli forenet med opphavet; Den indre vei, som er formløs, og den ytre, som skjer i en av formenes verdener, og som består i å ville være del av Guds og Kristi rike.

Kristendommen nevner den indre gudegnist som Ånd som bor i legemet (1. Kor 6,19: "Vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd?) Men kristendommen har stort sett misforstått eller oversett det skapte livs indre og formløse vei til Opprinnelsen. Det til tross for at Jesus - ifølge Bibelen - fremhever som et mål for menneskene å "bli ett" med Faderen, slik Jesus selv var det. Joh 14.20 er ett av mange Bibelsteder som uttrykker dette: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." Ved å bli ett med Opprinnelsen blir man ett med alle andre som også er ett med Opprinnelsen.

Men også de som er opptatt av å søke innover i seg selv for å bli mer eller mindre forent med Opprinnelsen - "bli opplyst" som det unyansert heter - har en vei å gå. Guds finstofflige verden under Kristi ledelse er kommet for å bli. Den dype hensikten med Jesu frelsesgjerning var og er å føre alle falne mennesker og finstofflige vesener tilbake til Gud - det vil si tilbake som medlemmer av Kristi rike, slik Gud - eller Opprinnelsen - har villet det, konf. fx 1. Tim 2,4: "...han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.". Og Mat 5,48: "Vær da fullkommen slik som deres himmelske Far er fullkommen." Det skjer ikke ved tvang. Det skjer ved at veien er åpnet og ved å oppmuntre og støtte alle dem som begir seg på "den smale vei" - veien bort fra alt "grumset" som finnes i psyken: selvopptatthet, misunnelse, aggressjon, sinne osv., og som så sterkt preger hendelsene i den verden vi lever i og utgjør.

Derfor: Veien tilbake til Opprinnelsen er to-det: Den formløse veien innover og - da vi er skapt som individer med form - veien tilbake til Guds rike med Kristus som øverte leder, hvor også Gud kan fremstå som form. De to veiene er to sider av samme sak. Den ene kan ikke fullføres uten den andre. Mye tyder på at vi - etter livet her på Jorden - fortsetter i et nytt, individuelt liv i form i en finstofflig verden. Mye tyder på at vi også der kan utvikle oss som individer og bli fullkomne og samtidig søke innover, slik at vi - både i det ytre og i det indre - kan bli ett med vår Opprinnelse og våre likesinnede.


                                              ***

Hva sier Bibelen om forholdet mellom Gud og Jesus?

Forholdet mellom Gud og Jesus kommer frem på mange steder i NT. La oss se på noen av dem. Vi ordner bibelstedene i to grupper: de som belyser forholdet mellom Gud og Jesus og de som belyser uttrykket "å være ett". Først forholdet mellom Gud og Jasus:

Mat 19.26: "For Gud er alt mulig."
Joh 14.20: "Hvis dere elsket meg, hadde dere vært glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg." 1. Tim 2.5 sier: "For det er én Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus ...."
Og Joh 5.19: "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre." Og Mat 28.18: "Meg er gitt all makt i himmel og på Jord."

Joh. 5.22: "Og Faderen dømmer ingen, for han har overlatt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen." Joh. 5.26: "For liksom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen. ..... Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. .... For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg."

Joh 20.17: ".... men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud."

Av dette fremgår at Gud og Jesus er to forskjellige personer som kan være på to forskjellige steder. Og det ser ut til å være en betydelig forskjell mellom dem. Gud er den suverene JEG ER - personen som har alt i og av Seg Selv. Alt det Sønnen har - og det er veldig mye - har han fått av Faderen. Det var Jesus tydeligvis klar over, slik det også fremgår av sitatene. Ikke noe i NT tyder på at Jesus har påberopt seg gudestatus. Tvert imot, har han hele tiden understreket sin avhengighet av Gud. Jesu fortvilte rop på korset: Mat 27.46: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" understreker dette ytterligere.

Kirken legger stor vekt på at Jesus sa at han var ett med Faderen. Hva vil det si å være ett?

Det finnes mange relevante bibelsteder, men disse synes å være mest sentrale - alle fra Johannesevangeliet - nemlig: Joh 10.29: "Min far som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett." Joh 10.38: "Da skal dere skjønne og innse at jeg er i Faderen og Faderen er i meg." Og Joh 14.11: "Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg."

Og Joh 17.11 sier: "Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett, liksom vi er ett." Og Joh 17.21: "Jeg ber om at de alle må være ett, liksom du Far er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, liksom vi er ett; jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett." Og Joh 14.20: "Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere."

Det første avsnittet gjelder forholdet mellomGud og Jesus. Av det andre avsnittet fremgår at det å være ett favner mye videre enn til Faderen og Sønnen. Det favner også disiplene og de menneskene som gjennom disiplenes arbeid kommer til tro på Jesus. Treenighet er et begrep som ikke finnes i Bibelen.

 


                                                       
***


FORUM nr. 89

Hva sier Bibelen?

Hva sier Bibelen om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?

Enhver religion blir stiftet på grunnlag av kommunikasjon mellom mennesker og det hinsidige. Det gjelder i høy grad også for Jødedommen og dens forlengelse, kalt Kristendommen. Vi skal her se nærmere på hva Bibelen sier om denne kommunikasjonen i Det gamle- og Det nye testamentet.

Hva sier Det gamle testamentet (GT) om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?

Vi begynner med Abraham: 1.Mos 12,1 sier: "Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus og til det landet som jeg vil vise deg." Og videre i 12,7: "Da viste Herren seg for Abram og sa: "Din ætt vil jeg gi dette landet." Og der bygde Abram et alter for Herren som hadde vist seg for ham." Og senere; i 12,8: "Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn."

I 1.Mos 15,4 heter det: videre "Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: "." .... "Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: "Se opp mot himmelen osv." Her følger en hel samtale mellom Herren og Abram. Den senere teksten har eksempler på flere slike samtaler mellom Herren og Abram. I 1.Mos 18 gjester Herren sågar Abraham.

1. Mos 17,9 sier: "Da sa Herrrens engel til henne: "Vend tilbake til din matmor osv."" Og 1.Mos, 17,1: "Da Abram var 99 år, viste Herren seg for ham og sa: "

I 1. Mos 22,1 heter det: "Han [Gud] sa til ham. "Abraham!"....." og lenger nede, i 22,11 heter det: "Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa:..." Og videre i 22,15: "Enda en gang ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen og sa: "Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: ...." Her (og mange andre steder) handler og taler en engel på Herrens oppdrag.

I 2. Mos 3,4 finnes en samtale mellom Herren og Moses ved den brennende tornebusken. Uttrykket "Da sa Herren til Moses:" finner vi på ganske mange stder i Mosebøkene. Av og til finner vi også "Da sa Herren til Moses og Aron."

Den 2. Mosebøken forteller også hvodan Herren i detalj beskriver hvordan helligdommen skal være.

La oss stanse litt opp her og se hvordan Abraham og Moses kommuniserte med Guds rike i disse eksemplene..Det brukes forskjellige former for kommunikasjon. Herren snakker enkelte ganger til Abraham og Moses i klartekst. Noen ganger har Herren og Moses lengre samtaler. Vi får også vite at Herren viste seg både for Abraham og Moses. Ja, Herren gjestet sågar Abraham en gang. Noen ganger bruker Herren en engel som mellomledd i kommunikasjonen med Moses. Enda en annen fremgangsmåte henvises det til i 2. Mos, 33,11, hvor det heter: "Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, som en mann taler til en annen."

Men også personer av folket kunne kommunisere med Gud, slik det fremgår av Dom 18,5, hvor det heter: "Spør Gud for oss." Og 2. Mos 33,7 sier: "Alle som ville søke råd hos Herren, gikk til dette teltet utenfor leiren." Enkeltpersoners kommunikasjon med Gud må ha vært dagligdags, og det synes å ha skjedd via mellommann.

Guds trofaste profeter må ha vært en annen form for mellomledd. Gud talte til dem i klartekst, og de bragte budskapet videre til Israels folk eller dets ledere. Det finnes tallrike eksempler som viser dette..Som eksempel nevner vi 2. Krøn 18,13, hvor det heter: "Men Mika svarte [til kongens sendebud]: "Så sant Herren lever: Det min Gud sier til meg, det må jeg tale.""

To bibelsteder i GT indikerer enda en måte å kommunisere med Gud på. Det gjelder 2. Mos 28,30 som sier: "I brystduken skal du legge urim og tummin." og 1. Sam 28,6, hvor det heter :" men Herrren svarte ham ikke, verken gjennom drømmer eller urim." Av dette fremgår at i det minste urim var et hjelpemiddel ved kommunikasjonen med Gud. Det gjaldt vel også tummin, for de to nevnes alltid sammen.

Her melder en rekke spørsmål seg: Hva var det som forgikk? Finnes realiteter bak disse fortellingene i GT om kommunikasjonen mellom Gud og mennesker? Foregår noe tilsvarende idag - og hvis nei, hvorfor ikke?

 

Hva sier Det nye testamentet (NT) om menneskenes kommunikasjon med det hinsidige?

Også NT forteller om en slik kommunikasjon, men stort sett foregår den annerledes enn i GT. Gud taler ikke ut av en sky. Bortsett fra døperen Johannes er der ingen profet i den gammeltestamentlige betydningen av ordet som formidler Guds tale til menneskene. Jesus er den store formidleren av Guds tale til menneskene så lenge han virket blant menneskene, selv om han - Jesus - bruker sine egne formuleringer. Joh 1,51 sier vel noe om hvordan denne kommunikasjonen fant sted: "Så sa han [Jesus]: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.""

Når det gjelder Jesu kommunikasjon med det hinsidge, er det nærliggende å nevne to hendelser.Den ene gjelder Jesu samtale med Fristeren i ørkenen, slik den er omtalt i begynnelsen av Luk 4. Ut fra Bibelens premisser kan denne merkelige historien kanskje forklares slik. Jesus var klarsynt, slik det fremgår av flere steder i NT. Derfor kunne han se og kommunisere med Satan. Men hvem har fortalt denne historien til evangelisten? Kan det være noen annen enn Talsmannen, som vi straks kommer til? Men først det andre tilfellet som er meget spesielt. Mat 17,3 sier: "Da viste Moses og Elia seg for dem og talte med ham [Jesus]..

Men Jesus er ikke helt enerådende i kommunikasjonen. Fortsatt formidler engler Guds budskap. Også med direkte stemme formidler Gud av og til et budskap, slik som i Mat 3,17 som sier: "Og det lød en stemme fra himmelen: "Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i."" Og i Apg 9,4: "Han [Saulus] falt til jorden og hørte en røst si til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?"" Dessuten i Mat 17,5: "Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen." Her nevnes en sky som kilde for stemmen på lignende måte som beskrevet flere steder i GT. Vi skal nå se på andre eksempler på kommunikasjonen i NT..

I Mat 1,20 viser Herrens engel seg for Josef i en drøm hvor han får instruksjoner om hva han skal gjøre. Og Luk 2,9 forteller: Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herrlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: "Frygt ikke! ...."

Apg 10,3 forteller: "En dag omkring den niende time hadde han [Kornelius] et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa. "Kornelius!"" - .Og så følger en samtale mellom dem. Og i 10,10: "Han [Peter] ble sulten og ville spise. Da de holdt på å lage maten, kom han i henrykkelse og fikk et syn. Han så .... Og en røst talte til ham: "Peter, ta for deg ..."

Men det var ikke alltid slik at kontakten skjedde i en drøm eller et syn som eventuelt kom i en tilstand av såkalt henrykkelse. Det fortelles om mer direkte kommunikasjon i våken tilstand, slik som i Luk 2,9 ovenfor og de følgende eksemplene:

Apg 12,7: "Med ett sto en Herrens engel der, og et lys strålte i rommet. Han vekket Peter med et puff i siden og sa: "Skynd deg, stå opp!""

Og Joh 20,13: "Hvorfor gråter du, kvinne?" spurte de [englene]. Hun svarte: "De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.""

Talsmannens komme blir annonsert av Jesus på to steder i Joh 14: nemlig i Joh 14,16: "Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid, sannhetens ånd.".og i Joh 14,26: "Men talsmannen, Den hellige ånd som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere."

Det er åpenbart at den form for kommunikasjon som Jesus her lover, blir oppfylt ved disiplenes pinsehøytid, slik det er beskrevet i Apg 2. Sammenhengen mellom Jesu løfte og det som skjedde i pinsen, fremgår av Apg 1,4: "...."Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen har lovet, og som jeg [Jesus] har talt om. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager døpes med Den Hellige Ånd."

Hva slags kommunikasjon er det Talsmannen, sannhetens ånd, har med menneskene? Det finnes noen bibelsteder som belyser dette spørsmålet, og som vi skal se nærmere på.

I Apg 2,4 leser vi: "Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne." Og litt lenger nede - i 2,7: "Forskrekket og forundret spurte de: "Er de ikke galileere alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål?"

Også 1. Joh brev uttaler seg om dette; først i 4,1: "Mine kjære, tro ikke enhverr ånd! Prøv åndene om de er av Gud! Foi det er gått mange falske ånderr ut i verden. Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud."

I 1. Kor 14 utdyper Paulus deler av denne kommunikasjonen. Av dette fremgår at noen som hadde ånden over seg, "talte i tunger", dvs de talte på et fremmed språk som de selv ikke forsto, men som noen av tilhørerne kunne. Forutsetningen for at denne formen var bra, var - ifølge Paulus - at det som ble sagt på det fremmede språket, ble oversatt til et språk alle forsto av en annen som også hadde ånden over seg. Andre som også hadde ånden over seg, talte "profetisk" - dvs. de talte på sitt eget språk, slik Paulus foretrakk. I 1. Kor 6 sier han noe om innholdet i denne kommunikasjonen: "Hva gagn har dere av det [jeg taler i tunger], hvis jeg ikke med det jeg sier gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?"

Hva sier disse sitatene? De disiplene som Ånden kom over, talte plutselig på språk de ellers ikke kunne. Og de talte i klartekst. De sier også at det finnes to typer ånder, ånder fra Gud og andre.

Kommunikasjonen mellom Guds verden og menneskene må være et vesentlig grunnlag for hele kristenheten. Men hvilken rolle spiller den i dag?


                                                                          ***


FORUM nr. 88

Hva sier Bibelen?

Hva sier Bibelen om Guds frelsesplan?
Frelsesbegrepet brukes på en rekke steder i Bibelen i betydningen frelse fra jordisk nød. Den betydningen ser vi bort fra her, og retter oppmerksomheten mot Guds frelsesplan, hvor Jesus har en sentral funksjon. Begrepet Guds frelsesplan er brukt på noen få steder i Bibelen, blant annet disse:

Ef 1,10: «Slik ga han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: å sammenfatte alt i Kristus - alt i himmel og på jord.»

Ef 3,8/9: «Jeg, som den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne for folkeslagene det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom og bringe Guds frelsesplan frem i lyset, den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt.»

I 1. Tim 1,4 sier Paulus til Timoteus: «Du skal si til dem at de ikke må gi seg av med myter og endeløse ættetavler. For slikt fører bare til spekulasjoner og tjener ikke Guds frelsesplan; den er for troen.»

Av dette fremgår at Gud har en frelsesplan som «fra evighet av har vært skjult hos Gud». Planen går ut på - når tiden er inne - å sammenfatte alt i himmel og på Jord i Kristus. Målet synes klart og altomfattende. Men Bibelen får ikke like klart frem hvordan det Gud og Kristus har gjort og gjør, er ledd i virkeliggjørelsen av denne planen. Det gjelder selv om Paulus hadde fått den nåde å «bringe Guds frelsesplan frem i lyset»..

Målet for Kristi komme og virke på Jorden synes klart og fremgår bl.a. av følgende bibelsteder: Luk 19,10: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt og frelse det.» Og Joh 3,17: «Gud sendte sin ... sønn til verden ... for at verden skulle bli frelst ved ham.» Men hvordan dette skulle være egnet til å tjene målet, fremgår ikke.

Som forklaring bruker kristne trossamfunn begrepet "stedfortredende soning" og støtter seg vel særlig på følgende bibelsteder: Rom 3,25 - det eneste stedet i Bibelen som snakker om Kristi sonoffer, og som lyder: "...for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer - for dem som tror." Og dessuten følgende to steder som bruker begrepert "soning", nemlig 1. Joh 2,2: "Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verden." og 1. Joh 4,10: "Kjærligheten er ... at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder."

Dette har fått noen til å mene at Jesus hadde oppfylt sin oppgave som sonoffer ved å lide og dø på korset. Men oppgaven ble vel oppfylt ved at han forble trofast mot Gud på tross av all lidelsen og fornedrelsen i forbindelse med korsfestelen? Hadde han falt fra Gud på korset, hadde han fortsatt vært "sonoffer", men uten å være blitt frelser. Men hvordan disse hendelsene tjente målet, fremgår - som sagt - ikke av bibeltekstene.

Hva sier Bibelen om dåp?
Ved nærmere ettersyn viser det seg at dåpsbegrepet brukes i ulike sammenhenger. Her følger noen bibelsteder som illustrerer dette.

Mat 3,11: «Jeg [Johannes] døper dere med vann... Han [Jesus] skal døpe dere med Hellig ånd og ild.»

Apg 19,3. «Hva slags dåp er dere døpt med? De sa: Johannes' dåp.» Og videre Apg 19,4: «Johannes døpte omvendelsens dåp.» det synes også å gjelde for Mat 28,19: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere.»

Mark 10,39: «... den dåp jeg [Jesus] døpes med, skal også dere blir døpt med.» Det er rimelig å anta at Jesus her ikke mener dåp med vann - han var jo forlengst døpt av Johannes - men at han siktet til de prøvelsene han - og senere disiplene - skulle utsettes for. Meningen i Luk 12,50 synes å være den samme: «En dåp må jeg [Jesus] døpes med, hvor tynget jeg er til den er fullført.»

1. Kor 12,13: «For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle én ånd å drikke.» Kan dette forståes slik? Å bli døpt med «Hellig ånd og ild» slik Jesus ifølge døperen Johannes skulle gjøre, innebærer «å være ett legeme» - å være del av Kristi rike?

Er ilddåp en slags fellesnevner for de fleste av disse eksemplene? Den ilddåpen som består i å bekjenne sin tilhørighet til Kristi rike på tross av forfølgelse, frykt og smerte som lett kan komme i bekjennelsens kjølvann - frykt for hånlatter etter omvendele og frykt for fysisk smerte ved brutal henrettelse eller lignende som følge av å bekjenne? Den sistnevnte bruken av dåpsbegrepet synes å bety noe helt annet. Den dåpen synes å være bekreftelsen på å være opptatt i Kristi rike.

Hva sier Bibelen om oppstandelse?
I forskjellige sammenhenger omhandler Bibelen ulike former av begrepet "oppstandelse", slik som "oppstå" og "å oppstå fra de døde". La oss først se hva Bibelen sier om dette.

Jesu oppstandelse blir omtalt en rekke steder, slik som i Mat 16.21: "... og den tredje dagen skulle han oppstå." Og Mat 28.6: "Han er ikke her, han er oppstått" Dessuten, Mark 16.9: "Etter at Jesus var oppstått, ... viste han seg først for Maria." Mat 26.32 sier: "Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere."

Hva kan det bety at Jesus sto opp fra de døde? Her er tre muligheter: (1) Han sto opp fra den jordiske døden ved å vise seg som et levende vesen for Maria og disiplene. Eller (2): Han sto opp fra dødsriket - det vil si fra Lucifers underverden - som han etter trosbekjennelsens utsagn fôr ned til etter sin jordiske død på langfredag (står bare indirekte i Bibelen). Denne oppstandelsen skjedde påskemorgen. Og den tredje muligheten består i at begge deler var tilfelle - at Jesu oppstandelse både betyr at han etter døden på korset viste seg som et levende vesen på Jorden igjen - selv om han da hadde visse andre egenskaper - og at han - som den første (Apg 26.23: "... Messias skulle lide og være den første som sto opp fra de døde." ) - vendte tilbake fra dødsriket - hvor han hadde befridd ånder som var holdt fanget der (Ef 4,8).. At Jesus skulle gå i forveien for disiplene må vel bety at det var til Guds rike Jesus skulle gå og at disiplene da skulle komme dit noe senere.

Spørsmålet gjenstår: Hva vil det si å oppstå fra de døde, slik Paulus ønsker i Fil 3,11:: "måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde!" Grunnen til dette ønsket synes å fremgå av Luk 20.36: "og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn." - et syn som underbygges av Mat 22.31: "har dere ikke lest hva Gud har sagt om de dødes oppstandelse? .... Han er ikke en Gud for døde, men for levende." Ifølge Apg 4,2 er de dødes oppstandelse mulig fordi Jesus var oppstått: "...de forkynte de dødes oppstandelse, fordi Jesus var oppstått."

Men det er også tale om de rettferdiges oppstandelse: I Luk 14.14 sier Jesus: "...når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår." Hva kan dette bety? Bibelen bruker begrepet "den/de rettferdige" på en rekke steder. Jesus er ikke kommet for å kalle retterige, men syndere (Mat 9,13). Og (Mat 25,46): Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig straff,.men de rettferdige skal (gå bort) til evig liv. Teksten for øvrig tyder på at kriteriet for "rettferdighet" er utøvelse av praktisk nestekjærlighet. Å gå bort til evig liv må vel være et annet uttrykk for oppstandelse?

Til slutt må vi kort komme inn på det man i enkelte trossamfunn kaller "kjødets oppstandelse" I senere tid er dette forandret til "legemets oppstandelse". Det er ingen uvesentlig forandring. For det første uttrykket må vel bety det materielle legemets oppstandelse, mens uttrykket "legemets oppstandelse" også kan bety det åndelige legemets oppstandelse som naturlig kan sees i sammenheng med Pauli beskrivelse av et legeme med sjel og et åndelig legeme. I 1. Kor 15.44-50 er han ikke så klar. Noe tydeliger er han i 1. Kor 15.40, hvor det heter: "det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, og de himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen." Det støttes også av fortellingen om Jesu møte med Moses og Elias på bjerget, hvor deres legemer fremsto i en overjordisk glans. I 1. Tes 5.23 beskrives mennesket som et vesen med ånd, sjel og legeme.


                                                                      ***



FORUM nr. 87

Hva sier Bibelen?

Kristenheten er spaltet opp i mange trosretninger, og de aller fleste mener å bygge sin tro på Bibelen.. Nå er det ikke helt riktig å snakke om Bibelen, fordi det finnes nesten like mange bibelversjoner som det finnes kristne trossamfunn. Da forskjellene stort sett er små, vil vi se bort fra dette her og fortsatt snakke om Bibelen som om den var helt entydig.

Hva sier Bibelen om gudsbegrepet?
Gud fremstår som evig (1. Mos 21,33) og som den som skapte himmel og jord (1. Mos 1,1). Gud skapte også mennesket i sitt bilde (1. Mos 1,27). Dermed er vel indirekte sagt at mennesket har fått visse guddommelige egenskaper, slik at mennesket på grunnlag av disse kan slutte seg til noen av Guds egenskaper. Dét fremgår av en rekke bibelsteder i GT. Således omtales Gud som mann (1. Mos 1,27). Dessuten kan Gud snakke (1. Mos 3,3) og bli vred (3. Mos 10,6),. Ja han kan til og med angre (1. Mos 6,6). Gud er ifølge (2. Mos 20,5) nidkjær, men også barmhjertig og nådig (2. Mos 34,6). Dessuten er han trofast (5. Mos 7,9).

Gud er mektig (Job 36,5, Sal 89,9, 1 mfl.), allvitende (1. Sam 2,3) og rettferdig (Sal 7,10). Han er den som har rett til å dømme (5, Mos 1,17). Gud gjør aldri noe ondt (Job 34,10). Det finnes også en strålende glans rundt Gud. Sal 19,2 forteller: «Himmelen forkynner Guds herrlighet.» Selv om Gud oppholder seg i det som kalles himmelen (Mat 6,9), griper han i visse tilfeller inn i menneskenes verden; «Det var Gud som førte dem ut av Egypt», (4. Mos 23,22).

Men Bibelen bruker også gudsbegrepet i annen sammenheng. Den taler om fremmede guder (1. Mos 35,2): «Få bort de fremmede gudene som finnes hos dere.» Og (2. Mos 20,3) sier: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Men (5. Mos 10,17) sier at «Herren, deres Gud er Gud over alle guder.» Men gudsbegrepet blir brukt i enda en sammenheng, (Joh 10,35): «De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder.»

Bibelen forteller om en vedvarende kamp for å holde Israels folk borte fra avgudene, slik det bl.a. fremgår av (Dan 3,28): De våget livet for å slippe å .... tilbe noen annen gud enn sin egen.» og av (1. Joh 5,21): «Vær på vakt mot de falske guder.»

Av dette fremgår at det ifølge Bibelen finnes tre typer guder:: (1) Falske guder - også kalt avguder -, (2) de [menneskene] som Guds ord kom til og (3) Israels Gud som er Gud over alle guder. De to sistnevnte er vel selvforklarende. Men hva menes med "de falske guder"? Er det gudebilder av tre eller stein som folk tilla gudommelige egenskaper? Eller er "falske guder" åndsvesener som på en eller annen måte har verbal kontakt med menneskene, men som står i opposisjon til Gud?

Mange bibelsteder tyder på at det i flere tilfeller dreier seg om gudebilder som var laget, og som kunne ødelegges. Men kan det være hele forklaringen? I 1. Joh 4,3 beskrives åndsvesener som ikke bekjenner Jesus, og som ikke er av Gud. Det er grunn til å tro at slike er "falske guder eller avguder" i bibelsk forstand. Esek 23.37 forteller sågar at "de drev hor med sine avguder." Og Åp 9,20 tyder på det samme: ...de "sluttet ikke å tilbe sine henders verk, men tilba de onde ånder og avgudsbilder av gull, sølv og bronse, stein og tre, de som.verken kan se eller høre eller gå. De vendte ikke om fra sine mord og sine trolldomskunster, sitt horeliv og sine tyverier."

 

Hva sier Bibelen om synd?
Bibelen taler om skyld og synd i forskjellig sammenheng. På flere steder i 2. Mosebok - fx i 20.5 - står: «Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg ....» Dette er i dagligtale kalt «arvesynd», men arvesynd er ikke et begrep Bibelen bruker. På den annen sider sier Bibelen i Esek 18,20 at en sønn ikke skal bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld. Og i 1. Joh 5,16/17 er det tale om to typer synd - to typer som synes å komme i tillegg til «arvesynden».

Når det gjelder «arvesynden» synes Bibelen å motsi seg selv. For 2. Mos 20.5 er uforenlig med Esek 18,20. Skal man velge tolkning for seg selv her, er det vel riktig å ta med det vi har sagt om Guds rettferdighet tidligere, og som vel klart støtter utsagnet i Esek 18,20.

Hvilke to typer synd er det tale om i 1. Joh 5,16/17? Teksten her lyder: «Det finnes en synd som fører til død» og «...All urett er synd, men ikke all synd fører til død.» Det finnes altså to typer synd; den ene fører til død, den andre fører ikke til død. Hva slags død kan det være tale om? Her må vi igjen støtte oss til det som er sagt om død tidligere. Der så vi at Bibelen bruker dødsbbegrepet i to betydninger: den jordiske døden og den åndelige døden - det å leve i motsetning til Gud. At det finnes synd som ikke fører til den jordiske døden, synes helt klart. Det må gjelde de feiltrinn vi - som svake mennesker - begår. Men finnes en synd som ufravikelig fører til den jordiske døden for den som synder? All erfaring tilsier at selv den verst tenkelige synden ikke fører til (den jordiske) døden for den som begår synden. Det betyr at det finnes en synd som fører til den åndelige døden - vi kunne vel si: består i den åndelige døden - nemlig bevisst å vende seg bort fra Gud. Vender man seg bort fra Gud, dør man den åndelige død - begår man «dødssynden» - som heller ikke er et bibelsk begrep.

Vi kommer ikke utenom begrepet «syndefallet» selv om dette ordet ikke finnes i Bibelens tekster, bare som overskrift til 1. Mos, kapittel 3. Beretningen om Adam og Eva i Edens hage er kjent for de fleste. De hadde vært ulydige mot Guds forbud mot å spise frukten av et nærmere bestemt tre. Og som følge av dette ble de jaget ut av hagen for å dyrke jorden som de var tatt av - for «med svette i ansiktet å ete sitt brød».

Bibelen antyder også et annet syndefall, og på ett sted brukes faktisk syndsbegrepet, nemlig i 2. Pet 2,4 som sier: «For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen.» Også andre bibelsteder har hentydninger til denne hendelsen og da særlig Luk 10,18, Ju 6 og 1. Tim 3,6. Det er grunn til å tro at dette skjedde før syndefallet i Edens hage, og at det onde i tilværelsen - og derved behovet for frelse - oppsto i forbindelse med denne hendelsen.

Vi har nå sett på hvordan syndsbegrepet brukes i Bibelen og hva synd kan bestå i. Vi skal nå se på hva Bibelen sier om å få syndsforlatelse og om å bli fri for synd..Sentralt i denne problemstilingen synes Guds frelsesplan å stå, og som vi skal se nærmere på i neste avsnitt, som kommer i FORUM nr. 88.

                                                ***


FORUM nr. 86

Hva sier Bibelen om det å leve?

Som fortsettelse på artikkelserien om hva Bibelen sier, kan det her være interessant å prøve å finne ut hvordan Bibelen bruker begrep knyttet til det å leve. Vi begynner med en rekke bibelsitater med dette innholdet for - om mulig - å finne ut hva de kan bety.

Matt 6,25: "Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve." Det er åpenbart at det her - og på mange andre steder i Bibelen - ganske enkelt er ment at vi må ha mat og drikke for å leve her på Jorden. 

Men hva betyr Joh 11,25?: "Jesus sier til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø."" Her er to utsagn. Vi tar det siste først.

".... hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Det er åpenbart at Jesus her ikke mener å oppheve den jordiske døden. Den ligger fast. Hvilken død er det da de som tror på Jesus, aldri i evighet skal smake? Den åndelige døden? Den som består i å vende Gud ryggen eller å komme i opposisjon til Ham? For de som tror på Jesus vil umulig kunne vende Gud ryggen. Åndelig død kan man altså være både når man lever her på Jorden, og når man befinner seg i det hinsidige. For i begge situasjoner kan man være i opposisjon til Gud.

Finner vi også støtte for dette synet i Mat 8,22?: "En annen, en av disiplene sa til ham: "Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far." Men Jesus svarte: "Følg du meg, og la de døde begrave sine døde."" - hvilket utlagt da vil si: ... la de åndelig døde begrave sine jordisk døde. Slik sett får utsagnet en mening i stedet for å virke som en litt uvøren bemerkning, noe Jesus jo ikke hadde for vane å komme med. 

Lignelsen om den bortkomne sønn (Luk 15,32) peker i samme retning: Er man kommet bort fra Faderens hus, er man (åndelig) død. Kommer man tilbake, blir man (åndelig) levende. 

Og så det andre utsagnet i Joh 11,25: Den som tror på Jesus, "... skal leve om han enn dør." Dette må vel forståes slik?: Den som dør den vanlige, jordiske døden i troen på Jesus, skal leve videre i livets-, dvs. i Guds rike. 

Hvordan passer dette med Joh 5,25?: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve." Det synes å bety at de døde - det vil si de som levde fjernt fra Gud på Jorden og i det hinsidige - nå kunne høre Guds Sønns røst, og at de som trodde på Ham, skulle leve - dvs. være del av Guds- eller livets rike - uansett om de levde her på Jorden eller i det hinsidige. 

Dette innebærer at det hinsidige - ifølge Bibelen - er delt i to deler som før Jesu frelsergjerning var uten forbindelse med hverandre. Dette fremgår dessuten av en rekke andre bibelsteder, blant annet disse tre: 

Joh 3,16: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Her viser Bibelen påny to-delingen av det hinsidige; den delen som tar imot de fortapte, og som også er kalt Dødsriket, og den delen som tar imot de som ikke går fortapt når de dør den jordiske døden; nemlig den delen av det hinsidige som også er kalt Guds rike. 

Luk 16,26: "Og dessuten er det en dyp kløft mellomm oss og dere, slik at ingen kan komme herfra og over til dere, om de så ville, og ingen fra dere [som er i Dødsriket] over til oss." Av dette fremgår også to-delingen før frelsen var fullbyrdet; Dødsriket og Guds rike. 

Mat 25,41: "Deretter skal han si til dem på venstre side: "Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler."

Av stort sett hele NT går det frem at det er godt å komme til himmelen - eller Guds rike - når vi forlater denne Jorden. For der er stor herlighet og glede. Hensikten med hele NT er jo å vise verdens mennesker veien til Guds rike. Det synes derfor overflødig og lite dekkende å ta med noen få sitater for å vise at det skal oppleves godt å være i Guds hinsidige rike. Men hvordan forholder det seg med det hinsidige dødsriket? Her følger to sitater som viser at man ifølge Bibelen også opplever noe der. 

Luk 16,22: "Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, hvor han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus ved hans side." Også i Dødsriket er man altså levende på den måten at man er bevisst og opplever sin situasjon.

Mat 11,23: "Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned." Teksten videre viser at det her er tale om en straff. Og grunnen var at dette bysamfunnet ikke hadde vendt seg til Gud på tross av de mektige gjerningene Jesus hadde gjort der. Å komme til Dødsriket gjaldt altså de gudløse og innebar en straff som de det gjaldt, opplevde. 

Dette må bety at levende mennesker på Jorden vil være levende i dobbel forstand, hvis de lever i pakt med Gud. De lever både fysisk og åndelig. Lever man derimot fjernt fra Gud, er man åndelig død, selv om man altså lever fysisk her på Jorden. 

I det hinsidige lever alle i den forstand at man har bevissthet og opplever sin situasjon. Men det hinsidige er to-delt slik eksemplene ovenfor viser, selv om Jesus nå har skapt en forbindelse. De to delene er Guds rike og det som kalles Dødsriket. 

Det betyr at de som lever i Guds rike, lever i dobbel forstand, fordi de både er bevisste vesener, og fordi de lever i Livets rike. Det kan også gjelde mennesker etter den jordiske døden, nemlig "de som lever om de enn dør". Etter den jordiske døden befinner de seg altså ikke i Dødsriket, men i livets-, det vil si Guds rike. 

Men ifølge Bibelen lever også noen i Dødsriket. Blant dem finnes også avdøde mennesker som levde atskilt fra Gud før de døde den jordiske døden. Disse er altså døde i dobbel forstand; de er for det første jordisk døde. Dessuten befinner de seg i Dødsriket, fordi de levde fjernt fra Gud. Men selv om de er døde i dobbelt forstand, lever de i den forstand at de har bevissthet og opplever den tilstanden de befinner seg i.


                                                 
***


FORUM nr. 80


Hva sier Bibelen om det hinsidige?

Alle religioner er basert på menneskers forestillinger om noe hinsidig, noe åndelig som ikke hører denne verden til. Noen av religionene er dessuten basert på fortellinger om menneskers kontakt med denne hinsidige verden. Da denne kontakten er så sentral også når det gjelder kristndommens opprinnelse og utvikling, er det nærliggende å spørre: Hva sier Bibelen om det hinsidige? Det skal vi se litt nærmere på i denne artikkelen.

Bibelen antyder bare hvordan det hinsidige var i begynnelsen, før den materielle verden ble til. Gud er ånd (Joh 4,24), og den hinsidige verden er en åndelig, ikke-materiell eller finstofflig verden. I Mark 28,18 sier Jesus: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» I Joh 18,36 sier han videre: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, ville mine menn kjempet for meg.» I Joh 17,5 ber Jesus: «... gi meg den herlighet som jeg hadde hos deg før verden ble til.» Og videre i Joh 17,24: «... fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.» Dessuten Joh 1,10: ...og verden er blitt til ved ham [Kristus].

Det fremgår av disse sitatene fra Bibelen at det - før den materielle verden ble til - eksisterte et åndelig rike med Kristus som leder. Og dessuten at den materielle verden ble til ved Kristus.

Videre fremgår det av Bibelen at det i en fjern fortid har funnet sted 2 såkalte syndefall. Når, hvor og hvorfor skjedde det? Syndefallet i Edens hage må ha skjedd etter det første som bare antydes på flere steder i Bibelen. Grunnen til dét er at det onde allerede eksisterte ved syndefallet i «Paradiset». Det betyr videre at det onde må ha oppstått ved det første syndefallet. Hva sier Bibelen om dette?

I Job 15,15 heter det. «Gud stoler ikke engang på sine hellige engler, selv himmelen er ikke ren i hans øyne.» Og 2. Pet. 2,4 sier: «For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen, hvor de holdes i varetekt i mørke huler inntil dommen.» Og i Luk 10,18 sier Jesus at han så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Ju 6 peker i samme retning. Bibelen antyder i 1. Tim 3,6 dessuten grunnlaget for dette syndefallet, at det var hovmod, som vel her betyr ønsket om å ville være noe mer enn det man var. Da styrtet hovmod lett fører til hat, er det nærliggende å spørre om det var slik det onde oppsto i tilværelsen?

Det andre syndefallet er del av barnelærdommen. Var det en test som de mindre skyldige måtte igjennom i den (åndelige?) sfæren som ble kalt Paradiset - en test som man heller ikke besto? Var det et resultat av de to syndefallene at det oppsto en uovervinnelig kløft som delte den åndelige eller immaterielle verden i to atskilte deler, slik det fortelles i Luk 16,26? I den ene - «himmelen» eller Guds rike - var Kristus og alle engler eller åndsvesener som var trofaste mot ham. I den andre delen - «dødsriket» - var de frafalne under Satans herredømme. Det ser ut til at dermed hadde behovet for frelse oppstått.

Sier Bibelen noe om egenskapene til Guds rike? Bibelen gir noen indirekte opplysninger om Guds rike gjennom lignelser, slik som Mark 4.26. - som er lignelsen om såkornet. Men det finnes også mer konkrete opplysninger:

I Joh 14.2 sier Jesus: «I min fars hus er det mange rom.» Og i Hebr. 9,24 heter det at Kristus gikk inn i selve himmelen. Det kan tyde på at det finnes en slags for-himmel. Var Paradiset, der Jesus skulle møte røveren på korset, en slik forhimmel? I de 40 dagene Jesus besøkte Jorden etter oppstandelsen og før himmelfarten må han ha vekslet mellom å oppholde seg på Jorden og i en slik forhimmel. I 2. Kor 12,2 heter det videre at en person ble rykket opp i den tredje himmelen. Og i Hebr. 4,14 brukes himmel i den bestemte flertallsformen - himlene.

Av dette fremgår at det vi vanligvis kaller himmelen - ut fra Bibelens beretninger - har struktur - med både nivåer og eventuelt også underinndeling av nivåer.

Men den hinsidige verden består ifølge Bibelen ikke bare av himlene, men også av «dødsriket». Uten å gå nærmere inn på hva Bibelen sier om dette, må det være et utrivelig sted. Og vi har sett at det på Jesu tid var atskilt fra himlene av en uovervinnelig kløft. Det blir ikke sagt eksplisit, men det er vel Satan som på flere steder i Johannesevangeliet blir omtalt som «denne verdens fyrste». I så fall synes Jorden å inngå som del av dødsriket. Slik hele Bibelen vitner om, forhindrer det tydeligvis ikke at også Guds rike innvirker på det som foregår her på Jorden. Ut fra dette har Jorden en slags dobbeltstilling, slik at noen mennesker følger denne verdens fyrste, mens andre strekker seg mot Guds rike.

Hvem er det som - ifølge Bibelen - befolker «himlene»? Bibelens svar er engler. Her følger noen eksempler som viser det: Joh 1,51: Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» Og Hebr 1,6: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» Men andre uttrykk enn engler brukes også: Luk 2,13: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare...». Dessuten Joh 14,16: «Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen Talsmann .... sannhetens ånd.» Hva en engel er, fremgår av Hebr 1,14: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste som sendes ut til hjelp for dem som skal få frelsen?» Det er vel grunn til å tro at også det omvendte gjelder, nemlig at alle ånder som sendes ut i Guds tjeneste - slik som Talsmannen - er engler? GTs hyppige bruk av engle-begrepet understøtter også et slikt syn.

Bibelen bruker av og til uttrykket Guds engel, andre ganger Herrens engel eller bare en engel fra himmelen. Men lite tyder på at disse begrepene representerer forskjellige typer engler. 2. Pet 2,11 antyder at det finnes et hierarki av engler med forskjellig makt: «Ikke engang engler som står enda høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de anklager dem for Herren.» Bibelen ser ut til å antyde at det eksisterer forskjellige typer spesialiserte engler i Guds rike. Bibelen opplyser også om at «...når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas de ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Mark 12,25.

Hvordan skal Mark 10,14 forståes?: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til..» Betyr det at små barn her på Jorden tilhører Guds rike? Betyr det at små barn som dør, kommer til Guds rike, slik at det finnes barn i Guds hinsidige rike? - Eller betyr det begge deler?

Jesu oppgave her på Jorden - eller dét at han løste den - synes å ha hatt konsekvenser for strukturen i det hinsidige. Det synes å gå frem av flere bibelsteder. Men først må vi se på Bibelens bruk av dødsbegrepet og viser da til artikkelen om dette i FORUM nr. 78. Her minner vi bare om det vesentligste i denne artikkelen:

Det er ikke vanskelig å se at Bibelen bruker dødsbegrepet i to forskjellige betydninger. Den ene gjelder den vanlige jordiske døden, slik det fremgår av en rekke steder i Bibelen. Men å være død kan også bety å leve fjernt fra- eller i opposisjon til Gud. De som er døde i denne betydningen av ordet, befinner seg i dødsriket - om de lever her på Jorden eller i det hinsidige. Det finnes en rekke bibelsteder som understøtter et slikt syn. Her noen eksempler:

Å 2.10 er interessant fordi bibelstedet omhandler 2 forskjellige dødsbegrep. «...Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. .... Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.» Den førstnevnte døden må være den jordiske døden. Meningen til den siste setningen blir klarere i denne formen: Den som ikke seirer, blir rammet av den annen død. Er vi mao. trofaste mot Gud inntil vi dør den jordiske døden, får vi livets krone - som vel betyr at vi går til et hinsidig liv i Guds nærhet - som er selve Livet. I motsatt fall - er vi ikke trofaste mot Gud inntil den jordiske døden - vil vi bli rammet av den annen død som er et liv atskilt fra Gud enten her på Jorden eller i det hinsidige. Ut fra dette, er dét som kalles dødsriket ikke stedet der de jordisk døde befinner seg, men der de frafalne, de i opposisjon til Gud, befinner seg.

I lignelsen om den fortapte sønn (Luk 15.24) sier faren: «For denne sønnem min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Å komme bort fra Faderen betyr å være død, kommer man tilbake til Faderen, blir man levende, fordi Guds rike er Livets rike. Forstår man dødsbegrepet på denne måten, vil flere brikker falle på plass. Så langt om dødsbegrepet.

Den strukturforandringen i det hinsidige som vi antydet, må henge sammen med det som kalles frelsen: at vi mennesker kan bli frelst betyr at vi har muligheten til å komme til Guds rike etter vår jordiske død. Det betyr også at vi kan være del av Guds rike mens vi ennå lever her på Jorden. Men det må bety enda mer.

For frelsen gjaldt også de som befant seg i dødsriket: (1.Pet.4.6): "Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker." Hvordan kan dette forståes? De døde som nevnes her, synes å være avdøde mennesker som levde i dødsriket da Jesus døde på korset. Og da Jesus fôr ned til dødsriket, fikk de høre om evangeliet for at også de skulle få en mulighet for frelse.

Andre bibelsteder tyder på det samme: I Pet.3.19 sies det også hvem Jesus skal forkynne for i fangenskapet. ".. og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap. Det var de som på Noahs tid hadde vært ulydige, da Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd."

Hvilken død var det han [Jesus] - som den første (Apg 26,23) - hadde oppstått fra? Og hvilket dødsrike var det han - ifølge trosbekjennelsen - fõr ned til og oppsto fra den tredje dag? At han oppsto fra den jordiske døden, fremgår av mange tekster, selv om han i den nye tilstanden ikke lenger var et vanlig menneske. Men flere bibelsteder viser at det var Satans dødsrike han for ned til og oppsto fra.

1. Pet 3,18: «Den rettferdige led for de urettferdige for å føre dere frem for Gud. Han døde legemlig, men ved ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.»

(Joh.5.25): "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den tid kommer, ja den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve." Her sikter Jesus antagelig til at han skal fare ned til dødsriket og ta med seg til livet, dvs. til Guds rike, de som hører og vil følge ham - når han - på den tredje dag - drar tilbake til sitt og Guds rike. Og han drar over den bro som han - ved sin frelsesgjerning - hadde lagt over kløften mellom dødsriket og Guds rike. For hør videre, vers 28: "Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer, da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, [dvs til Guds rike] men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom."

Peter sier i 1. Pet 4,5: «Men de skal få avlegge regnskap for ham som står klar til å dømme både levende og døde. Også for døde er jo evangeliet blitt forkynt, for at de ved Ånden skulle leve, likesom Gud lever, selv om de her i verden var kommet under den dom som rammer alle mennesker.» Og Ef 2,1: «Dere var engang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av .... den ånd som nå er virksom i de ulydige. .... Slik var vi under Guds vrede, liksom de andre.»

Den praktiske konsekvens av Kristi frelsergjerning var at veien tilbake til Guds rike var åpnet. Det var slått en bro over den kløften mellom Guds rike og Satans rike som inntil da hadde vært uovervinnelig.

Vi må komme tilbake til Jordens rolle i dette dramaet, siden den strukturen vi snakker om på en måte går tvers igjennom denne vår Jord. Satan er ifølge (Joh 12,31) denne verdens fyrste. Samtidig gjelder store deler av Bibelens innhold Guds direkte og indirekte innvirkning på mennesker her på Jorden. Mens de hinsidige vesener fra Guds gode verden og fra den dårlige verden lever atskilt, lever mennesker fra de to verdener side om side her på Jorden. Slik er det fortsatt, men med den forskjell at det i og med Jesu gjerning ble slått en forbindelse mellom de to hinsidige verdener. Flere bibelsteder belyser dette forholdet.

Når utsendinger fra Guds rike er kommet til Jorden, sier Bibelen at Guds rike er kommet. Komme ditt rike heter det i «Fader vår» - dvs la ditt rike komme til oss. I Mat 12,28 sier Jesus: «Men er det ved Guds ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Og i Luk 17,21 heter det: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.»

Det er også nærliggende å se syndefallet i sammenheng med frelsen. Kristi gjerning besto av to ledd. Å forbli trofast mot Gud til siste slutt på korset. Og dessuten åpne veien fra dødsriket for dem som ville vende tilbake til Guds rike. (1.Pet.3.18): "For Kristus selv led døden for syndens skyld, én gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere frem for Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap."

Her står ganske mye. Kristus led den jordiske døden på grunn av den ene synden - syndefallet. Det var en engangsforeteelse. Og hensikten var å føre "dere" - det vil si de som mottok Peters første brev (og alle andre mennesker) - frem til Gud. Dette betyr vel også at Kristus var død i den forstand at han befant seg i dødsriket en kort stund. Og hensikten var to-sidig. Som vi har sett, forkynte han det glade budskap for åndene som var i fangenskap. Og dessuten: (2.Tim:1.10): "... Han har tilintetgjort døden og ført liv og udødelighet frem i lyset ved evangeliet;" Men ved Ånden ble Kristus igjen gjort levende, det vil si at Han (påskemorgen) forlot dødsriket - dvs. Lucifers rike - igjen av egen kraft, noe ingen før eller siden har gjort.

Omtrent det samme sies vel her? (Efes.4.8): "Derfor står det: Han steg opp i det høye og førte fanger bort, og menneskene gav han gaver. At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned i Jordens dyp." Han steg opp som seierherre: (Joh.åp.1.18): "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket."

Dette var allerede tidligere forutsagt: (Joh.5.28): ".... den time kommer da alle som er i gravene skal høre hans røst. De skal komme frem, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom."

Det var mange som ventet: (Rom.8.19-24): "Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herrlighet. For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men fordi Gud gjorde det slik. Likevel var det håp, for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." Med forgjengeligheten menes her antagelig både det forgjengelige, materielle univers og dødsriket.


                             
***


FORUM nr. 78

Om Bibelens to dødsbegrep

Det er ikke vanskelig å se at Bibelen bruker dødsbegrepet i to forskjellige betydninger. Den ene gjelder den vanlige jordiske døden, slik det fremgår av en rekke steder i Bibelen. Men å være død kan også bety å leve fjernt fra- eller i opposisjon til Gud. De som er døde i denne betydningen av ordet, befinner seg i dødsriket - om de lever her på Jorden eller i det hinsidige. Det finnes en rekke bibelsteder som understøtter et slikt syn. Her noen eksempler:

Å 2.10 er interessant fordi bibelstedet omhandler 2 forskjellige dødsbegrep. «...Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. .... Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.» Den førstnevnte døden må være den jordiske døden. Meningen til den siste setningen blir klarere i denne formen: Den som ikke seirer, blir rammet av den annen død. Er vi mao. trofaste mot Gud inntil vi dør den jordiske døden, får vi livets krone - som vel betyr at vi går til et hinsidig liv i Guds nærhet - som er selve Livet. I motsatt fall - er vi ikke trofaste mot Gud inntil den jordiske døden - vil vi bli rammet av den annen død som er et liv i det hinsidige, atskilt fra Gud. Ut fra dette, er dét som kalles dødsriket ikke stedet der de jordisk døde befinner seg, men der de frafalne, de i opposisjon til Gud, befinner seg.

Herren sa til Adam i Edens hage (1. Mos 2,17): «... for den dagen du spiser av det, må du dø.» Følgen av å spise ble - som kjent - at de ble drevet ut av hagen - ikke at de døde den jordiske døden. Å dø må også her bety å falle fra - å bli utestengt fra Gud som følge av frafallet. Konf. også Esek. 18.21.

I lignelsen om den fortapte sønn (Luk 15.24) sier faren: «For denne sønnem min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Å komme bort fra Faderen betyr å være død, kommer man tilbake til Faderen, blir man levende, fordi Guds rike er Livets rike.

«Døden» er også betegnelsen på den som hersker i dødens rike. Han ble beseiret av Jesus, som også seiret over den jordiske døden. Men vi mennesker er fortsatt underlagt den jordiske døden, som vi har rett til å kjempe mot. Og vi er fortsatt utsatt for «den andre dødens» påvirkning, som vi har enda større grunn til å stå imot.

Denne Bibelens bruk av dødsbegrepet kommer ofte ikke godt nok frem i forkynnelse og kommentarer med den følge at det som blir sagt kan virke uklart eller forvirrende. Men forstår man dødsbegrepet på denne måten, vil flere brikker falle på plass.


                             
***


FORUM nr. 67

Hva skjedde i påsken og hvorfor?

Vi har nettopp feiret påske, og mange har uttalt seg om det som skjedde i tiden før og etter den jødiske påskehøytiden for cirka 2000 år siden. Når også jeg drister meg til å si noe i den anledning, så er det fordi det som er sagt, stort sett virker mer forvirrende enn avklarende. Forskere har sin nøkterne tilnærming til stoffet, selv om de også støtter seg til evangelienes tekster som dels må ha kommet til menneskene ad paranormal vei. Det gjelder ikke minst det som fortelles om Jesus da han var alene i Getsemane. De teologisk orienterte på sin side presenterte hendelsene i lys av hva de mener var hensikten med det som skjedde.

Det begynte med at Jesus kom ridende inn til Jerusalem på et esel. Med dette skal Jesus ha provosert jødenes teologer, fordi den Messias de ventet på - og som de ikke på noen måte identifiserte med Jesus - ifølge profetene skulle komme ridende nettopp på denne måten. Vi har også fått høre at Jesus på dette tidspunktet hadde hatt rikelig anledning til å flykte og å unngå konfrontasjonen med den jødiske og den romerske øvrigheten. Hvorfor provoserte Jesus øvrigheten og hvorfor flyktet han ikke - undrer forskerne?

Jesus visste hvem han var og hvilken oppgave han sto overfor. Det fremgår ganske tydelig av Skriften. At Jesus kjente fremtiden ved andre anledninger fremgår også. Blant annet forutså han hvordan Peter ville fornekten han. Om han kjente til dette gjennom klarsyn eller på annen måte, er et åpent spørsmål. Oppgaven hans besto i å gjennomføre det Skriften sier skjedde, og som Skriften i noen grad hadde forutsagt. Derfor lot han dét skje som var nødvendig for å gjennomføre oppgaven. Ja enkelte steder i Skriften tyder på at Jesus selv aktivt bidro til at det som skulle skje, virkelig skjedde - blant annet ved å komme ridende på et esel. Men Jesus må også ha kjent hensikten med oppgaven - hva som sto på spill. Blant annet skulle han få anledning til å sende Talsmannen - sannhetens ånd - til sine etterfølgere på Jorden, hvis han gjennomførte oppdraget.

Tok Jesus feil av seg selv og sin oppgave? Det finnes mennesker som mener det. I så fall var Jesus bare en tragisk figur på linje med alle de andre på den tiden som mente om seg selv at de var jødenes messias. Men de som mener at Jesus tok feil om seg selv, har et forklaringsproblem. De må på en troverdig måte kunne bortforklare alt som er sett og bevitnet av mange i forbindelse med Jesu liv, hans død og oppstandelse. Og dessuten alt det som skjedde blant apostlene i den første kristne tiden, men også senere gjennom århundrene og frem til våre dager. I tillegg må man kunne forklare hvordan en slik tragisk figur kunne være kimen til den verdensomspennende religionen som kristendommen - tross alle svakheter - er idag.

På skjærtorsdag samlet Jesus disiplene rundt seg for å innta jødenes påskemåltid. Vi får opplyst at de berømte maleriene som viser Jesus med disiplene rundt et bord, er feil. På den tiden lå man rundt små lave bord eller opphøyninger - tre personer per bord. Og man har funnet ut at de som lå sammen med Jesus, var Johannes - på hans høyre side - og Judas på den andre siden. Jesus skal da ha sagt til Judas: «Gjør det snart det du vil gjøre.» (Joh. 13.27). Dette utsagnet har fått noen til å spørre om Jesus hadde en avtale med Judas eller en felles plan. Hvordan skal dette forstås?

Den nærliggende tanken er for meg at Jesus ut fra sitt kjennskap til fremtiden - det være seg ut fra sitt klarsyn eller på andre måter - visste nøyaktig hva som ville skje, og hvordan de ulike personene - inklusiv han selv - ville forholde seg. Dette forløpet var på en måte planlagt allerede på profetens tid, og alt måtte skje i samsvar med planen skulle Jesus fullføre det oppdraget han hadde fått - og som han rimeligvis påtok seg overfor Gud en gang i en fjern fortid. Derfor flyktet han ikke, og derfor bidro han selv til at det som skulle skje, også skjedde. Hans ekstremt vanskelige oppgave i denne fasen var å forbli trofast mot Gud på tross av all forlattheten, alle ydmykelsene, og alle pinslene på kropp og sjel.

To ganger gir Skriften et ørlite blikk inn i hans situasjon. Det første gjelder svetten i form av blod i Getsemane. Vitenskapen kan idag fortelle oss at dette er et sjeldent, men likevel kjent fenomen, særlig blant dødsdømte fanger kort tid før henrettelsen. Da kan dødsangsten frembringe svette som blod. Vitenskapen sier da også om Jesus at det var dødsangsten som lå bak. Men - var Jesus virkelig redd den fysiske døden - han med den bakgrunnen? Neppe! Tanken på all den smerten han skulle igjennom ga derimot i høy grad grunn til angst. Men muligheten for å bli svak og falle fra Gud i den ytterste nøden må i tillegg ha virket svært, svært skremmende. Da hadde han ikke fullført oppdraget sitt, og han hadde ikke kunnet vende tilbake til sin Far i himmelen. Han hadde vært åndelig død - atskilt fra Guds rike.

Det andre sitatet jeg tenker på gjelder «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark. 15.34). Ut fra det Skriften forteller, hadde Jesus hele tiden hatt løpende kontakt med sin Far i himmelen - direkte eller indirekte, via budbringere. Men i denne ytterste prøvelsens time skulle også denne kontakten tas fra ham, slik at han helt og holdent var utlevert ondskapen i denne verden og det hinsidige. Han klarte det, han holdt stand, slik at han til slutt kunne si «Det er fullbragt» (Joh. 19.30). og «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk. 23.46).

Det har vært spekulert mye om Jesus virkelig var død da han ble tatt ned av korset. En teori har gått ut på at det var blandet bedøvende urter i det eddikvannet Jesus fikk å drikke. Men vitenskapen ser ikke ut til å ha noen bedre forklaring enn at Jesus virkelig døde på korset selv om de undrer seg over at han døde forholdsvis fort.

Det neste vitenskapen undrer seg over, er det forhold at Jesus - ifølge Skriften - var såpass mye annerledes etter oppstandelsen at hans nærmeste ikke straks kjente ham igjen. Var han kanskje en hallusinasjon skapt av deres ønsker og håp om å treffe han igjen? Vitenskapen våger ikke å trekke den konklusjonen heller. Til det er vitnespyrdene for mange og for konkrete.

Er det mulig å få en samlet forståelse av det som foregikk i løpet av påskedagene og hvilken hensikt det hadde? Var hensikten å stifte en ny religion? Eller ville Jesus bare være et slags forbilde som måtte dø på korset, fordi han kom på kant med den jødiske og romerske øvrigheten? Var hensikten å forsone en hevngjerrig Gud, slik at straffen ikke skulle treffe en syndig menneskehet, men så og si ledes over på en uskyldig person fra himmelen - en person som var uten synd? Og innbar dette for de troende en frelse fra all skyld? Tok han med andre ord på seg all vår synd? Eller tok han fullstendig feil av seg selv?

Hvordan kan dette også besvares? Jesus kjørte sitt løp uten å ta hensyn til konsekvensene, fordi han visste hvem han var og hvilken oppgave han hadde. Slik det fremgår av Skriften, var hans oppgave å beseire de onde makter. Oppgaven var to-delt. Den første delen utspilte seg her på Jorden. Den andre i det hinsidige. Her på Jorden måtte han forbli trofast mot Gud på tross av alle de prøvelsene han ble utsatt for. Etter at denne prøven var bestått, og han hadde utåndet her på Jorden, var han - som åndsvesen - berettiget og i stand til å beseire de onde makter i deres del av det hinsidige - som Skriften kaller dødsriket. Dødsriket i Skriftens forstand er altså ikke det riket de avdøde befinner seg i , med det hinsidige riket hvor de som er i opposisjon til Gud, befinner seg. Flere steder i Skriften viser det. I tråd med dette sier trosbekjennelsen «fôr ned til dødsriket» hvor han beseiret denne verdens fyrste. At Jesus med sine hærskarer samtidig befridde sjeler som befant seg i dette dødsriket, fremgår også av Skriften. Jesus hadde fullført oppdraget; først - som menneske - ved å tåle uten å falle fra Gud, deretter - som åndsvesen - ved å beseire Lucifer i hans eget rike - dødsriket.

Hva betyr da utsagnet «oppsto fra de døde?» I tråd med ovenstående må det her bety to «ting»: Jesus forlot - «som den første (Apg. 26,22)» - dødsriket, dvs de onde makters rike. Dessuten viste han seg som menneske igjen for sine venner. Det forhold at de ikke straks kjente han igjen kan tyde på at han nå - som materialisert ånd - ikke var helt den samme å se til. At han materialiserte seg, fremgår blant annet også av Joh. 20,26, hvor han plutselig var blant disiplene, selv om dørene var låst på forhånd. Hans jordiske hylle som han hadde forlatt da han døde, og som siden ble lagt i den omtalte graven, må ha blitt oppløst eller dematerialisert. Etter Jesus fantes intet lik.

Og hva betyr Jesu gjerning for menneskeheten dengang og nå? Jesus slo en bro over den uovervinnelige kløften som omtales i Luk. 16,26, slik at alle som vil, kan begi seg på den smale veien til Guds rike. Men vi må gå den selv. Til hjelp på veien skulle vi få støtte av Talsmannen som Jesus nå hadde fått rett til å sende oss mennesker.

Men to sentrale spørsmål - hvorfor vi mennesker trenger frelse, og hvorfor Gud valgte denne fremgangsmåten for frelsen - får stå ubesvart her.

 

                                                                   ***

FORUM nr. 55

Kristendom, hva nå?

For noen år siden lot Kirkerådet utarbeide en betenkning over temaet

"Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid"

Betenkningen ble ført i pennen av Tore Laugerud ved Egede Instituttet.
Som en kommentar til det som har skjedd i mellomtiden sendte jeg - Johan Lem - følgende brev til Tore Laugerud den 12.06.03:

Vedr.: "Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid"

Jeg har nylig vært innom hjemmesiden som behandler oppfølgingen av
utredningen "Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid". Det fremgår
av denne at mange aktiviteter er satt igang. Men såvidt jeg har kunnet se,
har fokus vært lite rettet mot det utredningen selv fremhever som kanskje
det viktigste spørsmål for kirken ved inngangen til et nytt årtusen, nemlig:
"Hva må vi gi avkall på, hva må vi slippe fra oss for at det kan skapes en
kirke som lever ved og av kilden?"

Dette håpet om selvransakelse og selvjustering som ble tent, er så langt
ikke blitt innfridd. For en som mener at kirken har beveget seg ganske langt
bort fra kilden, er dette nedslående. Som følge av dette fremstår kirken med
en lære med mange selvmotsigelser og urimeligheter, slik det vil fremgå av
punktene nedenfor. Slik støter kirken mange mennesker fra seg. I samme
retning virker selvsagt den interne uenigheten som stadig kommer til syne.
Menneskene av idag blir skeptiske og mister troen på sannhetsgehalten i
kirkens lære. Hvordan møter kirken denne situasjonen? Før jeg kommenterer
det - her følger noen av de spørsmålene som kirken bør forklare for dem av
oss som søker sannhet og klarhet:

Kirken sier at vi mennesker kommer "nylagd" til Jorden - det vil si at vi
ikke har noen fortid i en hinsidig verden før fødselen , slik kirken sier at
Jesus hadde. Hvordan kan det da ha seg at disse nyfødte barna som en
allmektig og fullkommen Gud har skapt, har behov for frelse?

Samtidig sier kirken at Gud er rettferdig. Hvordan han det ha seg at noen av
disse barna er skapt friske og vokser opp til et godt liv i gode omgivelser,
mens andre fødes inn i elendige forhold?

Har jeg forstått det rett, er det fremdeles den såkalte arvesynden som skal
forklare behovet for frelse. Men derved innfører man vel enda en
urettferdighet?

Kirken sier at Gud er allvitende i den forstand at også det fremtidige, det
som også avhenger av menneskets såkalte fri vilje, er kjent for Ham. Enkel
logikk vil si at Gud ikke kan være allvitende på denne måten, hvis mennesket
har en fri vilje. Alternativet er at vi mennesker har en fri vilje, og at
heller ikke Gud kjenner den delen av fremtiden med ufravikelig sikkerhet som
avhenger av menneskenes fri vilje. I dette tilfellet får ansvar og straff en
mening. Og det blir meningsfylt å sette menneskene på prøve, slik Bibelen
omtaler ved flere anledninger. For hva er hensikten med en prøve, hvis
resultatet er gitt på forhånd? Ser ikke kirken selvmotsigelsen som ligger i
at Gud angivelig kjenner fremtiden fullt og helt samtidig med at menneskene
har en fri vilje?

Kirken sier at de som ikke blir frelst, går fortapt. At mange dør uten å bli
frelst, er åpenbart. Ved dette sier vel kirken indirekte at Gud skaper
mennesker som han med sikkerhet vet vil gå fortapt. I samsvar med Jesu lære
sier kirken samtidig at Gud er god. Men hvordan kan vi tro at en god Gud
skaper mennesker som med sikkerhet vil gå fortapt?

Kirken sier at fortapelsen er evig. Det er det greske ordet aeon som
oversettes med evig når det står i forbindelse med fortapelse eller lignende
uttrykk. Men aeon kan jo også bety et langt tidsrom. Hvorfor oversettes aeon
med evig når det står i forbindelse med helvete eller lignende uttrykk? Og
hvordan harmonerer dette med Bibelens utsagn om at alt skal tilbakeføres til
Gud?

Sentralt i Bibelen står det som kalles Guds frelsesplan. Og det fremgår at
hensikten med den er at alle skal bli frelst. Hensikten med Guds plan er
altså at det ikke skal være en evig fortapelse. Når kirken likevel lærer en
evig fortapelse, er det da kirkens mening å si at Gud ikke lykkes med sin
frelsesplan?

Et spørsmål som melder seg her, er hva ordet "dødsriket" betyr. Er det
stedet der de jordisk døde oppholder seg, eller er dødsriket det riket hvor
de frafalne - de som er i opposisjon til Gud - er? Da det ifølge Bibelen
ikke finnes ett samlet hinsidig rike, hvor de jordisk døde befinner seg, men
to atskilte riker, tyder det vel på at dødsriket er riket til dem som er i
opposisjon til Gud?

Ifølge kirkens lære har Jesus skaffet oss tilgivelse for alle våre synder.
Også de vi vil gjøre i fremtiden. Hvorfor ber vi da i "Fader vår" "forlat
oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere?" Stilles det ikke krav til
oss?

Hva besto Jesu frelsergjerning i? Besto den i at han led og døde på korset?
Og hvordan kan det i så fall hjelpe oss vanlige mennesker? Besto den i at
han vant over de onde makter - først ved å tåle det verste uten å falle fra
Gud og deretter ved å beseire djevelen i hans eget rike, dødsriket? Besto
frelsergjerningen i begge deler - eller i noe helt annet?

Og hva innebæer det at Jesus sto opp fra de døde? Var det dét at Jesus igjen
viste seg som en levende person i et materielt legeme etter sin død? Var det
dét at Jesus - "som den første" - forlot dødsriket sammen med de fangene som
ifølge Bibelen samtidig ble befridd? Innebar det begge deler - eller noe
helt annet?

Hva var det som hendte under pinsehøytiden noen uker senere? Kirkens
talsmenn og kvinner er svært uklare på dette punktet. Det ser for meg ut til
at Jesus her innfridde et løfte han hadde gitt tidligere da han sa han
skulle sende Talsmannen - sannhetens ånd. Bibeltekstene her tyder på at
Jesus tilla dette stor betydning. For forutsetningen for at Talsmannen
skulle komme, var at Jesus hadde inntatt sin plass hos Faderen. Derfor
skulle disiplene på en måte være glade for at Jesus "gikk bort"; siden det
var det beste for dem, da Talsmannen ellers ikke ville komme. For Talsmannen
skulle ikke bare minne tilhørerne om det Jesus hadde sagt, men også meddele
dem sannheter som Jesus av forskjellige grunner ikke hadde fortalt.

Både det nye- og det gamle testamentet forteller om en strøm av informasjon
mellom Guds verden og menneskene. Hvordan dette skjedde er antydet eller
beskrevet på forskjellige steder i Bibelen, som i tillegg forteller at det
"teknisk sett" skjedde på flere ulike måter. Talsmannen synes å være en
fortsettelse av denne kontakten som formidlet sann informasjon og andre
gaver fra Guds verden til menneskene. Dét var vel grunnlaget for at det den
gang for 2000 år siden - på tross av store ytre vanskeligheter - ble skapt
en kirke som levde "ved og av kilden" - for å sitere den nevnte utredningen.
Det er grunn til å anta at utredernes ønske om å leve ved og av kilden ville
blitt oppfylt, hvis kirken nå hadde hatt den kontakten de første kristne
hadde. Og kristenheten hadde vel neppe vært oppsplittet i et stort antall
ulike organisasjoner?

Hvor er kontakten med Talsmannen - eller "kilden" - idag? Er den ikke lenger
mulig? Eller har den aldri vært mulig, slik at Bibelen her forteller om
kollektive illusjoner? Var Jesu løfte midlertidig? Eller er det de kristne
samfunn selv som ikke ønsker en slik kontakt, eller som tror at den ikke
lenger er mulig? Er den "ofret" på naturvitenskapens alter? Også på dette
sentrale punktet savner vi et svar fra kirkelig hold.

Kirkens bruk av åndsbegrepet kan virke forvirrende. Gud er ånd. Kristus er
ånd, De "himmelske hærskarer" er engler eller hellige åndsvesener som har
kontakt med mennesker i oppdrag av Gud. Talsmannen må være et slikt åndsvesen i
Guds rike. Ifølge Bibelen finnes også åndsvesener som er i opposisjon til
Gud. Men hva eller hvem er Den Hellige Ånd?

Hvordan takler kirken de urimelighetene og selvmotsigelser som er nevnt
ovenfor? Det er "trossannheter" får vi av og til høre. Eller det er
mysterier som ikke kan forstås med vår lille menneskeforstand. Men er det
den eneste mulige forklaringen? Kan det ikke tenkes at det kan forstås,
eventuelt av andre på et senere tidspunkt, selv om man ikke forstår det nå?
Man skal vel heller ikke utelukke at læren kan være feil på dette punktet,
og at det er grunnen til at den er uforståelig?

Som antydet har noen av kirkens kvinner og menn latt seg påvirke sterkt av
vitenskapen - kanskje særlig naturvitenskapen og arkeologien - med den følge
at de står tilbake med en kristendom som er "ribbet" for nesten alle de
fenomen som dagens vitenskap ikke kan forklare. Spørsmålet er om de ikke har
vært for ukritiske overfor begge. Naturvitenskapens store modeller
inneholder svakheter og uoverensstemmelser som viser at de ikke har funnet
sin endelige form. Universet oppfører seg ikke helt slik det ut fra teorien
"burde". Og paranormale eller "overnaturlige" fenomen, som Bibelen forteller
så mye om, blir systematisk oversett i begge leire - både av
naturvitenskapen og historikerne.

Er det rart at mange vender kristendommen ryggen, når det finnes så mange ubesvarte
spørsmål, urimeligheter og selvmotsigelser i kirkens lære? Spørsmålet er
dessuten hvor stor støtte kirken har i Bibelen for læren sin. Også det har
kirken til gode å fortelle oss.

Det er beklagelig at kirken som har slik tilgang til menneskene - direkte og
via media - er så forvirrende i sitt budskap. Og det er nærliggende å
spørre: Finnes ikke grunnlag i Bibelen for en lære uten slike urimeligheter
og selvmotsigelser, en lære som bedre svarer til våre forestillinger om
etikk og logikk? "Hva må vi gi avkall på, hva må vi slippe fra oss for at
det kan skapes en kirke som lever ved og av kilden?"

Med vennlig hilsen

Johan Lem

For ytterligere informasjon:
www.johanlem.no - som også inneholder mine bøker
- Langs Erkjennelsens Grenseland
- Kan Vitenskap og Religion Forenes? og
- Hvordan er Virkeligheten? - En tenkt samtale om eksistensielle spørsmål.



                             
***


FORUM nr. 38

REFLEKSJONER OVER "FADER VÅR"

Nedenfor følger noen refleksjoner over den kristne bønnen "Fader Vår". I den forbindelse sammenlignes en norsk og en tysk (sveitsisk) versjon. Det er interessant, fordi det finnes noen forskjeller som er verd å legge merke til. En seriøs bruk av de beste foreliggende grunntekstene kan altså føre til noe forskjellig resultat. Dette - ved siden av andre forhold - viser altså at man ikke bør oppfatte tekstene i Bibelen altfor bokstavelig, slik enkelte mennesker dessverre synes å gjøre.

Nedenfor følger først bønnen på norsk og på tysk. Deretter noen refleksjoner.

 

 

FADER VÅR
Unser Vater

DU SOM ER I HIMMELEN
der Du bist in den Himmeln

HELLIGET VORDE DITT NAVN
Dein Name sei uns heilig

KOMME DITT RIKE
Dein Reich komme

SKJE DIN VILJE
Dein Wille geschehe

SOM I HIMMELEN, SÅ OG PÅ JORDEN
auf Erden, wie in den Himmeln

GI OSS IDAG VÅRT DAGLIGE BRØD
Gib uns heut unser taeglich Brot

OG FORLAT OSS VÅR SKYLD
und vergib uns unsere Schulden

SOM VI OG FORLATER VÅRE SKYLDNERE
wie auch wir vergeben haben unsere Schuldigern

LED OSS IKKE INN I FRISTELSE,
fuehre Du uns in der Versuchung

MEN FRELS OSS FRA DET ONDE
und erloese uns von allem Boesen

FOR RIKET ER DITT, OG MAKTEN OG ÆREN
denn Dein ist das Reich, und die Macht und die Ehre

I EVIGHET, AMEN
in Ewigkeit, amen

* * * * *

FADER VÅR
Unser Vater

Hva sier disse to ordene? De antyder at dette er en kollektiv bønn. Det er vi som ber til vår far. Også den som ber alene, må ha andre i tankene når han eller hun ber til vår far. Hvem er disse "vi"? Er det noen mennesker, alle mennesker? Er dyrene med? Naturen?

Vi ber til vår far. Er ORDET, som var i begynnelsen, og som var GUD, et kjønnet vesen? Neppe. Kanskje var det nødvendig å gi ORDET et kjønn for at vi mennesker skulle forstå. Og da var det kanskje nærliggende å velge ordet far og ikke mor, fordi det var mer autoritet knyttet til farsbegrepet?

 

DU SOM ER I HIMMELEN
der Du bist in den Himmeln

Vi får opplyst at far befinner seg et sted, kalt himmelen. I en nyere sveitsisk bibeloversettelse opplyses det at vår far befinner seg i himlene. Det finnes altså flere himler, og vår far er i dem alle.

 

HELLIGEHT VORDE DITT NAVN
Dein Name sei uns heilig

At HANS NAVN skal være hellig for oss, minner oss om forholdet mellom HAN og oss.

 

KOMME DITT RIKE
Dein Reich komme

Den norske teksten kan forstås på to måter; at vi ber om å få komme til HANS RIKE, eller at HANS RIKE skal komme til oss. Den tyske teksten er entydig. I den ber vi om at HANS RIKE skal komme til oss. Det må vel bety at representanter for HANS RIKE, nemlig engler må komme til oss mennesker, slik det skjedde i bibelske tider. Er vi villige til å ta imot dem, hvis de virkelig kom? Og vil de komme, hvis vi bare ber uten å være villige til å ta imot dem?

 

SKJE DIN VILJE
Dein Wille geschehe

Disse tre korte ordene uttrykker ønsket om at HANS VILJE må skje. Hvem skjønner konsekvensene av denne bønnen, og ber slik likevel? Det er i så fall en form for gudstro som har med tillit å gjøre, med barnetro. (Ikke å forveksle med en tro som går ut på å mene at en lære er sann.) Utsagnet innebærer at vi kan komme til å be om noe som ikke er godt for oss, og at vi, i tillit til Gud, overlater til Han å bestemme hva som skal skje, fordi vi tror at Han vet hva som er best for oss, og at Han, ut fra sin kjærlighet til oss, vil la det skje som er best for oss.

Men det forhold at det er nødvendig å be om dette, tilsier også at HANS VILJE ikke nødvendigvis skjer. Vi mennesker har problemer med å forstå dette, fordi vi vanligvis ikke tillater at noe skjer mot vår vilje, hvis vi har makt til å forhindre det. Men vi må forstå det slik at dette ikke gjelder for Gud. Han tillater at noe skjer mot Hans vilje. Det må vel være at han respekterer menneskets selvbestemmelse?

 

SOM I HIMMELEN, SÅ OG PÅ JORDEN
auf Erden, wie in den Himmeln

Dette utsagnet sier noe om hvor HANS VILJE må skje. Også dette kan forstås på to måter. Det kan bety at HANS VILJE må skje både i himlene og på Jorden. Eller det kan bety at HANS VILJE må skje på Jorden, slik den allerede skjer i himlene.

Å be om at HANS VILJE skal skje i himlene, synes kanskje unødvendig. Men er det kanskje ikke likevel? I en fjern fortid skal det ha skjedd et syndefall med utgangspunkt i himlene. Det må ha skjedd mot HANS VILJE. Dessuten forteller bibelen om at det finnes mange rom i FARS hus. Røveren på korset skulle være med Jesus i Paradis kort tid etter den fysiske døden. Paradis synes å være navnet på ett av "rommene" i himmelen, eller en av himlene, slik den tyske teksten uttrykker det. Og røveren var langt fra fullkommen. Det skulle derfor være grunnlag for å be om at HANS VILJE må skje ikke bare på Jorden, men også i alle himlene.

GI OSS IDAG VÅRT DAGLIGE BRØD
Gib uns heut unser tägliches Brot

Dette må i første rekke oppfattes materielt og bokstavelig. Men Jesus sier at mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av HANS munn. Gi oss idag vårt daglige brød kan derfor også være en bønn om daglig, åndelig føde.


OG FORLAT OSS VÅR SKYLD
und vergib uns unsere Schulden

SOM VI OG FORLATER VÅRE SKYLDNERE
wie auch wir vergeben haben unsere Schuldigern

Teksten i disse to linjene skulle være grei å forstå. Men forskjellen i den norske og den tyske teksten gir grunn til refleksjon. Den norske teksten gir inntrykk av en byttehandel, hvor vi får forlatelse hvis vi forlater våre skyldnere. I den tyske teksten kommer det reelle forholdet mellom HAN og oss til syne. Her er det ikke tale om en byttehandel. Vi har å forlate våre skyldnere, uansett. Og så ber vi om at HAN må forlate vår skyld.

Man kan også med rette spørre: Hvordan stemmer dette overens med læren om at Jesus allerede ved sin død på korset har sonet for all vår skyld? Hvorfor er det behov for å be om syndsforlatelse når Jesus skal ha sonet for all vår skyld? Har vi misoppfattet noe?


LED OSS IKKE INN I FRISTELSE,
führe Du uns in der Versuchung

Betydningen av den norske teksten er vanskelig å forstå. Er det meningen å be Gud å la være å gjøre det HAN har i sinne, nemlig å lede oss inn i fristelse? Det rimer dårlig med bønnen om at HANS VILJE må skje. Og Jesus lærte oss vel ikke en bønn med selvmotsigelser? Da har det mer mening å be om HANS ledelse når vi befinner oss blant fristelsene her på Jorden: Led oss gjennom fristelsene.


MEN FRELS OSS FRA DET ONDE
und erlöse uns von allem Boesen


FOR RIKET ER DITT, OG MAKTEN OG ÆREN
denn Dein ist das Reich, und die Macht und die Ehre

I EVIGHET, AMEN
in Ewigkeit, amen

Disse to siste setningene var antagelig ikke med i den opprinnelige versjonen.


                                                                     ***


FORUM nr. 31


KONVENSJONEN
GODTAR INGEN NYHET
SOM IKKE
SYNES SUNN.
SANNHET HOLDER MUNN
FØRST ETTER 1950
FIKK JORDEN LOV
Å VÆRE RUND

Dette er et apropos til at det bare er ca. 50 år siden at Den katolske kirke «godtok» at Jorden er rund!


FORUM nr. 25

Rettelse

En våken leser har gjort meg oppmerksom på en feil i FORUM nr. 7 - i artikelen
Om å kommunisere med det som er
Nedenfor er de siste tre avsnittene fra denne artikkelen gjengitt i korrigert stand, hvor det korrigerte ordet er skevet med fete typer.

Det som er, er ofte ikke påtrengende i sin kommunikasjon. Skal jeg oppfatte mitt barn slik det er i øyeblikket, og ikke slik jeg har laget mitt bilde av det gjennom tidligere erfaring, da må jeg være meget våken. Denne våkenheten bevirker at øyeblikket får dominere bevisstheten. Assosiasjonene trår tilbake, og jeg glemmer hensynet til meg selv. Jeg blir spontan, og istand til å møte barnets spontanitet, ut fra forståelsen av situasjonens krav.

På samme måten er det mulig å kommunisere med realitetene i meg selv. De realitetene det er tale om, er i første rekke alle reaksjonene fra mitt eget indre på de impulsene jeg mottar i så stort et antall nærmest hele dagen: Det er disse reaksjonene som tilsammen danner det filteret som hindret meg i å se det som er, slik det er.

På denne måten er det mulig å se filteret som et slags eget "objekt" som stiller seg i veien for det vi ønsker å se, og som utløste assosiasjonene eller "filteret". Og man kan gjøre den interessante oppdagelsen, at det i meg som iakttar, ikke er det samme som det i meg som tenker og føler. Derved er åpnet en mulighet for å lære seg selv å kjenne gjennom innsikt i det som er.




                                                                     ***


 FORUM nr. 20



NOEN SENTRALE BIBLESKE BEGREP OG HVORDAN DE KAN FORSTÅS

I FORUM nr. 17 drøftet vi dødsbegrepet. Her følger drøftelsen av noen andre sentrale begrep som kanskje kan bidra til å gjøre Bibelen lettere å forstå.

Evig
Aeon er det greske ordet som gjerne blir oversatt med evig. Men aeon har en mer nyansert betydning. Aeon betyr oftest "tidsalder" eller "et meget langt tidsavsnitt", eller bare tidsavsnitt. Men ordet kan også bety "uten begynnelse og til nå", eller "fra nå og uten slutt", eller "evig" i betydningen uten begynnelse og uten ende. I nytestamentlig sammenheng er aeon blitt oversatt med "evig". Men en nærmere begrunnelse for denne praksis synes ikke å være gitt. Evig er et kort og greit ord å bruke, men er det alltid riktig å bruke det slik det er gjort?

(Mark.3.28): "Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de så spotter; men den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri i evighet tilgivelse, for han er skyldig i en evig synd." Det er altså ikke sikkert at ordet "evig" alltid er den riktige oversettelsen av aeon. Beretningene om evig synd og straff stemmer dårlig med hensikten med Guds plan, nemlig å tilbakeføre alt til den fullkomne tilstand det engang var i, f.eks. (1.Kor.15.24). Oversettes derimot aeon med "et meget langt tidsavsnitt", faller denne (og andre) uoverensstemmelser bort.

Frelse
Hva vil det si å være/bli frelst? Å være frelst betyr rimeligvis å være opptatt som medlem av Guds rike, enten man lever her på Jorden eller i det hinsidige. Ordet oppstandelse synes i visse sammenhenger også å kunne bety frelse.

Liv og død
Fra lignelsen om den fortapte sønn, (Luk.15.24) henter vi dette: "For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Å komme bort fra Faderens hus betyr død, kommer man tilbake, blir man levende, fordi Guds rike er livets rike. Se for øvrig hva som er sagt om liv under " De to dødsbegrepene" i FORUM nr. 17.

Oppstandelse
Hva menes med de dødes oppstandelse? Dette er vanskelig, fordi NT synes å bruke begrepet oppstandelse i flere betydninger. Men én sentral betydning synes å være knyttet til et menneskes overgang fra å være åndelig død til å bli åndelig levende. Ordet oppstandelse blir også brukt om en tilsvarende overgang i det hinsidige; fra dødsriket til Guds rike. (Mat.22.31): "Og har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse? .... Han er ikke en Gud for døde, men for de levende."

Jesu oppstandelse synes å ha en dobbel betydning. Han oppsto fra den fysiske død ved å vise seg som et levende menneske - riktignok med sterke paranormale egenskaper - etter at han utåndet på korset. For eksempel fantes ikke noe lik. Også andre hadde - ifølge skriften - oppstått fra den fysiske død, selv om det var på andre måter. Eksempler her er Lazarus samt Moses og Elias som møtte Jesus på berget. Men det viktigste og enestående ved Jesu oppstandelse må ha vært at han kom tilbake fra dødsfyrstens rike etter å ha utført sitt oppdrag der.

Og følgene av dette? (Joh.11.25): "Jesus sier til henne [Marta]: 'Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.'" Kan vi tolke dette slik? Her sier Jesus at han er oppstandelsen for menneskene. Den som tror på ham skal oppstå fra de døde, og skal leve i Guds, det vil si i livets rike, selv om han dør en jordisk død. Og hver den som lever i troen på Jesus, det være seg på Jorden eller i en himmel, skal aldri dø, dvs. komme i opposisjon til Gud og bli utelukket fra Guds rike?

Preeksistens
Preeksistens er oppfatningen av at et menneske har levd i det hinsidige før vedkommende ble menneske her på Jorden. Vedkommende levde altså som et åndelig (= finstofflig) vesen og ble inkarnert i et menneskefoster i en kvinnes liv. Ifølge NT hadde både døperen Johannes og Jesus, og kanskje også andre, preeksistens.

Syndsbegrepet
NT har to syndsbegrep. Den ene type synd finnes det tilgivelse for, den annen ikke. Ifølge Mark. .3.28 sier Jesus: "Alle synder og bespottelser vil bli tilgitt menneskets sønner - likegyldig hvor mye de uttales. Men den som spotter Den Hellige Ånd, får i evighet ingen tilgivelse, for han er skyld i den evige synd." Og grunnen fremkom-mer her (Hebr.6.4): "Når noen engang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem, så de igjen vender om." Den som strever mot Guds rike på den smale vei, synder også i sin svakhet og utilstrekkelighet. For slike synder finnes tilgivelse. Men ikke for dem som bevisst vender seg bort fra Gud - sålenge de gjør det.


                                                                      ***


FORUM nr. 19  MIN IMAGE
OM EGEN PERSON
ER KANSKJE
MIN STØRSTE ILLUSJON 



Finnes et hinsides? 3

I den andre artikkelen i denne serien så vi nærmere på telepati og helbredelse ved bønn. Her skal vi ta for oss to andre fenomen som naturvitenskapen også vender seg bort fra, nemlig såkalte minner om tidligere liv og klarsyn. Også disse fenomenene tyder på at det finnes realiteter som ikke passer inn i naturvitenskapens verdensbilde.

Riktignok finnes ikke systematisk forskning på disse feltene. Det ligger i sakens natur at det ikke er så lett å få til. Men det foreligger en hel rekke troverdige beretninger om enkelthendelser som peker i en og samme retning, og som vanskelig kan avfeies. Avfeining er da heller ingen vitenskapelig fremgangsmåte. Så de som avviser det hele som tøv, må bruke vitenskapelig argumentasjon, og det vil ikke være fullt så lett.

Kort fortalt går fenomenet ut på at en person mener å huske opplevelser som stammer fra ett eller flere tidligere liv her på Jorden. Det er klart at fantasifulle mennesker kan produsere mange mer eller mindre troverdige historier om dette. Derfor tillegges slike forhold heller ingen vekt. Langt mer interessant blir det når små barn forteller om opplevelser som ikke kan stamme fra deres nåværende liv på Jorden. Også dette kan selvsagt være fri fantasi. Men når det barnet forteller, kan kontrolleres, blir det mer seriøst; når barnet forteller om mennesker det aldri har møtt her i livet og steder det aldri har besøkt - og beskrivelsene viser seg å stemme helt ned i detaljene, da er det på sin plass å spørre: Hvordan kan dette være mulig? Og da ligger hypotesen om et tidligere liv nær, når barnet ikke kan ha fått denne informasjonen på en kjent måte.

Hvis det virkelig er slik at barnet - og vi alle - har levd på Jorden en eller flere ganger før dette livet, så har det vidtgående konsekvenser for vår syn på tilværelsen og oss selv. Men det skal vi ikke gå nærmere inn på her. Her skal vi se om det andre fenomenet, kalt klarsyn, kan si oss noe om det finnes et hinsides. Klarsyn kan være så mangt. Det man hører oftest om er et klarsyn som er i stand til å finne gjenstander eller dyr som ingen vet hvor er, og som ligger utenfor den klarsyntes synsrand. For å forklare slike fenomen må man tenke seg at det foregår en informasjonsformidling på et plan som ikke er utforsket av naturvitenskapen ennå.

Men det foreligger også beretninger om klarsynte personer som har sett inn i finstofflige verdener med menneskelignende finstofflige vesener. Ja, noen av dem som er klarsynt på denne måten, har også kommunisert med disse vesenene, og det ikke bare én gang, men et stort antall ganger fordelt over mange år. En av de mest kjente er Emanuel Swedenborg, en anerkjent vitenskapsmann som opplevde slike ting i moden alder i et tidsrom på ca. 13 år. Han har nøye dokumentert sine opplevelser som stemmer bra overens med andres opplevelser. Det er klart at dette bidrar sterkt til å gi svar på spørsmålet om det finnes et hinsides.


                                                                      ***


 FORUM nr. 18



Den indre og den ytre vei

Hva menes med dette? Ser vi på de forskjellige religionene og deres mystikerne, finner vi at de alt i alt peker på to forskjellige veier til forening med Gud; den indre og den ytre veien.

La oss først se på den indre veien, og hva den innebærer. Da alt som er skapt, har noe av skaperen i seg, betyr det at alt som er skapt, inklusive mennesket, har noe av Skaperen i seg, en slags gudegnist. Hvorfor denne gudegnisten i mennesket er tildekket av egoismens mørke sky, er et åpent spørsmål. Men den indre veien til forening med Gud består i at egoismen løses opp og forsvinner fra menneskets psyke, slik at gudegnistens egenskaper kan komme til sin fulle rett og prege personens følelser, tanker og gjerninger. Gjennom slik forening med Gud, blir man også forenet med alle dem som allerede er forenet med Gud. Man blir "ett" - som det uttrykkes i Bibelens Nye Testamente.

Hva så med den ytre veien? Ved at vi eksisterer som mennesker med en ytre form og avgrensning, er vi atskilt fra de øvrige skapningene og det øvrige skaperverket. Vi opplever Skaperen, de andre og det andre utenfra i en felles verden. Det gjelder både den materielle, fysiske verden og hinsidige verdener. De fleste religionene har beskrivelser av disse verdener som i betydelig grad danner gunnlag for deres lære. Ut fra denne synsvinkelen fører en annen vei - den ytre - til forening med Skaperen. Her gjelder det å tro på læren - og å gjøre hva læren foreskriver.

Ser vi på verden idag, finner vi at det er en sammenheng mellom religionenes to veier og mye av det som skjer i verden idag - og også tidligere. Dette kan fremstilles i en liten tabell:



                                                                        Ideologi
Indre                  I                  Ja                                                   Nei
harmoni             I
----------------------------------------------------------------------------------------
              Ja         I             Helt bra                                        Bra
                          I             Indre og ytre vei                            Indre vei                         
                          
            Nei         I            Meget farlig                                  Farlig
                           I            Bare ytre vei                                 Verken indre el. ytre vei

 

Hva betyr så dette?
Den som har realisert både den indre og ytre vei, har gjort det helt store - nemlig å være fullt forenet med Skaperen. Slike mennesker ser ut til å være svært sjeldne i verden idag.

Også den som - uten ideologi - har oppnådd indre harmoni, er kommet langt.

Sterk ideologisk pregning kombinert med indre disharmoni er derimot farlig. Dette er fanatikeren som kjemper en "hellig" kamp for sitt syn. Dessverre ser slike mennesker ofte ut til å komme i maktposisjoner, hvor de kan skape problemer for verdenssamfunnet og lidelse for store folkegrupper.

Ikke fullt så farlig synes mennesker å bli, hvis deres disharmoniske indre ikke har en ideologi å spille på.

Den som er interessert, kan her plassere sin egen religion og seg selv i denne lille oversikten - og derved se noe klarere hvor man står.



                                                                        ***



FORUM nr. 17 


Om bibelens bruk av dødsbegrepet

Det Nye Testamentet (NT) bruker dødsbegrepet i to sammenhenger, og det er viktig å holde dem fra hverandre de tallrike stedene i NT det er aktuelt. Fra (Å.2.10) sakser vi : "... Vær tro inntil døden, så skal jeg gi deg livets krone. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død."

Her brukes begge dødsbegrep. For å holde dem fra hverandre bruker teksten uttrykket "den annen død". Den førstnevnte døden er åpenbart den jordiske død som alle mennesker skal igjennom. Er man trofast mot Gud helt inn i (den) døden, unngår man den annen død. Den består da åpenbart i å være utro mot Gud, å vende Gud ryggen, å komme i opposisjon til Gud eller å fornekte ham. Da er man i dødsriket. Ved troskap oppnår man derimot livets krone i det hinsidige: Man lever om man enn dør. Man lever et bevisst liv i livets -, det vil si Guds rike. I motsatt fall dør man til den del av det hinsidige som er kalt dødsriket. Man er død i dobbelt forstand, fysisk og åndelig. Men det er også mulig å leve på Jorden i opposisjon til Gud. Da er man (åndelig) død, selv om man (fysisk) lever på Jorden.

Mens NT bruker to dødsbegrep, eksisterer hele tre begrep for å leve. Alle tre blir belyst av ovenstående: Det første gjelder det vanlige (fysiske) livet her på Jorden. Men som nevnt, kan man samtidig være åndelig død, fordi man er i opposisjon til Gud. Dessuten lever man åndelig, hvis man lever i Guds lys. Da lever man altså i dobbelt forstand, både fysisk og åndelig. Det tredje livs-begrepet henger sammen med at livet er bevisst. I alle tilfellene dreier det seg om bevisste vesener. Selv de som både er fysisk og åndelig døde, som altså oppholder seg i dødsriket, lever i den betydningen at de er bevisste vesener med evne til å tenke og å oppleve den gru som er beskrevet så mange steder i NT.

Fra lignelsen om den fortapte sønn, (Luk.15.24) henter vi dette: "For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen." Å komme bort fra Faderens hus betyr død, kommer man tilbake, blir man levende, fordi Guds rike er livets rike. Har man denne avklaringen av dødsbegrepet i bakhodet når man leser bibelen, vil mye bli lettere å forstå.

 

Hva er en mystiker?

Gjennom alle tider har det i de fleste religioner eksistert såkalte mystikere som hadde en eller annen uvanlig kontakt med det oversanselige. Å studere disse er et forsømt kapittel i vår kultur. Hvordan fant denne kontakten sted, hvilken informasjon ble formidlet til dem, og hva kan de fortelle oss idag? I dette innlegget typifiserer vi mystikerne for å få bedre greie på hva det egentlig dreier seg om.

Et studium av de forskjellige mystikere fra ulike religioner viser at det finnes flere typer, også kombinasjoner. Og det finnes sikkert flere enn de som er listet opp her. Med det følgende har vi også sagt klarere hva vi her mener med begrepet mystiker.

-     Slike personer som én eller gjentatte ganger opplever kontakt eller enhet med noe som er mye større, vidunderlig og uforklarlig, og som oppfattes som Gud.

-     Slike som -  gjennom gjentatte visjoner og/eller inspirasjon - får informasjon og eventuell beskjed om hva de bør gjøre. (Som eksempler kan nevnes: Luise Buchmann - Johannes Greber - Birgitta av Sverige m.fl.)

-     Slike som ved en rekke anledninger får belæring om «den andre siden» med videre. Det kan skje gjennom såkalt kanalisering, visjoner eller såkalte astrale reiser. (Luise Buchmann - Johannes Greber - Emanuel Swedenborg - Birgitta av Sverige m.fl.)

-     Slike som har én eller flere spesielle oplevelser, særlig visjoner, og som på det grunnlag resonerer seg til svar på noen av de store livsspørsmål: Om Guds og menneskets vesen - hvordan universet er blitt til - meningen med det hele og så videre. (Jakob Böhme m.fl.)

-     Slike som gjennom klarsyn ser finstofflige vesener og deres virke på Jorden - og eventuelt kommuniserer med dem. (Rudolf Steiner, Luice Buchmann, sjamaner m.fl.)

-     Slike som gjennom egne paranormale evner kan agere aktivt på det oversanselige plan.

Det er verd å merke seg at det finnes mystikere fra en rekke religioner. Vi har forutsatt at de nevnte mystikere har fått sine åpenbaringer fra Guds rike - slik de selv hevder. Men også onde makter kan - ut fra de samme naturlover - kommunisere med menneskene. Mange religioner og flere mystikere gjør også oppmerksom på det og advarer tilsvarende. I Det Nye Testamentet informeres om de klare kriterier som gjelder for å få kontakt med Guds budbringere. Men da det finnes mange rom i Guds hus, ser det ut til at det ikke bare finnes det helt gode og det helt onde, men også vesener på mange mellomstadier i utviklingen, som også har mulighet for å komme i forbindelse med menneskene, hvis forutsetningene for det ellers er til stede. Noen bøker med store opplag i vår tid synes å ha slik opprinnelse. Det ser ut til at det særlig er sinnelaget til de menneskene som søker kontakt - i hvilken hensikt kontakten søkes - som er avgjørende for hvilke av disse åndsvesener man får kontakt med.

Gerhard Tersteegen (1697 - 1769) som hadde visse forutsetninger, har gjort seg noen tanker om mystikere. Etter et religiøst gjennombrudd i en alder av seksten år levde han et stille og asketisk liv og tjente til livets opphold ved å lage bendelbånd. Han virket som sjelesørger og predikant, skrev salmer og religiøse skrifter. Han sier:
     Mystikere utgjør ikke noen særlig sekt, og de har ingen særlige læresetninger som atskiller dem fra andre kristne .... . Det kan finnes mystikere blant de romersk-katolske, blant protestantene, innenfor den greske kirke osv. uansett forskjellen mellom læresetninger og religiøse former. .... En sekterist kan også være eller bli mystiker, selv om den sanne mystiker ikke har lett for å slutte seg til en sekt. ....
     Syner, åpenbaringer, tilkjennegivelsen av en indre stemme, profetiens gave og mange andre merkelige ting kan vel bli en mystiker til del uten at han selv ønsker det, men har i virkeligheten så lite å gjøre med det vesentlige i mystikken at de av alle erfarne mystikere ikke regnes for noe synderlig. ..... Mystikere slår heller ikke om seg med åndfulle talemåter,..... , men det de har erfart, prøver de å si rett ut med de ord Den hellige ånd har inngitt dem. De taler ikke mye, men de utretter mye, de tåler mye og nekter seg alt. De ber uten opphør, og den hemmelige forbindelse med Gud i Kristus er hele deres hemmelighet.
     Patriarkene, de store, lysende hellige fra Det gamle testamente, de første inderlige kristne - de kvittet seg alle med sitt eget og vendte seg fullstendig til Gud og overga seg uten noe slags forbehold til hans styrelse. De var derfor sanne mystikere og har hver på sin måte opplevd og erfart de tidligere nevnte og enda flere underfulle beviser på fellesskapet med Gud.


                                                                   ***


FORUM nr. 16 



Finnes et hinsides? 2
I FORUM nr. 15 stilte vi spørsmålet om det finnes et hinsides, og hva som eventuelt kan kaste lys over spørsmålet. Her skal vi se på noen paranormale fenomen. Selv om naturvitenskapen ser på dette som et ikke-tema, så foregår det også her - det vil si på enkelte felter - systematisk forskning etter vitenskapelige metoder. Vi skal nevne to. Såkalt telepati og helbredelse ved bønn.

Telepati er en overføring av bilder eller tekst fra en sender til en mottager ved hjelp av tankens kraft. Det vi si at senderen ønsker å sende et budskap til en mottager ved å tenke sterkt på budskapet. I vitenskapelige eksperimenter har mottagerpersonene en beredskap til å ta imot. Men de vet selvsagt ikke hva senderen tenker på. I tillegg er det kjent at tallrike personer spontant har opplevd situasjoner som kan tyde på tankeoverføring eller telepati.

Det foreligger en omfattende dokumentasjon fra vitenskapelige undersøkelser som entydig viser at slik telepati eller tankeoverføring er et reelt fenomen. Men hvilke mekanismer som virker, og på hvilket plan disse mekanismene virker, er fremdeles ikke kjent. Dette er drøftet mer inngående i boken Langs Erkjennelsens Grenseland som er lagt ut på www.johanlem.no

I siste nummer av tidsskriftet FLUX (19-2000) kan vi lese følgende om bønnens makt, hvor FLUX's kilde er: Archives of Internal Medicine/New Scientist:

Bønn hjelper pasienter til å bli friske, selv når de ikke vet at de blir bedt for. Dette er konklusjonen fra to undersøkelser og som er blitt utført med kontrollgrupper. Den ene var sågar dobbeltblind, dvs. slik at verken leger eller pasienter visste om undersøkelsen.

Kristne bønnegrupper bad daglig i fire uker for mennesker de bare kjente fornavnet på. De bad for ca. 500 personer. I kontrollgruppen, som det ikke ble bedt for, befant omtrent det samme antallet personer seg. Resultatet var en påtagelig bedring for den første gruppen i forhold til den andre. Denne dokumentasjonen er ikke enestående. Fra tidligere undersøkelser finnes dokumentasjon som i det store og hele viser det samme.

Disse eksemplene sier ikke noe entydig om et hisides. Men de sier at det finnes realiteter utenom de felter naturvitenskapen interesserer seg for og har forsket på. Det betyr også at naturvitenskapen risikerer å gå feil, hvis den fortsatt overser slike fenomen. For ingen kan nå si at disse "ikke-fenomenene" ikke innvirker på det naturvitenskapen interesserer seg for.

 


Ønsket om etikk


Innen visse kretser går det i mange land et ønske om å satse mer på en etisk opprustning for å gjøre verden bedre. Det er da nærliggende å spørre: Hva skjer ved denne etiske mobiliseringen, og hvor langt rekker nytten av den?

Siktemålet er tydeligvis å fremelske handlinger som gjør at vi blir vennligere overfor hverandre, mer rettferdige, mere lovlydige, mere miljøvennlige, at vi behandler dyrene bedre osv. Dette er selvsagt viktig, meget viktig. Men spørsmålet er likevel hvor langt denne fremgangsmåten rekker. For å få et bedre svar på det spørsmålet, må vi se nærmere på hva det er som styrer handlingene våre. Er det bare "fornuften" - hva nå det måtte være, eller finnes også andre drivkrefter for våre tanker, som igjen styrer våre handlinger?

Det er klart, at får vi til et vennligere samarbeids- og samværsklima, så er mye oppnådd. Livskvaliteten vil bedres for alle som nyter godt av det. Og barn og unge som vokser opp i en slik atmosfære, vil antagelig lettere utvikle seg til harmoniske mennesker som i sin tur vil gi barna sine enda gunstigere oppvekstvilkår osv.

Men all erfaring tilsier at slike siviliserte omgangsformer har sin begrensning. Føler vi oss presset, vil vi ofte bli drevet til handlinger av krefter i oss som ikke lar seg styre av etiske normer, forsetter eller forskrifter. Hva er det da som skjer? Da er det tydeligvis krefter i vårt indre, som vi har liten kontakt med i det daglige, men som på en måte overtar styringen av det vi tenker og gjør. Og disse kreftene vil ofte være så sterke at de overstyrer det vi ellers ville ha gjort, hadde vi fulgt de etiske normene.

Deri ligger etikkens begrensning. Vil vi komme lenger, må vi påta oss den vanskelige - og kanskje ubehagelige - oppgaven å interessere oss mere for det vi bærer på i sinnets dyp, og som lett kan spille oss et puss i pressede situasjoner og få oss til å gjøre ting vi blir forskrekket over selv, og som vi angrer på etterpå.

Et nærliggende spørsmål er da: Hvilken nytte har vi av å interessere oss for det vi har i sinnets dyp, og hvordan gjør man det? Er du interessert i disse spørsmålene, henviser jeg til
"Det er mulig" på min hjemmeside

Alle de som med entusiasme arbeider for en bedret etikk, bør derfor være klar over etikkens begrensning, og samtidig se hva som samtidig bør gjøres for å bedre forholdene i verden på en mer grunnleggende måte.

For å sette det på spissen: Bare den uetiske har behov for normer for å opptre etisk. Den som er etisk i dypet av sitt sinn, tenker og handler etisk fordi det er det eneste naturlige og rette. For å komme dit er den selverkjennelsen nødvendig som kort er nevnt ovenfor.


                                                                    ***



FORUM nr. 15   
OVERBEVISNING
ER ET RESULTAT
AV HÅP,
FRYKT,
INDOKTRINERING ELLER
FORTVILELSE;
AV MIN EGEN BAKGRUNN. 

 INNSIKT
ER ET RESULTAT
AV INNSYN
I DET SOM ER
OG DERFOR IKKE
ILLUSJONÆR

FORVEKSLE IKKE
INNSIKT
OG OVERBEVISNING



Finnes et hinsides?

Det finnes et stort antall meninger om dette. Alle religionene og religionlignende ideologier mener at det finnes et hinsides. Og de har mer eller mindre detaljerte forestillinger om hvordan dette hinsidige er. Andre igjen sier at dette er illusjon; at det ikke finnes et hinsides i det hele tatt. Og de som representerer den "offisielle" vitenskapen - hvem nå det måtte være - sier at noe slikt ikke finnes. Det utelukker ikke at det også finnes mange naturvitenskapsmenn og -kvinner som har troen på at det finnes et hinsides. Men også disse mangler en tilknytning til "facts" i likhet med de som sier nei, og i likhet med alle - eller de fleste - religionene.

Men også på dette området må det finnes en realitet: Enten finnes et hinsides eller så finnes det ikke.

Hvor stammer så alle disse forestillingene fra? Stammer de utelukkende fra ønsker i menneskenes psyke om å leve uten ende, eller fra frykten for å dø - slik de som er avvisende, mener? Går det an å komme videre - ut av meningenes irrganger? Finnes realiteter som kan hjelpe oss å komme videre?

Her skal vi bare liste opp noen stikkord som kan tenkes å hjelpe oss videre:

-   Ekte paranormale fenomen. Slike finnes nemlig også; det sier     forskningsresultater og andre undersøkelser.

-   Kan såkalte mystikere fortelle oss noe?

-   Hva, hvis vi prøver å forstå bevissthetens natur?

Disse og andre spørsmål er drøftet i bøkene som er lagt ut på
http://www.johanlem.no

Noen av disse spørsmålene skal vi også komme tilbake til i senere nummer av
FORUM for debatt og refleksjon.



                                                                   ***


 FORUM nr. 9


  BØKENES BOK

Bøkenes bok eller bibelen er den mest utbredte boken i verden. Og selv om en stor del av eksemplarene står ubrukt i bokhyllene, blir den studert og brukt daglig av et meget stort antall mennesker. Den blir også brukt i "jobben" til de geistelige, til trøst og såkalt oppbyggelse, og på denne måten bidrar den til å prege mange menneskesinn.

Denne pregningen binder mennesker sammen, men den splitter også mennesker i grupper, som til dels er i bitter strid med hverandre. Hva slags bok er dette som har slik innflytelse, og hvordan blir den brukt?

Som kjent består bibelen av to hoveddeler: Det gamle testamentet, som stort sett inneholder jøde-folkets historie, og Det nye testamentet, som omhandler deler av Jesu liv og livet til de første kristne.

Det er Det nye testamentet (NT) som har gitt bibelen den store utbredelsen, og som er særlig interessant i vår sammenheng.

NT's beretninger om Jesus ser ut til å være oppstått svært tilfeldig, idet mundtlige overleveringer først ble nedtegnet 20 - 40 år etter Jesu død. Det finnes flere parallele versjoner, som dels supplerer hverandre, dels motsier hverandre på enkelte punkter. Disse skriftene ble etter hvert sortert og samlet i skriftsamlinger. Først flere hundre år etter Jesu tid fikk NT en form som stort sett stemmer overens med nåtidens utgaver.

Men også i våre dager finnes et stort antall versjoner av NT. Disse kan antagelig dels tilbakeføres til versjonene i de eldste tilgjengelige skriftene. Dels vil det være sproklige nyanser som har ført til nyanser i mening. Men meget tyder på at også en annen type forskjeller er til stede.

Dette henger sammen med at de som lager oversettelsene, er kristne, som allerede har sitt syn på hva bibelen sier. Oversettelsen får da en tendens, bevisst eller ubevisst, til å bekrefte oversetterens syn.

Tatt i betraktning hvordan bibelen er oppstått, og hvor uensartet forskjellige bibeloversettelser er, er det nesten ikke til å tro at voksne, moderne mennesker ser på bibelen som Guds ord, nærmest ord for ord. Og slike mennesker igjen får andre, både barn og voksne til å innbille seg det samme.

Det kan i denne forbindelse være interessant å stille et spørsmål jeg ikke har hørt noen andre stille: Hva sa Jesus om bibelen?

Ut fra mitt kjennskap til NT sa han ingen ting om at en slik bok burde lages. Men kanskje sa han noe om en slik bok, som ikke er kommet med i NT? Det er lite trolig, i det minste av to grunner. For det første ville den da sikkert ha blitt laget på en mer betryggende måte. For det annet sa Jesus ifølge NT noe om hva han ville etterlate seg: Nemlig Sannhetens Ånd, (Joh. 14, 16-17 og 25-26), som "skal lære dere alt og minne dere om alt jeg har sagt dere."

Dette tyder på at kristenheten tillegger bibelen en betydning den ikke har og ikke kan ha. Er det slik at jo mer av Sannhetens Ånd kristenheten har, desto mindre behov har den for bibelen og omvendt? Kanskje et spørsmål til ettertanke?


***


FORUM nr. 8 



Troen på ideologier

Ser vi tilbake på verdens utvikling, blir det klart at ideologier har spilt en stor rolle. Grovt sett, kan vi si at: Bak kolonialismen lå troen på den hvite manns overlegenhet. Bak nazismen lå troen på den overlegne rasen. Bak kommunismen lå troen på det overlegne statssystem. Og bak markedsliberalismen - som er en gjeldende ideologi nå - ligger troen på det overlegne økonomiske system.

Hva førte de til, de tre ideologiene som hører fortiden til? Og hvor vil dagens gjeldende ideologi føre oss hen? Da kolonialismen etter hvert ble avviklet - i et historisk perspektiv skjedde det ganske fort - gikk det opp for kolonimaktene at de hadde levd stort på kolonienes bekostning. Nå måtte de tidligere kolonimaktene i større grad arbeide selv i stedet for å la andre arbeide for seg uten tilstrekkelig betaling, og de måtte tåle den politiske nedtur som fulgte. Og de tidligere koloniene? De måtte begynne nesten på bunnen med å bygge opp kompetanse, organisasjon og ressurser - alt det som var forsømt av koloniherrene.

Hva nazismen førte til og etterlot seg i sitt kjølvann, er kjent for de fleste. Men hvordan den kunne oppstå og bestå over en såpass lang tid, må forlares ut fra forhold i menneskers psyke, og det er jo langt mindre tilgjengelig.

For dem som erobret makten i Tyskland, var det antagelig kompensasjon for - eller reaksjon mot - tidligere fornedrelse som spilte en viktig rolle. Kombinert med svakt utviklede hemninger ble dette ganske farlig. Og hva gjorde de overfor alle dem som lot seg lede og beherske? De brukte frykt og "pensling" av nasjonalfølelsen som sentrale virkemidler. De utnyttet menneskenes ønske om å være noe ved å tilhøre en stor, dyktig og mektig nasjon. Dette var det - antagelig - som fikk medløperne til å bli medløpere.

Hvor råttent det kommunistiske systemet var, ble først klart da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Mye av forklaringen ligger i det følgende.

Hva ligger bak ideologiene? Først ser vi en slags to-deling av folket; makthaverne, eller de som griper makten - og de mer eller mindre frivillige medløperne. Makthaverne -menneskene med makt - må i et slikt system ha felles forestillinger - tankemodeller. I tillegg - og ikke minst - fellestrekk ved sitt følelsesliv, som unyansert kan uttrykkes med maktbegjær eller egoisme: Hensikten med det jeg gjør, er å skape noe som føles godt for meg: makt, posisjon, rikdom, kvinner (for det er oftest menn det dreier seg om). Alt annet - landområder, ting, mennesker, dyr - blir da virkemidler. Avgjørende for hvordan jeg bruker disse virkemidlene, hensynsløst eller med varsomhet, avhenger av hvilke begrensninger som ligger innebygget i min egen psyke. Dessverre er det ofte slik at det nettopp er mennesker med svake indre begrensninger som skaffer seg makt i ideologisk baserte organisasjoner og stater.

Det er også tilfelle innen markedsliberalismen. Men sammenligningen må ikke føres for langt. Det henger særlig sammen med to forhold. For det første har en viss form for markedsliberalisme bidradd til den eventyrlige velstandsutviklingen vi har sett i den industrialiserte del av verden. Dessuten har makthaverne innen denne ideologien i betydelig grad vært kontrollert av demokratiske stater.

Med den økende internasjonaliseringen av næringsliv og kapitalstrømmer, og med den enorme makten som etter hvert er blitt samlet på relativt få private hender, svekkes den demokratiske kontrollen. Resultatet vil bli at de egoistiske tendenser, som også er knyttet til disse nye makthaverne, vil unndra seg - og eventuelt også overstyre - det statlige og demokratiske korrektiv. Det er derfor all grunn til å være på vakt, for det er ingen grunn til å tro at den nye ideologiens makthavere vil være mindre egoistiske enn deres forgjengere. Deres egoisme kan riktignok få andre uttrykk enn tidligere, men den kan bli (minst?) like destruktiv for massene og de kommende slekter.

Er ikke tiden kommet for å danne overstatlige organer som - på demokratisk grunnlag - kan sette grenser for disse nye makthavernes egoistiske utfoldelse?

***


 FORUM nr. 7

 

OM Å KOMMUNISERE MED DET SOM ER

Går det an å komme i direkte kontakt med det som eksisterer? Et dumt spørsmål, vil du kanskje si. For vi vet alle at det er mulig. Lager jeg noe ved dreiebenken, reviderer jeg regnskapene, eller går jeg en tur i byen, da er jeg i kontakt med den virkelighet som omgir meg eller som jeg er opptatt av.

Men det er kanskje ikke like lett alltid? Ser jeg min hund og naboens bikkje, eller ser jeg bare to hunder? Ser jeg konkurrenter på idrettsstevnet, eller ser jeg bare andre mennesker, som er interessert i det samme som jeg? Ser jeg et hus jeg meget gjerne ville ha, eller ser jeg bare et nydelig hus?

Er vi følelsesmessig engasjert, er det ikke like lett å betrakte noe objektivt, som når vi ikke har noe spesielt følelsesmessig forhold til det vi ser. Det er svært mange av de nære tingene vi har et følelsesmessig forhold til; det som er mitt og ditt, ideer jeg identifiserer meg med, og ikke minst meg selv, mine egne tanker om meg selv. Da slike ting, forhold og situasjoner fyller mesteparten av livet, må det bety at vi i det store og hele er lite objektive, og har tilsvarende liten direkte kontakt med disse realitetene.

I alle disse tilfellene må det være noe som hindrer oss i å komme i direkte kontakt med det som er, hindrer oss i å se det slik det virkelig er. Åpenbart er det den strøm av assosiasjoner fra vår egen bakgrunn i form av tanker og følelser, som stiller seg i veien: Sympatier og antipatier; det bevisste eller ubevisste minnet om ubehaget ved en lignende ting, person eller hendelse; stoltheten ved å eie eller være; frykten for å miste osv.

Alt dette er det som stiller seg i veien, slik at jeg bare er istand til å se et filtrert, fordreid og kolorert bilde av det som virkelig eksisterer. Ikke bare det vi ser, men også det vi hører og sanser for øvrig, påvirkes stort sett av våre stort sett ubevisste assosiasjoner på samme måte.

Det er klart at kommunikasjon mellom mennesker blir vanskelig under slike forhold. Kunne vi derimot lære å kommunisere med det som er, ville vi selvsagt også, nærmest automatisk, ha lært å kommunisere åpent og likevel harmonisk med hverandre. Innenfor den tekniske- og naturvitenskapelige verden er kommunikasjon med det som er en del av profesjonen. Derfor er kommunikasjonen mellom menneskene her oftest saklig og uproblematisk.

Det som er, er ofte ikke påtrengende i sin kommunikasjon. Skal jeg oppfatte mitt barn slik det er i øyeblikket, og ikke slik jeg har laget mitt bilde av det gjennom tidligere erfaring, da må jeg være meget våken. Denne våkenheten bevirker at øyeblikket får dominere bevisstheten. Assosiasjonene trår tilbake, og jeg glemmer hensynet til meg selv. Jeg blir spontan, og istand til å møte barnets spontanitet, ut fra forståelsen av situasjonens krav.

På samme måten er det mulig å kommunisere med realitetene i meg selv. De realitetene det er tale om, er i første rekke alle reaksjonene fra mitt eget indre på de impulsene jeg mottar i så stort et antall nærmest hele dagen: Det er disse impulsene som tilsammen danner det filteret som hindret meg i å se det som er, slik det er.

På denne måten er det mulig å se filteret som et slags eget "objekt" som stiller seg i veien for det vi ønsker å se, og som utløste assosiasjonene eller "filteret". Og man kan gjøre den interessante oppdagelsen, at det i meg som iakttar, ikke er det samme som det i meg som tenker og føler. Derved er åpnet en mulighet for å lære seg selv å kjenne gjennom innsikt i det som er.


* * *


FORUM nr. 5 

FOLKEKIRKEN

Hva er «kirken», og hva er «folkekirken»? Det kan vel ikke betviles at kirkens grunnlag er bibelen. Bibelen har stort sett vært den samme i mange hundre år. Men kirken og kirkens lære og praksis har utviklet seg. Hva er forholdet mellom «kirken» og bibelen? Har kirkens utvikling ført en tilnærming av kirkens lære til bibelen eller det motsatte. Og hvor langt kan kirken og kirkens lære eventuelt fjerne seg fra bibelen og fremdeles kalle seg kristen? Kan en kristendom løsrevet fra bibelen eksistere? Krever ikke dagens situasjon i kirken en avklaring av dette spørsmålet?

***

FORUM nr. 4 

MENINGEN
MED LIVET
ER
Å FINNE
MENINGEN
MED LIVET.

HAR DU FUNNET
MENINGEN
MED LIVET,
ER
MENINGEN
MED LIVET
Å GJØRE
MENINGEN
MED LIVET. 

 OG HAR
DU GJORT
MENINGEN
MED LIVET,
ER
MENINGEN
MED LIVET
Å VÆRE
MENINGEN
MED LIVET.
KAN DEN
SOM IKKE
ER REDE
TIL Å VÆRE
MENINGEN
MED LIVET,
NOENGANG
OPPNÅ
Å FINNE
MENINGEN
MED LIVET? 


MENING
Mening, ikke i betydningen synspunkt, men i betydningen meningsfylt eller meningsløst, spiller åpenbart en meget stor rolle i livet. Men hva er mening i denne betydningen av ordet? Hva bevirker den, og hva er det som gjør tilværelsen eller arbeidet meningsfylt?
    Å holde på med noe vi finner meningsfylt, gir engasjement, entusiasme, styrke og utholdenhet, trivsel. På den annen side går arbeidet tregt når vi finner det lite meningsfylt eller helt uten mening. Det virker deprimerende og sløvende. Tiden blir lang, og vi lengter etter avløsning.
     Men også livet som sådan kan for enkelte mennesker fortone seg meningsløst, så meningsløst at de av den grunn til og med kan ta sitt eget liv. Andre igjen synes å ha funnet en mening med livet, gjennom arbeidet, barna, ved å trekke seg tilbake i stille meditasjon, eller på andre måter.
     Disse korte setningene viser hvilken enorm betyning Meningen (med det man gjør og er) har. Den bestemmer i stor grad vår livskvalitet og den retningen vi tar i livet. Men det som har stor betydning for enkeltmennesket, har selvsagt også stor betydning for samfunnet, som jo består av oss alle.

Hva er det så som gjør tilværelsen og arbeidet meningsfylt? La oss se på det man gjør først. Å arbeide for å dekke grunnleggende fysiske behov vil bli oppfattet som meningsfylt av de aller fleste mennesker. Å arbeide for å dekke grunnleggende psykiske behov har vel ikke samme posisjon i menneskenes bevissthet. Det henger vel i det minste delvis sammen med den mangelfulle innsikt på det psykiske området som er til stede i vår kultur.

Å få bruke sine evner vil de fleste mennesker også finne meningsfylt. Menneskenes genuine interesse er nær knyttet til de evnene vi har. Å gjøre det man både har evner til og interesse for, må være av vesentlig betydning for om arbeidet skal være meningsfylt eller ei.

Enkelte, og da særlig komponister og andre kunstnere, kan føle dette så sterkt at det ikke engang er avgjørende at andre setter pris på det de skaper. De kan fortsette å produsere "for lager" i store deler av livet fordi de må, og fordi de samtidig kanskje tror at deres arbeider vil bli verdsatt senere, kanskje sågar etter deres død.

Men for de fleste vil meningen med det de gjør være avhengig av at noen setter pris på det, finner det nyttig eller ærefullt. Idrettsutøverne ville neppe brukt så meget tid og krefter på sin idrett hvis de ikke hadde håp om å bli tiljublet, stå på pallen, føle seg som "noe" eller som best. Karriærejegere på alle andre områder vil ha det omtrent på samme måten. Mange finner det daglige arbeidet meningsfylt fordi noen bruker resultatene og er villig til å betale for dem. Selv rutinepreget arbeid kan bli meningsfylt på dette grunnlaget.

Mens de nevnte kunstnere langt på vei er sin egen autoritet, er idrettsutøvere og alle andre, som vil være til nytte og håper på andres anerkjennelse i en eller annen form, avhengig av andre, som på en måte blir deres autoriteter. Mens det for kunstneren og en del hobby-utøvere er den skapende prosessen som er meningsfull, er det for de fleste øvrige yrkesutøvere resultatet, det å være ved målet, som gir mening. Prosessen frem til resultatet blir et slags "nødvendig onde".

I en mellomstilling synes de å stå som vil "realisere seg selv", som det så fint heter. Man vil her gjøre noe med seg selv, for å bli mer harmonisk, akseptabel, for å utfolde seg eller frigjøre skjulte psykiske krefter osv. Kanskje forespeiler noen seg også en bedret stilling i sosial sammenheng som følge av eventuelle indre forandringer.

Meningen med tilværelsen eller livet kan ikke ses uavhengig av meningen med det man gjør. Noen vil putte meningen med livet inn i meningen med det de gjør. Det er de som antar at det ikke finnes noen annen mening med tilværelsen enn nettopp det man gjør eller opplever. Nytelse kan i slike tilfeller lett bli til meningen med livet.

Andre vil betrakte meningen med tilværelsen som overordnet. Og det man gjør, får i så fall først en mening, hvis det passer inn i meningen med tilværelsen. Meningen med tilværelsen vil bero på tro, i enkelte sjeldne tilfeller kanskje på innsikt, slik at man av den grunn skjønner at det man gjør har betydning i en større sammenheng. Men her er det stor fare for å lure seg selv og komme ut på glattisen. Altfor mange har i historiens løp av den grunn deltatt i "hellig" krig eller kommet på andre ideologisk begrunnede avveier.

Mange synes å mene at det er barna som er meningen med livet, fordi det er de som fører livet videre. Det er klart at det har en mening i seg selv. Men det er vanskelig å se at det skulle være hele meningen. Det ville nemlig innebære at alt annet ville være uten dypere mening. Barna ville altså bare videreføre en meningsløshet, og meningen med livet kan umulig være å videreføre en meningsløshet. Derfor må meningen med livet, hvis der er noen, være noe mer enn barna. Om livet har en mening, objektivt sett, skal vi imidlertid ikke diskutere her.

***

FORUM nr. 1


   NEO-DARWINISMEN -

        VITENSKAP ELLER LIVSSYN?

Debatten i høst om utviklingslæren og Neo-Darwinismen har vist at det enkelte ganger kan være vanskelig å unngå en sammenblanding av vitenskap og livssyn. Debattens kvalitet lider selvsagt av det. Hva kommer vi frem til, hvis vi prøver å holde de to atskilt?

Hva foreligger av vitenskapelige fakta? Når det gjelder livets opprinnelse, så vet man at det fantes aminosyrer og andre kjemiske byggeklosser som er av betydning for levende organismers oppbygning og funksjon, før det fantes liv på Jorden. Men skrittet derfra og til den første levende cellen er stort og ukjent. Kanskje drysset primitive livsformer ned på Jorden fra universet, slik noen forskere mener? Vi vet ganske enkelt ikke hvordan livet oppsto. Riktig nok pågår et arbeid i laboratorier som tar sikt på å skape reproduserbare celler ved hjelp av fysisk-kjemiske hjelpemidler. Så vidt jeg vet, har man ikke lykkes med det ennå, selv om man er kommet et stykke på vei. Men skulle man lykkes, vil man vel bare ha vist at slikt kan skje når det står intelligens bak?


Svært mye tyder på at det har foregått en utvikling av artene fra det primitive til det avanserte. Det synes forskerne stort sett å være enige om, selv om man ikke er enige om hvor mye tid denne prosessen har tatt. Vi må heller ikke underslå at det finnes enkelte funn som det er vanskelig å plassere i dette mønsteret. Men uenigheten oppstår når det gjelder å forklare de mekanismene som har frembragt stadig mer avanserte arter. Det er her debatten dessverre blir preget av debattantenes egne livssyn og derfor lett blir uvitenskapelig.


Noen fagfolk sier at drivkraften bak utviklingen av artene er kampen for tilværelsen og evnen til å overleve. Mutasjoner og andre genmodifiserende fenomen - som man er blitt klar over de senere årene - frembringer individer som atskiller seg i evnen til å overleve i sine omgivelser. De som overlever, får muligheten til å bringe sine vellykkede gener videre til neste generasjoner. Dette er en selv-gående prosess på det fysik-kjemiske plan som ikke krever en inngripen utenfra. Slik tenker noen. Men de kan ikke gi en begrunnet beskrivelse av hvordan en slik prosess har kunnet frembringe de forskjellige livsformene, livet og bevissthet.


Andre sier derimot at disse mekanismene ikke er i stand til å forklare den enorme utviklingen fra det forholdsvis primitive til det enormt kompliserte som har funnet sted. For å forklare den utviklingen - som man stort sett er enige om har funnet sted - innfører de en utenforstående skapende intelligens.

Da naturvitenskapen hittil har beveget seg innenfor det fysiske doméne, har de fleste naturvitenskasmenn og -kvinner foretrukket den første hypotesen som av noen sågar anses for å være sann. For en utenforstående iakttager som har studert dette ganske grundig, foreligger det kun hypoteser. Og det tyder ganske enkelt på at man ikke vet.

Den «endelige» avklaringen av dette spørsmålet kan først foreligge når det blant mye annet er vist om og eventuelt hvordan bevissthet kan oppstå av materie.

 

LIVSSYN, HVA ER DET ?
Hva er et livssyn? Er det et realistisk syn på noe reelt? Eller en idéverden jeg søker psykologisk trygghet i?

Det har alltid vært interesse for livssyn, kristent livssyn, ateistisk livssyn, human-etisk livssyn, alternativt livssyn osv. Men hva betyr det? Hva er et livssyn. Hva må et livssyn omfatte eller uttale seg om for at det skal kunne kalles et livssyn?

Flere spørsmål trenger seg på. Hvordan får man et livssyn og hvorfor? Hvem lager og forvalter de "ferdige" livssynene som finnes på "markedet". Og hvilke forutsetninger og motiver har disse for å gjøre det? Og sist, men ikke minst: Hvor realistiske er disse livssynene, eller spiller det ingen rolle om et livssyn er i samsvar med kjent virkelighet?

La oss reflektere litt over noen av disse spørsmålene. Først, hva inneholder et livssyn, hvilke ingredienser må det ha, hva må det uttale seg om for å kunne kalles et livssyn? Ser man på de forskjellige livssyn, så er det i første rekke dette de uttaler seg om:

Hvem eller hva mennesket er. Kanskje sier det også noe om dyr og planter og den fysiske verden. Som eksempler her kan nevnes:

  - hvordan Jorden og mennesket er blitt til,
  - om mennesket er syndig eller godt, om det er
  - skapt i Guds bilde osv.

Om det finnes en hinsidig verden, og hvis ja, hvordan denne ser ut, hvordan den er organisert osv.

Forholdet mellom det enkelte menneske og den hinsidige verden og mellom denne og grupper av mennesker eller menneskeheten som helhet. Det gjelder forholdet i fortid, nåtid og fremtid. Som eksempler kan nevnes:

 - om det finnes en form for liv etter døden
 - om mennesket har levd i en hinsidig verden før det ble født på Jorden   (pre-eksistens)
 - om mennesket blir født flere ganger og lever flere liv på Jorden
  (reinkarnasjon)
 - om det finnes frelse eller fortapelse for den enkelte eller grupper av   mennesker
 - å være utvalgt som person eller gruppe
 - å være Guds barn

Regler for hvordan mennesket skal leve, og hvordan det kan gå
her på jorden og hinsides, hvis mennesket ikke lever i samsvar
med disse reglene.

Dette ser stort sett ut til å være innholdet i et livssyn.

De aller fleste mennesker velger ikke livssyn. Livssynet blir preget inn i barnets sinn lenge før barnet har en sjanse til motforestillinger eller kritisk vurdering. Har livssynet først funnet sin plass i sinnets dyp, da sitter det fast. Det er blitt en del av personligheten og de sosiale bindinger, og blir siden forsvart slik de andre sider ved ens egen person (og de nærmeste) blir forsvart. En noenlunde objektiv holdning til dette livssynet som har festet seg i sinnets dyp, er blitt svært vanskelig, selv om det finnes noen mennesker som vurderer og eventuelt bryter med sin barnetro.

Livssyn behøver ikke være organisert. Men ofte danner det seg en organisasjon rundt et livssyn. Grunnlaget for livssysorganisasjoner er visse felles oppfatninger om sentrale livssynsspørsmål. De etablerte livssynsorganisasjonene sørger for kontinuitet og vekst gjennom barneoppdragelsen og eventuell misjonering. Det er en liten gruppe mennesker som utformer og forvalter livssynet. De driver organisasjonen med seg selv i sentral posisjon. De øvrige er tilhengere og troende. For disse kan behovet for trygghet og sosial kontakt også være av stor betyning.

Et livssyn som er blitt organisert på denne måten, vil ha liten evne til å tilpasse seg ny erkjennelse. De på toppen ville da måtte innrømme at det de har sagt tidligere, ikke stemte. Autoriteten vis a vis de troende ville derved bli svekket. Og de troendes trygghet være rokket. Dette er verken autoritetene eller de troende interessert i.

Selv om organisasjonens lære opprinnelig skulle ha vært i samsvar med datidens syn på mennesket og tilværelsen, (noe som ikke behøver være tilfelle), så vil de kreftene som motsetter seg oppdateringen av informasjonen og livssynet, være sterke. Ja, er organisasjonens makt i samfunnet stor nok, kan organisert religion hemme utviklingen generelt.

Dette er beklagelig av flere grunner, ikke minst fordi mer realisme i livssynene ville redusere skillene mellom de livssyns-gruppene som ofte er i konflikt, ja i vepnet konflikt med hverandre. Har du synspunkter på dette; del dem med oss.


Alt innhold © 1999-2009 Johan Lem.
www.johanlem.no