Nedenfor finner du bl.a. følgende artikler: Muligheter for å forandre seg selv - Spesielt møte - Psyke og fysiologi i hjernen - En formidabel oppgavve - Keiserens nyeste klær - To små refleksjonner - Illusjoner/aggresjon/harmoni - Hvordan utvikles det norske språket? - Walkman, etc. - Om rollemodeller - Fiskeren - Nærhet og mening - Stolthet etc. - Vær den du er! - Sjelens språk - Huske/gjenoppleve - Gull som verdimåler - Letter to Friends - Fornuft eller konkurranse som motivasjonsfaktor? - Verdens farligste illusjon? - What is awareness? - Slik var Agnes også - Den ubevisste psyken - Det gode fellesskap - To spesielle opplevelser - On Understanding Oneself - Inner Science - Sanseinntrykk med tanker - Ved en sykeseng - Om å forstå seg selv - Fra kroppslige til psykiske behov - Om tankemodeller - Om aborter og kvinnens kropp - Om kjærlighet - Hvordan oppstår emosjonene og hvordan virker de? - Rasjonell og irrasjonell tenkning - Er det sykdom alt sammen? - Når blir fosteret et barn? - "Metoder" for å forstå meg selv - Den behagelige opplevelsen og nu'et - Hva slags leker trenger barn? - Om å bli - Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger? - Den vitenskapelige holdningen - Gi barna en fremtid - Hva gjør barna når de er alene med hverandre? - Gammeldags klokke - Lever vi for å tjene penger? - Fordommer mot eldre - Alene, kanskje også ensom? - Er levestandard = lykke?
********************************************************************
FORUM nr. 136


MENNESKETS MULIGHETER FOR Å FORANDRE SEG SELV.

Mange mennesker er utilfredse med seg selv, og som en reaksjon på dette ønsker de å være annerledes enn de i virkeligheten er. Men presset for å forandre seg kan også komme utenfra ved at en eller flere, som er istand til å øve inflytelse over meg eller deg, ønsker at jeg skal oppføre meg annerledes enn jeg nå vanligvis gjør.

Det kan gjelde utseendet, som tillegges så stor begtydning i dag, og det gjelder mine kunnskaper eller evnen til å huske. Det kan gjelde intelligensen eller psykiske egenskaper, slik som humøret som gjerne skulle vært lysere, eller den plagsomme tankevirksomheten eller angsten, som jeg gjerne ville bli kvitt. Men svært ofte er det atferden som skal forbedres, slik at jeg ikke lenger lesper eller biter negler osv, osv.

Hvilke muligheter har så mennesket for å forandre seg selv? Vi ser da bort fra sminke, farging av håret, ansiktsløftning mv., og retter først oppmerksomheten mot de egenskapene vi har inni oss.

La oss ta for oss i tur og orden de forskjellige egenskapene man kan ha ønske om å forandre, se på de metodene vi benytter idag, hva de innebærer og hvilken virkning de har.

Man kan forandre seg ved å øke sin kunnskaper og sine ferdigheter. Det kan igjen skje ved å lese, høre foredrag og delta i diskusjoner, reise og se selv, øve seg mv. Dette er elementert. Fordi det er så enkelt, fordi det er såpass nyttig i mange yrker, og fordi det øker ens selvfølelse og/eller prestisje i mange sammenhenger, er dette en meget brukt måte å forandre seg selv på.

Også evnen til å erverve seg kunnskaper kan i noen grad forbedres. Bøker med merkelige "huskesystemer" er skrevet om dette. Det er tvilsomt om de virker. Derimot kan man øve seg i å "skumlese", dvs. å la øynene gli forholdsvis fort over en tekst for å fange opp hovedinnholdet til teksten gjennom et utvalg av ord. På denne måten fanges kunnskapen fortere. Men evnen til å huske påvirkes trolig ikke av denne fremgangsmåten.

Hvis jeg er misfornøyd med min intelligens, min evne til å oppfatte og forstå raskt, hvilke "tilbud" kan jeg da gjøre bruk av? Såvidt meg bekjent, er det særlig to virkemidler som kommer til anvendelse: For barn og unge er det en skolegang og oppdragelse som legger vekt på oversikt, logikk og forståelse. Dette er en langsiktig påvirkning som de heldige kan nyte godt av hele livet. Dessuten vil et miljø med impulser og utfordringer, også kunne virke gunstig på intelligensen til voksne.

Er man plaget av depresjoner, angst og/eller plagsomme tanker mv., ser det for meg ut til at ett eller flere av fire virkemidler vanligvis blir brukt: Jeg prøver å fortrenge ved å disiplinere meg. Dvs. jeg prøver å være annerledes på overflaten enn jeg er inne i meg. Eller jeg prøver å flykte fra plagene ved å reise, drikke, bli arbeidsnarkoman mv. Jeg kan prøve å bli kvitt plagene gjennom bønn, meditasjon og/eller religiøst ritual. Eller jeg søker bistand hos en psykolog eller god venn.

Gjennom disiplinering og aksepterte former for flukt kan jeg utad funksjonere normalt. Men det kan koste meg meget. Alt det som er vondt, er fortsatt til stede. Det har ikke funnet sted noen forandring. Det samme gjelder selvsagt flukt gjennom alkohol ol., som i tillegg vil forandre min atferd i en retning jeg egentlig ikke ønsker.

Meditasjon og bønn vil i de fleste tilfeller ha en virkning som føles positiv, og som også kan påvises som en objektiv realitet. Populært sagt vil de psykiske bølgene kunne roe seg noe ned. Men en dypere forandring finner neppe sted, eller bare i sjeldne tilfeller.

Psykologens virkemidler går i to retninger: Fortrengning gjennom suggesjon og hypnose, eller i den motsatte retningen ved å hente frem fra sinnets dyp de hendelser fra fortiden som forårsaker problemene, for at disse skal bli forstått og avreagert. I begge tilfeller, men selvsagt særlig i det siste, foreligger en reell mulighet til en viss forandring, selv om veien kan være lang og kostbar på mer enn en måte.

Det man imidlertid er for lite oppmerksom på, er at man uten fremmed bistand kan få den samme kontakten med sinnets dyp hvis man årvåkent iakttar sine egne reaksjoner på de dagligdagse impulser fra omverdenen. Den prosessen man derved setter igang vil kunne forandre personen grunnleggende, til å bli et menneske som er istand til å løse sine problemer og konflikter etter hvert som de oppstår. I et slikt menneskesinn får intelligens og kreativitet nye muligheter.

Det er uten tvil forandring av atferden som er den mest vanlige form for forandring av en personlig egenskap, og her er det vel også lettest å oppnå synlige resultater. Stump røyken var en landsomfattende kampanje på dette planet. Og kampen mot større og mindre vaner og uvaner må være en daglig foreteelse for svært mange mennesker og i svært mange familier. Går man virkelig inn for det, er muligheten for å gjennomføre atferdsforandringer i betydelig grad til stede.

Også de såkalte holdninger kan i noen grad forandres, hvis påvirkningen er egnet og tilstrekkelig sterk. Kanskje må den gamle holdningen også ha noe ved seg som er innlysende uheldig. Hvis disse forutsetningene ikke er til stede, ser holdninger ut til å være nokså uforanderlige.

                                                                    ***


FORUM nr. 129

Et spesielt møte

På Madeira var jeg for noen år siden sammen med tre damer. Ved en utflukt til en liten by på øya hadde damene gått for å handle. Jeg gikk en liten tur og kikket in i stedets lille kirke som jeg kom forbi. Den var nesten tom - bare noen få av byens mennesker satt spredt rundt omkring. Atmosfæren var fredelig og fin, så jeg gikk inn og oppover midtgangen og setter meg på en tom stolrad noen rader oppe fra inngangen. Jeg slapper av og nyter stillheten og atmosfæren. Etter en liten stund merker jeg at en liten gutt, på la oss si 7-8 år, kommer stille inn på stolraden "min" fra den andre siden. Han går forbi alle de tomme setene, kommer helt frem til meg og setter seg på stolen ved siden av meg. Jeg takker for besøket ved å legge min venstre hånd forsiktig på hodet hans. Rolig snur han hodet og ser opp på meg. De vennlige blikkene møtes og holdes. To verdener i et felles magisk øyeblikk, før vi kommr tilbake til oss selv igjen, og jeg lar hånden falle. Begge vender blikket fremover igjen, og etter en liten stund piler gutten avsted langs stolrekken og ut i sin verden. Og den fremmede mannen sitter igjen med et gyllent minne for livet.


                                                       ***

FORUM nr. 125

Kan psykisk påvirkning endre hjernens fysiologi?

Samtale med psykolog (P).

La meg komme med et faglig spørsmål eller utspill til deg. Det gjelder forbindelser mellom psyken og kjemi i hjernen. For å si det unyansert: Når det er kjemisk ubalanse i hjernen (fx for lite av et hormon) - og da med psykiske konsekvenser - kan man fjerne ubalansen og de psykiske konskvensene ved å tilføre de kjemiske stoffene det er for lite av i hjernen. Det er kjent. Men kan man også - som et alternativ - oppnå det samme med psykologisk behandling? Det ville innebære at man ved psykologisk påvirkning kan få hjenen til å produsere mer av det stoffet det er for lite av. Ut fra prinsippet om aktio og reaktio skulle man tro, at siden kjemien i hjernen kan påvirke psyken, så kan også psyken påvirke kjemien eller fysiologien i hjernen.

(P) Det du skriver om er kjente problemstilinger innen psykologen, men de er kompliserte og sammensatte. Ja, her er det en kjent dynamisk sammenheng. Nevro-fysiologi kan påvirke psykologiske prosesser og psykologiske prosesser kan påvirke nevro-fysiologi. Det kalles også høna-eller-egget problemet.
 
At psyken kan påvirke hjernens fysikk, i det minste på mikronivå, fremgår av følgende: I det øyeblikk jeg forstår noe, må det skje en irreversibel forandring i hjernen, fordi jeg ikke kan komme tilbake til den tidligere tilstanden da jeg ikke forsto. Når det gjelder psykologiens muligheter for å harmonisere psykens funksjon, har jo psykologien oppdaget betydningen av å bevisstgjøre gjennom tilstedeværelse. Følgen kan være gjenopplevelse av følelsesladete hendelser fra fortiden, hvor tilstedeværelsen skaper en åpning for å "tømme" sinnet for de vonde sporene som en problemfylt barndom har skapt. Det er dette jeg har interessert meg for - og praktisert - i så mange år. Spørsmålet er om slike prosesser også kan bidra til å normalisere hjernens kjemi og/eller fysiologi?
 
(P) Ja, jeg tror at psykologiske prosesser kan påvirke sinnet og de vonde sporene som f.x. en problemfylt barndom har skapt. Men ikke slik at minnene blir borte, men at styrken og emosjonaliteten blir svekket. Det er dette som skjer i bl.a. psykoterapi.
 
Jeg er - av egen erfaring - fristet til å gjøre din utmerkede formulering enda sterkere:
"Ja, jeg tror (vet) at psykologiske prosesser kan påvirke sinnet og de vonde sporene som f.x. en problemfylt barndom har skapt. Men ikke slik at minnene blir (helt) borte, men at styrken og emosjonaliteten blir svekket. Det er dette som skjer i bl.a. psykoterapi." Og det er det som skjer i den selvhelbredende form for meditasjon jeg kjenner så godt, og som er beskrevet på min hjemmeside.

"Alt" synes nå å bli tolket i retning av kjemi og sykdom - eventuelt som DNA-betinget sådan. Det som tidligere ble betraktet som "temperament" eller nevrotisk oppførsel - og som kunne stamme fra ugunstig påvirkning i barneårene - blir nå i mye større grad sett på som sykdom basert på dokumenterbare kjemiske avvik. I det minste ser det slik ut for meg. Det som etter min "hypotese" også må kunne dokumenteres, er at psykisk normalisering gjennom psykologisk påvirkning, også vil gi en målbar fysisk-kjemisk forandring i hjernen i retning av det normale. Har man foretatt slike undersøkelser? 
 
(P) Jeg tror ikke vi vil komme dit at "alt" blir tolket i retning av kjemi og sykdom - eventuelt som DNA-betinget sådan. Hvis det meste skal bli sett på som sykdom basert på dokumenterbare kjemiske avvik, så havner vi i det jeg kaller for reduksjonisme. Jeg tror at dynamikken går begge veier i en interaktiv dynamisk sammenheng, enten ved at psyken påvirker fysiologien og ved at fysiologien påvirker psyken samtidig!

Mange takk for samtalen. 

                                                          ***


FORUM nr. 121

En formidabel oppgave
Hva må man gjøre nå for drastisk å redusere de eksisterende manglene ved verden og unngå en ugunstig utvikling på sentrale områder fremover?

Samfunnsanalysen Verden Hvorhen? (Aquarius forlag, ISBN 82-443-0009-4 ) endte opp med en knapt formulert konklusjon: Verden befinner seg i en dobbel krise: En forståelseskrise, fordi vi ikke skjønner sammenhengene mellom mål og midler godt nok. Og en moralsk krise, fordi vi ikke gjennomfører de gode tiltak som vi tross alt har kunnskaper (og ressurser) nok til å gjennomføre.

Det er verdt å legge merke til at både forståelsen og moralen er knyttet til menneskets psyke. Da løsningen av et problem ligger i forståelsen av problemet, vil løsningen av menneskehetens problem dypest sett ligge i (alle typer) forståelse av menneskets psyke.

Vi må altså dukke ned i tre forhhold. Hvilke gode tiltak blir ikke gjennomført? Hvor er mangelen på forståelse størst? Og hva mener vi med alle typer forståelse av menneskets psyke?

Her følger noen eksempler på gode tiltak som venter på å bli gjennomført: Drastisk redusjon av utslipp av klimagasser til atmosfæren. Drastisk reduksjon av sykdom, sult og fattigdom i verden. Ivaretakelse av artsmangfoldet på kloden. Stoppe den kjemiske forurensningen av miljøet. Ivareta resirkulering av alle(?) brukte ressurser. Styrke demokrati og menneskeretter globalt. Motarbeide vold og terror. La god livskvalitet for alle bli styrende på alle nivåer. La alle barn få en harmonisk og rasjonell oppdragelse og skolegang, hvor selvforståelse inngår som en selvfølgelig del. Det kommer vi straks tilbake til.

Her følger noen eksempler på områder som trenger bedre innsikt: Sammenhengene mellom tilstanden til menneskenes psyke og det som skjer i verden,, nasjonnalt og globalt (samfunnspsykologi). Sammenhengene mellom økonomisk virksomhet og vekst på den ene siden og jordens klima på den annen side (analyse foreligger); det vil si: hvordan etablere en økonomi med nullvekst eller negativ vekst som fungerer. Hvordan løse verdens energiproblem i lys av klimatrusselen? Hvordan innføre livskvalitet som styringsparameter på bekostning av vekst og økonomi? Hvordan la barn og unge få en mer harmonisk oppvekst og utvikling? Hvordan skal verdenssamfunnet ta seg av regimer som begår forbrytelser mot egen befolkning?. Hvordan møte internasjonale forbryterorganisasjoner som driver med våpen, terror, narkotika, handel med mennesker inkl. barn, barneporno, destruktive tilbud på nettet etc.? Hvordan bekjempe alt dette uten å la demokratiet forvitre innenfra?

De konvensjonelle tiltakene som skal til for å realisere disse målene, kan samles under betegnelsen systemforbedringer. Stort sett, er det systemforbedringer som alene har ført frem til det moderne velferdssamfunn med sine åpenbare kvaliteter, men også med sine svakheter. Men selv om systemforbedringer fortsatt er helt nødvendige, vil de i den foreliggende situasjonen ikke være tilstrekkelige. Det henger sammen med den sentrale posisjonen som menneskets psyke har i problemstillingen, og som gjør det nødvendig å vie menneskests psyke langt større oppmerksomhet.

Det er viktig å erkjenne at samfunnproblemer, slik som konflikter, alle former for kriminalitet, egoisme, kynisme, hensysnløshet og hat etc. i sine mer eller mindre utrerte former har sitt utspring i menneskets psyke og sine konsekvenser i samfunn og familie etc. Spørsmålet blir da: Hvilke muligheter har vi for å utvikle menneskenes psyke til å bli harmonisk, mer altruistisk, mer ansvarsbevisst og mindre selvopptatt?

Disiplinering synes å være den vanligste formen idag. Det er en ganske overfladisk, men likevel strevsom øvelse i perioder å prøve å være annerledes enn man er. Dessuten har metoden sin klare begrensning, siden fasaden lett rakner når det røyner på, og "det sanne jeg" bryter igjennom. Slik synes menneskene å virke på mange nivåer i dagens situasjon. I det lange løp - over generasjoner - synes metoden likevel å kunne skape mer harmoniske - og mindre emosjonelle samfunn, samfunn som i sin tur danner forutsetningen for at nye generasjoner vil bli mer harmoniske i sitt indre. Spørsmålet er om denne metoden virker fort nok, bredt nok og dypt nok?

I løpet av de siste ti-år er det etter hvert blitt kjent at man kan skape harmoni i sin egen psyke gjennom den form for årvåken iakttagelse av sine egne reaksjoner i dagliglivet som den nå - gjennom Oprah Winfrey Show - verdenskjente Eckhard Tolle og tidligere Jiddu Krishnamurti med flere taler om. Denne form for selvinnsikt bør bli del av oppdragelsen og del av vår og alle lands kultur. Den vil også kunne redusere styrken i emosjonene - og dermed farligheten som kan være forbundet med nasjonal og religiøs oppdragelse og påvirkning. Og - ikke minst - vil den etter hvert kunne gjøre internasjonal kommunikasjon og handling mer rasjonell, med mer åpenhet og mindre mistenksomhet og dermed mindre farlig.

                                                          ***


FORUM nr. 120

Keiserens aller nyeste klær

En norsk versjon av H.C. Andersens eventyr om keiserens nye klær ved J.L.

Det var en gang en keiser som bodde i et land ikke langt borte. Han var ikke valgt av folket. Likevel var det slik at det keiseren likte, det likte også folket. Og det han ikke likte, det ville heller ikke folket vite noe av. Men keiseren var forfengelig og brukte mye penger på seg selv. Han likte å ta seg ut også, slik at ingen kunne kritisere ham, og alle kunne hylle han.

Dette ville noen smarte skreddere utnytte. Da keiseren skulle ha nye klær, lot de som de hadde kjøpt de dyreste stoffene. I virkeligheten hadde de ikke kjøpt stoff i det hele tatt, men stukket pengene til seg selv. Likevel lot de som om de sydde klær til keiseren av de fine stoffene som de ikke hadde kjøpt. De prøvde de halvferdige liksom-klærne på ham og skrøt av hvor fine de var, og hvor flott keiseren ville ta seg ut i dem når de var ferdige.

Keiseren, stakkar, var ikke glupere enn at han lot seg lure av de utro skredderne. Når han prøvde klærne og så seg i speilet, skrøt også han av hvor fine de var og overså fullstendig at han ikke hadde klær på seg i det hele tatt.

Skredderne lot liksom-klærne bli ferdige i rett tid til den store paraden, hvor keiseren skulle vise seg for folket i all sin prakt og motta folkets hyllest. Stolt skred han gjennom gatene med de nye klærne som var så gjennomsiktige at de ikke syntes i det hele tatt, for det var jo ingen klær. Og alle de som så på, lot seg bløffe, de også. De klappet og jublet over keiseren og hans nye, fine klær, som hadde kostet så mye. Da var det en liten gutt som ropte: "Men han er jo naken!"

Alle som hørte det ble forskrekket, skjente på gutten som kunne si noe så dumt, og prøvde å få ham til å tie. Noen ungdommer hadde også hørt hva gutten sa, og skjønte jo at det var slik som gutten hadde sagt. Men de turde ikke støtte ham da. De snakket sammen om hva de skulle gjøre, og neste dag sendte de et innlegg til avisen. Her støttet de gutten og avslørte hvordan keiseren og hele folket hadde latt seg bløffe. De ventet spent på at artikkelen skulle komme i avisen neste dag, men nei, ingen artikkel kom. Og da de spurte redaktøren, fikk de til svar at han ikke hadde hatt plass til artikkelen deres i avisen. Men sannheten var at redaktøren ikke turde skrive noe som var så upopulært blant avisens lesere. Da kunne de slutte å kjøpe avisen, alle de som ville bli offentlig avslørt av guttenes innlegg. Og da kunne han - redaktøren - få kritkkk av avisens eiere, fordi avisen hadde tapt penger .

Da var det bedre at gutten ble vist til rette, fordi han hadde sagt noe så dumt, og fordi han hadde fornærmet både keiseren og alt folket som tiljublet ham. Men gutten visste jo hva som var sant, og at redaktøren hadde nektet å la sannheten komme frem. Og det visste ungdommene også, de som hadde støttet gutten. Og det visste til syvende og sist også alle de som hadde tiljublet keiseren, men som ikke turde si eller gjøre noe som ikke var forventet av dem av frykt for å skille seg ut og gå imot strømmen. På denne måten ble sannheten bragt til taushet slik at redaktøren kunne tjenen sine penger, slik at keiseren ikke tapte ansikt - som det heter - og slik at folket kunne leve uforstyrret videre med sin angst for å skille seg ut. Slik lyder den norske utgaven av H.C.Andersens kjente eventyr om keiserens nye klær.


                                                         ***


FORUM nr. 119

To små refleksjoner

Hvordan finner man lykken?
- er et spørsmål noen er opptatt av. Hva vil det si å finne lykken? Kan man finne lykken ved å søke den? Forutsetningen for å søke lykken, er at man ikke har den. Man søker jo bare det man ikke har. Så lenge man søker lykken, har man den altså ikke. Har man derimot lykken, søker man den ikke. Man søker jo ikke det man har. En forutsetning for å finne lykken, er at man ikke søker den. Lykkelig kan man bare være når man ikke søker, når man ER - det vil si lever i nå'et. Har man innsett dette på et dypere plan, da kan det skje at lykken plutselig ER.

Vinduenes muligheter og begrensninger
Bevissthetens kontakt med den indre og ytre virkeligheten skjer gjennom de indre og ytre sansene. Sansene er som vinduer som gjør utsynet i den virkelige verden mulig, men samtidig er de også begrensninger, fordi det må finnes noe utenfor vinduenes rammer som vi er avskåret fra. Hvordan kan vi vite det? Fordi vi - med utgangspunkt i observasjon og ved hjelp av logisk tenkning kan skjønne det, direkte og/eller indirekte. Vi vet det også, fordi vi ved hjelp av forskjellge instrumenter (teleskoper, mikroskoper etc.) har vært i stand til å utvide disse vinduene enormt. Dessuten er det allment kjent at noen dyr kan sanse ting som ikke er tilgjengelige for oss mennesker, fordi vårt sanseapparat på dette punktet er dårligere enn dyrets.

Når vi sier "tilgjengelige for oss mennesker", så mener vi oss vanlige mennesker. Men det erksisterer mennesker som har uvanlige sansevinduer - vinduer som kalles paranormale, og som, for disse menneskene, åpner innblikk i en verden som vi andre bare har hørt om, og som deler av vår kultur dessverre benekter eksistensen av.

Hvordan ville våre forestillinger om tilværelsen og oss selv ha vært, hvis de gjenværende begrensningene ikke hadde eksistert? Vi har ingen mulighet for å finne ut alt det som ligger utenfor kjente og ukjente vinduers begrensning.


                                                      ***

FORUM nr. 118

Fra illusjoner med aggresjon til harmonisk erkjennelse av virkeligheten

At religiøs tro og annen ideologi kan være voldelig og derfor farlig, får vi ofte demonstrert i denne verden. Om det man tror på, er reelt eller illusjon, er i denne forbindelsen ikke så viktig. Vanligvis er det ikke dét som ligger til grunn for volden, og som gjør at troen eller ideologien er farlig. Det er de tilhørende følelsene - emosjonene som skaper farligheten. Og emosjonene, og dermed farligheten, er knyttet til menneskenes psyke, og det som befinner seg der. Det henger særlig sammen med det som kalles identifikasjon. Vi identifiserer oss med det vi tror på eller mener eller tilhører. Og det igjen betyr at hvis noen setter spørsmålstegn ved fx det vi tror på og identifiserer oss med, så setter de spørsmålstegn ved noe av meg, ved noe av det fundamentet jeg står på, ved noe jeg er stolt over å være en del av. At noen setter spørsmålstegn ved dette, liker jeg dårlig, så dårlig at denne min reaksjon kan være mer eller mindre aggressiv, slik min ubevisste psyke er disponert for det.

Det ideelle for den enkelte og for samfunnet vil da være at vi mennesker har en realistisk forestilling av virkeligheten også på troens område (legg merke til dette) kombinert med en psyke som ikke er behersket av skjulte emosjonelle følelser som gjør oss sårbare og aggressive. Ser vi for oss en skala av muligheter - fra det ideelle og til dets motsats, så finner vi i den motsatte enden av denne skalaen, som har tallrike mellomstadier, mennesker med en urealistisk tro eller forestillingsverden, mennesker som samtidig identifiserer seg med dette urealistiske verdensbildet og som har en psyke som er disponert for sterke emosjonelle følelser. La oss se hva dette innebærer for de to tilfellene på hver sin side av skalaen.

Hva innebærer det å ha et realistisk bilde av verden, tilværelsen og oss selv? Et realistisk bilde av verden etc. får vi gjennom (1) korrekt informasjon om verden og innsikt i hvordan verden fungerer. Dette er i og for seg en krevende oppgave. Minst like krevende er det (2) å ha realistisk kunnskap om og forståelse for den ikke-materielle del av tilværelsen som bare få har en begrenset innsikt i. Til overmål har vi (3) behovet for innsikt i det å være menneske, et forhold som også griper inn i de to tidligere nevnte områdene. Det henger sammen med at det er vi mennesker som stort sett utgjør det vi kaller verden. Det er ikke mulig å forstå verden uten å forstå oss selv og omvendt: Det er ikke mulig å forstå mennesket uten å forstå verden. Dessuten lever vi på en måte i grenseland mellom den materielle- og den ikke-materielle verden. Så langt om "kunnskapsbiten".

Vi sa dessuten at den ideelle kombinasjonen innebærer en psyke som ikke er behersket av emosjonelle følelser. Og her får vi faktisk noe gratis. Det henger sammen med at den innsikten i egen psyke som vi tenker på her, automatisk skaper en psyke som ikke er behersket av emosjonelle følelser, ja mer enn det; denne innsikten har potensialet i seg til å skape en helt igjennom harmonisk psyke.

Hvordan forholder det seg med den ugunstige kombinasjonen på den andre enden av skalaen: Urealistiske forestillinger om verden, tilværelsen og oss selv kombinert med sterk identifikasjon og tilsvarende sterke emosjonelle følelser? Bak disse få setningene skjuler kjernen seg til de fleste store problemer som menneskeheten befinner seg i og har befunnet seg i i hundrevis av år.

Hvor står vi idag? Slik verden presenterer seg for oss i dag, må vi gå ut fra at det ikke befinner seg så mange personer på det ideelle stadiet. Det må altså være ganske få som både har realistiske forestillinger om verden, livet og tilværelsen, og som har et så harmonisk indre at de ikke blir fanatiske misjonærer for sitt syn, men møter anderledes tenkende med klarhet, vennlighet og på det plan samtalepartneren befinner seg.

Det er dessverre grunn til å tro at det er atskillig flere som befinner seg på den motsatte enden avskalaen - som knytter sterke emosjonelle følelser til urelistiske forestillinger om verden, livet og tilværelsen; mennesker som reagerer sterkt og emosjonelt på selv små ting, ting som kan oppfattes som angrep på det en står for og identifiserer seg med.

Men de aller fleste befinner seg på et av de mange ulike mellomstadiene som finnes. Det dreier seg om mennesker som opptar i seg de meningene som er akseptert i de miljører som en fødes inn i eller slutter seg til for å få trygghet, tilhørighet og aksept, kanskje også stolthet; snille mennesker som lar seg lede, av og til også forlede av sterke ledere til å gjøre ting som de ut fra seg selv ikke ville gjøre.

Oppgaven vår som mennesker - og dermed som menneskehet - ligger i å utvikle oss fra bunn- og mellomstadiene, hvor vi stort sett befinner oss nå, og opp til innsikt og harmoni.

Hva vil det si å ha en realistisk forestilling, og hvordan oppnår man en slik? Ved selvsyn eller selvopplevese, er en mulighet. Det man har opplevd, det vet man. Men er det en annnen som forteller meg hvordan denne virkeligheten er, da er jeg avhengig av å tro på vedkommende. Jeg vil vite hvordan denne (så sikre) forestillingen har oppstått hos vedkommende og om denne personens dømmekraft er å stole på. Hvis denne prøven blir bestått, vil jeg kanskje innlemme den nye opplysningen i min forestillingsverden. En ideologisk forestilling kan altså stemme selv uten egen kontakt med virkeligheten. En tror da på noe som en person, som en stoler på, sier. Man tror med større eller mindre grad av sikkerhet at troen er viten. Men her kan man ta grundig feil, slik at det man tror, bare er noe man tror. Det er åpenbart at svært mange mennesker er i denne situassjonen.

Når "tro bare er tro" betyr det at den som tror, ung eller gammel, har latt seg overbevise av andre troende som sier at slik er det, slik må du gjøre, og slik må du oppføre deg. På dette grunnlaget blir svært mange mennesker mer eller mindre troende. Grunnlaget for troen er her ikke egen opplevelse eller forståelse som tilsier at slik må det være. Grunnlaget for troen er konsekvensen av å tro. Og konsekvensen er at man får en sosial tilhørighet og trygghet. Slik kan det forklares at svært mange mennesker godtar tilsynelatende kritikkløst alle de selvmotsigelsene og urimelighetene som finnes i de offisielle kristne kirkenes lære.

Konsekvensen er dessuten at man får en identitet som blir preget av troen og miljøet, slik at man identifiserer seg med troen og miljøet: Det betyr at blir troen eller miljøet angrepet, føler man det som et angrep på seg selv, et angrep som blir reagert på på en eller annen emosjonell måte. Denne reaksjonen kan bli så sterk og voldelig at den overstyrer den rekigiøse troens påbud om å være kjærlig og tilgivende. Man blir aggressiv i det godes tjeneste. Slik blir man farlig.

Men - som antydet - finnes det ytterligere et kriterium for å akseptere en forestilling som sann. Den kommer særlig til anvendelse ved mer omfattende, kansje verdensanskuende forestillinger. Hvis den nye opplysningen bidrar til at flere "brikker faller på plass", og et mer omfattende bilde uten selvmotsigelser oppstår, da kan den nye opplysningen bli godtatt og innlemmet i den eksisterende forestillingen, fordi den gjør at troen blir til mer omfattende viten, eller skal vi heller si innsikt. Det er dette som synes å foreligge når å tro er å vite - når den som tror, tror han vet - fordi troen er begrunnet og uten selvmotsigelser. Det man vet av innsikt, det vet man på en annen måte enn det man vet ved tro - i betydningen innbilning. Vet jeg noe av innsikt, da vet jeg at det er slik det er, helt uavhengig av alle andre forhold.

Hva er det altså som foreligger når å tro er å vite? To viktige faktorer synes å komme i tillegg til kunnskap som man har mottatt og stoler på: nemlig erfaring og forståelse eller innsikt både i det ytre og det indre. For uten dyp selvinnsikt blir religion farlig. Det er altså ikke nok med riktig forestilling; dyp selvinnsikt er også nødvendig for å unngå den emosjonelle tilknytningen til det man tenker seg og dermed farligheten.


                                                    ***


FORUM nr. 114

Hvordan utvikles det norske språket? - kommentar

Et besøk på Språkrådets hjemmeside viser at Språkrådet ikke har ansvar for å utvikle det norske språket, selv om det har drevet med en del mindre justeringer. Det synes å bety at ingen har et overordnet ansvar for utviklingen av det norske språket. Likevel skjer det. Hvordan? Og med hvilket resultat? I senere tid har jeg merket meg tre forhold som angår utviklingen av språket.

Noen - var det tre? - store aviser satte seg nylig sammen for å legge grunnlaget for en felles variant av det norske språket til bruk i deres respektive media. Det er både prisverdig og opsiktsvekkende. Riktignok er de storbrukere av språket, og således kompetente, men tross alt selvbestaltet.

Det andre forholdet gjelder bruken av preposisjoner. På dette området har det i løpet av de seneste år skjedd en stille revolusjon. Hva som har fremmet denne utviklingen, er uklart. Sentral styring kan det ikke ha vært. Heller ikke den generelle tendensen til å bruke den minste motstands vei. For den uttrykksmåten som er kommet i bruk, er ofte mer tungvinn enn den tidligere versjonen. Hva snakker vi om? Det er blitt vanlig å erstatte en hel rekke ulike preposisjoner, som brukes i ulike situasjoner, med "i forhold til", selv om det logisk sett ikke har noe med forhold å gjøre i det hele tatt. Her følger noen eksempler som illustrerer saken. Man sier....

Hva blir konsekvensen i forhold til ... istedenfor: Hva blir konsekvensen av....
Den er mindre i forhold til ... istedenfor: Den er mindre enn.... 
Den er like stor i forhold til .... istedenfor: Den er like stor som....
En person blir anmeldt i forhold til ... istedenfor: .. blir anmeldt for, på grunnlag av, eller blir anmeldt fordi....
Det treffes en rekke tiltak i forhold til rensing av CO2. - istedenfor tiltak som gjelder rensing av CO2.
Det er problemer i forhold til rensing av gasskraft... istedenfor problemer i forbindelse med rensing av .....
Det ville bli kroken på døren i forhold til gasskraft... istedenfor kroken på døren for videre gasskraftutbygging. 

Hva er resultatet av denne måten å utvikle språket på? Eksemplene viser at man på denne måten uttrykker seg mer tungvindt. Dessuten går mye av logikken i språket tapt - også i hodene på mange brukere. Mangelen på logikk skinner da også igjennom i eksemplene ovenfor: "I forhold til" antyder nemlig at det er en avstand mellom to parter som står i et forhold til hverandre: "Det treffes en rekke tiltak i forhold til rensing av CO2" sier man. Men det blir logisk feil å si det på den måten når tiltakene gjelder selve rensingen av CO2.

Det betyr ikke at småflikking ikke lenger er nødvendig. Der hvor gode norske uttrykk foreligger, bør engelsk bevisst holdes borte. Det gjelder fx. ordet trigge (utløse) og context (sammenheng) - to unødvendige engelske forandringer som begge er på full fart inn i språket. Hvordan skal språket vårt motstå det store presset fra engelsk, når en bevisst utvikling av språket har vært forsømt så lenge? Samtidig har vi to språk - bokmål og nynorsk - som begge vil bli brukt og utviklet. For å gjøre det enda vanskeligere bruker etermedia ulike dialekter ganske ofte. De har det ikke lett, innvandrerne som skal lære en eller annen form for norsk.

Og for det tredje: Til overmål er det nylig blitt kjent at det (korrekte) norske språket er blitt så komplisert at selv norsklærere ikke alltid vet hva som er rett og galt. Derfor forekommer det at dét som er rett, blir "rettet" til det som er feil, og det som er feil blir stående, fordi læreren tror det er rett. Kan tanken bli klar når språket - tankens kledning - er så mangelfull?


                                                        ***


FORUM nr. 112

Walkman, i-pod og mp3
Mange unge stenger seg selv ute fra verden med øreklokker som serverer musikk - ofte på høy "guffe" og i timevis. Hvorfor - og med hvilke konsekvenser? En generell regel sier at årsaken til et villet fenomen kan søkes i konsekvensene av dette fenomenet. Hvilke konsekvenser har all denne høye musikken? To konsekvenser synes å utpeke seeg - en som begrunner ungdommens bruk og en som angir følgene av den lagvarige bruken.

Høy musikk har den egenskapen at den "slår ut" tankevirksomheten. Det er vanskelig å tenke når lydnivået blir tilstrekkelig høyt. Det kan enhver teste ut på seg selv. Da er det lyden, sanseinntrykket lyd, som dominerer bevisstheten. Er det for å døyve tankevirksomheten at så mange unge "bader" oppmerksomheten i musikk på denne måten? Men hvorfor bli kvitt tankene? Er det fordi de er blitt uregjerlige eller ubehagelige? Det må i så fall være viktig å finne ut, slik at årsaken til behovet for sterk lyd kan avdekkes og reduseres.

Og hva med følgene av alle disse decibel'ene? Hørselen blir skadet - skadet for livet. Ja, verre enn det. For er man først blit tunghørt, må lyden skrues opp for å bli hørt - med den følge at hørselen skades ytterligere av den enda høyere musikken. Det er all grunn til å ta unges flukt inn i høy musikk alvorlig - før det blir et samfunnsproblem.

                                                                      ***

Om rollemodeller
De unge må ha gode rollemodeller, hører vi ofte. Hva ligger i dette utsagnet? Ordet rollemodell består av to deler: rolle og modell. Ordet rolle blir mest brukt i forbindelse med teater og skuespill. Det betyr at skuespilleren prøver å være, prøver å oppføre seg slik man tenker seg et annet nærmere beskrevet tenkt menneske ville oppføre seg. Skuespilleren påtar seg en rolle, spiller en rolle, prøver å være en annen enn den han eller hun er. Men - har de unge behov for ollemodeller, behov for å spille roller, for å bli skuespillere? Når er det viktig å etterligne, og når er det viktig å oppdage potensialene som den unge har i seg selv og å utvikle disse?

De unge er i en sterk utvikling og blir påvirket av sine omgivelser; foreldre, lærere, eldre søsken og venner. I den prosesseen er det viktig å ha mennesker rundt seg som har en bra sosial atferd, mennesker som i tillegg kan gi impulser til mental utvikling av de unges evne til å iaktta, å tenke logisk og oppføre seg rasjonelt. De barn og unge som har gode rollemodeller på disse områdene, er heldige. Men det ser ut til at man glemmer noe vesentlig når man snakker om gode rollemodeller; nemlig den unges iboende potensialer - å oppdage og utvikle den unges egne evner, egenskaper og muligheter. Det er noe helt annet og mer genuint enn å tilpasse seg sosial atferd. Til det kreves voksne som har innsikt i sin egen psyke, som kan gi de unge impulser til å forstå seg selv. Til det kreves en kultur som er opptatt av selvinnsikt - en kultur som bare er i sin spede begynnelse.


                                                       ***

FORUM nr. 110

ALENE ER JEG UAVHENGIG, BEROR PÅ DET SOM ER I MEG.

ENSOM, AVHENGIG AV DEM SOM IKKE GIR MEG SELSKAP, FYLLER TOMHET, UNDERHOLDER, ELLER ER MITT PUBLIKUM

Fiskeren

Mens jeg tenkte over dagen idag, dukket en episode opp i et forklaringens lys. Det var nokså fullt da jeg skulle få meg noe å spise et sted. Alene ved et bord satt den gamle, ensomme og meget enkle fiskeren som jeg av og til hadde slått av en prat med tidligere - noen enkle ord om vær og vind og hvordan han hadde det. Han hadde funnet ut at jeg skrev forskjellige ting og kom stadig tilbake til spørsmålet om jeg skrev fremdeles. Det var tydelig at han var imponert over at jeg skrev. Nå satt han der alene ved et bord, og jeg fikk lov å slå meg ned. Idag, som alle de andre dagene i mange, mange år, hadde han tatt båten sin fra øya der han bodde, og inn til havnen hvor spisestedet lå. Det var stort sett den sosiale kontakten han hadde.

Det tok lang tid før maten hans kom, og han nøt måltidet lenge. Da den unge serveringsdamen ryddet bort etter ham, grep han hånden hennes og strøk kjærlig over den. Det var nok ikke første gangen dette skjedde, for hun lot det rolig skje. Han ble ferdig før meg, og da han gikk, grep han hånden min på en måte som minnet om måten han hadde tatt serveringsdamens hånd på.

Var det slik et ekstremt ensomt menneske prøvde å tilfredsstille sitt behov for kontakt? Hadde jeg uten å vite det gjort en velgjernng ved å slå meg ned ved bordet hans og prate litt med ham? Satt han ellers alene ved bordet når han spiste? Følte han takknemlighet for at jeg - mannen som kunne skrive, men som nå var pensjonist som han selv - hadde gitt ham selskap? Det finnes mange ensomme mennesker som lengter etter kontakt.

                                                         ***

FORUM nr. 108

Nærhet og mening - det store savnet
Hvert år tar omtrent femhundre mennesker sitt eget liv her i landet, særlig unge mennesker og særlig gutter. Det er langt mer enn i andre land, og det på tross av at Norge skal være det beste landet å bo i. Dette gir grunnlag for å stoppe opp og spørre: Hva er det som skjer - og hvorfor? Mangel på mening og mangel på åpenhet og nærhet til i det minste noen få andre mennesker synes å spille en rolle her. Kan det stemme?

En god øljeøkonomi har gjort shopping som ny livsstil mulig. Og presset for å være trendy, slik reklamen krever, har i noen grad også gjort shopping nødvendig, hvis du vil unngå å stå tilbake i ditt miljø. Dette gjelderr ikke minst for de unge. Likevel - mange må i sitt stille sinn ha innsett hvor overfladisk det hele er - særlig sett i lys av all nøden som TV sender inn i stuene våre. Men vår nye livsstil koster penger - for produsentene av såkalte merkevarer vet å utnytte muligheten for å skape og å prise psykiske behov. Derfor, blant annet derfor - for å finansiere en dyr livsstil - er foreldrene opptatt av karriæren sin, men også av egen prestisje og selvrealisering, som det så fint heter. Men også barna har sine forrmer for karriære: sport, dans, musikk etc. Her må foreldrene stille opp med transport og frivillig arbeid, med forventninger til- og anerkjennelse av sine barn.

Karriærene medfører lite såkalt kvalitetstid for barna, ja for alle i familien, dessuten stress og irritasjon. Da de fleste foreldre har flere korte forhold bak seg når de flytter sammen som ektefolk eller samboere, er terskelen for å flytte fra hverandre igjen langt lavere enn dengang da slike forhold var ment å vare livet ut. Derfor fører konflikter oftere til skilsmisser. Selv om det kan være bedre for barna å komme ut av konfliktene i familien gjennom en skilsmisse, har forskning nå vist at skilsmissebarn har større tilbøyelighet enn andre barn til å få varige psykiske ulemper, særlig hvis foreldrene ikke klarer å holde barna utenfor konflikten dem imellom.

Hva gjør de unge i en slik situasjon, hvor foreldrene har vært mye opptatt av seg selv i stedet for å være åpne og forståelsesfulle overfor sine barn? Noen barn vokser på det og kan sågar bli mer modne enn foreldrene. Men mange blir motløse - i beste fall blir de fanget opp av venne- eller venninnegjengen og følger med på det den gjør og mener. Ved massekonserter finner de et fellesskap, som riktignok er overfladisk; dessuten finner de lyd, sterk lyd, som fortrenger ubehagelige tanker og følelser, og som derfor virker befriende. Men behovet for åpenhet og nærhet fra forstandige voksne forblir udekket. Den altfor store fysiske nærhet som tidlig forelskelse nå ofte fører til, kan ikke erstatte dette behovet.

Selvmord er for noen den siste tragiske fasen i rekken av savn, mangel på mening og psykiske problemer. Mange unge trenger hjelp. Men det er så mange som trenger hjelp, at hjelpeapparatet med psykologer og psykiatere er overbelastet. For mange hjelpetrengende har også de organiserte religionene spilt seg selv ut over sidelinjen. De har mistet autoritet og innsikt, og kan derfor heller ikke spille en rolle som hjelpere.

Hva gjør man da? Hvem formidler mening i livet? Det eksisterer en årsaksrekke som i omvendt rekkefølge ser slik ut: Behandling av psykiske problemer - unngå psykiske problemer - finne årsakene til at psykiske problemer oppstår - fjerne årsakene til at slike problemer oppstår. I den konvensjonelle tilnærmingen til psykiske problemer og deres løsning er god og åpen kontakt viktig for å unngå eskalering av fortvilelsen. Men muligheten for å få hjelp er begrenset. Det er derfor et anliggende å gjøre oppmerksom på at hele dette problemkomplekset kan reduseres vesentlig hvis selvinnsikt eller "indre vitenskap" blir innført som del av vår kultur. Mer om denne viktige form for selvbehandling finnes i boken "Lær deg selv å kjenne" på min hjemmeside.


                                                                         ***


FORUM nr. 107

Stolthet med og uten delaktighet (identifikasjon)
Det gir inntrykk av noe positivt å være stolt over noe. Men hva innebærer det å være stolt? La oss se på de to viktigste tilfellene: Jeg kan være stolt over noe jeg har gjort eller bidradd til. Eller jeg kan være stolt over noe andre har gjort, men som jeg identifiserer meg med.

Har jeg gjort noe som jeg selv er tilfreds med - gjerne noe som ikke er så lett å få til - da føler jeg lett stolthet i brystet, blir glad og retter ryggen. Disse følelsene blir styrket om det jeg har gjort, høster anerkjennelse av andre. Men her ligger en liten fallgrube. Den ligger i at jeg lett kan komme i den situasjonen at jeg håper eller forventer andres anerkjennelse. Da blir gleden over å ha mestret dempet til fordel for håpet om ros, et håp som også kan bli skuffet - og som i alle tilfeller gjør meg avhengig av andres mer eller mindre begrunnede dom. Denne dommen kan også være grunnlagt på sammenligning med andre. Mitt råd: Hold fast ved gleden over å ha mestret.

I det andre tilfelle er det andre som har mestret. Hva har så det med meg å gjøre? Ja, det kan en virkelg spørre om når media og store deler av et folk går i ekstase, fordi en fotball er kommet forbi en strek i gresset, eller fordi en skitupp lå 5 cm lenger fremme over en (mål)-strek ved enden av en lang løype. Dette merkelige, ulogiske og følelsesladede fenomen beror på det som kalles identifikasjon. Dette fenomenet gjør at vi - vi som bare har sett på og ikke har bidradd med en tøddel - har vunnet fordi noen andre mennesker med de rette symblene på trøyen - som også er mine symboler - har vunnet i en konkurranse. Hva beror fenomenet på? Vi tar en del av vinnerens glorie og plasserer den over eget hode. Slik blir det "vi" - og ikke bare han, hun eller de som har vunnet. Hyller vi vinneren opp i skyene, løfter vi også oss selv - fordi vi har gjort oss delaktige uten å være det. På dette ytterst tynne grunnlaget blir vi stolte(!) - av noe vi ikke har gjort. Denne stoltheten inneholder følelser som gang på gang har vist sitt aggressive innhold. Identifikasjon kan også opptre i andre sammenhenger, og kan dessuten være farlig. Nasjonal og religiøs fanatisme beror også på dette fenomenet. Vi har all grunn til å holde fenomenet identifikasjon under observasjon - både den identifikasjonen vi føler i oss selv og den vi finner hos andre.

                                                       ***

FORUM nr. 104

Vær det du er!
Hva kan dette bety? Vi vet så lite om hva det vil si å være. Ordet være antyder nåtid - varig nåtid - være til stede i nå'et. Full oppmeksomhet av dét de ytre og/eller indre sansene formidler, bringer oss til nå'et - og holder oss der, hvis vi blir i oppmerksomheten. Sansenes fulle oppmerksomhet holder oss altså i en tilstand av å være. Som barn levde vi i sansenes verden. Vi var i nå'et mens vi lekte, mens vi eksperimenterte for å oppdage oss selv og verden. Gjenoppdager vi det vi kunne som barn, vil vi gjenoppdage nå'et, gjenoppdage tilstanden av å være.

Men hva er det så vi er? Vi er det vår bevissthet til enhver tid er oppfylt av. Vi er vår angst når vi er engstelige, vi er vårt håp når vi håper, vårt sinne, vår smerte etc. Å være det vi er, betyr altså å holde de ytre og de indre sansenes fulle oppmerksomhat rettet mot det vår bevissthet er fylt opp av i øyeblikket - det være seg reaksjoner, holdninger, kroppsspråk etc. etc.. Dette er en tilstand som innebærer store muligheter til å forstå seg selv - både umiddelbart og intellektuelt - og med de givende konsekvensene slik forståelse bringer med seg.

                                                     ***

FORUM nr. 102

Sjelens språk
av Thomas Friis Michelsen

Hva er sjel? Hvorfor har vi en sjel? Har sjelen et eget språk?
Sjelen har blitt omtalt i uminnelige tider. Menneskene har alltid blitt tiltrukket av det som øynene våre ikke kan se. Øynene våre ser former; de skiller mellom formene, og hjernen plasserer dem i forskjellige kategorier. Hjernen er fornøyd og er stolt av sin evne til å skille mellom ting. Den innehar en soleklar førsteplass når det gjelder å skille. Hjernen vår har utviklet sin egen intelligens og har dermed skilt seg fra universets intelligens. Den har behov for å rangere og ser ikke hensikten med å likestille noe. Her gjelder det å være smartest og vise hva en kan. Er det noe hjernen elsker, så er det å skryte av seg selv.

"Jeg er det viktigste, mest intelligente og fantastiske organ i kroppen; uten meg vil menneskets utvikling stoppe. Det er jo et faktum at menneskene er primitive uten meg. Jeg har blitt enehersker og ser ingen grunn til å dele på makten. Menneskene er så lettlurte at jeg ikke tror noen kan true mitt enevelde".

Menneskene er fasinert av triksene til hjernen. Det å lage mer effektive maskiner eller løse kompliserte mattestykker er triks som blender mennesket. Vi føler oss trygge på hjernen, vi liker å la den styre. Hjernen er det eneste som kan redde oss fra døden. Ved å følge dens råd kan vi unngå farer og beskytte oss. Den er utspekulert og går ikke av veien for å angripe eller lure andre for at vi skal føle oss trygge. Men føler vi oss trygge i dag? Har hjernen skapt et rom for oss med fred, frihet og trygghet?

Menneskene identifiserer seg med hjernen sin; vi er blitt hjernen vår. Den logiske tankes makt er enorm. Den er som en laserstråle som bryter gjennom alt. Til og med atomene spalter den. Det er ingen ende på det ettersom alt som har fysisk form kan deles opp. Dermed har den lurt oss med på en endeløs vei. Utvikling for oss mennesker i dag er å dele opp i enda mindre deler og studere de, slik at vi får enda mer kunnskap. Hjernen ønsker å kategorisere, dvs. skille. Dette er kunnskapen, eller hjernen sitt triks for å imponere menneskene.

Ta ord som "kvantefysikk", eller "antimaterie"; det høres unektelig imponerende ut. Mennesker som besitter kunnskap om disse kompliserte ting beundrer vi. De har overlegne hjerner, er meget intelligente, og det er noe vi alle ønsker å være i dette samfunnet. Kunnskap (hjernen) er makt! Hva er så et typisk trekk ved hjernen? Jo, det er å skape skiller, avgrense, rangere, og å dele opp. Hvem er det som er mest opptatt av å rangere og å skape skiller; jo, det er de som har behov for å sette seg over andre: Det er egoet! Enkelt sagt er hjernen egoet i dagens mennesker. Ved å tilbe hjernen har vi skapt egoet og egosamfunnet.

Den eneste grunnen til at hjernen, eller egoet, har en slik dominerende stilling er at vi tror på dette spillet. Hjernen har ingen visdom, bare intelligens (IQ). Hjernen er et organ på lik linje med alle andre organer i kroppen, verken mer eller mindre. Det skremmende er at vi ved å tro så sterkt på hjernen har skapt en egen intelligens som ikke føler tilhørighet med noe, eller noen. Dette er det vi mennesker kaller for kunstig intelligens ("artificial inntelligence"). Den er mest opptatt av å "blåse seg opp" selv; å bli sett.

Menneskene er fasinert av de nye filmene som har kommet som beskriver en kunstig intelligens, og synes at hjernen er fantastisk som kan skape en kunstig intelligens "utenfor seg selv". Det betyr i klartekst at den kan skape liv! For en fantastisk åpenbaring. Hjernen elsker å bruke disse triksene for å blåse opp egoet sitt. "Jeg har blitt gud", sier den, "jeg kan skape liv". Mennesket må våkne opp å forstå at vi er drevet av en kunstig intelligens; VI ER KUNSTIG INTELLIGENS. Vi elsker å rangere, avgrense og skape skiller. Det er viktig for oss slik at vi kan se hvor vi er bedre og sterkere enn de andre. Dette er "mitt" og det er "ditt". Vi elsker motsetninger fordi vi tror på "den sterkestes rett". Da får man bevist hvem som er sterkest, eller sagt på en annen måte; blåst opp sitt eget ego. Krig er en slik kollektiv ego oppblåsing. Å trykke andre ned er å blåse opp seg selv.

Hjernen frykter det ukjente; det den ikke kan forstå eller bevise, har ingen verdi. Den angriper og bekjemper det ukjente. Hjernen er skaperen av all religion; det er lett å se fordi religion baserer seg på motsetninger: Gud og djevelen, hvitt og svart, det gode og det onde. Det er bare en kunstig intelligens som ville skape slike motsetninger og rangeringer. Det hjernen ikke forstår (og det er mye) eller kan kontrollere, får merkelappen "det onde/djevelen". Det onde er primitivt og kjennetegner "et laverestående vesen". Hvis noe var sant uten at hjernen kunne bevise det, ville det makte å bli fratatt hjernen. Det vil ikke hjernen/egoet akseptere, og derfor har den etablerte vitenskapen fått en så dominerende stilling i dagens verden. Her må noe bevises logisk (hjernens språk) for å være sant. Vitenskapen er bare religion om igjen med en ny forkledning: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". I dag blir du ikke sett på som en demon, vantro eller dømmes til evig skjærsild; du får merkelappen "dum" eller "primitiv". Primitive mennesker er "undermennesker" som er drevet av sine dyriske instinkter. Hjernen dominerer ikke på samme måte som i vår "siviliserte" verden så vi må plassere de under oss og dermed opphøye oss selv. De har ikke skilt seg fra naturen og begynt å herske over den, slik som oss, og det synes vi er primitivt.

Som nevnt i innledningen, er vi på jakt etter "sjelen" og "sjelens språk". Finnes det en sjel i denne "kunstige intelligensen" vår? Hjernen har ikke klart å bevise sjelens eksistens (gjøre det om til ego), og dermed tviler mennesket på om det finnes en sjel. Vi kan ikke se den med våre egne øyne og vi kan ikke regne oss frem til et svar. Vi møter det ukjente, ifølge hjernen, og dermed vil hjernen forsøke å avvise det, eller bruke noen av sine sirkustriks for å innlemme det i egoet. Hjernen vil aldri kunne bevise sjelen og det er den smertelig klar over; sjelen snakker ikke hjernens språk (logikk).

Bare det at sjelen har fått et navn er hjernens forsøk på å avgrense; få kontroll. For uten et navn eller en logisk forståelse av noe, så kan det jo ikke finnes? Mange mennesker i dag snakker bare hjernens språk (egoet) og har glemt hvem de er. Noen mennesker har begynt å åpne seg for sjelens språk. Hjernen kaller dette språket for "intuisjon" i et forsøk på å kategorisere det og innlemme det i egoet. Sjelens språk kan ikke leses på samme måte som matematikk; dersom du tror du kan bli bedre og bedre på sjelens språk, har du misforstått. Det er ingen grenser i sjelens språk, du får ingen diplomer etter fullført kurs med avgangskarakterer. Du blir ikke mer og mer åndelig jo mer du jobber med sjelens språk: Du er ånd; du er sjel!

Disse ordene kan ikke på noen måte forklare hva det innebærer fordi da måtte du bruke hjernens språk, men det kan gi en ørliten indikasjon. Ett enkelt ord er det nærmeste vi kommer sjelens språk, og det er

GJENKJENNELSE.

Jo mer du åpner deg og frir deg fra frykten din, jo mer gjenkjennelse vil du oppleve. Du vil gjenkjenne deg i flere og flere mennesker, i dyr og i planter. Du vil gjenkjenne deg i hele naturen og i universet. Det "ukjente" vil opphøre og eksistere fordi du vil gjenkjenne deg i alt. Du vil bli tryggere, føle deg hjemme hvor enn du er, og behandle alt og alle med respekt. Frykten din, som hjernen har konstruert og egoet lever av, vil du forstå er meningsløs å bære på. Hjernen og egoets sterkeste kort er "døden" som all frykt har sitt utspring fra. Døden er bare et annet navn for "det ukjente" og det har du nå gjennomskuet. Du vil finne et rom uten grenser, rangeringer og bedømmelser. Du vil finne frihet fra "deg selv", fra alt du trodde du var og som du har kjempet så hardt for å opprettholde.

Egoet oppløses og du finner endelig fred; du har kommer hjem.


                                                                          ***


FORUM nr. 101

Huske er én ting - gjenoppleve noe ganske annet
Gjenopplevelse og det å huske er to helt forskjellige fenomen. Det er mulig at personer som ikke selv har opplevd det reelle fenomenet, som er kalt gjenopplevelse, eller har hatt annen nær tilknytning til det, har problemer med å skjønne hva det dreier seg om. Ut fra egen erfaring og selvstudier gjennom over 30 år dreier det seg om følgende:

Traumatisle opplevelser (fx i barneårene) setter fotografiske spor i den ubevisste psyken av alle opplevelsens aspekter. De ubehagelige sporene blir etter hvert fortrengt, slik at man senere ikke har kontakt med det som ligger lagret. Kanskje vet man noe ut fra hukommelsen om det som skjedde den gangen, men uten å ha nærmere kontakt med det. Likevel er disse sporene med på å prege personlighetens karakter og velvære gjennom mange etterfølgende år.

Er forutsetningene til stede - eventuelt ved hjelp av en spesiell form for meditasjon - kan det hende at alt det skjulte fra den tidligere og dramatiske hendelsen, som ligger lagret i den ubevisste psyken, velter frem og hensetter personen i den samme, mentale situasjonen som da den traumatiske hendelsen virkelig fant sted. Man ER fx det lille barnet som sitter på den lille stolen og som ser rommet ut fra dette perspektivet: fargene, personene, bevegelsene, følelsene, skrekken - alt oppleves påny, slik det ble opplevd - og samtidig registrert - den gangen. Opplevelsen er så kraftig at sanseinntrykkene fra nå-situasjonen på en måte skyves til side av det som velter frem fra den ubevisste psyken. Dette er å gjenoppleve, og det er noe helt annet enn å huske riktig eller feil. Straks etter er man såpass tilbake i nå-situasjonen at man skjønner og husker; dvs. man avreagerer. Det skjer jo bedre desto lenger man overvinner ubehaget og blir værende i gjenopplevelsen uten å flykte fra den. Jo fullstendigere gjenopplevelsen er, ved å bli værende i den - helst så lenge den varer - desto fullstendigere blir dette sinnets svake punkt tømt for fortidens vonde spor - og helbredet.

Det er mulig - uten eksperthjelp - å få istand en slik bevisstgjøringsprosess eller "tømningsprosess" ved å være årvåkent tilstede i dagliglivet. Blir dét ens "way of life". vil en slik måte å leve på være helsebringende både psykisk, eventuelt også fysisk. Denne muligheten burde bli bedre kjent, ikke minst i lys av de økende psykiske problemene i befolkningen og de lange ventetidene hos behandlerne.

Konf. Boken "Lær deg selv å kjenne" og atiklene "Indre vitenskap" og "Inner Science" - alt på denne hjemmesideen:

                                                      ***

FORUM nr. 100

Gull som verdimåler
Før var det slik at en beholdning av gull sikret en valutas verdi. Det er nå stort sett passé. Men gull er likevel beholdt som verdimåler på et helt annet felt - men da som støpt i form av medaljer i konkurranser. Der har det til gjengjeld fått en enorm betydning. Ja - hele nasjoners prestisje blir av og til knyttet til gull på denne måten. Hvordan kan det ha seg?

Uansett hvor liten avstanden til nr. 2 er, må man nå kåre en vinner. Det være seg i sport, musikk-konkurranser eller noe annet. Selv en forskjell på noen centimeter eller tiendedels sekunder - av 50-kilometerens ca. 2,5 timer - er tilstrekkelig til å kåre en såkalt vinner. Tilsvarende gjelder i tour de France og mange andre konkurranser. Her skal ingen få lov til å være like gode, uansett hvor latterlig lite det er som skiller.

Når vinneren først er kåret, er det glemt hvor liten og eventuelt hvor tilfeldig avstanden til nr. 2 var. Glorien lyser like klart over vinnerens hode - uansett. Og et helt folk - eller de deler av det som har behov for å bedre sin selvfølelse - napper ofte en liten del av denne glorien og setter den over sitt eget hode. De lar brystet svulme og føler seg stolte, selv om han eller hun ikke har gjort det minste for å oppnå denne seieren. Det er dette som kalles identifikasjon, og som i ekstreme former kan føre til nasjonalisme og religiøs fanatisme.

Hvorfor ikke lage vinnergrupper for i det minste å fjerne de mest ekstreme urimelighetene? Når tidsforskjellene fx er mindre enn 1 promille ville det være rimenelig å samle alle i denne gruppen som likeverdige vinnere. Dette systemet synes særlig aktuelt ved musikk-konkurranser hvor sammenligning av de ulike prestasjonene er svært vanskelig eller nesten umulig.


                                                                     *******

Letter to friends having problems with understanding themselves
Et brev til venner som strever med å forstå seg selv.

To me, there are some facts in this field that it is important to be aware of. In order to avoid unnecessary difficulties, they should be considered when we experiment with ourselves, when we reason or communicate with one another: 

We have two groups of normal senses - those directed towards the outward world and internal senses "reporting" the state of different aspects of the body. All senses report to consciousness, the superior sensing "organ." 

All senses give us actual information - how it is now - all the time. The senses have not the ability to escape from the now. Information from the senses is always actual. Unfortunately, this originally "pure", observed information from the senses is mostly interpreted automatically and unconsciously by responses from our psyche. Therefore; we see what we see through a "spectacle" coloured by our unconscious psyche. This colour is a response from our past life.

Time is the main dimension of thought - the imagination of past and future. (But thought can also operate without past and future being involved.) Thus, observation and thinking are quite different and seemingly mutual excluding functions. In spite of this, both - time and now - are present in consciousness nearly all the time!

There is no thinker separate from thought - only a thinking process projecting thought into consciousness. The word is not the thing - hunger itself and thinking about hunger is not the same - hatred and thinking about hatred is not the same.

There are two types of feelings: Feelings as sensations, such as hunger or heat; and emotions, such as anxiety, longing, ambition, hatred etc. Both "report" to consciousness. And, in addition, there seems to be a third and more profound group including love, empathy, responsibility etc. 

Emotions have the special quality that they can be imposed on the psyche and "deprogrammed" from the psyche. Thought can create emotions and emotions can create thought.  

All that happens and all that is being done, take place now - all the time; all doing, all seeing, all thinking, all feeling, all understanding. Thus, all changes in the psyche happen now. 

Conscious life is the current stream of information of all types through consciousness. Life takes place now - all the time. It is the paradox of life. As we have seen: Parts of this information may come from the senses and therefore be actual - or from thought and either be actual or - mostly - tied up into future and past. 

The unconscious psyche consists - among other "things" - of registrations from the past  - what we have experienced, thought, learned, suffered etc. It shapes our life and character. Most of the content of the unconscious psyche is inaccessible. This registration and accumulation take place during the entire life. A stream in the opposite direction is practically non-existent. 

Our subtle or strong reactions are responses of the unconscious psyche to external or internal occurrences. Through these responses the unconscious psyche exposes parts of its content and makes it observable and understandable. 

There are two types of understanding; the intellectual and the direct understanding, when one sees what is actually going on, without verbalising - without interference of thought. 

Consciousness is the ultimate sense "organ". Consciousness has different states of awareness. In states of extreme awareness consciousness can also observe thought, emotions and any movement of the psyche. In that state thought withers away without force. It is a discipline without internal conflict. In that state any movement in the psyche is a consequence of something happening and not an action of will. From that state it is possible to observe what is actually going on in the psyche. 

This passive and attentive seeing has in itself the ability to transform what is seen, to create order and clarity. Observing these reactions from that thoughtless state of awareness in daily life creates an emptying process in the psyche. This process may also eliminate the coloured "spectacle". 

This state can not be found by any action of thought, as thought can not find a state where thought is not. Therefore one has to come upon it. Perhaps we can make it more likely to happen by re-descovering our outer and inner senses. 

Good luck from JL


                                                         ***


FORUM nr. 99

Fornuft eller konkurranse som motivasjonsfaktor?

Jeg leste nylig et avisinnlegg fra en ung jente som syntes det var leit at så mange av kollegene hennes spiser usundt, beveger seg for lite og blir mer og mer overvektige. Hun anbefalte konkurranse som et middel til å få de unge til å leve sunnere. Det er da spørsmålet melder seg:

Er fornuft gått ut på dato som motivasjonsfaktor? Er det bare deltagelse i konkurranser som kan få fart på de unge - få dem til å gjøre det de har så godt av?

Hva - i så fall - ville dette bety? I likhet med alle andre står det unge mennesket i en valgsituasjon; valget mellom dét det er fornuftig og riktig å gjøre, og det den minste motstands bekvemme vei tilsier, og som for mange betyr å gjøre som alle andre, følge strømmern uten å skille seg ut, og som derfor er den behageligste fremgangsmåten i øyeblikket.

Det denne unge innsenderen sier, er at fornuft ikke er en tilstrekkelig motivasjonsfaktor til å handle fornuftig. Skal man handle fornuftig, må man stelle istand konkurranser som kan gi den nødvendige tilleggsmotivasjonen, slik at man alt i alt handler fornuftig. Å få status i gruppen og i egne øyne ved å gjøre det godt i konkurranser ser ut til å være svært viktig - og kanskje nødvendig for å få unge til å gjøre det som er fornuftig?

Det å handle fornuftig har altså ikke tilstrekkelig status i seg selv, men kan gis kunstig tilleggs-status ved å bli målt med konkurransens mål. Først utsikten til å gjøre det bra i en konkurranse gir motivasjon sterk nok til å gjøre det som er fornuftig. Slik ser vår konkuransepregede kultur ut til å ta luven fra fornuftig handling. Å handle fornuftig i denne forbindelse betyr å la seg motivere og styre av egen innsikt - om nødvendig - uavhengig av hva omgivelsene mener. Konkurransens motivasjon er et resultat av sammenligning, hvor det ønskede resultatet av sammenligningen er egoistisk - jeg! på bekostning av andre. Konkurranse = sammenligning og egoistisk anstrengelse. Det er beklagelig at vår kultur blir mer og mer preget av konkurranse.

                       ***
FORUM nr. 98

Verdens farligste illusjon?
Verden er i krise på flere måter; global oppvarming, internasjonal terror, pandemier med virus eller resistente bakterier, kjemisk forgiftning av miljøet med angrep på arvemassen etc. Verden prøver etter hvert å gjøre noe med disse truslene. Men verden kjenner bare én måte å forbedre verden på; systemforbedringer.

Med systemforbedringer mener vi bedre lover og forskrifter, bedre politiske systemer; flere og bedre demokratier, bedre internasjonale avtaler, bedre teknologi etc. Systemforbedringer hjelper til en visss grad. Men virker de sterkt nok og bredt nok, og kommer de tids nok til å hindre en for ugunstig utvikling? Mye tyder på at troen på at kloden og menneskeheten skal kunne reddes vhja systemforbedringer alene, synes å være en farlig illusjon.

Visse forbedringer er mulig med bruk av systemforbedringer, i den grad slike virkemidler blir brukt. Det har bl.a. utviklingen i Norden vist. Her har vi fått bra levekår for de fleste vhja systemforbedringer. Men slik utvikling har sin klare begrensning. Det skjønner man bedre vhja en overordnet betraktnig. Vi mennesker er i vår psyke et speilbilde av den verden vi vokser opp i og blir en del av. På den annen side er verden et speilbilde av det vi alle - menneskeheten - har i vår ubevisste psyke. Når kunstnerne synger "We are the world", snakker de sant. Det betyr at verden ikke kan bli mye annerledes - verken bedre eller verre - enn det som befinner seg i min og din psyke - i menneskehetens ubevisste psyke. Og hva finnes der? Harmoni? Nestekjærlighet? Toleranse? Medlidenhet? eller Grådighet? Egoisme? Hensynsløshet? Sårbarhet og beredskap til voldelig reaksjon etc.? Et blikk på verden idag antyder svaret. Til overmål pumpes unge og mottakelige sinn fulle av vold via dataspill og TV.

Når systemforbedringene ikke strekker til, hva gjør vi da? Vi tar konsekvensen av sammenhengen mellom verdens tilstand og tilstanden til det vi har inne i oss: Forandrer vi det vi har inne i oss, vil verden automatisk bli tilsvarende forandret. Dessverre har vi den (kollektive?) forestillingen at menneskesinnet stort sett er uforanderlig. Derfor tenker verdens forskjellige kulturer i de baner. Man regner ikke med forandring av menneskesinnet som en mulighet engang, bortsett fra enkelte miljøer som regner med at spesielle, religiøse opplevelser kan bringe en varig forandring av sinnet. Men stemmer dennee forestilingen, eller stammer den bare fra vår manglende innsikt i vår egen psyke? Det er etter hvert blitt ganske kjent gjennom livet og bøkene til en rekke pionerer på dette feltet - som heter selvinnsikt - at det faktisk er mulig for den enkelte å forandre den ubevisste psyken grunnleggende og på en slik måte at man lever i fred med seg selv. Dermed har også mulighetene for å leve i fred med ens omgivelser økt radikalt. Her har faktisk hver og en av oss en mulighet for å bedre vår egen livskvalitet og samtidig bidra til en bedre verden både lokalt og globalt.

Denne hjemmesiden behandler muligheten for å forandre seg selv på en rekke steder og da særlig i boken "Lær deg selv å kjenne" og i artklene "Indre vitenskap" og "Inner Science". Muligheten for å leve i fred med seg selv må bli del av vår kultur og av grunnopplæringen i skolen.

For å være mer konkret:
I min begrepsverden finnes tre begrep av betydning her: kunnskap, forståelse og innsikt. Hva dreier det seg i korte trekk om når vi snakker om selvinnsikt?

Telefonkatalogen er full av informasjon. Lærer man den utenat, har man masse kunnskap, men (nesten) ingen forståelse. Forståelen gjør det bevisst for oss hvordan ting henger sammen, årak og virkning etc.
Men innsikt? - For meg oppstår innsikt når selvinnsikt kommer i tillegg til forståelsen. Og grunnen er denne:

Vi - dvs vår kropp og vår psyke - er vevd sammen med våre omgivelser på en måte som de færreste er klar over. Vi er preget av våre fysiske og psykiske omgivelser. På den annen side er den verden vi skaper, preget av våre fysiske muligheter og det vi psykisk har inne i oss. Vi er verden og verden er oss. Dette setter en klar begrensning for hvor mye og hvordan vi kan forandre verden uten å forandre oss selv. For å si det enkelt: Konfliktfylte og disharmoniske mennesker kan ikke skape harmoniske samfunn.

Som vi har sett, finnes det to prinsipielt forskjellige virkelmidler for å justere eller forbedre (verdens-)samfunnet: Systemforandringer og forandringer av menneskenes (ubevisste) psyke. Det menneskeheten hittil stort sett har strevd med, er altså systemforbedringer - forbedringer av politiske systemer, internasjonale avtaler, lover og rettsorden etc.

Selv om slike forbedringer er nyttige og kan gi økt livskvalitet for mange, har de klare begrensninger. De nordiske landene kan tjene som eksempler for begge, nytten og begrensningene. Den økonomiske velstand og fysiske trygghet som på bred basis er oppnådd vhja systemforbedringer, angripes nå ved at disharmonien i den ubevisste psyken til enkeltmennesker og grupper bryter igjennom og langsomt undergraver det som er oppnådd. Det gjelder ikke bare kriminalitet, men også en lovlig, men uhemmet bruk av friheter som presser vold, hensynsløshet og griskhet inn i menneskene, ikke minst i påvirkbare barn og unges psyke.

Spørsmålet er derfor hvor langt man kommer med kunnskap alene, hvor forståelse blir viktig, og hvor langt eller kort også den rekker. Og hvor innsikt i tillegg blir nødvendig.

Hadde vi mennesker vært rasjonelle, hadde vi kommet veldig langt med kunnskap og intellektuell forståelse. Men - dessverre - vi er ikke så rasjonelle. Vi tror det kanskje, men vi har liten innsikt i hvordan vi fungerer i vår egen psyke. Selv-innsikt er ikke del av vår kultur. Vi er ikke vant til å vende blikket innover, ikke vant til å observere det som skjer der. Ja - vi kjenner ikke engang denne muligheten og dens virkninger, hvis man gjør bruk av den.

I denne situasjonen trenger samfunnet en sentral impuls, nemlig: Systemforbedringenes begrensning og behovet for selvinnsikt som - ble den en del av vår kultur - ville skape harmoniske mennesker som i sin tur - med den største selvfølgelighet - ville skape harmoniske samfunn. Da blir etikk ikke noe som er utenpåklistret, men en naturlig del av psyken.

Å fokusere på systemforbedringer er selvsagt bra. De er også nødvendige. Men selvinnsikt er like viktig og burde få sin rettmessige plass i verden. Og det haster. For de globale krisene vil vanskelig bli løst så lenge menneskenes handlinger til de grader blir styrt av emosjonelle følelser. De emosjonelle følelsene er menneskehetens største problem, fordi de hindrer nødvendig rasjonell tenkning og handling. Selvinnsikt gjør derimot emosjonene ufarlige ved å oppløse dem.

What is Awareness?
This article deals with questions also dealt with in the following English articles on this home page and should be understood in the light of them: "On Understanding Oneself" and "Inner Science" on this document and "Inner Science" on the main page.

What is awareness? Awareness is a highly attentive state of the mind, so attentive that thought has more or less come to an end by itself, has withered away without force. Awareness cannot be leaned. One must come upon it. But it is possible to increase the possibility that it may happen. As thought is absent, awareness obviously is quite different from thought-based introspection. Introspection uses analysing as a method to achieve an outcome. This method has a significant drawback as the analysing tool - thought - normally is part of the problem. Awareness is passive, attentively seeing what is actually going on in the psyche - seeing without wishing or expecting anything. In this state any movement in the psyche is a result of something happening and not an act of will.

Introspection is also limited because most of the unconscious psyche isn't accessible to thought. It isn't accessible to awareness either. Incidents in daily life, however, create associations and reactions from the unconscious psyche and offer an opportunity to "see" into the unconscious psyche there and then to observe what is actually going on. If awareness uses the opportunity to passively "see" into the eruptive reactions when they occur, one may observe how "the flame of attention" releases the unconscious psyche from the "action of the self". Or releases the part of the unconscious psyche exposing itself, from the ego. One realises - from this attentive state - how this action is seen, understood and resolved. Passively seeing "what is", changes "what is". Only attentive observation has this ability. In choiceless attention there is no motive. When interest is the driving force, there is no such motive either. The path comes into being as you move forward. You never know what is going to happen. Observing the movements of the mind in daily life will inevitably create an emptying process that will transform your unconscious psyche and thereby your life and create harmony within yourself.

October 31, 2006

                                                          ***

FORUM nr. 97

Slik var Agnes også - Fra Agnes' paranormale opplevelser
Agnes som jeg var samboer med i ca 12 år inntil hun døde høsten 2005, var meget spesiell og hadde mange gode egenskaper. Følgende historier forteller litt om hennes paranormale opplevelser og om hennes tro på Gud og Jesus og på bønnens makt. Disse beretningene skrev jeg ned etter hvert som Agnes fortalte dem. Hensikten var at disse erfaringene skulle være tilgjengelige for mennesker som interesserer seg for slike ting.

1
Agnes forteller: Da far var syk i sengen, men helt klar, kunne han se gjennom taket. Han så mange som ventet på å møte han på den andre siden. "Du kan nok ikke se dette du", sa han til meg. "Nei, jeg kan ikke det." "Du kan nok ikke det, jenta mi," sa han og klappet meg på handa.

Ivar [Agnes' tidligere mann] var meget realistisk. Jeg [Agnes] trodde far kunne bli frisk ved Guds hjelp. Presten sa han misunte meg den troen jeg hadde. En dag vi gikk bortover og skulle besøke far, sa jeg til Ivar: "Jeg er sikker på at far kommmer til å bli helt frisk." "Jeg må fortelle deg noe", sa Ivar. Han hadde sittet og våket over far. Da kom det plutselig en stemme i rommet: "Hvorfor ber dere om dette? Han har fått det beste, det evige liv." Det var et lys i rommet, og stemmen var klar og tydelig. Og så var det vekk. Da hadde jeg ingen problemer lenger. Jeg hadde fått svar på bønnen, og godtok at far ikke skulle leve lenger.

2
Jeg [Agnes] ba til Gud om at han skulle sende meg noen som kunne hjelpe meg å be. Etter Ivars nyretransplantasjon hadde han fått sopp i munnen som var meget vanskelig. Dagen etter at jeg hadde bedt om dette og skulle ned på sykehuset, sto det plutselig to studenter på Karl Johan. De ga meg en innbydelse til et møte i Storesalen i Oslo. "Å, var det dere jeg skulle møte", sa jeg, og forklarte situasjonen for dem. Jeg glemmer aldri disse studentene som sto der med tårer i øynene. De syntes det var en opplevelse, bare det. De lovet at de skulle få Storesalen med seg i bønnen for at han skulle bli kvitt denne soppen. Det var kjent på sykehuset at det ikke var lett. Jeg gikk rett ned på sykehuset og fortalte om denne opplevelsen. Neste dag var soppen fullstendig vekk, alt!

3
Karen Marie O. (12-13 år) var transplantert (hadde fått ny nyre for annen gang), og det så ut til at alt gikk greit. Plutselig fikk hun hjerneblødning og ble bevisstløs. Professor og leger sa at desverre, de kunne ingenting gjøre. Jeg [Agnes] vet jo ikke hva som ellers ble gjort. Men jeg ba inderlig om at hun måtte bli frisk. Plutselig en dag slo hun øynene opp og sa at hun var sulten. Dette var i 1984 eller 85. Hun ble frisk. I mellomtiden har hun tatt kokkeskolen, og idag er hun ansatt i kjøkkenet på S. i K. [Flere år senere kom Agnes og jeg i snakk med en av legene som behandlet Karen Marie. Han sa: "Det var et under, det var et under."]

4
På en stormfull dag (søndag den 17. jan. 1993) [var Agnes og Johan på tur] ved havet (Justøy Camping). Der så jeg [Agnes] et bilde, som på et stort kinolerret, av Ivar og Dolores på en hvit benk. [Dolores og Ivar var våre avdøde ektefeller.] Foran dem satt Lita (Agnes' avdøde hund) som Ivar klappet. Dolores var kledd i hvit drakt, og Ivar hadde en blå varmdressjakke og dongeryshorts. Bildet var veldig levende med farger og bevegelse. Det var et naturlig og fredelig bilde. Det var som om jeg [Agnes] fikk et blikk inn i deres verden. De så ikke på meg. Jeg var sammen med Johan og fortalte han om opplevelsen noen minutter senere, for det var en veldig kraftig opplevelse.

Agnes ante intet om eksistensen av Dolores' hvite drakt, som Johan viste henne etterpå. Agnes visste heller ikke om Dolores' svakhet for hvite benker og den hvite benken Johan hadde, og som var kjøpt etter Dolores' ønske.

5
Jeg (Agnes) våkner av at noe usynlig hoppet opp på dyna. Det var samme følelsen som da Lita hoppet opp på sengen [da den levde]. Jeg prøvde å trekke dyna, men kunne ikke dra den oppover fordi den var så tung. Plutselig hørte jeg vanlig pusting som når et menneske sover ved siden av deg. Da jeg så bort, så jeg armen til Ivar. Jeg torde nesten ikke snu meg, for jeg var så redd han skulle forsvinne. Så snur jeg meg, hører et sus, og så er det ikke mer.

6
Agnes og Ivar var på en hytte ved Høye stasjon. De var forlovet. Agnes våknet utpå natta og så plutselig at det sto en dame bortved døra. Det var ganske tydelig. Agnes trakk dyna over hodet og så opp igjen. Etter å ha gjentatt dette to ganger, sto damen der fremdeles. Agnes vekket Ivar og spurte: "Ser du det mennesket som står bortved døra?" "Nå må du ikke tøyse, Agnes. Det står ikke noe menneske bortved døra". "Jovisst gjør det det." Det står en eldre dame bortved døra med en slik og slik lusekofte. Og med et slikt og slikt forkle. Agnes forklarte dessuten utseendet. Ivar: "Det er mor du ser." Han ble veldig rar. Det gikk kraftig innpå han. Det er noe av det sterkeste Agnes har opplevd. Det må opplyses at Agnes aldri hadde sett Ivar's mor, heller ikke bilde av henne. Ivars mor var død før Agnes ble kjent med Ivar.

7
Da Lita ble helbredet.
Lita var en cocker spaniel som ble påkjørt da hun var ca. ni år. Høyre bakfot var brukket helt av, slik at den hang i bare skinnet. Lita ble straks båret hjem (100 - 150 meter) og kjørt til dyrlege Sødal i Kristiansand. Han sa: "Jeg tror ikke det nytter å gjøre noe her. Hunden er også gammel, så bruddet vil gro sent." Agnes: "Kan vi ikke få reise til Oslo, på dyrehospitalet?" Men Sødal mente det ikke kunne nytte. Ivar sa: "Vi må prøve å gjøre noe." Sødal og Ivar var da sammen om å spjelke benet.

De gikk hjem med hunnen. Hun lå i senga, og hun ble behandlet som et menneske. Hun fikk vann med teskje av Agnes. Når Lita skulle på do, måtte hun ikke stå på beinet. Agnes bandt et tørkle, som hun gikk og holdt henne med. Beinet hovnet veldig opp. De var forberedt på at dette ikke ville gå. De gikk til dyrlegen igjen, og der sa dyrlegen: "Dessverre, det har ikke grodd." Dette var noen dager etterpå. Ivar blunket til dyrlegen. "Jo, det har grodd litt, så vi prøver litt til." Benet ble spjelket påny. Det var som gelé, hele beinet.

[Agnes og hennes lille gutt ba for hunden. Det ble også bedt for hunden i den bibelgruppen Agnes var med i.]

Plutselig en natt, etter ?? dager, så hørte Agnes at Lita gnaget på bandasjen. Hun sa til Ivar: "Du må komme og hjelpe. Hun river av seg bandasjen." Han så på det. Det er et godt tegn. Det betyr ett eller annet. Agnes sa: "Vi kan ikke la henne gå uten bandasje." Vi hadde henne på bordet på kjøkkenet med store tepper under. "Jeg tror rett og slett at beinet er blitt bra", sa han. Men Agnes insisterte på at beinet måtte bandasjeres igjen. Og det gjorde Ivar. Det samme gjentok seg neste natt. Og etter det gikk hunden rett og slett på beinet. Det var ikke tegn til at noe var galt, ikke var det skakt heller. Dyrlegen sa det var helt utrolig. Agnes viste Lita til en hundemann (M) og sa det var et mirakel. Og det var M enig i. Lita levde i 4 år etter dette uten mén av noe slag.

8
Agnes var ca. 7-8 år da en av naboene (S) døde. Dengang ble liket stående hjemme, og man samlet seg til en andakt hjemme om kvelden. Agnes ville absolutt være med far bort, hun var (etter eget utsagn) en bortskjemt lita jente. Mor sa nei. Men far mente hun hadde godt av dette, å få se livet slik det var. Vi gikk bort der, og far tok bort duken som lå over ansiktet, slik at Agnes fikk se han. Hjemme om hvelden delte H og Agnes rom. H er 10 år eldre. Agnes våknet og så en hvitkledd mann ved sengen som sto og så på henne. Det var den avdøde S. Agnes tok dyna over hodet flere ganger. Hun så opp, og han sto der fremdeles. Hun var redd, og ropte H: Det står en mann ved senga. Og H sa: Bare legg deg til å sove. Da kikket Agnes opp og smalt hodet opp i jernsenga, slik at hun blødde. "Du må komme, H, for jeg blør." H: "Bare blø." (Dette viser at Agnes ikke drømte).

9
Det hendte omtrent i året 1960. Agnes hadde gått et halvt år i ekstraundervisning i norsk med henblikk på å begynne på lærerskolen. Hun gikk hos en pensjonert norsklærer som het M. Dessverre døde han, og Agnes hadde liggende noen bøker som hun hadde lånt av han. Disse måtte bringes tilbake igjen til hans kone, men det ble stadig utsatt. Så, en natt fikk jeg (Agnes) en drøm hvor det står en mann i hvit kjortel og langt hår foran senga og ber meg gå til fru M. Dette gjorde jeg ikke. Neste, eller en senere natt kom drømmen tilbake, men denne gangen står samme skikkelse med løftet pekefinger med beskjed om at jeg skulle gå til fru M straks. Dagen etter tok jeg bøkene og gikk til henne. Da jeg kom dit, ble jeg mottatt med bemerkningen: "Var det du som skulle komme. Jeg har bedt til Gud om å sende meg et menneske, for jeg var så ensom. Jeg visste noen ville komme, men jeg visste ikke hvem."

10
Ivar var på Rykkin til rekreasjon etter nyre-transplantasjon. Hvis feberen steg, måtte man øyeblikkelig gi beskjed til Rikshospitalet, fordi det var et tengn på at nyren ville bli avstøtt. En kveld ringte Ivar hjem til Agnes, og sa at hun ikke måtte blir redd; han måtte til Rikshospitalet fordi feberen var gått opp. Han måtte da få mer medisiner, fordi feberen ikke går tilbake av seg selv i et slikt tilfelle. Agnes sa da at de skulle be for han. Agnes' svigerinne B og niesen til Ivar, B - de tre satt i stua på Nodeland da nevnte telefon kom. Agnes ringte straks etter til T S om hun ville komme bort og være med å be om at feberen skulle gå ned. Og det gjorde hun. De fire ba da om at feberen skulle gå tilbake. Mens de satt der og snakket etter bønnen, ringte Ivar. "Jeg vet ikke hva som har skjedd", sa han, "men feberen har gått tilbake, og jeg skal ikke til Rikshospitalet." Og Ivar var lykkelig for dette. De i stuen mottok beskjeden med stor undring. Den ene sa hun ble helt rar. Det ble også en kraftig opplevelse for B, for hennes mann hadde hatt den samme sykdommen og var blitt transplantert tre ganger uten å lykkes. Så hun visste hva det innebar at feberen steg. T sa hun følte at dette ville skje, og at vi nå måtte takke Jesus for dette.

11
Det som beskrives her, skjedde den 17.mai 1985. Ivar var nyre-transplantert i slutten av mars og var kommet hjem på permisjon fra Rykkin. Det kom mange kjente på besøk, så det ble for mye for Ivar, slik at han fikk feber om kvelden. Med feberen var også tegn på at en avstøtning var igang. En telefon til Rikshospitalet fikk avklart hva som skulle gjøres. Ta første fly til Oslo, lød svaret. Men da første fly først gikk morgenen etter, fikk de beskjed om å reise til sykehuset i Kristiansand. De ble der mottatt av en sykepleier, fru G, som Ivar kjente fra før. Hun var en meget troende kristen. Ivar og Agnes ble svært godt tatt vare på, og de fikk et rom sammen, med to senger. Agnes sa at det var så leit at feberen var kommet, og spurte om sykepleieren ville være med å be om at feberen måtte gå ned. "Ja, det skal vi be om i natt, for Gud er alt mulig", lød svaret. Flyet til Oslo skulle gå kl. 08oo, og temperaturen ble målt kl. 6.3o. Agnes sov da fru G kom og vekket henne med ordene: Underet har skjedd. Gud har hørt oss. Han har ikke feber! I stedet for turen til Oslo kjørte de glade hjem til Nodeland.

12
For personlig til å bli referert her.

13
Møtet på toget.
Agnes skulle hjem etter et møte i Oslo. Hun ble sittende på første klasse etter anvisning av konduktøren. Der var én person, en ung mann som satt og leste i bibelen. Konduktøren sa at han ikke kunne sitte der, fordi han bare hadde billett til 2. klasse. Han ville betale merprisen, fordi han gjerne ville ha fred til å lese videre i boken. Da lot konduktøren han bli sittende uten å betale tillegget. Agnes hadde noen plommer og spurte mannen om han ville ha noen. Slik kom de i samtale med hverandre. Bibelen hans hadde mange røde streker. Han hadde avbrutt et legestudium og var nå hjelpepleier hvor han dessuten underholdt med sang og musikk. Han var godt kjent i bibelen, og Agnes følte at han hadde en sterk tro.
Ivar var på det tidspunktet plaget av sterk hodepine - en følge av sykdommen - som legene ikke kunne gjøre noe med. Før mannen gikk av toget, ble det nevnt at de om kvelden skulle ha et religiøst møte. Han lovet at de på møtet ville be om at hodepinen skulle forsvinne. Kommet hjem, fortalte Agnes om møtet med denne mannen, og om at de hadde lovet å be for Ivar. Nå blir du sikkert kvitt denne hodepinen, for nå blir du bedt for. Og faktisk, dagen etterpå var hodepinen borte. De ringte en eller to dager etterpå fra vedkommende menighet for å høre hvordan det hadde gått. Og Agnes kunne bare bekrefte at hodepinen var borte. For første gang på lang tid var Ivar kvitt denne hodepinen.



                                                          ***



FORUM nr. 94

LYKKEN AVHENGER IKKE AV HVA DU HAR, MEN AV HVA DU ER

DET SOM KALLER SEG "JEG" I MEG, ER SUMMEN AV DET SOM VAR. OG "JEG" ER BARE ET ORD I TANKENS URYDDIGE STRØM .... SOM ER "MEG"

DET SOM KALLER SEG "JEG", ER VERKEN BEVISST ELLER KJÆRLIG, EI HELLER EN KJERNE I MEG

Den ubevisste psyken

I vår kultur får menneskets ubevisste psyke langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener - både når det gjelder det enkelte mennesket, og når det gjelder hele menneskehetens ubevisste psyke. La oss se på det enkelte menneesket først.

Den ubeviste psyken er den store "sekken" som inneholder hele vår fortid, slik den er registrert i vår psyke. Hele vårt erfaringsmateriale med tilhørende emosjonelle følelser, våre kunnskaper, tankemønstre og holdninger - både det som hukommelsen kan hente frem, og det som er der, uten å være tilgjengelig - alt dette utgjør hovedinnholdet i vår ubevisste psyke. De fleste psykiske problemer, uregjerlige tanker, vonde følelser, sterke reaksjoner, manglende konsentrasjonsevne osv. henger direkte sammen med innholdet i vår ubevisste psyke og dets tilstand.

Det er derfor viktig å finne ut hvilke faktorer i våre omgivelser og i samfunnet som innvirker på innholdet i vår ubevisste psyke - i gunstig eller ugunstig retning, slik at tiltak kan treffes for å unngå en uønsket påvirkning. Deretter må det å skape harmoni og orden i vår ubevisste psyke stå sentralt for bedre å kunne leve i fred med oss selv og omgivelsene våre - og når det gjelder å realisere det intelligenspotensiale som ligger i genene til hver enkelt av oss.

Hvordan utvikler den ubevisste psyken seg i et samfunn som vårt? Mye tyder på at de psykiske problemene øker - også blant unge mennesker. Viktige symptomer er: konsentrasjonsvansker, avhengighet av narkotika og forskjellige typer pengespill, lange ventetider hos psykologer og psykiatere, skillsmisser osv; alt dette peker i samme retning.

I andre deler av verden vokser altfor mange barn opp med frustrasjon og hat, særlig pga fattigdom, sykdom og undertrykkelse. Ideologiske motsetninger synes også å spille en økende rolle mange steder. Men selv om utviklingen synes å gå i ugunstig retning for mange, blir lite gjort for å finne hva som ligger bak - og for å fjerne de egentlige årsakene.

Utvider vi horisonten, finner vi at også menneskeheten har en ubevisst psyke - summen av alt det som befinner seg i de enkelte menneskenes ubevisste psyke. Hvilken tilstand befinner den seg i? Hvordan utvikler den seg? Og hvilke konsekvenser kan det ha?

Ser vi på verden idag, med sin overflod for noen, og nød for andre, med sine konflikter, hat og vold, men også med bedring av velstand og skolegang for mange, med egoisme og konkurranse på mange plan, men også med voksende motkrefter for å gjøre verden mer menneselig og bærekraftig, da ser vi et broget bilde. Tross all nøden, foregår det også en utvikling på bred front i verden idag som vil komme svært mange mennesker til gode: Bedre helsestell, bedre utdannelse, bedre teknologi, mindre forurensing, bedre rettsvesen, flere demokratier og internasjonale organisasjoner som vil bedre menneskenes sikkerhet og levekår. Tenk bare på den enorme katastrofehjelpen som verden nå kan organisere på kort varsel, og som hjelper mange i akutt nød. Likevel: Tilliten til menneskehetens ubevisste psyke, og hva den kan "finne på", er svak hos mange unge som ser med en viss uro mot fremtiden.

Vi har sett at alt dette er en følge av det som finnes i menneskehetens ubevisste psyke - særlig hos dem med stor innflytelse. Alle de positive tiltakene har til hensikt å forbedre de systemene og de fysiske betingelsene vi mennesker lever under i våre forskjellige samfunn. Og det er vel og bra. Men tiltakene er ikke rettet mot å skape mer orden og harmoni i menneskehetens ubevisste psyke. Tiltakene vil derfor ha begrenset virkning - nødvendigvis. For uansett hvor gode systemene er, vil fremtredende egenskaper og tendenser i menneskehetens ubevisste psyke slå igjennom og prege utviklingen av det internasjonale samfunn. Og disse tendensene vil ikke bli vesentlig endret av systemforbedringene, i det minste ikke på kort sikt. Det ligger i sakens natur.

Spørsmålet blir derfor: Skjer det i det minste noe i verden som bidrar til litt mer harmoni og orden i menneskehetens ubevisste psyke? Heldigvis finnes slike tendenser også, hvorav noen er konvensjonelle. Jeg retter da blikket mot de nordiske velferdsstatene og tilsvarende utvikling andre steder. Det ser ut til at man her - gjennom systemforbedringer - har utviklet samfunn som har vært såpass harmoniske at de over et tidsrom på flere generasjoner har frembragt mennesker med noe mer harmoni og rasjonalitet i deres ubevisste psyke, og det har i sin tur påvirket samfunnet i gunstig retning.

En annen fordel er også kommet i denne utviklingens kjølvann: Mennesker som etter å ha dekket sine materielle behov, har overskudd til å interessere seg for mer grunnleggende spørsmål; Finnes noe bak materien? Bevissthet, hva er det? Har vi ansvar for hverandre? Kan vi forstå oss selv? Har det i så fall en hensikt? Har det en konsekvens?

I mange land finnes det nå mennesker som etter hvert får en bredere og dypere forståelse av hva og hvem vi er. Det dreier seg om en delvis ikke-intellektuell forståelse som har evnen å transformere innholdet i den ubevisste psyken - avkle og gjennomskue egoet, og gjøre det mindre kraftfullt, tømme ut emosjonene og gjøre det mulig å leve i samsvar med den harmoni, intelligens og rasjonalitet som ligger i genene.

Etter hvert som denne muligheten vinner innpass og blir gjort bruk av blant et økende antall mennesker, vil også menneskehetens ubevisste psyke bli påvirket i gunstig retning. Det må stå sentralt i demokratiene at harmoniske og rasjonelle mennesker blir valgt til ledere - mennesker hvis tanker og handlinger ikke blir dominert av et sterkt ego. Spørsmålet er om denne utviklingen går fort nok og er sterk nok til å nøytralisere de ugunstige utviklingstrendene som åpenbart også finnes i vår tid.. Jordens fremtid avhenger av hvordan menneskehetens ubevisste psyke utvikler seg.

En vesentlig hensikt med denne hjemmesiden er å bidra til å gjøre muligheten for dypere selvinnsikt og dens konsekvens bedre kjent.

                                                   ***


FORUM nr. 93

NÆRHET I VEKST

Som ung er det å være nær
å komme under noen klær.

Som moden finnes ingen nærhet som
å være to i felles indre rom.

I denne tilstand kan du være fri
for eiertrang og sjalusi.

Hvorfor dyrke ungdomstiden
når slik en vekst er mulig siden?

Det gode fellesskap

Hva innebærer det at to personer som lever sammen, har et godt fellesskap? Det innebærer

- at de jobber godt sammen
- at det den ene foreslår, det sier den andre ja til
- at de har mange felles interesser
- at de kan kommunisere med hverandre - både snakke og lytte
- at de også kan snakke rolig sammen om vanskelige spørsmål
- at de er åpne og fortrolige for hverandre
- at alt fra den andre tas i den beste mening
- at de hjelper hverandre
- at begge har den andre å fortelle sine opplevelser og sine tanker til
- at de stoler på hverandre
- at de har respekt for hverandre
- at de begge slippes inn i den andres indre kammer
- at de trives i hverandres selskap
- at de har samme behov for kroppslig nærhet
- at de kan tie sammen
- at de tillater den andre å kunne være litt for seg selv
- at de har felles venner
- at begge er glade over å se den andre

Er det meste av alt dette oppfylt, ja - da er de rett og slett glade i hverandre. Og da lever de i tillegg langt på vei i harmoni med seg selv.

Før du binder deg, er det kanskje lurt å bruke dette som sjekkliste?

To spesielle opplevelser

En sensommerdag var A og jeg på tur igjen i skog og mark. V i hadde det fantastisk sammen. Foran oss lå en slette, og i den andre enden - ved en uteløe - var en familie. En liten jente kom springende mot oss over sletten - mens moren av og til så opp for å se hva som skjedde. Jenten kom ganske nær oss før hun stanset og kikket på oss. Vi var forundret over at hun som var så liten, våget seg så langt bort fra foreldrene og så nær oss fremmede før hun snudde og sprang tilbake. Og moren lot det skje. Både jenta og situasjonen vitnet om harmoni.

Familien besto av et ungt par og så den vesle jenta som vi såvidt hadde hilst på. De hadde vært på sopptur, og fortalte villig om hvor de hadde lett og funnet. Mens den unge mannen renset soppen og la den i en kurv, fortalte han A om hvordan den skulle behandles. Han virket likevel innesluttet, for han så ned hele tiden. Jenta lekte med noe like ved. Noen få skritt unna satt den unge moren, og jeg sto foran henne. Jeg vet ikke hva vi snakket om, men mens vi snakket, så jeg ned i et - jeg vil ikke si spesielt vakkert - men edelt ansikt med en ren, hvit hud. og to øyne som fanget mine. Slik så vi dypt inn i øynene på hverandre - hele tiden mens vi snakket, rolig og med den største naturlighet. Jeg glemmer aldri dette ansiktet, disse øynene og dette møtet. Det harmoniske førsteinntrykket A og jeg hadde fått, fikk på en måte sin forklaring. Her var en ung - tilsynelatende alminnelig - kvinne som både beholdt overblikket og klok tilbakeholdenhet, og som ga inntrykk av å hvile trygt i seg selv.

Violinisten Marianne Thorsen har gitt meg en musikkopplevelse som ingen annen musiker før eller siden har gitt meg. Det var en reprise på TV av en konsert hun hadde i Håkonshallen i Bergen ved festspillene for noen år siden. Hva skjedde mens hun spilte? Instrumentet forsvat, personen som spilte, forsvant. Tilbake var bare et følsomt menneskesinn som sendte en strøm av toner til et annet menneskesinn. Jeg var musikken hennes. Slikt skjer ikke uten subtil kunst og en subtil kunstner, som i ydmykhet helt går opp i den musikken som formidles. En snev av det samme opplevde jeg også en annen gang jeg hørte henne, hvor hun gjennom sitt fintfølende og nyanserte spill klarte å skape fantastisk musikk av høyst moderne noter som i utgangspunktet måtte virke usammenhengende. Jeg håper mange etter hvert blir klar over hvilken sjelden kunstner vi har i henne.

ON UNDERSTANDING ONESELF

Reflections on a statement by Krishnamurti: "What the speaker is saying is merely exposing yourself to yourself. "

The Challenge of Explaining Without How - the Challenge of Doing Without How.

Persons who have grasped the Doing - the observing oneself without judgement - and have seen its significance, feel an obligation to tell searching people about this marvellous possibility - that it is possible to transform the content of one's unconscious psyche and thus live in harmony with oneself.

Obviously, one cannot convey the doing itself. One can give information about an attentive state of one's mind from which one can observe and understand the movements of the mind. But information is not enough. What then can be conveyed that the receiver may come upon that doing? People from our culture will ask: "How do I do it? Show me the method leading to that doing." Unfortunately, there is no such method. Why? Because seeing attentively is no method, and understanding is no method either. Methods are within the domain of thought. In that special attentive state thought will calm down by itself without force. Therefore, methods don't work.

So, one cannot convey the doing, and methods lead nowhere. What can be done? As indicated, there is an extremely attentive state of the mind from which the actual activity of the psyche can be observed and understood. No method lead to that state. Thought has calmed down. One has to come upon it more or less by chance.

The teacher's challenge is to increase the listeners chance coming upon that state. One may encourage the listener to listen attentively to what is being said - driven by interest, not by a wish to achieve. That very listening will have an effect. One may invite listener to join a journey through the structure of our common psyche, and thereby to observe all reactions from one's personal unconscious psyche. Or as Krishnamurti puts it: "What the speaker is saying is merely exposing yourself to yourself. "

The observation skills you had when you were a child may be rediscovered when you open your senses, when you listen to the birds and the wind vibrating the leaves in the trees etc. That may increase your chance of coming upon it. When the listener has discovered the doing, and the attentive state of the mind has become one's way of living - from there the transformation of one's unconscious psyche takes place.



                                                       ***


FORUM nr. 92

FASADE eller INTROSPEKSJON? Min kropp her Idealet der Vestens svar: Protese Lår og bryst og nese

Nå er ditt indre armod bedre gjemt, men angst for forfall dypest ikke glemt. La din bevissthets våkne lykt i stedet løse opp din frykt.

Inner Science

Inner science deals with the psyche of healthy, normal intelligent adult human beings - how it is constructed and works. This report is based on introspective self studies during a period of more than 30 years. The outcome of introspective studies is not "normal" science, as it is - and must be subjective. It is, however as scientific as possible as it is based on observation and logic reasoning. If persons with similar experiences would make such reports, one would obtain a certain degree of objectivity from the studies. This is not a "complete" discussion of the psyche. The aim is to indicate structure and laws behind its way of operating. 

What are the main elements of the psyche? 
- senses, giving information from and about our environment and body. 
- the unconscious psyche with information from and about our earlier life etc. 
- the thinking process and
- consciousness itself

Let us take a closer look. 

The 5 senses directed towards the outward world are well known. In addition we have several senses in the body telling us about the conditions there; hunger, pain, dizziness, etc. The senses are telling us how the conditions are Now - always. They are keeping us in contact with the real world as our environment and our body expose themselves to the senses. The senses are unable to escaping the Now - even if they convey vebal information about future and past. 

The unconscious psyche contains recorded and treated information from and about earlier experiences, including thoughts made in the past. Emotional energies may to some extent be linked to this information - energies connected with fear, envy, anger, happiness etc. It may depend on the emotional involvement when the registration occurred. The content of the unconscious psyche may form patterns which are influencing a persons attitudes, way of thinking, tolerance, aggressiveness and many other qualities. 

The thinking process emerges from the unconscious psyche from where thought is becoming conscious when projected into consciousness. Thoughts consist of symbols as words, figures and images in one, two, three or four dimensions. Words may or may not symbolise something real. Thoughts are normally put together from a huge variety of elements collected in the unconscious psyche - elements that were originally brought there by the senses. 

Thus, the nature of thought is the known. Thought can imagine what is put together by known elements, but can not imagine the unknown. If one has never seen colours, one is unable to imagine colours. Thus, thought is dominated by the past and the projection into what we call future. Thought introduces and maintains the dimension of psychological time in consciousness, not always being aware that the only existing "thing" is Now. 

Emotions are psychological feelings such as anger, happiness, self pity, disappointment etc. They have three common qualities: They are connected with some sort of energy, they can be imposed the unconscious psyche, and they can be deleted from it. Emotions are located in the unconscious psyche from where they condition our attitudes, thought and action. A breakthrough - a reaction - may occur when an emotion is triggered by a given situation. 

Thoughts may be emotional "neutral" - when they are not linked to emotional energies. Or they may be more or less loaded with emotions. In that case thought becomes less rational and under less control.

How does emotions enter the unconscious psyche? Whatever we experience with some sort of resistance, emotional energies are created and connected to the registration - to memory - in the unconscious psyche. Normally, soft experiences create weak- and strong experiences create strong emotions. In addition, thought may create or increase emotions - I may accuse myself  and thereby create emotions, emotions that may in turn create similar thoughts. The content of the unconscious psyche shapes our personality, our attitudes, prejudices, our weak spots, psychological problems and priorities, and from this content we think and act throughout our lives. 

Obvious, consciousness is its content and turntable for the main "acteurs" in the psyche - sensations, emotions and thought. They are acting in front of a background of weaker perceived information regarding one's attitudes, one's sex, how self-confident one is, how tolerant, and vulnerable etc. one is - one's image of oneself. Strong emotions have on the other hand the ability to call upon consciousness' attention - to place itself in the centre of consciousness. 

All information from the senses come from the outer world and the body. This information show at any time the Now. Thought and emotions come from the unconscious psyche. This information is dominated by psychological time as future and past. 

As freeing oneself from the past is a main issue here, we have to understand what we mean by understanding. There are two types; intellectual and direct understanding. Intellectual understanding is given by thought. Direct understanding occurs when consciousness - in that certain state - observes directly what is going on in the psyche. Direct understanding is possible when thought is absent, when thought doesn't intervene. One sees what is going on when it happens, and as no thought, no emotion is there to comment, one sees it as it is. In both cases consciousness itself is the understanding agency. 

Life takes place in consciousness. Our conscious life consists of the current of its content. That means that life is also time - chronological time in which this current takes place. On the other hand life  - paradoxically - takes place Now - all the time. 

The solution of a problem lies in the understanding of the problem. As psychological problems are related to the unconscious psyche, the solution of them lies in understanding the unconscious psyche. Unfortunately, most of its content is hidden and inaccessible.

We think that we know ourselves fairly well, although we have no idea of what is displaced and hidden in the "deeper layers" of the unconscious psyche. We know something about our likes and dislikes. We may be aware of some associations as thought and emotions, some reactions or our body language. But most of us are not aware of how our unconscious psyche shapes and puts colour to the "spectacles" through which we see the world and ourselves. Reactions - eventually with emotional energies - give us a far better opportunity getting in contact with the unconscious psyche as they come spontaneously and uncensored. In fact, if we are aware, we may get a new and unknown contact with - and understanding of - our unconscious psyche - with ourselves. This understanding has the potential to transform the unconscious psyche and our life radically. 

The keyword is awareness. We are in daily life exposed to different situations in the environment and in ourselves, and many of them trigger smooth or strong reactions, including re-experienceing of past incidents. Behind most small movements in the psyche there is some sort of hidden tension. There is a state of choiceless awareness from which it is possible to observe the reactions. 

In this state consciousness has some remarkable qualities. Tensions coming in its focus, relaxes, and what was hidden, is released. It has not only the ability to realise red as red, salt as salt and warm as warm etc. In the light of the attentive consciousness the thinking process withers away without force. And one realises that there is no thinker apart from thought. As thought has come to an end,  consciousness is able to see what is happening when it happens. In this state all movements in the psyche are a result of something happening, not a result of an action of will. One realises that consciousness is our ultimate perception "organ".

One experiences that seeing the unorder in one's psyche creates order. One see the false as false, the sane as sane. And emotional energy is released without doing any harm. The spot in the unconscious psyche which reacted and was exposed to the light of the attentive consciousness, has changed - been healed. 

If one makes this attentive observation one's way of daily life, the unconscious psyche may be emptied "layer" by "layer" as deeper parts of the psyche may come to the "surface" to be emptied in the same way. 

As a result, rigid patterns in the psyche are dissolved and emotions emptied. Thought tends to operate in a different way; it becomes active to deal with a challenge. When the job is done, it keeps quiet. One can observe - be attentive - without concentration. The brain begins to operate more intelligently - less emotionally. Even bodily tensions may disappear. It is freedom from the past, freedom from the known, freedom from boring thought. It is to live where life is - it is to live Now and to realise that every moment is new. 

Don't ask how to enter that state. There is no method and there cannot be a method. Thought can never find a state where thought is not. One must come upon it, and it is quite easy; we lived in that state when we were small and had close contact with our senses. Be simple, rediscover your senses. Observe nature, listen to the wind in the trees, and observe your own reactions with interest, not to achieve anything - only to find out what is. 

                                                                 ***

FORUM nr. 87

Når sanseinntrykkene formidler tanker

Ser eller hører - sanser - vi noe i naturen, setter vi gjerne navn på det. Vi kaller samlingen av trær for en skog, Vi kaller fuglen en spurv eller blomsten en løvetann etc. Kanskje knytter vi automatisk andre kommentarer til også. Vi synes blomsten er pen eller treet stort og fint etc,.

Man kan se og høre uten å sette ord på det man opplever. Det skjer når man er våken og har vidåpne sanser. Slik kan vi oppleve "rene" sanseinntrykk uten at de er ledsaget av ord - det vil si tanker. Det skjer kanskje lettest når man er ute i naturen. Men noen sanseinntrykk er annerledes. Selve sanseinntrykket formidler ord og tanker. Leser vi en tekst - som denne - mottar hjernen gjennom øynene sanseinntrykk av noen tegn på papiret eller skjermen som vi kaller bokstaver og ord og som representerer en mening. Er disse på et språk vi ikke kjenner, stopper det der - som sanseinntrykk. Men kjenner vi språket, skaper hjernen tanker med mening ut fra symbolene på papiret. Da blir sanseinntrykkene og tankene de formidler, to sider av en og samme sak. Slik er det også når vi hører en tekst eller tale. Denne koblingen av sanseinntrykk og mening synes å danne grunnlaget for enhver kultur.

                                                          ***

FORUM nr. 83

Ved en sykeseng

Jeg er altfor trett til å skrive ned tankene mine og det jeg opplever i sykesengen. Men hadde jeg vært sterk nok, ville jeg ha skrevet dette:

Det var sterkt å motta dommen. Istedenfor cellegift nr..3 sa legen at kreften ble for sterk. Det hadde ingen hensikt å fortsette behandlingen. Lindrende behandling var det sykehuset nå kunne tilby. Jeg tok det med fatning uten å vise sterke følelser. Mannen min hadde større problemer med å tøyle tårene - tror jeg. Håpet vi hadde knyttet til cellegiftbehandlingen, var plutselig en fjern drøm. Jeg tror det var legens rolige stemme - rutinemessig, men medfølende - som likevel fikk oss til å snakke rolig og saklig om så vanskelige tema som hva jeg ønsket å prioritere i sluttfasen. Var det å leve så lenge som mulig? Var det å slippe smerter, eller var det å være klar og mentalt tilstede så lenge som mulig?

Konklusjonen kom raskt: Så lite smmerter som mulig selv om det skulle gå på bekostning av de to andre punktene. Et liv med sterke smerter hadde ingen hensikt. Var smertene begrenset, kunne det også være fint å være våken - uten innvirkingen av for mye sløvende medikamenter. Senere har dette vist seg å være umulig. Derfor har jeg vært villig til å ofre det meste av våkenheten for - ved hjelp av store doser smertestillende medisiner - å slippe de største smertene. «Jeg vil bli dopet», utbrøt jeg en gang. Kampen mot smertene er blitt min hverdag i sengen - både fysisk og kanskje også psykisk.

Litt senere gikk legen igjennom listen over medisinene jeg inntil da hadde brukt. Alt som skulle bekjempe kreften, ble plukket bort. Min kropp var ikke verd å kjempe for lenger. Med forundring og resignasjon tok jeg det til etterretning. Jeg ble tvunget til å tenke nytt. Kroppens helse, som vi hadde vært så opptatt av så lenge, var plutselig ikke verd å kjempe for lenger. Ja - den syntes ikke å være verd noe i det hele tatt. Den skulle jo gå til grunne likevel..

Med disse og mange andre tanker var jeg stort sett alene. I et våkent øyeblikk snakket vi om noe av dette - min mann og jeg. Men jeg var fryktelig alene. Alene med smertene - alene med tankene - alene med tristheten - alene med bekymringene over hvordan de etterlatte ville klare seg. Kanskje var jeg også alene med frykten for det ukjente? Vi var så nær hverandre, de som satt ved sengekanten og jeg. Likevel var det et hav av avstand mellom oss. Hvordan kunne disse forstå - sette seg inn i - min situasjon? I tillegg kom avhengigheten og maktesløsheten av å være nesten fullstendig utlevert til andre mennesker.

Legen spurte om jeg ville snakke med en prest. Men det ville jeg ikke. Jeg føler ro i forholdet til Gud - og det sa jeg også til legen.

Vi er vant til å tenke i fortid og fremtid - det som har vært, og det som skal komme. Plutselig hadde jeg ingen fremtid mer her på Jorden. Og fortiden var det lite interessant å snakke om i denne situasjonen. Hva var da tilbake? - Nå'et? Å være til stede i det nå'et sansene formidlet? For sansene plasserer oss jo hele tiden i nå'et. Men i nå'et var også smertene, de fysiske og de psykiske - når det var de som dominerte. Og i nå'et var også sløvheten - når det var den som var sterkest. Men innimellom - en sjelden gang - kunne v i oppleve
gyldne øyeblikk - min mann og jeg - øyeblikk uten ord og uten tanker - bare kontakt.

Trangen til smertestillende midler ble etter hvert påtrengende. Smertene var varige, men ikke alltid like sterke. Det var antagelig vanskelig å møte smertene fort nok med smertestillende når de meldte seg - sterkt og plutselig. Da oppsto det de kalte "de vanskelige minuttene" - ventetiden frem til sprøyten ble satt og den virket..Da er det vanskelig for meg å være tålmodig. «Dere aner ikke hvordan jeg har det», sa jeg en gang til dem. I sluttfasen ble rutinene forbedret og de smertestillende medisinene endret, slik at ventetiden ble vesentlig kortere og virkningen kom fortere. Og det var bra - men dessverre ikke alltid bra nok.

Det var av flere grunner godt å ha nære pårørende hos meg. I denne min tilstand som varte flere uker, hadde jeg mange små ønsker og behov som personlaet ikke kunne ta seg av: En fuktig klut på pannen, en sup vann fra sugerøret, puter som skulle legges bedre til rette eller teppet som skulle snues når det ble for varmt.

Etter hvert ble jeg svakere og svakere. Fikk problemer med å snakke - gjøre meg forståelig. Og det gjorde ikke min situasjon bedre. Noen ganger måtte jeg - utmattet - bare gi opp. Denne mangelen på god kommunikasjon førte en gang til at jeg ble skeptisk til det de gjorde, og jeg var usikker på om de ville lure meg ved å gi meg mindre medisiner enn de sa. Det var veldig vondt - sikkert også for dem som ville hjelpe meg.

Mmennesker i min situasjon hører og oppfatter mer enn det man skulle tro ut fra den generelle tilstanen. Jeg overrasket en gang de rundt meg ved å kommentere noe de sikkert trodde jeg ikke hadde oppfattet. Jeg sier dette for å gjøre oppmerksom på at man ikke skal kommentere den sykes tilstand i den tro at den syke ikke hører. For svært syke kan fortsatt høre ganske bra. Jeg tror noen pleiere er for lite oppmerksom på dette. Men etter hvert svinner også hørselen som den siste av de mentale funksjonen.som fungerer.... Til slutt falt jeg inn i en fjern døs som jeg aldri voknet fra her på Jorden.

Dette var en beskrivelse av hvordan en pårørende prøver å tenke seg inn i den sykes situasjon. Men hvordan har den pårørende det selv?

Også for den pårørende ble nå'et påtrengende - og det på flere måter. Den sykes mange små behov skulle dekkes der og da. Da den syke ble kasteball mellom sykehuset og sykehjemmet i kommunen, gjaldt det å få gjort noe med det så fort som mulig. Av praktiske grunner var tankene derfor opptatt med det nære og det aktuelle - det som krevde handling raskt. Dessuten vegret tankene seg mot å tenke fremover. Hva den nære fremtiden ville bringe, var på en måte kjent uten at tanken var tenkt.

Det siste, dype pustet skapte plutselig en ny situasjon. Det kom egentlig ganske overraskende. Alt vi lenge hadde vært opptatt av, ble plutselig uaktuelt. Og den første sorgreaksjonen ble druknet i en stor praktisk oppgave: Å organisere begravelsen med etterfølgende minnestund for en stor vennekrets. Men sorgen - som dukket opp innimellom og etterpå - hva besto og består den i? Er det tanker? - psykiske, eller kroppslige følelser? Er det selvmedlidenhet eller noe annet? Alt det som samlet kalles sorg, fantes inne i meg - den pårørende som skriver dette. Svaret på spørsmålene ovenfor må derfor finnes inne i meg. Det gjelder altså å iaktta - legge merke til - det som er, og det som skjer inne i min egen psyke.

Jeg ser en mengde løse tråder etter en fantastisk relasjon som var, men som ikke er lenger. En relasjon på mange områder, på mange plan og med mange kvaliteter, en relasjon som nå bare eksisterer som løse tråder ut i en stor tomhet. Dette savnet synes å være mye av sorgens innhold. Ingen å snakke med på samme måten, ingen å fortelle tanker og opplevelser til. Og ingen kjente og kjære henvendelser.

Bilder som viser den nevnte avgrunnen mellom oss dukker opp - ikke minst bilder fra de gangene jeg vasket øynene hennes. Det høyre var blitt ubrukelig på grunn av tumor og etterfølgende strålebehandling. Men det venstre så jeg inn i da jeg vasket det. Og det så på meg; noen ganger som fra en fremmed verden, fjernt og skremt. Men en sjelden gang også med en snev av det kjente og kjære glimtet som minnet om hvor usigelig tapper hun var. Slike minner er vemodige - veldig vemodige. Vemod kan også føre til tårer - ikke bare selvmedlidenhet.

Ja - hva med selvmedlidenhet? Går jeg rundt og synes synd på meg selv? Når oppstår selvmedlidenhet - hva er selvmedlidenhetens natur? Er sammenligning det sentrale stikkordet her. Den som sammenliner sin egen situasjon med slik andre har det, eller slik det kunne ha vært, eller slik det var tidligere - har vondt - har vondt fordi slike tanker vekker vonde følelser av ..... selvmedlidenhet?

Det er vanskelig helt å unngå å synes synd på seg selv. Det er så mye som minner om den avdøde, Og når minnene om fortiden dukker opp i et gyldent lys, er det vanskelig ikke å sammenligne - borte for alltid - aldri mer... Det er da det gjelder å hente seg tilbake til nå'et - til det man årvåkent kan oppleve gjennom sine ytre og indre sanser.

Har det en hensikt å ta initiativ - å gjøre noe - når det ikke lenger er mulig å gjøre det sammen? Men den nye situasjonen har også nye muligheter. Etter hvert blir det lettere å se dem og å innse at den tidligere relasjonen også innebar begrensninger.

Man kan etter hvert forsone seg med at relasjonen er borte og bearbeide sorgen på den måten. Å pleie andre relasjoner hjelper også, selv om de er av langt lavere kvalitet. De nye øyeblikkeene fanges likevel inn av nye opplevelser som holder tankene borte. Etter hvert fanger man seg inn og får tyngdepunktet på plass igjen i seg selv.

                              ***


FORUM nr. 77

Om å forstå seg selv

Det er etter hvert en del mennesker som finner hverdagen triviell, og som derfor prøver en eller flere såkalte åndelige veier for å få en mer meningsfylt tilværelse. I den forbindelse søker og finner man sine åndelige veiledere og autoriteter - ikke alle av samme høye kvalitet. Å tro på en autoritet som «guru» skaper avhengighet og passivitet. Å tro på en autoritet som veileder er noe annet. Da er dét man lærer i møte med den virkeligheten man blir ledet til, vesentlig. Man ser, opplever og skjønner selv. Det skaper blant mye annet frihet - ikke avhengighet. Men mange har problemer med prosessen som lett blir intellektuell; man søker en metode som skal gi et ønsket resultat - og da blir det vanskelig.

Hvorfor ikke prøve en enkel tilnærming? Dét det gjelder, er å forstå oss selv - ikke primært det som står i bøker eller som andre sier. Vi kan forstå oss selv på to måter - den intellektuelle og den umiddelbare, direkte måten. Denne siste måten inntreffer når vi ser det som skjer i vår psyke mens det skjer. Retter vi blikket innover, og setter oss i en årvåken tilstand - hvor de ytre og indre sanser «vibrerer» av interesse og nysgjerringhet - da ser vi dét som skjer i vår psyke mens det skjer, der og da - uansett om det vi ser, er behagelig eller ubehagelig. Har du gjort den oppdagelsen, og fortsetter å leve med et våkent blikk mot det som hender deg i den ytre verden i samspill med reaksjonene fra din egen indre verden, da er du blitt et lys i deg selv. Det er du blitt fordi du lar det som er være din læremester. Den intellektuelle forståelsen, som en bl.a. kan få ved å lese i bøker, er i og for seg OK, men den har sine klare begrensninger, fordi den aldri kan ha den virkningen i egen psyke som den umiddelbare forståelsen kan ha, og som vi har antydet ovenfor.

Da tankevirksomheten faller til ro av seg selv i denne årvåkne tilstanden, kan tanken ikke finne denne tilstanden. Den må oppdages. Man må være uten motiv, ikke ha ønsker om å oppnå. Det kan hjelpe å gjenoppdage sansene våre som er så dominert av tankevirksomheten i vår kultur. Som barn hadde vi utmerket kontakt med sansene våre. Langt på vei levde vi i en verden av sanseinntrykk. I likhet med enhver oppdagelse, skjer en slik gjen-oppdagelse plutselig, uten bruk av tid. Gjenoppdagelsen kan ikke læres og bli del av vår kultur. Men vi kan lære at det er mulig å se og forstå oss selv - psykens aktiviteter - direkte, ved å se, være oppmerksom på eller legge merke til - ikke ved å tenke. Denne oppdagelsen kan også hjelpe oss til å forstå andre forhold i psyken - i oss selv: blant annet tankens psykologiske aspekt; nemlig at fortid og fremtid ikke eksisterer i virkelighetens verden, bare som tanker i våre hoder. Og at livet finner sted i det «evigvarende» nå. Vi innser at innholdet og kvaliteten på våre individuelle liv dannes av den vedvarende strømmen av informasjon - sanseinntrykk, tanker og emosjoner etc. - som går gjennom vår individuelle bevissthet.

Ved, ut fra den årvåkne bevissthetens posisjon å se - eller være - strømmen av informasjon og emosjoner gjennom bevisstheten, skapes en tømingsprosess ut av payken. Det skjer trinn for trin og «lag» for «lag» etter hvert som «dypere lag» kan komme til «overflaten» når de «øvre lagene» er tømt for sine forskjellige (emosjonelle) energier og feilaktige forestilinger. En tømming av kropslige spenninger kan også skje. Det er ikke en tømming av bevisstheten. Det er en tømming av den ubevisste psyken. Og samtidig er det en helbredelsesprosess. Prosessen bruker (klokke)tid, men tanken med sine forestillinger om fortid og fremtid er ikke til stede. Ett skritt kan være å se - eller være til stde i - en enkelt emosjonell reaksjon. Det aktuelle innholdet i bevisstheten og et enkelt punkt i den ubevisste psyken er forandret (og ofte helbredet) uten bruk av tanker om fremtid, uten ønsker om å bli eller å oppnå noe - bare ved passivt å motta sanseinntrykkene fra det som skjer i øyeblikket. Slik skaper det psykologisk tidløse - «nå'et» - en utvikling i (klokke)tid. Det lyder som et paradox, men det er det ikke, slik enhver kan overbeviise seg om selv. Bevissthetens tilstand er vaktsom, våken, men passiv. Enhver bevegelse eller forandring i denne prosessen er et resultat av at noe skjer, ikke av en villet handling. Lever man på denne måten, lever man et interessant liv i fred med seg selv.



                                  ***

FORUM nr. 76

Fra kroppslige til psykiske behov

Ser vi på de lange trender i utviklingen av sivilisasjonene, ser vi en utvikling i faser. I den første fasen hadde menneskenes bestrebelser til hensikt å dekke primære behov, mat, klær, husly etc. Mange sivilisasjoner befinner seg fortsatt i denne fasen.

Da disse behovene stort sett var sikret ut over det mest nødvendige, ble behovet for mer bekvemmelighet og behagelighet sterkere som drivkraft for mennekenes bestrebelser. Boligene ble større og varmere, møblene mer bekvemme, arbeidstiden ble redusert, og maten ble mer sofistikert. Desuten sikret man seg mot de økonomiske følgene av sykdom og for tidlig død etc. Til feriene skaffet man seg en enkel båt eller en liten, primitiv hytte etc. Transporten foregikk stort sett med sykkel og buss i byene og med hest på landet. De med best råd kunne tillate seg å anskaffe egen, motorisert transport. De eldste nålevende generasjonene har opplevd den norske versjonen av begynnelsen- og den videre utviklingen av denne fasen frem til fase tre. Den er nå under utvikling i mange industrisamfunn. Men før man kommer dit - til fase tre - har man sikret både tryggheten og bekvemmligheten på mer avanserte måter. Boligene er blitt enda større og bedre. Det samme gjelder bilene. Og titusenvis av mennesker bor i varmere strøk halve året.

Mens de kroppslige behovene og behovene for mer bekvemmelighet og trygghet var fremherskende i de to foregående fasene, er psykiske behov blitt fremherskende i denne tredje fasen, behovet for å føle seg fri, å bli verdsatt av andre, være pen og vellykket, behovet for å være noe, fx ved å eie noe fint som andre ikke har. Og - ikke minst - behovet for å flykte fra seg selv, fra uroen eller tomheten eller overfladiskheten i sitt eget liv.

Hvordan tilfredsstilles disse behovene? Ønsket om å perfeksjonere kroppen gjennom forskjellige operasjoner er blitt en ny næring i vekst. Reiser til fjerne og eksotiske mål er nesten blitt rutine for mange - og antagelig stadig flere. En ny trend er under utvikling blant noen bilentusiaster som betaler store summer for "fancy" biler som stort sett ikke tilfresstiller andre behov enn psykiske; behovet for å være noe, for å bli lagt merke til, å bli beundret. Hytter og båter som brukes noen få uker hvert år, er ofte blitt svært luksuriøse, eventuelt mer luksuriøse enn eiernes helårsboliger. Enkelte personer nøyer seg ikke engang med dette. Boligen deres har standard som et slott med helikopterdekk på taket.

Hvor skal dette ende? Mens kroppens behov før eller siden blir tilfredsstilt, kjenner de psykiske behovene tilsynelatende ingen grenser. Sosialøkonomene vil være tilfreds med denne utviklingen. Den fører til en fortsatt økonomisk vekst som økonomene tilsynelatende ikke klarer seg uten, i sin tenkning. Da får det ikke hjelpe at man er på kollisjonskurs med miljøets begrensninger. Slik sett er menneskeheten - vi - på kollisjonskurs med oss selv.

Det er derfor påtrengende nødvendig at egnede tiltak blir satt i verk politisk, slik at vi kan leve bra uten økonomisk vekst - og slik at verdenssamfunnet kan fungere bra uten slik vekst. Da må økonomene tenke nytt og annerledes og menneskenes psykiske behov begrenses. Spørsmålet er om politikerne har tilstrekkelig innsikt og mot til å gjøre det som er nødvendig?



                               ***



FORUM nr. 72

Om tankemodeller

De aller fleste mennesker bygger seg opp modeller i løpet av livet - mer eller mindre faste forestillinger om hvordan verden er, hvordan det hinsidige er, hvis det finnes i modellen, og hvordan vi selv er. Modellene kan være enkle eller kompliserte, konvenskjonelle eller originale. Mange investerer mye arbeid i modellen sin og de fleste blir etter hvert glad i den. Den blir del av oss - vi identifiserer oss med modellen.

Det mange da ikke er oppmerksomme på, er at det skjer noe vesentlig i det øyeblikket vi identifiserer oss med modellen eller ideologien. Mens vi tidligere stort sett var ute etter informasjon om virkeligheten som kunne korrigere og utvide våre forestillinger på en realistisk måte, er vi nå - når vi har identifisert oss med forstillingene - kommet i en forsvarsposisjon. Å sette spørsmålstegn ved modellen eller sider av den betyr at noen tviler på noe jeg mener er sant - det betyr at de mener at jeg tar feil - det betyr å tvile på noe ved meg som person. Mange kan reagere kraftig og negativt på det. De klarer ikke å holde sak og person fra hverandre. De har ikke skjønt hva identifikasjon innebærer. Lenger er vi ikke kommet i denne verden - dessverre.

Mange ganger er det slik at menneskene tar konsekvensene av sine modeller - av det de mener er sant. Hele livsførselen kan blir preget av det. Man melder seg inn i foreninger, politiske partier eller menigheter som stort sett samler mennesker med de samme modellene. Her finner man tilhørighet og bekreftelse og mulighet for å leve i samsvar med sine modeller. Mange av organisasjonene ser det som sin oppgave å misjonere for modellene - arbeide for at de skal få en større oppslutning. Andre ser det som sin oppgave å motarbeide dem som mener noe annet enn dem selv. Virkemidlene som blir brukt, kan variere svært mye - fra det forsiktige og hensynsfulle til den råeste brutalitet. På dette grunnlaget hviler svært mange av de konfliktene vi ser i samfunnet og i verdenssamfunnet. Det kan enhver oppdage ved våkent å følge med i det som skjer. Prøv! - Det er en nyttig øvelse.


                               ***


FORUM nr. 66

Om aborter og kvinnens kropp

Vi har lagt abortdebatten bak oss. De som sa at kvinnen måtte få bestemme over sin egen kropp, gikk av med seieren. Selvbestemt abort er nå lovlig de første 12 ukene av svangerskapet. Men - ble vedtaket fattet på grunnlag av en illusjon, nemlig den at fosteret i de første 12 ukene er en del av kvinnens kropp?

Det er nå vitenskapelig påvist det noenlunde intelligente mennesker har innsett for en generasjon siden, nemlig at den gravide kvinnens livsførsel kan påvirke det kommende barnets helse og livskvalitet - eventuelt gjennom hele livet. Er det da kvinnens egen kropp kvinnen påvirker, eller er det fosteret og det fremtidige barnet? For det kan da ikke være det samme?

Jeg setter meg inn i situasjonen til det barnet som nå er blitt ungdom med varig svekket helse på grunn av morens uansvarlige livsførsel under det tidlige svangerskapet. Synes jeg det er OK at min mor betraktet det tidlige fosteret som skulle bli meg, som en del av sin egen kropp, som hun kunne gjøre med som hun ville? Eller mener jeg dét som det nå er belegg for, nemlig at det også var min kropp og ikke bare hennes kropp hun bestemte over og skadet da hun levde slik hun gjorde? Selvbestemt abort dreier seg altså ikke om at kvinnen skal kunne bestemme over sin egen kropp. Realiteten er at hun bestemmer over kroppen og helsen til et fremtidig menneske. Slik er det fra naturens side. Ingen lov kan endre det. Hovedbegrunnelsen for loven, nemlig at kvinnen skal bestemme over sin egen kropp, faller dermed bort. Om det finnes andre grunner for en slik lov, skal vi la ligge her. Fjerner kvinnen fosteret, er der senere intet barn som kan si eller mene noe som helst. Bæres barnet frem, og blir det skadet på grunn av kvinnens livsførsel, foreligger beviset for at fosteret ikke er kvinnens kropp.


  
                             ***

FORUM nr. 54

ANGST ANGST OG ANGST FOR ANGSTEN, ANGST FRA SINNETS DYP ANGST FRA FREMTIDS TANKE ANGST ER ANGST. SKYVER VEKK, FLYKTER BORT. ANGSTEN FØLGER FORT.

HVORFOR FLYKTE? ER ANGST FARLIG? VET JO IKKE HVA ANGST ER, UBEHAGET, ANGSTEN SELV.... SE PÅ DEN STOPP FLUKTEN! HAR DU GJORT DET, VAR DEN FARLIG?

                                 ***

VIL DU LEVE, MÅ DU LÆRE, SLUTT Å TRO DU VET. HVORDAN LÆRE ? VED Å SAMLE KUNNSKAP, ELLER RENSE BLIKKET? KUNNSKAP ELDES, MEN ET RENSET BLIKK ER ALLTID UNGT

VOKT DEG VEL FOR ILLUSJONEN. NÅR TANKENS INNHOLD UBEVISST ER FEIL, ER ILLUSJONEN EKTE

FLUKTEN FRA VIRKELIGHETEN

HVOR HERRLIG MÅ DET VÆRE Å VÆRE NOE ANNET ENN DET JEG ER.

MEN... HAR JEG NOEN GANG "PRØVD" DET FULLT OG HELT Å VÆRE DET JEG ER?

FORUM nr. 42

Som ung er det å være nær å komme under noen klær. Som moden finnes ingen nærhet som å være to i felles indre rom.

I denne tilstand kan du være fri  for eiertrang og sjalusi. Hvorfor dyrke ungdomstiden når slik en vekst er mulig siden?

Om kjærlighet

Hva er kjærlighet? Bak ordet kjærlighet skjuler det seg kanskje forskjellige ting? La oss se. For det første: Er kjærlighet det motsatte av hat? I dagliglivet brukes ordet slik. Det må vi akseptere. Men hva innebærer kjærlighetsbegrepet brukt på denne måten? Det jeg hater, ønsker jeg meg bort fra og i ekstreme tilfeller å tilintetgjøre. Det er altså jeg'ets behagelighet som står i sentrum av denne problemstillingen. Da vi her forutsatte at kjærlighet er det motsatte av hat, må de to ligge på samme skala og med glidende overganger. Det jeg er glad i, skal gjøre meg glad. Igjen er det jeg'ets behagelighet som står i sentrum. Det blir tydelig når jeg sier at jeg er glad i kaker. Når kjærlighetsbegrepet blir brukt på denne måten er det altså mitt eget ego som står i sentrum.
Men kjærlighetsbegrepet kan også oppfattes som den tilstanden hvor hensynet til jeg'et er borte, og at det er hensynet til den eller det man er glad i som betyr alt. Denne tilstanden innebærer at hat - tanker og følelser om skade for en annen - er fraværende. Vi befinner oss altså på en annen skala, en skala som ikke har noe til felles med den førstnevnte. Kjærlighet oppfattet på denne måten, er ikke det motsatte av hat. Ja, den synes ikke å være det motsatte av noesomhelst! Kanskje foreldres kjærlighet til barna sine, barmhjertighet og medfølelse er aspekter av denne form for kjærlighet?
Når jeg sier at jeg er glad i en person, er jeg da glad i vedkommende på den første eller den andre måten? Er jeg glad i vedkommende person, eller er jeg glad i det denne personen gir meg av stolthet, trygghet, bekvemmlighet, sexuell tilfredsstillelse, posisjon, økonomi etc.?

Hva er så forelskelse? Det å være "på bølgelengde" må være et sentralt aspekt som innebærer kommunikasjon om samme ting med samme interesse, forståelse og tilstedeværelse. Slik kommunikasjon kan være kroppslig - for eksempel dans - eller mental. Når slik kommunikasjon finner sted, ønsker man seg intet annet. Den finner mao. sted i en tilstand av her og nå. Ego'et er dempet eller fraværende. Man glemmer seg selv, og man fornemmer noe av den "egentlige" kjærligheten. Men her griper tanken fatt i velværet ved denne situasjonen, og skaper ønsket om å oppleve påny. Ego'et er igjen aktivt, og kan skape sterke ønsker om å eie, beherske. Slik kan den andre typen kjærlighet lett oppstå, et forhold som igjen er egnet til å undergrave den ego-svake kjærligheten: Den andre personen er blitt et virkemiddel for å oppnå noe mitt ego gjerne vil ha. Virkemidlet er også derfor blitt verdifullt.

Frykt for å miste oppstår gjerne da, og ønsket om å beherske for å slippe å miste. Løfter og ritualer i samfunnet skal sementere slik kjærlighet. For å skape tryggere rammer om barns oppvekst, kan de være hensiktsmessige. Men er det man er felles om for smalt, er egoene for sterke, og tersklene for lave, har løfter og ritualer ingen stor kraft, hvis de da ikke får hjelp av kjærlighetsbegrepets tredje aspekt. Det synes å være genetisk betinget; nemlig et annet aspekt av mors- og farskjærligheten som kan mobilisere en ansvarsfølelse overfor barna som i noen grad setter hensynet til eget ego til side. Her trer naturen også støttende til på det psykiske planet, fordi foreldrene jo finner noe av seg selv - og den man tidligere var forelsket i - igjen i barna.


                                  ***

FORUM nr. 41

Hvordan oppstår emosjonene, og hvordan virker de?

I denne artikkelen vil vi se nærmere på hva emosjoner er, hvordan de oppstår og hvordan de virker inn på livet til oss mennesker. Emosjoner er en gruppe følelser. Da følelsesbegrepet også brukes i annen sammenheng, må vi minne om disse for å holde begrepene fra hverandre. Vi har følelser knyttet til kroppen. Dét er sanseinntrykk og noe annet enn emosjoner. Dessuten er kjærlighet, barmhjertighet og frihet andre typer følelser. De må heller ikke forveksles med emosjoner.

Angst, irritasjon, aggression, sinne, glede, forventning, selvmedlidenhet, skuffelse, anger, skyldfølelse, sjalusi og hat er sentrale eksempler på emosjoner. De fleste av oss har vel stiftet bekjentskap med flere av dem; vi har gruet oss for eksamen eller tannlegebehandlingen, har irritert oss over alle avbrytelsene eller all støyen om natten, har følt skuffelse når en annen fikk den jobben jeg gjerne ville hatt, har angret en uoverlagt handling, har følt smerten når en annen drog avgårde med kjæresten osv.

Disse følelsene eller emosjonene er så utbredt og alminnelige at det virker dumt å spørre hvorfor vi lar oss irritere, føler angst, sjalusi osv. Likevel: Alle disse emosjonene har en årsak som ligger inne i psyken vår. Det finnes mennesker som ikke lar seg irritere, som ikke har forventninger, som ikke gruer seg, ikke synes synd på seg selv osv. Vi må ikke si at slike mennesker er følelsekalde. Intet tyder på det. Vi kjenner ikke slike tilstander og har derfor ikke forutsetning for å uttale oss. Deres psyke inneholder ganske enkelt ikke det som lar seg irritere. Deres psyke tenker ikke i fortid og fremtid. Sinnets dyp har innsett det meningsløse i å synes synd på seg selv ved å sammenligne nåværende tilstand med en ønsket og mye bedre tilstand - det som kunne eller burde ha vært.... Alle inntrykk glir igjennom bevisstheten uten å fremkalle reaksjoner. Vi må heller ikke si at da må de være sløve. Alt tyder på at de er høyst våkne og intelligente. Det at vi vanskelig forstår slike tilstander, tyder heller på at vi har store muligheter i oss for å forandre oss dithen at vi kan leve uten å plages av slike emosjoner.

Vi kan ikke gå inn på hvordan alle slike emosjoner oppstår, men tar for oss noen av dem. Angst ser særlig ut til å oppstå av to grunner. Skjulte traumatiske opplevelser fra tidligere i livet gjør at følelsen av angst kan dukke opp i bevisstheten, enten tilsynelatende tilfeldig eller når visse forutsetninger er til stede; når man f.eks. er i et lite lukket rom eller på en stor åpen plass. Dessuten skaper tanken på et mulig ubehag i fremtiden angst. Jeg gruer meg for flyturen, fordi jeg tenker på alt det forferdelige som da i verste fall kan skje.

Angst og frykt er i vår terminologi ikke det samme. Frykt oppstår når man er utsatt for en akutt fare. Man kan da reagere med å holde for øynene i betydningen nekte å se hva som skjer. Eller man kan se faren i øynene og raskt lete etter muligheter for å redde det som reddes kan. Hvis mange emosjoner velter frem som et resultat av faren, vil man lett reagere på den første måten. Har man lite emosjoner i sin psyke, har man langt større muligheter for å "holde hodet kalt" og handle på den andre måten. Vi har her med hensikt brukt ordet reagere i det første tilfellet og handle i det andre. Reaksjonene kommer fra egen fortid og er ikke noe adekvat svar på den aktuelle situasjonen. Å handle er å gjøre det situasjonen krever. På lignende måte skiller vi mellom glede som betyr å glede seg til noe - vi er altså i tidens dimensjon - og fryd som er en sinnstilstand her og nå. Vi gleder oss til -, men fryder oss over -.

Som antydet, er noen emosjoner basert på misnøye med resultatet av en sammenlig-ning. Man sammenligner det som er med det som burde være. Jeg blir skuffet, fordi jeg sammenligner det jeg ønsket skulle skje med det som virkelig skjedde. Jeg synes synd på meg selv, fordi min situasjon er så mye dårligere enn den ut fra mine ønsker burde være. Jeg angrer fordi jeg gjorde noe jeg ikke burde ha gjort osv.

Irritasjon er en litt spesiell form for emosjon. Den beror også på en sammenligning mellom den nåværende ubehagelige tilstanden og en ønsket tilstand uten dette ubehaget, som ofte er knyttet til en ubehagelig følelse et sted i kroppen. Litt av det som irriterer, det tåler man alltid. Men blir det mer, eller varer det lenger, kan irritasjonen bli så stor at toleransegrensene overskrides og man reagerer - eventuelt med en "utblåsning". Den energien som har bygget seg opp, slippes da ut med kraft. Men "irritasjonsfabrikken" - det i meg som lar seg irritere - er fortsatt til stede. Mennesker kan faktisk til en viss grad karakteriseres ut fra om de har vide eller snevre toleransegrenser.

Er man observant, kan man lett oppdage det stedet i kroppen som lar seg irritere. Men vanligvis rettes oppmerksomheten i stedet mot den ytre kilden til ubehaget som man da prøver å fjerne, eventuelt med aggression eller sinne. Reagerer man slik, beholder man det i kroppen som lar seg irritere.

Hva skal til for at emosjoner basert på sammenligning skal oppstå? Man sammenligner altså med en ønsket tilstand. Et ønske og en sammenligning er altså sentrale ingredienser når emosjoner oppstår. Dessuten må det foreligge en psyke som er disponert for å sammenligne.

Hat oppstår gjerne som svar på en ydmykelse, som også kan være tap av såkalt prestisje. Min forestilling om meg selv blir satt på plass, en plass som er lavere enn den jeg hadde tiltenkt meg selv. Hat kan også oppstå som reaksjon på langvarig undertrykkelse. Hat avler tanker om hevn, en hevn som kan rette seg utad, mot ydmykeren eller innad mot meg selv som en indirekte straff for ydmykeren. I alle disse tilfellene foregår registreringer i den ubevisste psyken både av informasjon og av de emosjonelle energiene som er knyttet til informasjonen.

Dette minner litt om en analyse av årsaker til vold. Og emosjonene er i høy grad virksomme som en destruktiv kraft mellom mennesker og i samfunnet. Det er derfor all grunn til å være oppmerksom på hvordan de oppstår og får utvikle seg. Stort sett må man kunne si at menneskene blir påført sine emosjoner - ved foresattes forsømmelser under oppveksten, ved erfaringene blant kamerater - og senere i arbeidslivet. Også sykdom kan skape emosjoner. Noen emosjoner agerer utad, andre innad. Utad kan man bli aggressiv eller voldelig. Men man kan også bli innesluttet og deprimert og få alvorlige psykiske problemer. Har de først tatt tak i et menneskes psyke, kan de lett forsterke seg og redusere livskvaliteten betraktelig.

Men emosjonene blir ikke bare påført. Det karakteristiske for emosjonene er at de kan "avprogrammeres", tømmes ut av psyken. Det finnes flere metoder for det, men de har et felles prinsipp, nemlig bevisstgjøring. Det betyr å få de emosjonelle energiene - og den informasjonen som eventuelt er knyttet til dem - opp på det bevisste plan som en gjenopplevelse. Det kan skje gjennom gruppeterapier, slik som gruppesamtaler eller sensitivitetstrening, eller mellom terapeut og klient. Men det kan også skje uten hjelp av andre.

Etter hvert som emosjonene løses opp, trer kjærlighet og barmhjertighet frem som mer sentrale følelser i personens bevissthet. Kjærlighet er ikke det motsatte av hat, slik mange mener. Kjærlighet har intet motstykke. Kjærlighet er en tilstand hvor hensynet til meg selv er svakt.


                                 ***

FORUM nr. 40

Rasjonell og irrasjonell tenkning

Når vi snakker om rasjonell og irrasjonell tenkning, dreier det seg ikke om to typer tenkning, men om en skala med disse to som endepunkter og med glidende overganger. For å få en oversikt over hva det dreier seg om, er det derfor tilstrekkelig å ta for seg endepunktene. Den rasjonelle tenkningen er saklig, logisk, realistisk. Tar emosjonene over - angst, antipati, egoisme, skyldfølelse etc. blir tanken følelsesladet. Det fører lett til at tanken blir usaklig, ulogisk hoppende til forutinntatte konklusjoner. Tenkningen skifter på en måte karakter, og river i sin ytterste konsekvens den som tenker med seg i et følelseladet engasjement. Emosjonell tenkning har en tendens til å gå rundt og rundt. Emosjoner skaper tanker, og tanker skaper emosjoner. Derved kan emosjonene forsterkes, og man kommer inn i en nevrotiseringsprosess.

Vonde, emosjonelle erfaringer og registreringer fra tidlig barndom og oppover synes i høy grad å danne forutsetningen for irrasjonell tenkning. De virker som sår i psyken. Kanskje kan mangel på gode erfaringer av omsorg og trygghet også ligge bak. Kanskje kan noe også ligge i våre gener.

Både rasjonell og irrasjonell tenkning fører ofte til at man foretar seg noe. Men den form for tankevirksomhet eller planlegging som finner sted i tidsrommet mellom impuls og handling er meget forskjellig i de to nevnte tilfellene. En rask og tilsynelatende spontan handling kan være to vidt forskjellige ting. Den kan være det umiddelbare og adekvate svaret på en rasjonelt oppfattet situasjon. I så fall kan vi snakke om en spontan handling. Men den kan også være emosjonenes svar på en, ofte misoppfattet situasjon. Betegnelsen er da reaksjon, fordi det her dreier seg om et mekanisk årsak-virkning forhold dirigert av vår bakgrunn eller fortid og ikke et adekvat svar på foreliggende situasjon.

FORUM nr. 36

Er det sykdom alt sammen?

Det har vært en tendens i det siste til å definere både narkomani og AIDS og endog alkoholisme som sykdom. Tidligere var det slik at sykdom var noe man fikk helt uforskyldt - enten ved en smitte som kom til oss på en ukontrollert måte, ved arv eller på grunn av en livsstil vi ikke visste var ugunstig eller farlig. En epidemi var en smittsom sykdom, hvor smitten kom på en usynlig og ukontrollerbar måte. Skulle man fungere i samfunnet, var det lite man kunne gjøre for å sikre seg mot smitte.

Tilfredsstiller AIDS dette kriteriet?

Åpenbart ikke. Jeg kan ved en dertil egnet - og helt normal - livsførsel sikre meg 100% mot å bli smittet av HIV og dermed mot å få AIDS. Hvorfor da kalle det epidemi? Bare når det gjelder barn som blir smittet i mors liv, kan man med noen rimelighet snakke om epidemi - selv om dette begrepet ikke synes å dekke helt her heller.

Hva så med narkomani? Hvorfor er det en sykdom - og hvorfor er det eventuelt ikke en sydom? Narkomani er ikke noe man blir påført gjennom smitte. Det er noe de aller fleste går inn i med vitende og vilje. Med den informasjonen som nå finnes blant folk flest - også blant unge mennesker - vet de som prøver seg, at de går inn i et risikofylt eksperiment som med tiden kan føre til avhengighet og alt som følger med det. Men de gjør det likevel - kanskje for å oppleve spenning, kanskje for å gjøre som gjengen de føler seg hjemme i, kanskje i protest mot den voksne verden eller foreldrene som de ikke har en dypere kontakt med, eller som de forakter.

At narkomani kan føre til alvorlig sykdom, er klart, men er den en sykdom i seg selv?

Ved å definere narkomani som en sykdom og AIDS som en epidemi bidrar man til å pulverisere ansvaret for eget liv. Dette er helt i tråd med en annen tendens i vår tid nemlig den at stadig mer blir tilskrevet arv. Etter hvert som DNA angivelig styrer stadig mer i oss og av oss, blir det personlige ansvar for egen helse tilsvarende redusert. For DNA'et må man bare bøye seg for; mot det har man lite å stille opp.....

Men er det slik? For det første kan man gjennom sin livsstil påvirke om svake arvelige anlegg kommer til uttrykk og blir til merkbare sykdommer eller mangler. Dessuten - og det synes viktig. Hva er dette DNA'et som tillegges slike fantastiske egenskaper annet enn et protein - et komplisert kjemisk stoff? Hvor har det sine enestående egenskaper fra? Eller rettere: Hva er det som styrer DNA'et? Det er et ubesvart spørsmål. Og før vi har dette svaret, må vi være varsomme med å pulverisere det personlige ansvaret for forhold som vi selv kan påvirke i livet vårt.



                                 ***

FORUM nr. 35

Når blir fosteret et barn?

Bruken av celler fra aborterte fostere diskuteres for tiden - inklusive de etiske aspektene som også aktualiserer spørsmålet: Når blir et foster et barn? Etter gjeldene regel blir et foster til et barn i det øyeblikket det blir født. Kriteriene på fødsel må da være oppfylt, men det spiller ingen rolle hvor tidlig i svangerskapet fødselen finner sted. Takket være avansert medisinsk teknologi og omsorg kan tidligfødte barn etter bare noenogtyve ukers svangerskap overleve og utvikle seg tilsynelatende normalt. Det innebærer ofte en stor innsats av ressurser fra samfunnets side.

Av forskjellige grunner foretas kunstig frembragt abort enkelte ganger så sent som etter noenogtyve ukers svangerskap. Rent tekninsk skjer dette ved at en fødsel fremkalles kunstig. Derved blir det en abort og ikke en fødsel, og fosteret blir ikke definert til å være et barn, men bare et foster. Denne juridiske spissfindighet skjønner nok ikke fosteret. Men dette levende foster-barnet får i høy grad merke konsekvensene. Det blir liggende å dø av seg selv uten noen form for pleie og omsorg! Mens et barn har et rettsvern, så har et foster intet slikt vern i Norge idag. Forskjellen mellom det barnet som får all mulig pleie og det som bare blir liggende for å dø er, at det ene er definert til å være et (uønsket) foster, mens det andre er et (ønsket) barn. Ellers kan de i enkelte tilfeller være svært like.

Når blir et foster et barn? Gravide kvinner kan idag fritt skade fosteret og det fremtidige barnet sitt ved å konsumere alkohol, ved å røke tobakk eller ta narkotiske stoffer under svangerskapet. Følgene er at kvinnen blir ulykkelig, fordi hun får et skadet barn. Dessuten kommer flere hundre skadde barn til verden hvert år som vokser opp til en redusert livskvalitet som varer hele livet. I tillegg påføres samfunnet store, og stadig økende kostnader. Siden fosteret ikke har noe rettsvern i Norge, betrakter samfunnet denne utviklingen fra sidelinjen og godtar konsekvensene uten å gripe inn.

Hvorfor inntar samfunnet denne holdningen? Det må være fordi samfunnet har overtatt noen kvinnegruppers syn som går ut på at fosteret er en del av kvinnens kropp. Da kvinnen må ha lov til å bestemme over sin egen kropp, kan samfunnet ikke lage regler for fosteret, heller ikke regler som beskytter fosteret. Det er dette synet som stort sett har fått gjennomslag i lovgivning og praksis. Kan vi godta konsekvensene?

Vi må innse at fosteret er en så spesiell del av kvinnens kropp at en viss lovregulering er nødvendig. Fosteret er jo begynnelsen på et nytt menneske, og det har bare et midlertidig opphold i morens kropp. Det kan umulig bestrides. Vi kan ikke la barn som er kommet til verden gjennom en kunstig utløst fødsel - også kalt abort - bare ligge å dø. Det er for groteskt. Og vi må få tiltak overfor vordende mødre som har en atferd som åpenbart skader det fremtidige barnet.


                          ***

FORUM nr. 33

«Metoder» for å forstå meg selv

Det finnes ingen metode for det vi her mener med å forstå seg selv. Metode er bruk av virkelmiddel for å oppnå noe på et senere tidspunkt. Man er mao i tidens og tankens dimensjon. All forståelse skjer i nu'et. Den forståelse av seg selv som vi snakker om her, skjer også i nu'et - den skjer uten tankens formidling, ja uten tankens tilstedeværelse. Tilstanden må oppdages, den kan ikke finnes ved å søke. Det er en årvåken tilstand, hvor det som skjer inne i en selv - eventuelt som svar på en hendelse i omgivelsene - får skje uten påvirkning av at «jeg» - dvs viljen - gjør noe.

Hvorfor streve med dette? For den nysgjerringe er dette interessant. Vi lever jo med oss selv hele livet uten å skjønne så veldig godt det som styrer oss, og det som foregår inne i oss. Det første en nysgjerrig person vil gjøre, er å spørre: «hvordan?» - hvordan oppdage denne tilstanden som ikke kan finnes ved å søke? Vi er mao tilbake til det første spørsmålet - og altså like langt.

Det man derimot kan gjøre, er å bedre forutsetningene for å oppdage. Og disse forutsetningene kan bedres ved å lære mer om psyken og dens funksjon gjennom enkle former for eksperimenter. Hensikten med dette skrivet er å vise noen enkle øvelser som kan bidra til økt forståelse av egen psyke. Derved kan kanskje forutsetningene bedres for å oppdage det som ikke kan finnes ved å søke.

Ved å eksperimentere med å rette oppmerksomheten kan vi lære en del om oss selv:
Gjennom enkle eksperimenter kan vi rette oppmerksomheten mot ting som når oss gjennom de ytre sansene våre, mot noe vi ser, noe vi føler, smaker, lukter eller hører. Put f.eks. en sjokoladebit i munnen og legg merke til hva som skjer inne i munnen. Eller rett oppmerksomheten mot sitteflaten. Eller, eller, eller - eksemplene er legio.

Tilsvarende kan vi - gjennom eksperimenter eller gjennom det som skjer med oss i løpet av dagen - rette oppmerksomheten mot de forskjellige typer sanseinntrykk eller følelser som melder seg i kroppens indre, slik som sult, metthet, varme, tretthet etc.

Vi kan også eksperimentere med grader av oppmerksomhet og kanskje legge merke til at er vi riktig årvåkne, kan vi «se» hvordan tankevirksomheten faller til ro av seg selv inne i oss. Først da er vi i den tilstanden vi kaller årvåkenhet. Vi kan eksperimentere ved å lytte mer og mer intenst - og samtidig avslappet - og se hva som skjer. Å «spisse ører» var et uttrykk vi brukte som barn, og som passer bra inn her. Det gjelder å gjenoppdage det de fleste av oss kunne som barn.

Intellektuelt kan vi bli klar over at det som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet, er sanseinntrykk, tanker og eventuelt emosjoner, slik som angst, lengsel, sorg, glede etc. Setter vi oss i situasjoner, hvor sanseinntrykk, tanker eller emosjoner er dominerende i forhold til de to andre - hvis vi altså setter oss i mer eller mindre «rene» tilstander - kan vi lære ytterligere om oss selv, om det som til enhver tid befinner seg i vår bevissthet - det som til enhver tid utgjør livet vårt.

Har vi på oss en «walkman», kan vi f.eks. langsomt skru opp lyden (ikke for sterkt!), og legge merke til om det skjer noe inne i oss, og eventuelt hva som skjer når vi er i en tilstand hvor lyd dominerer bevisstheten. Tilsvarende gjelder for andre sanseinntrykk og for det (indre eller ytre) sanseinntrykket som vi kaller smerte. Den som har hatt sterk tannpine, vet hva vi snakker om.

Prøver vi å se i en bestemt retning og etterpå lukke øynene, kan vi prøve å gjenskape det samme synsinntrykket for vårt indre øye. Et komplekst sanseinntrykk er blitt til et tankebilde ved at psyken har husket synsinntrykket og projiserer det opp i bevisstheten igjen som tankebilde eller erindring. I denne tilstanden vil tanken lett være forholdsvis dominerende.

Sitter man observant, men med lukkede øyne og får «servert» provoserende ord - ord som lett kan fremkalle emosjonelle reaksjoner - da kan man legge merke til hvordan de emosjonelle reaksjonene stiger opp fra ett eller annet sted i psyken eller kroppen. Er man da riktig årvåken og holder stand i sin årvåkenhet, kan man oppleve den tilstanden hvor emosjonen er dominerende i bevisstheten og det som da igjen kan skje.

Den som eksperimenterer, får se og lære; en læring som primært skjer gjennom opplevelse og sekundært ligger på det intellektuelle plan ved etterpå å sette ord på det som skjedde. Noe omtrent tilsvarende kan også gjøres med irriterende lyder eller dufter. I stedet for å få provoserende ord «servert» av andre, kan man utsette seg selv for tilstander som man tror vil fremkalle reaksjoner fra egen psyke.

Det er ikke alltid behagelig å møte reaksjonene fra sitt eget indre på denne måten. Dette er særlig for den som er interessert i å lære om livet og om seg selv - ikke nødvendigvis for den som søker det behagelige i øyeblikket. For det skal et visst mot enkelte ganger til å møte seg selv. Men det er svært interessant å oppdage hvordan psyken fungerer. Å oppdage hvordan psyken fungerer er å oppdage vesentlige sider ved selve livet. Dessuten er det givende på lengre sikt, fordi følgen av årvåkent å se hva psyken gjør i livets forskjellige situasjoner er, at man etter hvert- og i større grad lever i harmoni med seg selv. Dette kan den enkelte teste ut selv.

På bakgrunn av ovenstående kan det være interessant å bli klar over forholdet mellom sanseinntrykkene og tankene. Hvordan sansene gir oss informasjon om virkeligheten slik den er her og nå. På den annen side ser vi hvordan tanken i eksperimentet prøvde å gjenskape et sanseinntrykk vi hadde hatt litt tidligere. Men at tanken favner mye videre og ofte er opptatt av det som har vært - av fortiden - er lett å oppdage gjennom eksperimenter, hvis det ikke allerede er åpenbart for alle. Det vi kaller fremtid - og som bare eksisterer i tankens forstillingsverden - er også en form for tanke som viser hvordan tanken er knyttet til tidsdimensjonen - det vil si bort fra vår virkelighet - som er det som skjer her og nå.

Har du tenkt over hvilke forskjeller det er mellom tanken og sanseinntrykkene? I dagliglivet reflekterer vi ikke over det. Vi er i det hele tatt lite opptatt av hva som foregår inne i oss - lite opptatt av selve livet vårt. Derfor har de fleste av oss bare vage forestillinger om dette. Helt andre ting er det som vanligvis opptar oss, familien, jobben, pengene, naboen etc., etc. Men nå - til en forandring - vil vi se på visse sider ved tankenvirksomheten og sanseinntrykkene.

Det er så moderne nå å snakke om å leve i nu'et. Men å snakke om det er én ting. Virkelig å leve i nu'et er kanskje noe helt annet. Mange som snakker om å leve i nu'et mener tydeligvis med det å la være å bekymre seg over fremtiden - over dagen imorgen. Men tanken og tungen går som før uten at man er klar over i hvilken grad tanken tar med seg fortiden inn i nåtiden. Og da lever man jo ikke i nu'et - er ikke i direkte kontakt med det som skjer mens det skjer. Mange er ikke klar over at tankens vesen er fortid - og fortidens projeksjon inn i det vi kaller fremtid.

Så lenge tanker om fortid og fremtid - og eventuelle emosjonelle følelser knyttet til dem - dominerer, er det ikke mulig å leve i nu'et. Vil man virkelig leve i nu'et - ikke bare snakke om det - må man gjenoppdage sansene og de inntrykkene de formidler til vår bevissthet. For de inntrykkene sansene formidler er informasjon om vår virkelighet her og nå - om våre omgivelser og vårt indre, slik alt dette presenterer seg for oss i øyeblikket. Jo mer dominerende sanseinntrykkene er i vår bevissthet, desto mer lever vi i nu'et.

Sanseinntrykkene kan dominere i forskjellige situasjoner: De kan (1) gjøres så sterke at alt annet - tanker og emosjoner - så og si blir «slått ut». Diskotekene gjør bruk av denne muligheten, eller Walkman. Men sterke naturopplevelser, basehopp, sex etc. kan - slik sett - ha den samme virkningen. Dessuten kan sanseinntrykkene bli dominerende ved (2) at tankevirksomheten faller til ro. Og da er vi tilbake til den årvåkenheten vi snakket om ovenfor.

                        ***

FORUM nr. 28	DET GÅR AN Å LÆRE SEG SELV Å KJENNE PÅ EN MÅTE DU IKKE KJENNER

Den behagelige opplevelsen og nu'et

De fleste av oss er på jakt etter behagelige opplevelser. Vi bruker mye tid og penger på å få det til. Men vi reflekterer sjelden over hva det er som driver oss, og hvordan vi forholder oss til slike behagelige opplevelser. Ved nærmere ettersyn kan vi oppdage at det finnes to prinsipielt forskjellige måter å forholde seg til dem på. Noen mennesker følger det ene mønsteret, og noen det andre. La oss se.

Svært mange - antagelig de fleste - tenker tilbake på den behagelige opplevelsen med det som kalles glede. Tanken dveler ved det man har opplevd og de forskjellige detaljene. Man forteller om opplevelsen til andre, viser bilder eller film man har tatt opp etc. Slik skaffer man seg også oppmerksomhet. Under denne prosessen knyttes emosjonelle følelser til erindringen. Ofte resulterer alt dette i at man ønsker å oppleve det samme - eller noe tilsvarende - igjen.

Den andre - og langt sjeldnere - måten å forholde seg på, innebærer - grovt sagt - det stikk motsatte. I stedet for å pleie tankene omkring det man har opplevd, "glemmer" man dem - ikke ved å prøve å glemme dem, men ved å være åpen for det nye man til enhver tid opplever, uansett om det er behagelig eller ubehagelig, vesentlig eller uvesentlig. Det er å leve i nu'et - som det nå er så populært å snakke om, men som vel de færreste vet hva innebærer. For det innebærer bl.a. at man ikke akkumulerer inntrykk - ikke samler og drar med seg inntrykk fra fortiden - uavhengig om de er behagelige eller ubehagelige. Det betyr selvsagt ikke at man ikke husker det man har bruk for; det gjør man automatisk.

Det innebærer også at man ikke gleder eller gruer seg til opplevelser som man tenker seg vil komme. Derimot opplever man det genuint nye og friske nu'et hele tiden med dét som det til enhver tid bringer. Det er i nu'et livet finner sted - hele tiden. Det er her vi møter virkeligheten! Den som fyller nu'et med behagelige eller ubehagelige tanker om fortid eller fremtid, lever delvis på et surrogat - enten noe man prøver å gjenoppleve gjennom å huske - eller ved å lage seg en behagelig eller ubehagelig forestilling om en ukjent fremtid som jo heller ikke eksisterer.

Det blir antagelig klarere når vi eksemplifiserer og sier at sex og tanken på sex ikke er det samme. Sex er her den virkelige opplevelsen, mens tanken på sex er surrogatet. Forskjellen er stor, ikke sant - skal vi si: som solskinn og skinnet fra månen? Bytt så ut sex og tanken på sex med hva som helst; angst og tanken på angst, frihet og tanken på frihet, god mat og tanken på god mat etc. etc., og vi ser at det vi nettopp har sagt, gjelder helt generelt: Det er det som skjer i nu'et, som utgjør livet, det egentlige - ikke tanken på det som har skjedd eller som kan skje i fremtiden.

Det gjelder også eldre mennesker som i så stor grad lever på minner, og som derved går glipp av å lære seg selv å kjenne ved å møte seg selv. På den måten kunne de nemlig gjøre noe langt mer verdifullt med sine siste leveår enn ved å fylle tiden og livet med minner fra fortiden. (Hvis du spør «hvordan», må jeg henvise deg til artikkelen «Det er mulig» på min hjemmeside www.johanlem.no)

Den som er i det første alternativet "ødelegger" på en måte for seg selv etterpå - mens man er opptatt av minnet om opplevelsen - fordi man fratar seg selv muligheten for å oppleve det nye i de stadig nye øyeblikk som kommer. Men man "ødelegger" også noe mens man opplever. For søkingen etter motiver til kamera eller ønsket om å bevare eller å bruke på et senere tidspunkt forstyrrer selve opplevelsen. Det henger sammen med at opplevelsen primært består av sanseinntrykk, mens søkingen etter motiver etc. er tankevirksomhet. Slik tankevirksomhet er rettet mot fremtiden - mot å samle og vise frem etc. - og leder således bort fra nu'et, hvor jo all opplevelse finner sted - både den fullstendige og den ufullstendige, hvor tanker om fremtid tilslører (sanse-) opplevelsen av nåtid.

Mennesker som tillegger minnene om opplevelsene stor betydning, finner den andre muligheten mildt sagt merkelig: - tenk! - det ikke å glede seg til noe! - det ikke å leve på gode minner - det må være skrekkelig! Men det man ikke kjenner, skaffer man seg dessverre ofte feil forestillinger om. For: - å leve i nu'et, det er en fantastisk måte å leve på. Er du nysgjerrig, går det jo an å utforske muligheten selv. Men la meg tilføye: Det ligger mye mer i denne problemstillingen enn det som har kommet frem i denne korte refleksjonen. Det å møte nu'et fullt ut har store og fine konsekvenser idet psyken harmoniseres - bare beklagelig at så få mennesker er oppmerksomme på muligheten.




                                                                           ***

FORUM nr. 25

Hva slags leker trenger barn?

Jeg har lagt merke til at barn får mye ferdige leker idag. Det er mye annet å si om barns leker også, og hvor mange de har. Men her skal vi ha fokus på at svært mange leker er ferdige. De er ikke egnet til at barna lager noe med dem, de er bare egnet til å bli brukt av barnet - å bli kjørt fremover eller bakover, til å blinke eller ikke blinke osv.

Jag har ment at leker skulle bidra til å utvikle barns fantasi og kreative evner. Derfor kjøpte jeg en hel pose byggeklosser av mange forskjellige former, farger og størrelser til en lilten gutt jeg kjenner. Meningen var at slike leker ville være langt bedre egnet til å utvikle barnas evner enn disse ferdige lekene.

Resultatet var overraskende og litt skremmende. Byggeklossene ble nesten ikke brukt. Jeg fikk sågar spørsmål tilbake om hvordan byggeklossene skulle brukes! Hvorfor hadde ikke barna initiativ til å skape egne byggverk med klossene for så å leke med dem? Kan det være så ille at alle de ferdige lekene allerede har dempet utviklingen av de kreative evnene, slik at barna av den grunn ikke vet hva de skal gjøre med byggeklossene?

Om å bli

Når vi snakker om barn og leker, vil vi se litt nærmere på standardspørsmålet som barn ofte blir mødt med når de treffer voksne: Hva skal du bli når du blir stor? Et naturlig og harmløst spørsmål, ikke sant? Men hva innebærer det? Stilltiende sier vi til barnet: Du er ikke noe nå - du er først noe når du har blitt det du vil bli. Er det rart hvis barnet føler seg lite?

Spørsmålet synes å springe ut av de fleste voksnes manglende innsikt i hva det vil si å være. Barn lærer gjennom erfaringer som skjer her og nå - gjennom det de sanser når de er opptatt, oppslukt av lekene sine. Bare sansene kan bringe oss i kontakt med det virkelige livet - det å være; for voksne et dét nesten et fremmedord. De fleste av oss vet knapt hva det vil si å være, fordi vi så sjelden opplever det. Og grunnen er at vi voksne til de grader er fulle av tanker - særlig om det som var, og tanker om det som skal komme - om å bli.

Av dette ser - innser - vi at sansene formidler det som skjer her og nå, mens tankevirksomheten bringer tidsdimensjonen inn i vår bevisste opplevelse. Det er en fundamental forskjell mellom barn og voksne: Barns liv er mye mer fylt av sanseinntrykk - av det som skjer her og nå - og livet skjer alltid her og nå - mens vi voksne, som er så dominert av tankevirksomheten vår, er mest opptatt av det som tilhører fortiden, det som var - det som skjedde dengang - eller det som skal skje, som vil bli.

Vi voksne har mye å lære av barn på dette punktet. I stedet for å trekke dem bort fra sin sansebaserte her-og-nå-verden med å spørre «hva skal det bli?» kan vi prøve å møte barnet i dets sanseverden: Hva holder du på med nå? Da kan vi kanskje få istand en kommunikasjon på et grunnlaget som trekker oss ut av tankens tidsdimensjon og får oss til å gjenoppdage det vi kunne som barn, nemlig virkelig å leve i nu-et. Det er noe helt annet enn å snakke om å leve i nu-et, slik det er blitt så trendy å gjøre nå.



                                                                            ***

                                                                          ***

FORUM nr. 21

FOR DEN SOM BARE HAR MENINGER,

ER DEN SOM HAR INNSIKT PÅSTÅELIG,

NÅR HAN BESKRIVER DET SOM ER

Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger?

Mange mennesker søker trygghet og slutter seg til strømninger og ideologier uten å reflektere videre over det selv. Det de slutter seg til, slutter de seg til fordi de der finner venner, sosial kontakt og autoriteter som tenker for dem, og som de stoler på uten nærmere tester. Slike mennesker lar vi ligge her. Vi vil se på dem som gjør en innsats for å finne ut, som er ærlig søkende mennesker.

Ett av de første spørsmålene slike mennesker bør stille seg er: Søker jeg sannhet eller bekreftelse av mine meninger? For meninger har de aller fleste voksne mennesker - forestillinger om samfunn, verden, universet og tilværelsen - selv om noen hevder at de er rasjonelle, ikke troende. Forestillingene sniker seg inn allerede i barne- og ungdomsårene gjennom påvirkning fra samfunnets mange forskjellige kilder; ideologier, reklame, skole, foreldre etc.

Hvordan finner jeg ut om jeg søker det ene eller det andre? For det dreier seg vel om to forskjellige prosesser med forskjellige kjennetegn? La oss se.

Søker jeg sannhet eller virkelighet - realiteter - må jeg være klar over at de kan være ubehagelige. Det nytter altså ikke å søke det behagelige, slik vi mennesker har så lett for å gjøre. Kjærligheten til sannhet må altså i utgangspunktet være sterk nok til å overvinne et eller flere møter med ubehag. Og i sannhetens øyeblikk må man velge sannheten, selv om den skulle være ubehagelig fremfor bekreftelsen av en mening, selv om den skulle være behagelig. I visse situasjoner kan det føre til at jeg må gi avkall på et kjært verdensbilde som jeg har invesert mye arbeid i - og kanskje har identifisert meg med - hvis det viser seg ikke å holde mål.

Testen som kan avgjøre det, er kontakten med virkeligheten. Dukker et reelt fenomen opp som viser at noe i min forestillingsverden eller modell ikke kan stemme, da vil jeg se det som en kjær, men kanskje ubekvem mulighet til å komme et skritt nærmere sannheten. For da vil jeg fjerne alt i min modell som er uforenlig med vedkommende reelle fenomen og prøve å forandre modellen, slik at også dette fenomenet, i likhet med alle andre reelle fenomener jeg kjenner, finner sin plass i modellen, slik at «alle brikkene» faller på plass.

Jeg vet ikke hvor mange mennesker som arbeider på denne måten. Det kan ikke være så mange. Heller ikke alle forskere gjør det, dessverre. Men de som gjør det på denne saklige måten, vil finne stor tilfredsstillelse når brikker faller på plass - for ikke å si når brikkene faller på plass - uten selvmotsigelser og i samsvar med alle kjente fenomen av betydning for saken. Og de vil - av nevnte grunn - være takknemlige for innspill fra utenforstående som gjør oppmerksom på at noe ved deres forestilling ikke kan stemme.

Hvordan er så situasjonen for den som primært søker bekreftelse av egne meninger? Da er man ikke så opptatt av å ha virkeligheten som autoritet. Man støtter seg på mennesker som autoriteter, og velger lett slike som underbygger, eller «bekrefter» det man allerede mener selv. Den modellen man bygger opp på denne måten, blir helt avhengig av autoritetenes kvalitet. Dessverre har man ikke mulighet for å kontrollere dette skikkelig, fordi den egne kontakten med virkeligheten jo er forsømt. Siden modellen eller ideologien eller meningen er bygget opp på denne måten - som føles behagelig - identifiserer man seg lett med den. Da forsvinner ofte sakligheten, og man reagerer irritert - emosjonelt - på innspill som setter spørsmåltegn ved modellens riktighet. Mange konflikter mellom mennesker, grupper og nasjoner har sin bakgrunn i slike forhold. Og slik har det vært gjennom hele historien. Forskjellen mellom de to prosessene er altså betydelig.

Men hva skjer, hvis autoritetene man støtter seg til, virkelig har god kontakt med realitetens verden? Er man ikke da tilbake til det første alternativet? Overfladisk sett, er resultatet det samme. Man har modellforestillinger som er i samsvar med virkeligheten. Problemet er bare at forestillingen er basert på tro, en tro som man eventuelt identifiserer seg med. Man har altså ikke innsett det selv, heller ikke der man hadde mulighet for å innse selv. Et selvstendig erfaringsgrunnlag mangler også.

Spørsmålet blir da om man med utgangspunkt i en korrekt modellforestilling kan skaffe seg en egen erfaring som oppretter en direkte forbindelse mellom det man tenker seg og egen erfaring. Det er vanskelig å avvise at denne muligheten kan eksistere på enkelte områder. Men man bør være svært oppmerksom for ikke å gå feil - bl.a. fordi et sterkt - eventuelt ubevisst - ønske om å få en spesiell erfaring, kan skape denne erfaringen. Vår psyke kan i enkelte tilfeller tilfredsstille seg selv.

Alle mennesker kommer i sin modellbygging til en grense hvor man er avhengig av autoriteter som er spesialister innen et fagområde; biologer, kosmologer, fysikere, vismenn og -kvinner, mennesker med paranormale evner, eventuelle åpenbaringer fra andre tilværelser etc. Menneskene henter sine autoriteter på mange forskjellige områder. Da gjelder det for det første å avgjøre om man vil sette en grense for modellen før det blir nødvendig å støtte seg til slike autoriteter, og begrense modellens område til det man kan sette seg inn i selv. Da bør man være seg denne begrensningen bevisst - at det kan finnes realiteter utenfor den. Velger jeg derimot å gå videre, blir det avgjørende hvilken test jeg underlegger autoritetene før jeg bestemmer meg for å høre på dem. Men også da må jeg være klar over at de kan ta feil. Jeg må ikke identifisere meg med det som blir sagt, men være glad og takknemlig, hvis ny og bedre informasjon skulle vise at det autoriteten har sagt, og jeg har trodd på og brukt i min modell, var feil. Jeg er blitt en - eventuell kjær - illusjon fattigere, men er til gjengjeld kommet et skritt videre i min erkjennelse av sannhet.

Hvorfor støtte seg til autoriteter, når man kan innse selv? Vi har sett at det ikke er det samme, selv om det kan se likt ut. Spørsmålet leder meg hen til en episode jeg har opplevd for mange år siden. En liten pike hadde lært fasit'en til matematikkoppgavene utenat. Denne autoriteten - fasit'en - hadde fullstendig fratatt henne evnen til å finne frem til løsningen av de enkle oppgavene selv. Ja, hun prøvde ikke engang. Hun hentet riktig svar fra fasit'en via hukommelsen, men skjønte ikke sammenhengene og kunne derfor ikke resonere seg frem til en løsning selv. Dette ser ut til å gjelde generelt: Troen på autoriteter fratar oss lysten og evnen til å finne ut selv. Og på den annen side: Har man innsett selv, har man ikke lenger bruk for mennesker som autoriteter. Det ligger en stor frihet i å ha virkeligheten som autoritet.

Den vitenskapelige holdningen

Den vitenskapelige holdningen innebærer at man søker sannhet, ikke bekreftelse av egne meninger, hypoteser, teorier eller modellforestillinger. Da prøver man etter beste evne å finne fenomen i naturen - eller virkeligheten - som avdekker at noe ved modellen ikke kan stemme. Oppgaven blir da å finne en bedre modell som også favner dette eller disse nye fenomenene. Da har man funnet en modell som forutsettes å ligge litt nærmere sannheten. Den som søker sannhet - den som har den rette vitenskapelige holdningen - vil bli glad. Den som identifiserte seg med sin mening eller teoi eller modell og søker bekreftelsen på den, ville føle det som et nederlag at modellen ikke stemmer. For å unngå dette «nederlaget» kan man overse fenomen som vil kunne bringe modellen i vanskeligheter. Og det er ikke mye vitenskapelig, for å si det pent.

Ikke desto mindre er det det naturvitenskapen av og til gjør - også i våre dager. Den lager teorier om livets opprinnelse og utvikling og velger å overse en rekke fenomen fra psykologien og parapsykologien som kan skape problemer for deres modeller. Likevel blir disse teoriene presentert som sannhet. Heldigvis finnes forskere som er mer kritiske og som setter spørsmålstegn ved deler av de vitenskapelige «sannhetene». Disse har nå - gjennom internasjonale tidsskrifter og internett - fått bedre kontakt med hverandre slik at de kan utvikle sine tanker videre.


                                                                         ***

FORUM nr. 16

GI BARNA EN FREMTID

Hvilken situasjon befinner mange barn og unge seg i idag, og hvordan er utsiktene for dem? Det vi kan kalle barnas indre og ytre miljø er det som utgjør livet deres. Hva menes med det? Det ytre miljø omfatter de sosiale relasjonene i familie, naboskap og vennekrets, skolens krav, familiesituasjonen, om de har et fortrolig forhold til noen, boligforholdene, økonomi, maten, luften de puster osv.

Med det indre miljø mener vi hvordan barna har det inne i seg, hvilke gode og dårlige erfaringer de allerede bærer på, hvor trygge de føler seg, hvilket selvbilde de har, om de føler at de behersker de fleste situasjoner eller om de kommer til kort osv.

Hva bærer barna inne i seg? Er det inntrykket av stressede og utålmodige foreldre som så ofte ikke har tid til å høre på dem? Er det minnet om å bli revet ut av søvnen og sengen tidlig om morgenen, av å haste til bil og barnehage? Er det tankene på skolen, på slitte bøker og på jakten etter gode karakterer? Er det maset for å få unna middagen og leksene når foreldrene kommer fra jobb? Selv om mange barn har det til dels mye bedre, skisserer disse korte setninger hverdagen for svært mange bybarn.

Og hva med fremtidsutsiktene for dem som nærmer seg slutten på skolen? De må velge retning, binde seg i ung alder for et yrke, uten å kjenne sine interesser og anlegg i tilstrekkelig grad, og uten å kjenne fremtidutsiktene for dette yrket. Får jeg overhode en jobb, hvis jeg utdanner meg til det jeg interesserer meg for? Eller utdanner jeg meg til varig lediggang, slik mange i Europa allerede har gjort? Det er spørsmål mange unge stiller seg idag.

De noe eldre og mer bevisste får øye på en usikker verden med arbeidsledighet, overbefolkning, overbelastning av Jordens ressurser og miljø, med økonomiske flyktninger, en forgjeldet stat og en "eldrebølge" som vil kreve mye av dem. Likevel er barn i i-land priviligert. I u-land er hundrevis av millioner barn dømt til å leve hele livet i fattigdom, uvitenhet og ydmykelse, uten skolegang, helsestell og ofte uten å vite hva de skal leve av imorgen.

Hvordan kan vi gi barna en fremtid som er bedre enn dette scenariet? I i-land må foreldrene få mer tid til å ta seg av barna sine, til å høre på dem, gi dem impulser, følge deres utvikling. Det vil være nødvendig å gi familiene en livssituasjon med mindre stress. Det vil kreve en omlegging av det økonomiske systemet. Analyser har vist at vi arbeider og bruker for mye, og at det går ut over livskvaliteten til barn og voksne. I samfunnsanalysen VERDEN HVORHEN? er det skissert en strategi, som viser hvordan denne omleggingen kan gjøres. Omleggingen vil ikke bare gi barna en bedre livskvalitet. Den vil også motvirke arbeidsledigheten, innebære en redusert bruk av knappe ressurser og redusere belastningene av miljøet. Dessuten vil de yrkesaktive få en bedre mulighet til å ta seg av "eldrebølgen".



                                                                            ***

FORUM nr. 13

"Hvis du gir osteskiva en ekstra klapp med flathanda kan du spise brødskiva opp / ned" Trond Tunheim, Lillesand

HVA GJØR BARNA NÅR DE ER ALENE MED HVERANDRE?
Ny forskning har vært rettet mot små barns samtale med hverandre uten voksnes innblanding. Dette er et felt som har vært lite undersøkt tidligere. Resultatene er svært interessante. Man har funnet at barn er langt mer utforskende enn man hittil har trodd. De er åpne mot verden, prøver å forstå den. De hjelper hverandre med å forstå den og å kommunisere omkring den. Der de mangler ord, kan det hende at de skaper ord. Man har også funnet at litt større barn mangler denne åpne mottagende holdningen. De snakker mere ut fra seg selv, og vil bibringe tilhørerne hva de mener.

Dette kan tyde på
- at barns vilje og evne til å orientere seg i verden er blitt undervurdert, og
- at de voksnes påvirkning kan bidra til at barna mister den undrende og forskende holdningen til fordel for å agere utad og gi uttrykk for egen tankevirksomhet, som til og med kan være selv-sentert,

Selv om man på dette stadiet må være forsiktig med endelige konklusjoner, må man - i lys av disse resultatene - spørre seg hvilken rolle eventyrene spiller i barns utvikling. De skal angivelig fremme barns fantasi og kreative evner. Men går disse virkelighetsfjerne fortellingene på bekostning av barnas evne til å orientere seg i den virkelige verden, som jo har så mye interessant å by på?

Forfatteren av denne artikkelen hører av og til på hva barn blir tilbudt i NRK's program Barnetimen for de minste - og må mange ganger riste på hodet over det tøvet som blir presentert for barna. Man får inntrykk av at eventyrfortellerne - som ofte har laget eventyrene selv - overhode ikke har tenkt på hvilken virkning dette tøvet deres avstedkommer i barnas psyke.

Denne barneforskningen synes svært viktig og nyttig. Det er et håp at den blir videreført med økt styrke, og at alle som påvirker barn - inklusive eventyrfortellerne - oppdaterer seg og tar konsekvensene av forskningsresultatene.



                                                                              ***

FORUM nr. 10

    Alene - kanskje også Ensom
    Av Leif Bøe, Kristiansand

Alene kanskje også i flokken ingen forstår meg noe i meg må tie Alene kanskje også ensom også i flokken komme hjem til ingen fordi ingen er der eller ingen der som kan forstå meg - noe i meg må tie Alene ensom - men jeg selv da hvor er jeg

Er jeg i savnet i savnet etter de andre de andre der ute de andre som skal høre på meg lytte og forstå meg Er jeg i savnet eller .... eller er jeg her her - hos meg selv --------------------------- Hører jeg på meg selv Forstår jeg meg selv --------------------------- Noe i meg må tie fordi jeg ikke vil vil møte og være sammen med - meg selv

Men - hvis jeg gjør det vil jeg da trenge mennesker som - forstår meg? Vil jeg da - ganske enkelt - trenge - mennesker? ------------------

FORUM nr. 8

   Gammeldags klokke
    Av Leif Bøe, Kristiansand

- Lever jeg som ei gammeldags klokke tikker og går tikker og går - så lenge noen trekker fjæra? - Lever jeg som ei klokke - som noen må trekke opp? Hvem trekker meg opp? Er det ord og tanker og bilder - fra andre? Og fjæra holder meg gående .... jeg går og går går og går - til fjæra blir slapp - til kraften er borte ..

Har jeg merket det? Og hva gjør jeg da? Lar noen trekke meg opp igjen? - Eller ... Eller blir jeg der - uopptrukket av andre - og ser - ser ... ser - hva som da kan skje? ---------------------------------- Var det det de gjorde - de vi kaller vise og genier? ----------------------------------

FORUM nr. 6

Lever vi for å tjene penger?

Skal livet brukes til å jakte på penger? Det kan etter hvert se slik ut. For det første bruker vi år på å utdanne oss med henblikk på å tjene penger. Så kommer den yrkesaktive perioden på ca. 40 år hvor en stor del av de våkne timene brukes til å tjene penger. Det er den delen av livet hvor vi ikke bare er yrkesaktive, men også sterkest og mest aktive generelt. Selvsagt er de fleste så heldige at jobben også betyr noe mer enn penger, nemlig kameratskap og interessante utfordringer.

Men pengetenkningen synes også å invadere fritiden i stadig større grad. Jeg tenker på all informasjonen om hvordan penger kan spares etc. Det gjelder informasjonen

-   fra banker og låneinstitutter om renter, vilkår og betalingsmuligheter
-   fra alle de som lever av å forvalte andres penger: At NÅ lønner det seg!
-   fra alle typer forsikringsselskap om fordelaktige tilbud og vilkår
-   fra Posten som har et eget (unødvendig?) informasjonsblad
-   fra e-verkene som stadig har nye ordninger og priser
-   fra telefonselskaper med nye muligheter for å spare penger for vanlig telefon,
     dessuten ISDN, mobiltelefon og Internett
-    fra Falken el. tilsvarende selskap kommer også eget blad med nye ting
-    fra organisasjon X om fusjon eller samarbeid med Y med de og de konsekvenser
-    Den som har PC får masse dårlig gjennomarbeidet informasjon med på kjøpet.
     Her går utviklingen så fort at det nye ofte er foreldet før et år er gått.
-    Internetleverandøren er også en kilde til ny informasjon
-    Så har vi alle tiggerbrevene - fine og dyre trykksaker som det er underlig at tiggere har råd til...
-    Og så all reklamen i postkassen da - med eventuelle tilbud - som i det minste skal sorters ut og kastes      hvis man ikke vil spandere litt tid på å se på den.
-    ???

Aldri før har menneskene blitt bombardert med en slik mengde detaljert informasjon, hvor i det minste noe bør sorteres ut og leses, vurderes og evt. tas stilling eller hensyn til. Det er da det er betimelig å spørre: Lever vi for å tjene penger eller er det omvendt, slik at vi tjener penger for å leve? Når er nok nok? Når flytter vi noe av fokus fra pengene til Livet? Har vi helt glemt å leve? Livet er vel det mest verdifulle vi har? Får det den oppmerksomhet det fortjener?

Fordommer mot de eldre

De eldre utgjør en stadig større del av befolkningen. Dessuten holder eldre mennesker seg friske på kropp og sinn mye lengre enn tidligere, og denne tendensen fortsetter. Disse positive trekk ved utviklingen blir i media overskygget av at forkus ofte rettes mot de problemer alderdommen også kan føre med seg. Konsekvensen er at samfunnet og de fleste mennesker ikke blir oppdatert når det gjelder de nevnte positive trekk. At kontakten mellom unge mennesker og deres besteforeldre også er svekket, trekker trolig i samme retning. Dette må være noe av bakgrunnen for at eldre over 67 år fremdeles behandles som om mennesker i denne aldersgruppen skulle være like skrøpelige i våre dager som for én eller to generasjoner siden.

Disse fordommene gir seg utslag på forskejllige måter; utestengning fra det politiske liv, ofte også fra den offentlige debatt, hvis man da ikke tilhører den nye overklassen av eldre som har tittler, slik som tidligere stortingsrepresentant, tidligere ambassadør etc.

At bilførere over 70 år må ha legeattest for å kjøre bil, går det sikkert an å leve med, selv om det er de yngste årganger som skaper de fleste og verste trafikkulykkene. Siste skudd på stammen er derimot vanskeligere å forstå. Justisdepartementet går nå inn for at personer over 70 år ikke skal kunne være legdommere. Tror justisdepartementet at mennesker over 70 år ikke er istand til å ivareta et slikt oppdrag på en skikkelig måte? Det er i allfall vanskelig å finne saklige grunner for denne utestengningen. Karakteristisk for det klima eldre lever i er, at denne diskrimineringen av eldre snautt ble kommentert i media som - sålangt jeg har kunnet se - utelukkende var opptatt av politikernes rolle i denne sammenheng.

FORUM nr. 3

ER DE GAMLE EN RESSURS?

FOR Å SIKRE ALDERDOMMEN MÅ JEG JOBBE SÅ HARDT, AT JEG BLIR GAMMEL FØR TIDEN      JL

At de gamle forsømmes, umyndiggjøres, settes til side, blir sett på som et problem osv., har vært et tema lenge. Mange mener at dette er for galt. Og som en reaksjon har noen funnet ut at de gamle er en ressurs! Ut fra sin bakgrunn, som er vår kultur, mener de
med dette å gi de gamle noe av sin verdighet tilbake.
   Men gjør de det? Oppnår de det de ønsker? Prøver de ikke fortsatt å måle de gamle med økonomiske mål? Et håpløst foretagende, ikke sant? Skal ikke mennesket når det blir gammelt endelig slippe å bli målt med økonomiske mål, som om menneskeverdet avhenger av økonomi? Og blir det ikke nesten tragikomisk når det gamle mennesket skal bli "trøstet" på denne måten?
   Det er beklagelig å måtte si det. Men de gamle er langt mer enn en ressurs. De blir ikke opphøyet ved å bli betraktet som ressurs. De er nemlig levende mennesker. Langt de fleste av dem har akkurat de samme egenskapene som du og jeg. Hvorfor setter vi dem i bås? Fordi de fleste av dem ikke kan, vil, eller får lov til å være med i den produserende del av vårt økonomiske liv? Derfor er de ikke "nyttige" lenger for det såkalte fellesskapet. Derfor er de plutselig annerledes, men bare derfor. Og da de fleste av oss er oppdradd til å mene at det å ha en betalt jobb og være "nyttig" for fellsesskapet, er det som gir livet mening; derfor synes alderdommen for mange å være så meningsløs.

Er det slik? Det som er "nyttig" i ordets egentlige forstand er det som tjener meningen med livet. Ja, du hørte rett: Det som tjener meningen med livet. Det gjelder gammel og ung, og det gjelder den som er i yrkesaktiv alder. Men hvorfor tar vi det for gitt at meningen med livet er å være yrkesaktiv og gjøre "nytte" for fellesskapet? Er det fordi så få i vår kultur er opptatt av om det finnes en dypere mening med livet, og hva den i så fall måtte bestå i? Vi er så vant til å måle alt i økonomiske termer, selv om det er lett å innse at en slik fremgangsmåte ikke holder mål. I jakten på materiell velstand er interessen for en overordnet målestokk gått tapt. Kanskje ligger årsaken til flere av de andre samfunnsproblemene også her?

Det er ikke påvist at en overordnet målestokk - at en mening med livet - ikke finnes. Tvert imot. Den som påtar seg den interessante, men møysommelige vandring langs erkjennelsens grenseland, vil begynne å ane, eller sågar erkjenne. Men "erkjenne" er nesten blitt et fremmedord i vår kultur. Klarer vi å løsrive oss noe fra all den organiserte overfladiskheten, da vil man kanskje også innse at erkjennelse ikke kan organiseres... Der ligger kanskje noe av grunnen til at erkjennelse har så magre kår her i landet.

Det ser ut til å være lett å glemme, merkelig nok, at fremtidens gamle er de som er yrkesaktive idag. Mange av dem som snakker om problemene knyttet til den store "eldrebølgen" om 15-20 år, de snakker om seg selv! Disse har kanskje ennå tid til å finne ut hvordan de kan skape seg en meningsfylt alderdom. Det ville sågar være nyttig for dem, denne gangen uten anførselstegn. Da ville man kanskje slutte med å ta det for gitt at mennesket lever for å tjene penger, for å gjøre karriere, for å kjempe for egne interesser v.hj.a. store organisasjoner osv. Da ville man kanskje skjønne hvilken enestående gave alderdommen kan være. Den viktigste av alle ressurser, nemlig tid, står til disposisjon i rikelige mengder. Og den kan brukes til det nyttigste av alt, til å tjene meningen med livet.

Samfunnet er oss. Får vi et forhold til en overordnet mening, vil det innvirke sterkt på hver og en av oss, og derved automatisk på samfunnet. En grunnleggende forandring i det økonomiske liv ville komme som en naturlig konsekvens, og alderdommen kunne bli en kjærkommen anledningen til å øke sin erkjennelse og fullbyrdelse av livet, da målt med helt andre og overordnede termer enn "nytten" for fellesskapet.

FORUM nr. 1

Fra LINK nr. 3/98 sakser vi Willi Bjørndals dikt STILLHET Det finnes en erkjennelse, i et barnesinn. Hvor ingen glede vil trenge inn. Hvor ingen sorg, kan erstatte. Det, at det var for sent da du innså dette. Det er den tyngste erkjennelse et menneske kan bære, den man innerst inne er, men ikke våger å være.

Er levestandard = lykke?

Gjennom generasjoner har den politiske målsettingen vært å bedre folks levestandard. Hele tenkningen har vært preget av dette. Og man har lykkes i høy grad. Mye materiell nød er fjernet. Den materielle velstand som preger den industrialiserte verden og overklassen i mange utviklingsland ville vært en fjern drøm for de fleste som levde for bare 100 år siden. Men vi ser nå at denne utviklingen ikke bare har vært positiv. I dens kjølvann ser vi bi-virkninger som ikke er så bra, og som kan indikere alvorlige konsekvenser på lengre sikt.

Den bi-effekten vi skal se på her, ligger på det psykiske plan. Hva gjør det livet vi lever, med oss som mennesker? Og hva gjør det med våre barn? Skal vi overleve i konkurransesamfunnet, må vi tenke på oss selv og vår familie, at vi klarer oss best mulig materielt, og at vi bedrer vår materielle og sosiale posisjon. Slik er det - stort sett - i det økonomiske systemet vi nå har innført og lever under. Svært mye av vår tid går med til å dekke våre materielle behov og stadig stigende ønsker. Spørsmålet blir da:

Kanskje har mange av oss glemt å leve? Vet vi hva det vil si? Men med stigende levestandard finner mange mennesker etter hvert ut at det ikke er nok å ha noe å leve av. Livet må være noe mer enn bare å produsere og å konsumere varer og tjenester.

Det kan gi barna en ny sjanse, der foreldrene velger å tjene mindre og i stedet ha mere tid for dem.

og det på en måte som ofte er ugunstig både for barnet, familien og samfunnet. Vi er for lite oppmerksomme på at

Derfor er det så viktig at barna får utvikle seg til harmoniske mennesker. Spørsmåler er om dagens økonomiske system gir barna slike oppvekstvilkår. Noen barn er sikkert så heldige. Men blir man harmonisk av å konkurrere, av å sammenligne seg selv med andre, av stadig å streve for å strekke til i kameratflokken, i sportsklubben og på skolen?

Får kreativiteten utvikle seg når barna er så mye med i organisert aktivitet? Blir barna harmoniske i de mange hjem som har så store spenninger mellom far og mor at hjemmet deres - og tryggheten - går i oppløsning? Blir barna harmoniske av de store dosene av passiviserende underholdning, voldsfilmer og usammenhengende "action" som TV og video etc. sender inn i sårbare barnesinn?

Ser man ikke konsekvensene? Men selv om noen foreldre begynner å tenke annerledes, så synes det politiske systemet - samfunnet - stort sett å fortsette i de tankebaner som var gyldige da vi var fattige, men som nå begynner å bli foreldet. Å tenke nytt er vanskelig, og særlig vanskelig blir det når det vi har ment og gjort med samfunnsutviklingen, har gitt oss så mange materielle fordeler. Men må vi ikke gjøre det likevel?

Det kan vanskelig tenkes at barn og unges oppvekstvilkår kan bedres vesentlig med det økonomiske systemet vi har idag, med sitt oppjagede tempo og fokusering på penger, makt og karriere. Og denne fokuseringen kan vanskelig endres uten større innsikt i samspillet mellom det økonomiske systemet og menneskets psyke som har laget og driver samfunnssystemet.